torsdag 31. januar 2013

Matfat må vike for oljefat

Det er uansvarlig og kortsiktig av Ap når de går til krig mot fiskerne i våre mest sårbare og omstridte områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Når programkomiteen nå går inn for konsekvensutredning, bekrefter det mistanken om at regjeringen vil åpne Lofoten og Vesterålen for oljeboring i neste periode, og de starter sannsynligvis i Nordland VI allerede til høsten, slik olje- og energiministeren har flagget den siste tiden. Det er uanstendig av Ap å prioritere olje foran fisk, fossile foran fornybare ressurser.

I dag finnes det over 6500 arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiselivsnæringa i Lofoten, Vesterålen og Senja. Kunnskapsinnhentingen viser at petroleumsaktivitet kun vil føre med seg mellom 400 og 1100 nye arbeidsplasser. En slik gambling med evigvarende ressurser for kortsiktig økonomisk vinning er uansvarlig.

Konsekvensutredningen som Ap ønsker seg er så godt som gjennomført i kunnskapsinnhentingen. Der gjenstår bare å samle det i en rapport. Statsministeren har sagt at det knapt går an å ha mer kunnskap uten å fatte en beslutning. Det er dermed bare bomull når de sier at de skal bestemme seg etter konsekvensutredningen. Dersom Ap vinner frem med sitt standpunkt betyr det i realiteten åpning i løpet av veldig kort tid.

De totale ressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja anslås å være på størrelse med de laveste estimatene for utvinnbare oljeressurser i Johan Sverdrup-feltet, bare fordelt på flere små felt. Sverdrup har altså erstattet behovet for Lofoten siden sist vi diskuterte saken. Det gir enda bedre grunn til ikke å gamble med dette sårbare området.


I 2013 skal olje- og gassnæringen investere for over 200 milliarder kroner på norsk sokkel. Det er allerede et enormt press i norsk økonomi. Vi har nylig funnet store petroleumsressurser i Nordsjøen og Barentshavet, og er i gang med åpning av nye områder i Barentshavet sør. Vi har råd til å vente med å åpne Lofoten og Vesterålen. Ressursene kan vise seg å være vel så mye verdt liggende under havbunnen som de er plassert i et usikkert aksjemarked verden rundt.

onsdag 23. januar 2013

Et nytt flertall

(Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 23.januar og er skrevet av Torbjørn Røe Isaksen (Høyre), Anders Anundsen (FrP), Rebekka Borsch (Venstre) og undertegnede.)
«Me må få nye hender i departementsskuffene». Slik lød det praktiske og jordnære argumentet til daværende Venstre-leder Bent Røiseland, for hvorfor et regjeringssamarbeid var nødvendig i 1965.

Bakgrunnen var at de fire borgerlige opposisjonspartiene vant stortingsvalget. Dermed innledet de en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden.

Det er fristende å gjenta Røiselands ord i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering, en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse, ser stadig flere behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved høstens valg om vi skal ha fire nye år med de rødgrønne, eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed:

Faksmile av kronikken i Aftenposten
Vi ønsker, og Norge trenger, en ny regjering etter valget i 2013, med en klarere ideologisk forankring, en mer fremtidsrettet politikk og med borgeren som utgangspunkt.
 
Forskjellige historier
Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende radikale liberalismen, et annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Ett parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, et annet ble grunnlagt i protest mot hele etablissementet, mot økende skatter og avgifter.

Partiene representerer også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne. KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, mens Høyre sogner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar.

Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag-politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom politikkens mange daglige krav.

Ideer som forener
Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall:

Styrk fellesskapene, ikke bare staten:
Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden etc. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen.

Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Å styrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.

Spre makten, snu pyramidene:
«Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Torkel H. Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet; at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Å spre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må samtidig bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn og færre prosesser bak lukkede dører.

Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes - nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.

Generasjonsregnskapet:
Vi har et ansvar for de som lever i dag og for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Økonomisk gode tider har gitt Norge et enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne.

En økende andel av våre ressurser går til løpende forbruk i dag. Samtidig forsømmes investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning - og stadig fornyelse av offentlig sektor.

Større valgfrihet, mer mangfold:
Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.

En sterkere stat for dem som trenger det mest:
Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og Regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom.

Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, å gi hjelp til dem som trenger det mest.

