Kvalitet, Kristin!!

Denne uken har debatten om heldagsskole blusset opp igjen. Nå fremholder Statsministeren hvorfor det er en så god ide, og samtidig sier Kristin Halvorsen at det kommer til å bli innført. Definisjonen på hva heldagsskolen er oppleves som litt uklar, men faktum er at det er et stort ønske om å utvide skoledagen. Jeg har vært sterkt i mot det lenge, og det er jeg fortsatt.

Skolepolitikken vår har sviktet særlig på tre områder:

1. Norge klarer ikke erkjenne at hver enkelt elev er forskjellig
2. Vi har tro på at mer teori løser alle problemer
3. Ressursene puttes inn på flere timer i stedet for mer kvalitet

KrF har et utgangspunkt i skolepolitikken der vi sier at alle elever er forskjellige, vi lærer forskjellig, vi er på forskjellig nivå og vi trenger forskjellige utfordringer. Derfor passer ikke A4-løsningene. Når du blir utfordret på det nivået du ligger på vil du oppleve mestringsfølelese og utfordringer som passer deg. Da vil du lettere få ut ditt potensiale! Samtidig er KrF også tydelig på at skolen har ikke lykkes dersom alle har kommet ut med toppkarakterer. Skolen må også sørge for danning, utvikle sosial kompetanse, relasjoner og få være hele mennesker.

Når regjeringen nå igjen kjører en heldagsskolekamp gjør de det av ideologiske grunner. De har tro på at fordi noen barn faller utenfor vil det beste være om alle var på skolen til alt av skolearbeid er løst og alle får samme hjelpen av lærerne. Men da glemmer vi kontakten mellom hjemmet og skolen som er så viktig! Og da glemmer vi også at den verdifulle kontaktne mellom barn og foreldre også forsvinner.

Men samtidig ser vi også at Høyre og FrP støtter utvidelsen av timetallet for de minste barna. De gjør det av en ensidig tro på kunnskap, og at alternativet er SFO der barna ikke lærer like mye som de ville gjort med pedagoger i skolen.

Jeg vil tilbakevise det på et viktig felt; For det første så er påstanden om flere timer = mer kunnskap sterkt oversolgt. Det er kvaliteten på timene som er viktigst. Det er derfor helt feil å bruke ressursene på mer av det som ikke er det godt nok, i stedet for å satse på kompetanseheving og enda bedre lærere. Samtidig vet vi også at det i dag bråkes bort 10-20, ja noen sier opp mot 30 % av skoletimene! Da er det ikke nødvendigvis flere timer som skaper mer ro... Da er det mye bedre å gjøre mer undervisning mer praksisrettet og gi alle elvene mestringsfølelse.

KrFs ønske i skolepolitikken er å bruker mer ressurser på å tilpasse undervisningen, dele noen skoletimer inn etter nivå, få inn mer praksis i skolen og satse mer på lærere enn på flere timer. Heldagsskolen er ikke et steg i positiv retning.

Sørlandet synger ut!

Sørlandet gjør seg bemerket. Ikke bare i Korslaget, Urørt og Bylarm.

Tidligere sjefsredaktør Finn Holmer-Hoven stiller det retoriske spørsmålet "Agder - himmel eller helvete" i Fædrelandsvennen for en stund siden. Jeg kan berolige Holmer-Hoven om at Agder ikke er noen av delene, men vi har en smak av begge deler. For det skjer utrolig mye bra på Sørlandet, som vi stolt løfter frem. Samtidig er det en bakside av medaljen som vi sammen tar tak i.

For Sørlandet har den høyeste veksten av kompetansekrevende yrker – foran Vestlandet og Sør-Trøndelag på henholdsvis andre og tredjeplass (NIBR, 2010). Sørlandet har den tredje største brutto veksten i verdiskapning i landet på 59,6 % fra 2000-2007 (SSB). Landsdelen har en økning i produksjon i samme periode på 78 % (SSB), som gir annenplass. NODEs Kjell O. Johannesen sier i det nyeste Konjunkturbarometeret at klyngen ser for seg å vokse med rundt 50 bedrifter mot 2020. ”Bygg kunnskap, bygg kunnskap, bygg kunnskap”, er oppdraget fra bedriftene, sier Johannesen. Kunnskap og kompetanse har også gjort prosessindustrien på Sørlandet til ”10 globale enere”. Solnedgangsindustrien, som den ble kalt for noen år tilbake, satser videre på FoU, innovasjon og utvikling. Når kineserne kjøper opp Elkem Solar, så kjøper de opp en av Norges mest kompetansekrevende miljøer. Og Elkem Solar blir så lenge kompetansen er der. 07-gruppen i Oslo kjøper nå Infos AS som rommer den tidligere kommunikasjonskompetansen i Recommended og Dale+Bang. Sørlandet er varmt også om vinteren. Men noen faller altså utenfor.

Landsdelens levekårsproblemer henger sannsynlig sammen med veksten og nye kompetansekrav i Sørlandske virksomheter (parallellen finner du i Oslo-nære Østfold som også har et høyt antall uføre). Når industrien går fra å kunne gjøre seg bred nytte av ufaglært arbeidskraft til å kreve økt kompetanse, så havner noen utenfor. En studie fra Frischsenteret, opprettet av UiO, viser at oppsigelse står bak 30 % av de uføre. Selv om du virket frisk fra før, så øker sjansen dramatisk for at du pådrar deg psykiske lidelser og bruk av alkohol eller medikamenter. Nå ser vi, i følge Helge Røed, at den økte veksten i antall arbeidsplasser på Sørlandet senker andelen uføre. Et variert arbeidsliv er viktig. Levekårene på Agder har altså ikke så mye med at man er sørlending å gjøre.

Sørlandet er en region som ved at Staten investerer, vil sikre at pengene kommer tilbake i form av at flere kommer med. Rådgivertjenesten i Aust-Agder vil kunne gjøre mer. Der senket man frafallsprosenten i videregående med 22 % på et par år. NAV vil kunne gjøre mer, og det samme vil Durapart, som får europeiske utmerkelser for å få folk tilbake i arbeid fra uvirksom tilstand. Økte bevilgninger til utdanning, samferdsel, kvalifiseringsprogram og arbeidsmarkedstiltak vil sikre den fremtidige kompetansen landsdelen krever, og knytte arbeidsmarkedene tettere sammen. Folk vil kunne bo der de ønsker, og jobbe der de vil. Dugnaden må gå fra stat, fylke og kommuner. Derfor bør vi også få en statlig ”Agderpakke”. Det er sammen grunnlaget legges.

”Ikke tiltrekkende”. Overskriften er hentet fra Fædrelandsvennen onsdag 26/1. Lederkommentaren tar for seg dårlige søkertall til topplederstillinger i landsdelen. For de som virkelig kan velge, så synes Sørlandet å velges bort. De som sitter på den grønne gren og kan velge, er ofte også dem som skaper nye arbeidsplasser. Vi trenger flinke folk til landsdelen og de må få vite om våre virksomheter, de spennende folkene bak, og mulighetene for det gode livet på Sørlandet. Det tiltrekker. Og selv om det er levekårsutfordringer i landsdelen, og vi gjør vårt beste for å bedre dem, så ønsker selv ikke de uheldige at det skal definere hele landsdelen. Det bærer ytterligere stein til byrden.

Derfor er omdømmeprosjektet og arbeidet Sørlandsliv.no gjør så viktig. Og Finn Holmer-Hoven kan stole på at vi ser sammenhengen. Man skal ta på alvor en finger som ikke fungerer optimalt, men det er ingen grunn til å sykemelde hele kroppen. Sørlandets torden av krav, sammen med beviselig fremgang, understreker at hadde fingeren vært i orden ville vi klart enda mer!

Hva hadde skjedd om vi gikk inn i Rwanda?

Jeg er nok ikke alene om å være litt spent på situasjonen i Libya. I natt har FNs sikkerhetsråd gjort det klart at vi er beredt til å bruke militær makt for å stoppe Gadaffi. Det er ingen hemmelighet at KrF ikke er begeistret over å bruke militær makt, men av og til må man. For det FNs sikkerhetsråd har klart å samle seg om, er et vedtak som kan stoppe Gadaffis grove overgrep mot egen sivilbefolkning. I første omgang er det er snakk om en flysone og ikke "boots om the ground". Det vil være flyangrep mot Gadaffis styrker og militære mål som angriper sivilbefolkningen.

