Foreldet gamlehjem

Arbeids- og sosialkomiteen er på studiereise i USA denne uken, og i dag har vi blant annet sett på de demografiske utfordringene USA - og Norge - har foran oss. Statistikken viser at både Europa og USA hadde store fødselstall etter andre verdenskrig, men at USA har en høy fødselsrate enda, mens Europa ikke har det. Resultatet er mange pensjonister i 2030, men at Europa har få til arbeide for dem. Altså, et foreldet gamlehjem.

Professor i sosiologi på City University New York, Richard Alba, la frem utfordringen, og viste særlig til utfordringen Europa står foran. Heldigvis har Norge en høyere fødselsrate og vi har mye arbeidsinnvandring. Det samme har USA. Statistikken viser at av barna som blir født i USA i dag er ca halvparten barn av innvandrere. Alba minnet om at den store utfordringen dette fører med seg er klasseskillet - at barn av innvandrere ikke gjør det like godt på skolen (bildet). Det kan gjøre sitt til at forskjellene blir større og kunnskapsnivået må derfor opp.


Vi bør likevel merke oss utfordringen Europa har med å få nok arbeidskraft og høy nok fødselsrate. Heldigvis har vi lagt godt til rette for familier i Norge. Her er samfunnsøkonomiske argumenter for å fortsette og forbedre forholdene for dem!

Klart det nytter!

Det er mange store utfordringer i politikken. Kanskje ikke først å fremst i Norge vil du si, men absolutt i verden. Det er lett å tenke på det negative og på alle utfordringene. Da gjelder det å glede seg over de gode nyhetene! Det er flere demokratier i verden enn noen gang. Det er stadig flere som får utdanning, helsehjelp og tilgang til rent vann. Ja, faktisk er FNs tusenårsmål om drikkevann til minst 88 prosent av verdens befolkning innen 2015 er nå allerede nådd!

Dermed er det første av FNs tusenårsmål nådd. Rapporten «Progress on Drinking Water and Sanitation» viser at 89 prosent av verdens befolkning, drøye 6 milliarder mennesker, nå har tilgang til rent drikkevann. Innen 2015 regner man med at tallet er 92 prosent, ifølge UNICEF, skriver VG.

Samtidig er også barnedødeligheten er på vei ned. Jeg husker jeg kom inn i KrFU for nå 12 år siden og lærte at 35.000 barn under 5 år dør hver dag. I fjor døde 21.000 barn under fem år, viser tall fra FNs barnefond (UNICEF) og Verdens helseorganisasjon (WHO). Det er fortsatt alt for mange, men viser en positiv utvikling og bør være til inspirasjon for at vi skal gjøre mer!


Til sammen døde 7,6 millioner barn i 2010 av sykdommer og årsaker som enkelt kunne ha vært forebygd eller behandlet. I 2000 var det hele 12 millioner barn i året som døde før de hadde fylt fem år. Desverre ser det ut som at vi ikke klarer å nå tusenårsmålet om å halvere barnedødligheten innen 2015 dersom vi fortsetter i dagens tempo. Derfor må vi akslerere!

Men ikke si at det ikke nytter. Ikke si at vi kan kutte i bistand eller la være å gjennomføre reformer som sikrer fattige land markedsadgang. For vår innsats har gitt resultater. Og derfor skal vi gjøre mer.

Johannes Vågsnes til minne

I dag skal jeg i begravelse til et av våre æresmedlemmer i Aust-Agder og tidligere stortingsrepresentant, Johannes Vågsnes. Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen skrev et flott minneord som jeg synes flere bør få se:

Johannes Vågsnes til minne
Tidligere stortingsrepresentant Johannes Vågsnes er gått bort. Han var født 7. mars 1923 og sovnet stille inn 26. februar, bare noen dager før han ville fylt 89 år.

Johannes Vågsnes var nestoren framfor noen i Aust-Agder KrF: Som 23-åring var han med på å stifte partiet høsten 1946. Han var også med og stiftet Tromøy lokallag av KrF, og var lagets første formann. Dette vervet hadde han i ti år.


Hans yrkesliv gjenspeilet på mange måter de tradisjonelle KrF-verdiene: Han var bonde på Gjerstad gård i Tromøy i 40 år, klokker i Tromøy menighet i mer enn 30 år og lærer i folke- og framhaldskolen et drøyt tiår. Dette kombinerte han med et sterkt lokalt engasjement, det være seg i menighets- og organisasjonsliv, som i lokalpolitikken i tidligere Tromøy kommune. Allerede i 1951 ble han valgt inn i Tromøy kommunestyre første gang. Senere var han også medlem av formannskapet i åtte år. Han var også fylkestingsrepresentant i Aust Agder i åtte år.

I 1973 ble han valgt inn på Stortinget som representant for Aust-Agder KrF. Valget i 1973 dannet innledningen til KrFs første ”storhetstid”, med ikke mindre enn 22 stortingsrepresentanter. Johannes Vågsnes var stortingsrepresentant i 12 år. Det var den daværende kommunal- og miljøvernkomiteen som ble hans arena på Stortinget, og hvor han gjorde en solid innsats.

Johannes Vågsnes var æresmedlem i Aust-Agder KrF, og som politisk pensjonist var han en trofast deltaker på fylkespartiets årsmøter i mange år. Når han lot sin røst lyde i disse sammenhengene, var det med den myndighet og autoritet som var naturlig for en nestor.
 Nå har han avsluttet sitt virke. I den siste tiden bodde han på Saltrød bo- og omsorgssenter, og her sovnet han stille inn «i troen på Jesus», som familien så vakkert skrev i dødsannonsen. Det er med takknemlighet og ærbødighet KrF minnes en trofast og markant politiker og medvandrer.

Knut Arild Hareide
,
Partileder, KrF

Hans Olav Syversen,
Parlamentarisk leder, KrF

Demokratiarbeid i Kenya

Denne uken har jeg vært i Nairobi og jobbet sammen med syv politiske partier i Kenya. Det er fjerde gangen jeg er i Kenya, og arbeidet her er alltid givende og interessant. Givende fordi jeg ser fremgang fra gang til gang og det er meningsfylt å få bidra til demokratiutvikling i Kenya. Så er det interessant å se hvordan Kenya nå er i full fart med å omstille seg fra å være drevet av enkeltpersoner/politikere til å bygge sterkere partier. Det er en krevende prosess, og valget i desember vil nok vise at det er et stykke igjen for dem.

Ved forrige valg i 07/08 husker du kanskje at president Kibaki sannsynligvis tapte mot utfordreren Raila, men ble beskyldt for valgfusk og det ble en stor konflikt med mye bråk og mange som ble drept. Det politiske resultatet ble et fornuftsekteskap der Kibaki forble president, og der Raila ble statsminister (en nyopprettet stilling, selvfølgelig). Dette ekteskapet har holdt til nå, og de har fått til noen endringer. Det har blitt vedtatt ny grunnlov som krever blant annet at man må ha vært medlem av partiet i 3 mnd for å stille til valg, og partiene må ha egen kvinne- og ungdomsliste. Alle de ulike kravene i den nye grunnloven krever sterkere partier, noe som sårt trengs i et land der enkeltpersoner og ikke partiprogrammer har vært avgjørende.

Hvert parti skal nå stille 6 lister (tror jeg det var) i hvert fylke, og de har en stor jobb foran seg. Det gjør i alle fall at de er lydhøre! De ivrer etter gode råd for hvordan de skal bygge opp organisasjonen lokalt og sentralt. Jeg håper vi har lagt et godt grunnlag, og at de oppnår resultater. I det minste er det inspirerende å få være med på arbeidet og å se fremgangen de gjør!

Location:Nairobi, Kenya

Rødgrønn korrupsjon

I går var SV ute og advarte mot et rødgrønt ja til vikarbyrådirektivet. Denne gangen var det ikke de eventuelle konsekvensene av selve direktivet som var problemet. Problemet var at de rødgrønne kunne miste viktig økonomisk støtte av fagbevegelsen! Det er altså økonomiske grunner som skal avgjøre hva man skal mene og gjøre.

Vi er midt i prosessen for om Norge skal implementere direktivet, eller om vi skal bruke reservasjonsretten som EØS-avtalen gir oss. Formålet med direktivet er å likestille midlertidig ansatte med faste ansatte. Motstanderne frykter at det også vil bety flere midlertidige ansatte og at lovverket vårt må liberaliseres. Det går altså an å argumentere med sak.

Jeg synes dette viser de uheldige koblingene mellom fagbevegelsen og de rødgrønne. Tendenser til salg av sentralstyreplasser og egne plasser i diverse utvalg og råd i blant annet Arbeiderpartiet for fagbevegelsen har vært kjent lenge. Men at de nå også i det offentlige bruker den økonomiske støtten som et pressmiddel for å endre politikken er nytt, og skuffende. Det er temmelig nærme korrupsjon.

Hvem er oljedopa?

I dagens Vårt Land (ikke på nett) uttaler Kristin Halvorsen, at det utdannes for få innen yrkesfag og hun skylder på ungdom og sier at de er ”oljedopa” og ”gir seg for lett”. Da må jeg spørre hvem som egentlig er problemet!

For det er veldig spesielt at ansvarlig statsråd skylder på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at 8000 elever står uten mulighet til å få lærlingplass dette skoleåret. Det er litt spesielt å skylde på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at tusenvis – og ofte 50 % av yrkesfagelever – dropper ut av skolen.

Hun burde heller ta ansvar og sikre:
- Mer praksis i yrkesfag
- Større lærlingtilskudd til bedriftene
- Halvert arbeidsgiveravgiften på lærlinger

Da hadde vi fått flere som var motiverte og trivdes på yrkesfag – og vi hadde fått flere som fikk gjennomført læretiden og fått fagbrev!

Utfordringen med deltidsarbeid

NRK melder i dag at det er 16.000 flere kvinner i deltidsarbeid i dag, enn for ett år siden. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble offentliggjort denne uken. Men tallene viser også at det er en liten nedgang i ufrivillig deltid. Det er viktig, for det er her kampen bør stå.

Ufrivillig deltid handler ikke bare om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men det er også en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Ifølge kvinnepanelet jobber 42 pst. av alle sysselsatte kvinner og 13 pst. av alle sysselsatte menn deltid. De aller fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Jeg tror mange velger å arbeide litt mindre fordi tidsklemma og familiesituasjonen krever det. Derfor vil jeg understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.

Dette er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet trenger, og man setter de deltidsarbeidende i en vanskelig situasjon. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner.

Derfor har KrF sagt at unntaksregelen i Arbeidsmiljøloven om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Heldigvis er det flere arbeidsplasser som har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger.

Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Sørlandet sykehus innførte bruk av fleksibel turnus for å kunne imøtekomme de ansattes ønsker og behov for fritid og arbeidstid, og avdelingene som har innført ordningen kan fortelle om større forutsigbarhet i fravær, og dermed også en større mulighet til å øke de ansattes stillingsandel. Derfor må det legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger.