Spørsmål om religionens plass i det offentlige rom vil være en gjenganger i politiske debatter fremover. Denne uken er det spørsmål om et stillerom for elevene ved Hellerud skole. Muslimer som har brukt kjelleren som bønnerom skulle nå få et eget flerreligiøst rom. Men Carl I. Hagen og skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard sier nei.
Jeg er veldig spent på hva som er årsaken til at det er feil å legge til rette for at elever kan samles i friminuttet til bønn, andakt eller andre samlinger. Det jeg har hørt fra Carl I. Hagen og FrP virker å bunne i muslimfrykt. Fra Høyres side er det blitt sagt at skolen skal være et sted for kunnskap, ikke religion. Men hva er det som er så farlig med at man frivillig samles rundt sin tro?
Dette handler nemlig ikke om forkynnelse i skolen. Det handler ikke om å påtvinge elever religion(da måtte det være bedre at de var i egne rom enn foran andre elever). Det handler ikke om å bruke store summer på å bygge mini-moskeer eller mini-kirker. Det handler om å ønske et samfunn der det er rom for tro. Et samfunn der vi annerkjenner hvor viktig tro er for mennesker, og at vi ønsker at de skal få utøve sin tro.
Jeg ønsker et samfunn som bygger på de kristne verdiene. Som oppfyller formålsparagrafen i skolen om å bygge på; "respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Og som legger til rette for religiøs aktivitet i samfunnet og ser på trosfrihet som en menneskerett vi vil fremme både nasjonalt og internasjonalt.
Derfor mener jeg også at skolebyråden i Oslo snur. La elevene ha et stillerom, og la dem få uttrykke sin tro!
fredag 28. september 2012
torsdag 20. september 2012
Arbeid er svært god medisin
I dag er jeg på konferanse om rehabilitering til arbeidslivet. Temaet er veldig viktig, og svært dagsaktuelt. Det er 6-700.000 mennesker som står utenfor arbeidslivet og er på ulike helserelaterte ytelser. Jeg slår et slag for mer aktivitet, arbeid og tidligere innsats i behandlingen. Arbeid er viktig for helsen, fordi det kan forebygge psykiske lidelser gjennom å tilby daglig rutiner og aktiviteter, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet. Arbeid strukturerer hverdagen og bidrar til bedre selvbilde. Dette gjør arbeidsplassen til en særdeles viktig arena for forebygging og tilrettelegging i forbindelse med psykiske plager og lidelser.
Arbeid er viktig for den enkelte samtidig som vi som samfunn er avhengig av arbeidskraft. Men for å sikre at de som kan og vil arbeide får en mulighet til å være en del av arbeidslivet, er det viktig at de med spesielle utfordringer får tilpasset hjelp til å fungere på en god måte.
For de som står utenfor arbeidslivet kan man tenke at det er viktig med behandling før eventuelle arbeidstiltak, men arbeid kan være god medisin! Ifølge Erik Falkum som er professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og faglig ansvarlig for Jobbmestrende oppfølging, ett av tiltakene som i dag prøves ut for å kunne benytte arbeid aktivt i behandlingen, bør man tenke både behandling og arbeid samtidig. Dette fordi arbeid er svært god medisin. Han mener at helsevesenet har undervurdert betydningen av arbeid i behandlingen, og sentrert behandlingen rundt den medisinske og psykologiske aksen, og sett bort fra den sosiale.
Jeg er opptatt av at vi må ha et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn både for unge mennesker og de som har stått utenfor en periode. Inkluderende arbeidsliv er essensielt – ikke bare på papiret, men også i realiteten. Da er det viktig at vi spiller på lag og utnytter de ulike styrkene i de ulike fagmiljøene. Mye bra arbeid blir gjort for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg møter mange dedikerte og dyktige mennesker som jobber med problematikken, men som ofte føler at de står litt aleine og at systemene ikke jobber sammen, snarere tvert om. Det er en utfordring vi må ta på alvor.
Forskning viser at jo lengre man står utenfor arbeidslivet jo lengre tid tar det før man klarer å få innpass eller kommme tilbake til arbeidslivet. Det er derfor svært viktig at man får tidlig hjelp, og unge mennesker må derfor prioriteres. Det er nå ca 3500 unge mennesker som står på ventelisten til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge – det er alt for mange. Mange går uten å ha noe å ta seg til, noe som vi har sett at kan virke helt mot sin hensikt. Det er derfor viktig at innsatsen mot de unge intensiveres og prioriteres. Vi har ikke råd til å la unge mennesker gå og vente og bli dårligere – de er tross alt fremtiden vår.
Internasjonal forskning viser at oppfølging og lang oppfølgingstid øker sjansene for vellykket rehabilitering tilbake til jobb. Det er dermed ikke bare nok at man er kommet innenfor - man må få den oppfølgingen man trenger. I en systematisk oppsummering av internasjonal effektforskning av ulike tiltak med tanke på psykisk helse gjort at av avdeling for Sosialtjenesteforskning, for Sosial- og helsedirektoratet konkluderte de med at: (og jeg siterer) «individuell plassering og støtte (ligner Arbeid med Bistand) er det mest effektive tiltaket når en person med en alvorlig psykisk lidelse har et uttalt ønske om å komme ut i ordinært arbeid. Nærhet til reelle arbeidssituasjoner er en nøkkel i rehabilitering tilbake til arbeid for denne målgruppen. Dette kan innebære langvarig behandling, støtte og oppfølging når personene er i en reell arbeidssituasjon.»
Parallelt med denne forståelsen er det veldig bekymringsfullt at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, mens antall tiltaksplasser har sunket i det siste. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Vi må derfor legge til rette for flere tiltaksplasser, fordi vi vet at arbeidstrening gir gode resultater for å klare å komme ut i arbeid. Tiltak i seg selv er viktig, men kan ikke stå alene – god arbeidsavklaring er sentralt. Skal tiltak ha en effekt er det viktig at det er et tiltak som passer den enkeltes situasjon.
Vi er på mange måter veldig heldig i Norge sammenlignet med resten av Europa som sliter med stor ungdomsledigheten. Vi har store økonomiske ressurser, aldri har regjeringen hatt mer penger å rutte med. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått må brukes vel og settes inn der det trengs – vi må hjelpe de som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne. Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det avgjørende for vårt arbeid.
Arbeid er viktig for den enkelte samtidig som vi som samfunn er avhengig av arbeidskraft. Men for å sikre at de som kan og vil arbeide får en mulighet til å være en del av arbeidslivet, er det viktig at de med spesielle utfordringer får tilpasset hjelp til å fungere på en god måte.
For de som står utenfor arbeidslivet kan man tenke at det er viktig med behandling før eventuelle arbeidstiltak, men arbeid kan være god medisin! Ifølge Erik Falkum som er professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og faglig ansvarlig for Jobbmestrende oppfølging, ett av tiltakene som i dag prøves ut for å kunne benytte arbeid aktivt i behandlingen, bør man tenke både behandling og arbeid samtidig. Dette fordi arbeid er svært god medisin. Han mener at helsevesenet har undervurdert betydningen av arbeid i behandlingen, og sentrert behandlingen rundt den medisinske og psykologiske aksen, og sett bort fra den sosiale.
Jeg er opptatt av at vi må ha et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn både for unge mennesker og de som har stått utenfor en periode. Inkluderende arbeidsliv er essensielt – ikke bare på papiret, men også i realiteten. Da er det viktig at vi spiller på lag og utnytter de ulike styrkene i de ulike fagmiljøene. Mye bra arbeid blir gjort for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg møter mange dedikerte og dyktige mennesker som jobber med problematikken, men som ofte føler at de står litt aleine og at systemene ikke jobber sammen, snarere tvert om. Det er en utfordring vi må ta på alvor.
Forskning viser at jo lengre man står utenfor arbeidslivet jo lengre tid tar det før man klarer å få innpass eller kommme tilbake til arbeidslivet. Det er derfor svært viktig at man får tidlig hjelp, og unge mennesker må derfor prioriteres. Det er nå ca 3500 unge mennesker som står på ventelisten til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge – det er alt for mange. Mange går uten å ha noe å ta seg til, noe som vi har sett at kan virke helt mot sin hensikt. Det er derfor viktig at innsatsen mot de unge intensiveres og prioriteres. Vi har ikke råd til å la unge mennesker gå og vente og bli dårligere – de er tross alt fremtiden vår.
Internasjonal forskning viser at oppfølging og lang oppfølgingstid øker sjansene for vellykket rehabilitering tilbake til jobb. Det er dermed ikke bare nok at man er kommet innenfor - man må få den oppfølgingen man trenger. I en systematisk oppsummering av internasjonal effektforskning av ulike tiltak med tanke på psykisk helse gjort at av avdeling for Sosialtjenesteforskning, for Sosial- og helsedirektoratet konkluderte de med at: (og jeg siterer) «individuell plassering og støtte (ligner Arbeid med Bistand) er det mest effektive tiltaket når en person med en alvorlig psykisk lidelse har et uttalt ønske om å komme ut i ordinært arbeid. Nærhet til reelle arbeidssituasjoner er en nøkkel i rehabilitering tilbake til arbeid for denne målgruppen. Dette kan innebære langvarig behandling, støtte og oppfølging når personene er i en reell arbeidssituasjon.»
Parallelt med denne forståelsen er det veldig bekymringsfullt at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, mens antall tiltaksplasser har sunket i det siste. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Vi må derfor legge til rette for flere tiltaksplasser, fordi vi vet at arbeidstrening gir gode resultater for å klare å komme ut i arbeid. Tiltak i seg selv er viktig, men kan ikke stå alene – god arbeidsavklaring er sentralt. Skal tiltak ha en effekt er det viktig at det er et tiltak som passer den enkeltes situasjon.
Vi er på mange måter veldig heldig i Norge sammenlignet med resten av Europa som sliter med stor ungdomsledigheten. Vi har store økonomiske ressurser, aldri har regjeringen hatt mer penger å rutte med. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått må brukes vel og settes inn der det trengs – vi må hjelpe de som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne. Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det avgjørende for vårt arbeid.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