Dagens sosialpolitikk bidrar til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat og kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

tirsdag 22. januar 2013

Samvittighetsfrihet

I dag ble det arrangert møte på Stortinget om samvittighetsfrihet og reservasjonsrett for fastleger til å henvise bl.a til abortinngrep. Helseminister Støre forsvarte sitt standpunkt for å nekte fastleger en slik rett. Jeg mener det både er ideologisk og pragmatisk vanskelig å forsvare det standpunktet.

Både tilhengere og motstandere av abortloven argumenterte godt for hvorfor det er viktig å ha en rett til å reservere seg mot saker de har samvittighetskvaler mot. Samtidig som alle understreket at pasienter har rett til å få sine lovfestede rettigheter. Det viktige i denne saken er at det er mulig å kombinere begge hensyn; både beskytte samvittighetsfriheten og pasientenes rett til helsetjenester.

Jeg mener det er viktig å verne om samvittighetsfrihet. Det gjør noe med mennesker og et samfunn å måtte handle mot sin overbevisning. Dessuten er det langt på vei en skinndebatt fra de som fratar fastleger denne reservasjonsmuligheten. Eksemplene som blir trukket frem kan telles på en hand, og jeg mener at man også kan være pragmatisk å tillate dem som ønsker å reservere seg uten at dette går utover pasientene.

Samtalen på seminaret i dag kom også innom konsekvensene av å regulere samvittighetsfriheten på denne måten dersom f.eks aktiv dødshjelp ble innført. Helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep er også et neste steg som kan bli truet.

Debatten er spennende og viktig. Jeg håper regjeringen snur i sitt syn. La oss heller løfte frem ønsket om at mennesker lytter til sin samvittighet, og så finner vi gode løsninger for de veldig få tilfellene der det kan bli konflikter.

onsdag 16. januar 2013

Ja og nei til Lundin på samme dag

Samme dag som Ola Borten Moe tildeler oljeselskapet Lundin Norway 7 nye letetillatelser på norsk sokkel, hvorav to av dem som operatør, går regjeringspartner SV ut og krever at Lundin ikke skal få lisenser på norsk sokkel, og at de bør diskvalifiseres fra konsesjonsrundene.

Regjeringen er sin egen opposisjon i de fleste saker for tiden. Spørsmålet er om SV i det hele tatt har gjort noe forsøk på å påvirke TFO-tildelingen internt i regjeringen ved å kreve at Lundin skal utelates, eller om de ser seg fornøyd med å fremme sine krav og budskap i media. Spriket mellom ord og handling er uansett slående.

torsdag 10. januar 2013

Et livsviktig år

Det neste året vil uten tvil være preget av det viktige og avgjørende stortingsvalget vi står overfor. Men vel så viktig blir revideringen av bioteknologiloven som kommer denne våren.


Marte Goksøyr som i nylig skrev:
Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom.
Jeg er ikke syk, jeg har ingen kromosomfeil.
Jeg har et ekstra kromosom, og jeg vil leve.
Mange husker Dagfinn Høybråten som helseministeren som innførte røykeloven. Saken som vekket stort harme, men som også i løpet av kort tid har blitt hyllet som et av de beste politiske vedtak. Men under Høybråtens tid som helseminister fikk Norge en enda viktigere lov på plass, en bioteknologilov som satte menneskeverdet i sentrum. Det skulle ikke være lov til å forske på ufødt liv, og etikken ble satt foran teknikken.

Noe av det første de rødgrønne endret på da de kom i regjering var bioteknologiloven. De åpnet for forskning på befruktede egg og for såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Det vil si en test av fosteret før det settes inn i livmoren for å sikre de "rette" egenskapene. Gjennom endringen av ekteskapsloven gjorde de også et annet viktig grep, nemlig å fjerne prinsippet om at barn skal ha rett på en far og en mor. Når dette prinsippet først er fjernet står nye kamper for tur.

"12 måter å få barn på" var overskriften i Aftenposten i september. Dersom Ap får gjennom forslaget om eggdonasjon og donasjon av befruktede egg, kan ett barn lovlig bli til på hele 12 ulike måter. Debatten om kunstig befruktning for enslige og surrogati er også relevant, for prinsippielt har vi allerede beveget oss bort fra utgangspunktet, selve bærebjelken i samfunnet, om at barn har rett på en mor og en far.

Sorteringssamfunn
Den andre store delen av revideringen vil gå på tidlig ultralyd. Ap, SV og FrP har tatt til orde for en rutinemessig ultralydundersøkelse av alle gravide i uke 12. Dette til tross for at Kunnskapssenterets rapport fra 2012 sier det klart: “Vi fant vi ingen dokumentasjon for en helsemessig gevinst av et rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd.” Det vil bare bli en screening etter fostre med Downs syndrom, og eneste "behandling" mot Downs syndrom er som kjent abort. Resultatet fra andre land er kjent, barn som antas å ha en kromosomavvik fjernes i stor skala.

En stor finsk undersøkelse fra 2011 viste også at tidlig ultralyd faktisk er lite egnet for å påvise fostre med kromosomavvik hos kvinner yngre enn 35 år – nettopp de man nå vil utvide tilbudet til. Hos disse kvinnene vil 97 prosent av alle funn være "falske positive" (si det er noe galt uten at det er det) og gi økt uro, samtidig som opptil en tredjedel av fostrene med Downs syndrom ikke vil oppdages. Ordningen vil altså være ressurskrevende, uten helsemessig gevinst, uroe mange som bærer på friske barn, og ikke minst føre til at mange flere barn med "feil egenskaper" sorteres ut.

Likevel er tidlig ultralyd blitt en viktig sak for mange å få innført i Norge. Konsekvensene av en innføring er umulig å avvise. At partier og personer som kjemper for solidaritet ikke tar dette innover seg, er skuffende og svært alvorlig. Historiens dom over de som forsøker å gradere menneskers verdi ut i fra hudfarge, rase, religion eller uønskede egenskaper er entydig og nådeløs. Og samtidig håper hver generasjon som har levd gjennom slike overgrep at menneskeheten endelig har lært. Alle mennesker er like mye verdt!

Min generasjons abortkamp
I 2013 vil disse livsviktige spørsmålene bli avgjort. Det bør være tema og kampsak nummer 1 for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd. For det handler dypest sett om hvilket samfunn vi ønsker oss. Da bioteknologiloven ble revidert under Bondevik II-regjeringen var det KrF, Venstre, Høyre, Sp og SV som utgjorde flertallet. Nå har dessverre SV forlatt sin posisjon som støttespiller i slike saker. Det betyr at det må en massiv og bred innsats til for at det skal være sterkt nok press på regjeringen til at de ikke fremmer endringene slik de er antydet.

For denne kampen er den aller viktigste i 2013. Det er vår tids abortkamp. Vi kan stå opp for menneskets ukrenkelige verdi og slå fast at egenskaper ikke skal avgjøre om en blir født, eller vi kan oppleve nok et skritt inn i et samfunn der menneskeverdet graderes. Det er nå slaget står. 2013 blir et livsviktig år.




tirsdag 8. januar 2013

Viktig livssynsutredning

Gårsdagens fremlegging av rapporten om det livssynsåpne samfunn får heldigvis mye oppmerksomhet. Det er viktig at vi nå har fått en utredning om tro og livssyn. Jeg opplever at religion blir mer og mer aktuelt i samfunnet, men at vi politisk har beveget oss bort fra disse viktige debattene. Derfor håper jeg at vi nå tør ta de krevende debattene om religionens plass i det offentlige rom.

Utvalget har mange ulike anbefalinger, og spennende utfordringer om hvordan vi bedre kan ivareta trosfriheten for alle mennesker i Norge. De har en viktig konklusjon i at religionen har en plass i det offentlige rom, og utfordrer politikerene til å legge bedre til rette for at man skal kunne uttrykke sin tro.

For det er positivt at utvalget argumenterer for «et livssynsåpent samfunn». Likevel bommer utvalget på hoppkanten. Trosfrihet betyr ikke sekularisme og nøytralitet. Uten tydelige fellesverdier, som for Norges del er basert på den kristne kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og manglende forståelse for egen kultur og identitet.

Det er også underlig at utvalget foreslår å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. I både store og små tragedier ser vi at kirken er et helt naturlig, og viktig, samlingspunkt i vårt samfunn. 22.juli ble det en spontan samling utenfor domkirken i Oslo. Det var en naturlig reaksjon som ikke bør fjernes.

Jeg forstår heller ikke at utvalget vil fjerne den kristne og humanistiske arven fra grunnloven og formålsparagrafen i skolen, rett etter at Stortinget i et bredt forlik nylig har vedtatt disse paragrafene. Her kommer også viktigheten av at jeg mener vi ikke skal være nøytrale, vi må bygge på noen verdier. Og her ønsker jeg naturlig nok at de kristne verdiene skal ligge til grunn, og være dette verdigrunnlaget.

Utvalget foreslår også borgerlig vigsel. KrF støtter ikke dette forslaget om å frata kirken vigselsretten. Det er en fin tradisjon i Norge at folk kan gifte seg i kirken. Så lenge den ordningen fungerer godt og mange ønsker å benytte seg av den ser jeg ingen grunn til å endre på det. Samtidig mener jeg det er nødvendig å sikre kirken frihet i ansettelses- og lærespørsmål. Det har de fått i den nye statskirkeordningen. Likevel ser vi et politisk press om at kirken må vie etter den nye ekteskapsloven. Dersom dette får større gehør og gjennomslag mener jeg borgerlig vigsel må vurderes for å sikre trosfriheten. Men da må også kirken ønske det.

Det blir spennende å følge debattene og også nye forslag som vil komme. Jeg håper den kan prege oss fremover. Religion er viktig for mennesker. Det er avgjørende at politikken også ser at mennesker må få uttrykke sin tro, og at tro er en positiv faktor i menneskers liv. Så kan vi helt sikkert ha ulike svar på hvordan dette kan løses.

torsdag 3. januar 2013

Flau klimainnsats

Statsminister Stoltenberg understreket i nyttårstalen hvor viktig det var å gi klimaet førstehjelp. Da er det flaut å se resultatene etter 7 år med flertallsregjering. For regjeringens klimaresultater er pinlig for Norge. Mens Sverige har overoppfylt sin Kyotoforpliktelse ved å gå foran og redusere egne utslipp av klimagasser, har Norges utslipp gått motsatt vei.

Kyoto-avtalen er den første internasjonale avtalen for begrensning av klimagassutslipp, og trådte i kraft 16. februar 2005. Avtalen fastsetter bindende og tallfestede rammer for utslipp av klimagasser. Målet var at man i løpet av perioden 2008-2012 skal redusere de samlede utslippene av klimagasser fra industrilandene med minst 5 prosent sammenlignet med 1990-nivået.


Ved nyttår utløp Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode og Sverige ligger an til å overoppfylle sin forpliktelse med 15 prosent uten bruk av utslippskreditter. Danmark ligger 21 prosent under. Sveriges gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser ser ut til å ende minst 12 millioner tonn lavere enn Kyoto-forpliktelsen. Debatten i Sverige går dermed på hva man skal gjøre med det store overskuddet av klimakvoter landet sitter igjen med etter periodens utløp. Riksdagen skal ta stilling til om kvotene skal selges, spares eller annulleres.

Norge ble i Kyoto-avtalen tildelt en årlig utslippsmengde som er 1990-nivå pluss 1 prosent, det vil si 50,1 millioner tonn CO2 per år. Norge har lovet å overoppfylle forpliktelsen med 10 prosent. Fasiten ved periodens utløp er at Norges årlige utslipp av klimagasser i snitt har vært på 53 millioner tonn CO2. Kyoto-protokollens krav til utslippsreduksjoner oppfylles ved hjelp av spekulasjon i kjøp og salg av klimakvoter på en måte som selv den råeste kapitalist ville være stolt av.


Fra 2008-2012 har regjeringen solgt 35 millioner klimakvoter i det europeiske kvotemarkedet. Dette er kvoter som Norge er blitt tildelt gratis fra EU. Inntektene fra kvotesalget har blitt brukt til å kjøpe 20 millioner kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen CDM. Disse kvotene er under kritikk når det gjelder klimaeffekt og er billigere enn EU-kvotene. Etter transaksjonen sitter Norge igjen med et stort økonomisk overskudd og tilsvarende usikkerhet ved resultatet. Resten av Norges forpliktelse og overoppfyllelsen av denne er overlatt til norske bedrifter, som til sammen har kjøpt 56 millioner kvoter hovedsakelig fra det europeiske kvotemarkedet.
Kontrasten mellom Norges og Sveriges måte å oppfylle Kyoto-forpliktelsen er slående. Mens Sverige går foran og innfrir egne forpliktelser med utslippsreduksjoner i eget land, overlater Norge jobben til andre land som både er mindre utviklet, har dårligere levestandard og dårligere økonomi.

KrF mener Norge bør gjøre som Sverige, og ta mål av seg til å innfri egne utslippsforpliktelser med nasjonale klimatiltak uten kjøp av utslippskreditter, og bruke kvotehandel og andre mekanismer til å overoppfylle disse. Innen 2015 bør Norges utslipp av klimagasser være godt under 1990-nivå.