Rwanda eller Afghanistan?
For to år siden besøkte jeg Afghanistan. Det var en spesiell opplevelse, og den minnet meg på alvoret som ligger i å sende våre kvinner og menn i krig. Og også for hva det betyr for lokalbefolkningen. Det er ingen tvil om at mye positivt har skjedd i Afghanistan, men vi har vært der i ti år. Militære inngrep er ikke ønskelig, og da er det lett å være skeptisk til en inngripen i Libya.

Men sammenligningen må heller gå til Rwanda. Den gangen lot vi et ufattelig folkemord få holde på uten at vi grep inn. Det som skjer i Libya er også store overgrep mot befolkningen. Derfor er det også riktig å forsøke å felle Gadaffi. Men det som er viktig å være klare over er følgende: Det er veldig enkelt å samle seg om en kritikk mot at vi ikke grep inn i Rwanda. Men ingen vet hva som hadde skjedd hvis vi hadde grepet inn. Da hadde vi nok måtte bli der en lang tid, og fremdeles hadde nok titusenvis av menneskeliv gått tapt. Hadde det vært beskrevet som en suksess hvis "kun" 50.000 menneskeliv pluss en del av soldatene våre hadde blitt drept?

Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at nesten en million mennesker mistet livet i Rwanda. Og jeg vet at det er store overgrep mot befolkningen i Libya. Det finnes ingen enkle løsninger, men å sitte stille å se på at befolkningen i Libya blir knust av en desperat diktator er i alle fall uaktuelt for meg.

Location:Kabelgaten,Bjerke,Norge

Tidlig ultralyd sorterer

Helt siden Marte Wexelsen Goksøyr utfordret Statsministeren på om hun er utrydningstruet har debatten rast. I dag får vi bekreftet det vi har hevdet; tidlig ultralyd er bra for en ting, nemlig å forhindre at barn med Downs får bli født.

9 av 10 som oppdager at barnet sitt har Downs velger abort. Det viser nylig offentliggjorte tall fra Medisinsk fødselsregister, hvor man siden 1999 har samlet inn data om årlige antall aborter og årsaker. I debatter med Arbeiderpartiet og FrP har de hardnakket påstått at nordmenn er så restrektive til abort at dette ikke skjer. Hvis ikke Arbeiderpartiet og FrP snur i saken så går de med tydelig bevissthet for å sortere ut alle barn med Downs.

Det ville vært utrolig trist. Og det ville fratatt oss det flotte mangfoldet som ulike mennesker gir. Alle mennesker fortjener å leve, sa Marte. Jeg er så enig. For alle mennesker har den samme ukrenkelige og uendelig store verdien!

Kroppspresset

Jeg har jo egentlig bare lyst til å le. Se på dette bildet. Se hvordan Victoria's Secret har retusjert bort lårene på bildet til venstre. Jeg klarer likevel ikke le av det. Det er så mange som sliter med selvbilde og egenverdi. Og slike bilder er med på å ødelegge ungdommer.

Jenter som allerede er flotte modeller skal se ut som de er enda tynnere. De skal ha enda mer "perfekte" former. Jeg kjenner jeg blir provosert over samfunnet vårt som har et så stort fokus på kropp, og da blir jeg enda mer provosert over at man i tillegg kjører slike kampanjer med retusering. Det burde vært forbudt, eller i alle fall krevd en tydelig merking av bildene.

Hva kan vi lære av USA II?

Velferdsdebatten i Norge mangler perspektiver. Debatten handler om lavere skatt eller mer stat. Jeg mener vi glemmer betydningen av frivillig sektor og det sivile samfunn. Deltakelse i formelle og uformelle sosiale nettverk er en nøkkel til livskvalitet for enkelt personer og norske familier. Men det er også en viktig faktor til et velfungerende samfunn.

Frivillige og ideelle organisasjoner bygger tillit mellom mennesker, mobiliserer individuell skaperkraft og omsorg og representerer tradisjoner og kunnskap som utgjør en tredje vei mellom stat og marked.

KrFs visjon er Vi kan-samfunnet, hvor vi som John F. Kennedy ikke spør hva samfunnet kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for samfunnet. Vi vil styrke frivilligheten og det sivile samfunn, slik at vi bekjemper ensomhet og oppnår alle de store gevinstene, både for enkeltmennesket og fellesskapet, av å være sammen og oppnå tillit til hverandre.

Norske politikere har mye å lære av USAs Barack Obama og Storbritannias David Cameron, som begge setter frivillig sektor høyt i ord og handling. Det handler om å styrke samspillet mellom staten på den ene siden, og fellesskapene i familien, frivilligheten og bedriftene på den andre.

Vi har mye å vinne med å bryte med den sosialistiske tanke om at det er staten som kan løse alle problemene.

Hva kan vi lære av USA?

Jeg slutter ikke å la meg fascinere av disse forente stater. Landet til de frie og modige. Landet som er bygget opp av innvandrere.

Gerhard Helskog spør i sin bok ”innvandrernes supermakt” hva vi kan lære av USAs suksess. Hva er det med ”the american way” som gjør at de fleste migranter først og fremst drømmer om en ny fremtid nettopp i USA?

I Norge er vi opptatt på å løse problemer. Vi diskuterer likestilling i dag og med en gang så er det snakk om hva politikerne skal vedta slik at vi skal bli mer likestilte. Hvordan kan vi fikse statistikken. I oljenasjonen Norge bruker vi ca 50 % av BNP på offentlige utgifter. Vi er en nasjon av stønader.

Helskog har mange treffende poenger i sin bok, men det koker ned til at i USA har de en urokkelig tro på at alle kan lykkes dersom de jobber hardt og alle fortjener en mulighet til å lykkes. Jeg tror det handler om menneskesyn, tror vi at mennesker har det bedre om de er selvhjulpne eller når de er passive motakere av støtte?

Regjeringens VM-strategi: begrav dårlige nyheter

Er det tilfeldig at, den tilsynelatende avtroppende, energiministeren serverer oss enda en forsinkelse på renseanlegget på Mognstad og gir klarsignal for Monstermaster, midt under Ski-VM? Eller er det slik at Terje Riis-Johansen planlegger å følge mange andre tidligere Rød-grønne politikere inn i PR-bransjen?

Det også mildt sagt kritikkverdig av Regjeringen å informere interesseorganisasjoner om enda en Mognstad glipp før Stortinget, kort tid etter at opposisjonen reiste mistillit for å ikke holde Stortinget informert.

Ikke for å være surmaget, men jeg er forundret over hvor mye denne regjeringen slipper unna med. Og hvordan brekningsrefleksen til SV er borte, de er i hvert fall verdens mestere i kamelsluking.

Kortsiktig politisk tenkning

Så blir altså monstermastene i Hardanger bygget. Det er ikke tvil om at det er lurt av regjeringen å legge frem beslutningen i dag, på en kald marsdag, i stedet for en varm sommerdag når strømregningen ikke ligger
og forfaller. Belastningen blir mindre da. Men vedtaket viser etter min mening at vi i altfor stor grad tenker kortsiktig. Høyspentledningene vil stå der i kanskje 100 år og vi må leve med konsekvensene av dagens beslutning.

Jeg ønsker en politisk retning som klarer å se verdien av å ta vare på naturen vår, enten det er i Hardanger eller det er i Lofoten. En politikk som veier kortsiktig profitt opp mot skader i naturen, tapte innteketer for turisme, fiske eller lignende. Det er en krevende balanse, for særlig når strømprisen er høy fristes vi politikere av å komme med kjappe løsninger.

En sjøkabel vil skåne viktige naturperler, men vil være ca 3 mrd dyrere og bli ferdig først i 2018 fryktes det. Jeg mener det er verdt den prisen. Som den gangen Bergensbanen ble bygd. Eller vi bygde operaen. Beslutninger som kortsiktig gir store kostnader, men får store ringvirkninger i lang tid.

Det minner meg om da Russland som fryktet at amerikanerne ville ta Alaska med makt, og solgte det derfor til USA for 7 millioner dollar. Eller da indianerstammen som bodde på Manhattan solgte den til nederlenderne som igjen solgte denne videre i bytte mot kolonien Surinam. Ingen av disse beslutningene blir vel betegnet som spesielt vellykkede i dag. Langsiktig tenkning er ingen dum ting. I alle fall ikke når man kan se resultatene så enkelt som man kan i saken om mastene i Hardanger.