tirsdag 28. februar 2012

Demokratiarbeid i Kenya

Denne uken har jeg vært i Nairobi og jobbet sammen med syv politiske partier i Kenya. Det er fjerde gangen jeg er i Kenya, og arbeidet her er alltid givende og interessant. Givende fordi jeg ser fremgang fra gang til gang og det er meningsfylt å få bidra til demokratiutvikling i Kenya. Så er det interessant å se hvordan Kenya nå er i full fart med å omstille seg fra å være drevet av enkeltpersoner/politikere til å bygge sterkere partier. Det er en krevende prosess, og valget i desember vil nok vise at det er et stykke igjen for dem.

Ved forrige valg i 07/08 husker du kanskje at president Kibaki sannsynligvis tapte mot utfordreren Raila, men ble beskyldt for valgfusk og det ble en stor konflikt med mye bråk og mange som ble drept. Det politiske resultatet ble et fornuftsekteskap der Kibaki forble president, og der Raila ble statsminister (en nyopprettet stilling, selvfølgelig). Dette ekteskapet har holdt til nå, og de har fått til noen endringer. Det har blitt vedtatt ny grunnlov som krever blant annet at man må ha vært medlem av partiet i 3 mnd for å stille til valg, og partiene må ha egen kvinne- og ungdomsliste. Alle de ulike kravene i den nye grunnloven krever sterkere partier, noe som sårt trengs i et land der enkeltpersoner og ikke partiprogrammer har vært avgjørende.

Hvert parti skal nå stille 6 lister (tror jeg det var) i hvert fylke, og de har en stor jobb foran seg. Det gjør i alle fall at de er lydhøre! De ivrer etter gode råd for hvordan de skal bygge opp organisasjonen lokalt og sentralt. Jeg håper vi har lagt et godt grunnlag, og at de oppnår resultater. I det minste er det inspirerende å få være med på arbeidet og å se fremgangen de gjør!

Location:Nairobi, Kenya

onsdag 22. februar 2012

Rødgrønn korrupsjon

I går var SV ute og advarte mot et rødgrønt ja til vikarbyrådirektivet. Denne gangen var det ikke de eventuelle konsekvensene av selve direktivet som var problemet. Problemet var at de rødgrønne kunne miste viktig økonomisk støtte av fagbevegelsen! Det er altså økonomiske grunner som skal avgjøre hva man skal mene og gjøre.

Vi er midt i prosessen for om Norge skal implementere direktivet, eller om vi skal bruke reservasjonsretten som EØS-avtalen gir oss. Formålet med direktivet er å likestille midlertidig ansatte med faste ansatte. Motstanderne frykter at det også vil bety flere midlertidige ansatte og at lovverket vårt må liberaliseres. Det går altså an å argumentere med sak.

Jeg synes dette viser de uheldige koblingene mellom fagbevegelsen og de rødgrønne. Tendenser til salg av sentralstyreplasser og egne plasser i diverse utvalg og råd i blant annet Arbeiderpartiet for fagbevegelsen har vært kjent lenge. Men at de nå også i det offentlige bruker den økonomiske støtten som et pressmiddel for å endre politikken er nytt, og skuffende. Det er temmelig nærme korrupsjon.

torsdag 16. februar 2012

Hvem er oljedopa?

I dagens Vårt Land (ikke på nett) uttaler Kristin Halvorsen, at det utdannes for få innen yrkesfag og hun skylder på ungdom og sier at de er ”oljedopa” og ”gir seg for lett”. Da må jeg spørre hvem som egentlig er problemet!

For det er veldig spesielt at ansvarlig statsråd skylder på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at 8000 elever står uten mulighet til å få lærlingplass dette skoleåret. Det er litt spesielt å skylde på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at tusenvis – og ofte 50 % av yrkesfagelever – dropper ut av skolen.

Hun burde heller ta ansvar og sikre:
- Mer praksis i yrkesfag
- Større lærlingtilskudd til bedriftene
- Halvert arbeidsgiveravgiften på lærlinger

Da hadde vi fått flere som var motiverte og trivdes på yrkesfag – og vi hadde fått flere som fikk gjennomført læretiden og fått fagbrev!

fredag 3. februar 2012

Utfordringen med deltidsarbeid

NRK melder i dag at det er 16.000 flere kvinner i deltidsarbeid i dag, enn for ett år siden. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble offentliggjort denne uken. Men tallene viser også at det er en liten nedgang i ufrivillig deltid. Det er viktig, for det er her kampen bør stå.

Ufrivillig deltid handler ikke bare om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men det er også en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Ifølge kvinnepanelet jobber 42 pst. av alle sysselsatte kvinner og 13 pst. av alle sysselsatte menn deltid. De aller fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Jeg tror mange velger å arbeide litt mindre fordi tidsklemma og familiesituasjonen krever det. Derfor vil jeg understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.

Dette er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet trenger, og man setter de deltidsarbeidende i en vanskelig situasjon. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner.

Derfor har KrF sagt at unntaksregelen i Arbeidsmiljøloven om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Heldigvis er det flere arbeidsplasser som har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger.

Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Sørlandet sykehus innførte bruk av fleksibel turnus for å kunne imøtekomme de ansattes ønsker og behov for fritid og arbeidstid, og avdelingene som har innført ordningen kan fortelle om større forutsigbarhet i fravær, og dermed også en større mulighet til å øke de ansattes stillingsandel. Derfor må det legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger.