torsdag 30. august 2012

Regjeringsparti uten ansvar

SVs uryddige opptreden som regjeringsparti skaper uklarhet om hvem som styrer landet og hvem som er ansvarlig for den politikken som føres. Alf Holmelids utspill i dag om sterkere skattlegging av oljeselskapene er foreløpig siste forsøk på ansvarsfraskrivelse fra SV. SV er et regjeringsparti uten ansvar.

SVs deltakelse i regjering har endret spillereglene i norsk politikk. SV inntar stadig oftere opposisjonens rolle mot regjeringen i offentligheten, mens de stemmer med sine regjeringspartnere i regjeringen og Stortinget.

I oljepolitikken er partiets viktigste budskap at vi må bremse tempoet i oljeutvinningen for å gi plass til miljøvennlig industri på land. I dag er Alf Holmelid ute med et budskap om å skattlegge oljeselskapene hardere. Da oljemeldingen ble behandlet i Stortinget i desember 2011 var tonen en ganske annen. Da gikk SV inn for å utvide den omstridte TFO-ordningen for tildeling av leteområder til oljeindustrien på sokkelen, stikk i strid med klare råd fra miljøvernmyndighetene. SV stemte for utlysning av områder for oljeleting midt i innløpet til Vestfjorden i Lofoten, hvor et oljeutslipp av en viss størrelse vil kunne få betydelig større miljøkonsekvenser enn de områdene SV vil verne i Lofoten. Med SV i regjering er det satt en solid rekord i tildeling av leteblokker til oljeselskapene. Så langt har de rødgrønne tildelt mer enn tre ganger så mange letetillatelser som Bondevik II-regjeringen. På denne måten har SV vært med på å presse opp tempoet på sokkelen. SV har også stemt for at kravet om null-utslipp av kjemikalier fra oljeindustrien i Barentshavet er fjernet, og at beltet i kystsonen langs Troms og Finmark hvor det ikke skal tillates igangsatt ny petroleumsvirksomhet er flyttet 15 km nærmere land.

Har SV ansvar for den oljepolitikken som føres? Ja! Tar de ansvaret? Nei!

tirsdag 21. august 2012

I døden for sin tro?

I Pakistan har politiet nylig arrestert en kristen jente på 11 år som også skal ha nedsatt funksjonsevne etter at mobben anklaget henne for blasfemi. Den islamistiske mobben har også jaget flere hundre kristne på flukt fra sine hjem i naboområdet. Episoden er bare toppen av et isfjell og vitner om at det kan være farlig å være kristen der ekstrem islamisme preger folks tankegang.
Enda mer kjent er saken der en flerbarnsmor fra Pakistan risikerer dødsstraff for påstander om å ha krenket profeten Muhammed. En guvernør og en minister som forsvarte hennes menneskerettigheter er begge blitt drept. Det er ikke bare farlig å være annerledes troende, men også å forsvare trosfriheten! Denne saken viser godt hvor vanskelig det er – også for myndighetspersoner – å skape respekt for menneskerettighetene og trygghet for mennesker med en tro som de ekstremistene misliker. Det er vanskelig for landets sentrale myndigheter å sette kraft inn i arbeidet for trosfriheten når intolerante islamister har en så stor utbredelse og politisk innflytelse.

Hva gjør egentlig Norge for å styrke trosfriheten i land hvor den krenkes så grovt? Min påstand er at vi gjør for lite. Dette gjelder ikke bare Pakistan. I store deler av verden opplever mange grupper å bli diskriminert og forfulgt på grunn av sin etnisitet eller tro. Vi leser og diskuterer mye om hvordan muslimer og jøder behandles i Norge og Europa. Det er bra. Men hva kristne nå gjennomgår i Midtøsten skriver nesten ingen om. Fagbladet Journalisten kåret i mars i fjor dette temaet til et av de mest underrapporterte i norske medier. Det er heller ikke blitt prioritert høyt nok i utenrikspolitikken. Derfor har KrF gjennom en årrekke tatt opp brudd på religionsfriheten i Stortinget og foreslått tiltak for å styrke Norges arbeid for trosfriheten internasjonalt.

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» – slik starter § 18 i FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter. Det store flertall av FNs 191 medlemsland har akseptert erklæringen. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Omkring 200 millioner mennesker lever i samfunn der de enten blir, eller daglig står i fare for å bli, forfulgt. Flere norske frivillige organisasjoner som blant annet Stefanusalliansen, Amnesty, Helsingforskomiteen m.fl besitter viktig kunnskap om trosfrihetsproblematikken og kjemper daglig for den. Vi burde hatt et enda nærmere samarbeid med disse, og økt, det internasjonale arbeidet for trosfrihet.

Det er dessverre enkelt å trekke frem eksempler fra land der forfølgelsen kjennes hardt på kroppen. For eksempel Kina, Vietnam, Pakistan, Irak, Egypt, Indonesia og Iran. Også kristne i Gaza og på Vestbredden er under hardt press. Hamas har ingen interesse av å beskytte dem, og kristne palestinere må kjempe for troen sin. I Egypt ble en koptisk-ortodoks kirke i Alexandria angrepet med en bilbombe nyttårsaften i fjor. Minst 20 ble drept, flere enn 75 såret.

Den forfølgelsen som kristne opplever i mange muslimske land krever vårt engasjement og solidaritet. Noen av dem kommer også til Norge og søker om asyl – da bør de få dette. Samtidig så opplever muslimer å bli hetset i Norge. Særlig på internett er dette dessverre vanlig. Dette er også noe vi må vise motstand til. Norge må være et land som løfter trosfriheten høyt.

Vi må få øynene opp for mennesker som blir forfulgt for sin tro, uansett hva de tror på.

mandag 20. august 2012

Mobbing kan stoppes!

Dagen der de små tasser rundt med refleksvest og en stor sekk på ryggen på vei til første skoledag er kommet. Det som ser spennende og idyllisk ut fra utsiden kan fort bli et mareritt for den unge håpefulle. Om lag 10 pst. av barn og unge i norske skoler blir utsatt for mobbing to-tre ganger i måneden eller oftere. Dessverre vet vi at for mange av dem vil det bety plager for resten av livet. Da er det oppløftende å se at mobbing kan stoppes! Hvis bare regjeringen hadde hatt et større trøkk på temaet.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen «Manifest mot mobbing» og lanserte sin nullvisjon. Både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstaler om mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt. Det var mange som var uenige i det å lansere en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. per år i perioden 1995 til 2001, var mobbingen i 2004 redusert med hele 30 pst! Det betyr at det går an å redusere mobbingen i skolen. Under Stoltenbergs regjeringsperiode ser vi at tallene igjen har gått opp og har holdt seg stabilt på et altfor høyt nivå. "Det kraftige fokuset mot mobbing som man hadde under Bondevik-regjeringen forsvant på veien" sa professor Erling Roland ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Både statsminister Stoltenberg og kunnskapsminister Halvorsen kunne og burde gjort mer.

Mobbesaker er kompliserte og følelsesladet, og det er krevende for involverte parter å løse situasjonen. Når foreldre opplever at de i møte med skolen ikke blir tatt på alvor, er det veldig viktig å ha et sted å henvende seg til og få hjelp. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det må innføres et mobbeombud i hvert fylke. Det vil være et sted hvor det er lett for foreldre å henvende seg på et tidlig tidspunkt for å få hjelp til hvordan det skal bli slutt på mobbingen. Et slikt ombud vil også kunne ha en pådriverrolle overfor skolene, slik at det kontinuerlig jobbes mot mobbing på skolene. Et slikt ombud vil også kunne være et sted hvor lærere kan få råd om hvordan man skal ta tak i mobbing når det oppstår. Det bør også vurderes å gi mobbeombudet sanksjonsmuligheter, sånn som de har i Sverige, og mulighet til å føre saker i rettsapparatet for mennesker som har fått ødelagt sin skolegang på grunn av mobbing.

Samtidig må vi også kjøre en kamp mot digital mobbing. For mobberen trenger ikke lenger å stå ansikt til ansikt med mobbeofferet. Den som mobber, må ikke lenger se fortvilelsen hos den andre. Dette gjør at de stygge kommentarene ofte blir verre enn ved tradisjonell mobbing. Når det i tillegg er mulig å sende anonyme meldinger, blir terskelen for å sende ut en stygg kommentar mye lavere. Terskelen blir lavere, og konsekvensene blir større. En undersøkelse utført av Telenor i januar i 2011 viser at åtte av ti barn opplever at kommentarer som skjer skriftlig på nett, er like ille eller verre enn å få dem ansikt til ansikt. Det at «nettet fanger» det som blir lagt ut, øker hjelpeløsheten hos offeret, og følelsen av å være isolert blir verre.

Barn som utsettes for digital mobbing, har ingen fristeder. De er tilgjengelige så å si hele døgnet på alle typer digitale medier, noe som gjør at denne typen mobbing ofte oppleves verre enn tradisjonell mobbing. Det er ikke lenger bare på skolen barna må møte mobberne, mobberne kan også nå dem hjemme på soverommet og når de har fri. Alle arenaer barna er på i hverdagen, blir nå utrygge, noe som gjør at digital mobbing kan få svært alvorlige konsekvenser for barnas utvikling videre.

Vi må alle bidra. Foreldre, lærere, rektor, voksne personer i skolen osv. Og jeg savner et større engasjement hos statsministeren. En kunnskapsminister som krever enda større fokus mot mobbing i skolen. Og at skoleeiere, alle kommunestyrene, diskuterer mer enn struktur og budsjett, også hvordan de kan bidra for å sikre at alle elever trives på skolen. Bondevik viste at det var mulig. Stoltenberg burde forsøke å gjenta suksessen.

mandag 6. august 2012

Ny kurs og 4 nye år

I dag har jeg sendt ut nyhetsbrev om mine tanker for en ny periode på Stortinget. Du kan lese den her, og om du ønsker å få slike nyheter og følge arbeidet mitt fast kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt her.

Gode venn!
Om ikke sommeren ble så solrik som vi håpet, har den for min del like fullt vært fyllt med mange gode dager på Sørlandet og Vestlandet sammen med familie og venner. Nå er jeg tilbake på jobb, og klar for å ta fatt på siste året i denne stortingsperioden. Tenk det, tre år er allerede gått siden forrige stortingsvalg!

Nominasjon og valgkamp
Det betyr også at det i høst er nominasjon og valg av mannskap foran valget i 2013. Jeg har fått mange spørsmål om jeg stiller opp for en ny periode på Stortinget. Motivasjonen og iveren er der absolutt, men man må også være innstilt på å binde seg for 4 nye år. Da har det vært godt med en sommer å tenke på, og etter familieråd har vi bestemt oss for at så lenge lysten og gløden er så sterk, så stiller jeg meg til disposisjon for en ny periode. Jeg tenkte derfor at du skulle få vite det først; Jeg gleder meg til å kjempe for en ny periode på Stortinget, og jeg vil være med på å sikre at vi får på plass en ny regjering!

Jeg har derfor snakket med lederen av nominasjonskomiteen i Aust-Agder, Oddvar Skaiaa, og informert han om mine tanker. Prosessen går som planlagt ved at det kommer innspill fra lokallagene, og at vi skal ha nominasjonsmøte den 28.november som bestemmer den endelige valglisten. Aust-Agder har bare 4 stortingsrepresentanter, og KrF fikk utgjevningsmandatet sist. På tross av at snittet vårt den siste tiden ligger mellom 5 og 5,5 % har vi likevel på 44 av de 50 siste målingene fortsatt klart å kapre utgjevningsmandatet i Aust-Agder.

Ny kurs og ny regjering
Jeg ønsker å bidra til at Sørlandet igjen skal bli satt på kartet og at vi skal bli sterkere representert i regjering. KrF vil være et nøkkelparti ved neste valg, og jeg ønsker å arbeide for at KrF får en hånd på rattet ved neste korsvei. Sørlandet har konsekvent blitt nedprioritert under denne regjeringen, det samme har familiepolitikken og de har ført en liberaliseringspolitikk på mange områder som strider mot det KrF kjemper for. Det neste året blir derfor avgjørende for at vi skal få på plass en ny regjering og få en ny kurs.

Det blir spennende og viktige tider. Jeg gleder meg til fortsettelsen og håper du også er lysten på å gjøre en innsats for å sikre at KrF blir representert på Stortinget også fra 2013, og at vi klarer å komme i posisjon slik at vi får større gjennomslag for sakene vi brenner for!

Alt godt! Beste hilsener
Kjell Ingolf