mandag 22. februar 2010

Før vi sporer helt av…

Det er 3 personer som bruker burka i Danmark. I Nederland er det 50 ut av 1 million muslimer. I Frankrike er det 4 millioner muslimer. 367 av dem, eller ca 0,009 % dekker til ansiktet sitt med burka/niqab. Overfører vi disse tallene til Norge hvor vi har 100.000 muslimer, vil det bety at man kan telle dem på to hender. Hvorfor lar vi debatten spore helt av?

Er det tilfeldig at FrP ønsker et forbud mot burka og niqab? Hvis det er dette som gjør at noen mennesker ikke er integrert, så er det forståelig at de gjør det. Men 5-10 tilfeller i Norge der kvinner bruker heldekkende plagg – det er vel ikke det som er utfordringen vår?

Tvert i mot viser undersøkelsen i Danmark at halvparten av de som bruker disse plaggene er konvertitter! Da er det ikke snakk om tvang på samme måten. Jeg er bekymret for at FrP sitt utspill om å innføre klespoliti på lik linje med det de har i Iran vil virke mot sin hensikt. Og jeg frykter at det vil få bort fokuset fra de reelle integreringsutfordringene som språk, utdanning, arbeid, tvangsekteskap og tiltak mot radikalisering.

Niqab og burka kan ikke aksepteres på skoler, og vi ikke kan heller ikke forvente at arbeidsgivere aksepterer slik tildekking. I skolen er det allerede anledning for å nekte ansiktstildekning i undervisningssituasjon og det er anledning fra politiets side å identifisere folk som tildekker ansiktet. Men et generelt forbud om bruk på offentlig sted, vil grense mot et autoritært samfunn. Det er også tvilsomt om det vil ha noen effekt. Vi bør kunne uttrykke at plagget er kvinneundertrykkende og noe vi misliker, og samtidig gjøre det klart at vi ikke vil forby alt vi ikke liker. Og så plikter det oss alle å holde integreringsdebatten i det riktige sporet.

onsdag 17. februar 2010

Håp for ett Agder

Jeg må benytte anledningen til å rose politikerne i Arendal kommune. Utspillet deres om å sikre vekt i hele Agder gjennom ett fylke - og fem regionsentra er meget spenstig og gledelig. Da klarer vi å løfte blikket fra en Arendal - Kristiansand-konflikt og opp til den virkelige utfordringen; nemlig hvordan vi sikrer et sterkest mulig Sørland, der vi utvikler hele regionen og bygger opp regionsentra.

Det er lett å vise til alt vi har oppnådd i fellesskap på Agder; UiA, ny E18 mellom Grimstad og Kristiansand, NODE-klyngen, utviklet Agder Energi, snart full bredbåndsdekning i landsdelen gjennom DDA osv, osv. Men som Arendalspolitikerne påperker har utviklingen i første rekke kommet i Agderbyen mellom Mandal og Arandal.

Utvikling av ett, felles fylke for Agder basert på 5 administrasjonssentre Lyngdal- Kristiansand - Evje - Brokelandsheia og Arendal kan bety starten på en ny type tenkning. Nemlig å se at større regionmotorer ofte driver seg selv, mens de mindre trenger drahjelp. Det har vært min argumentasjon for å flytte statlige arbeidsplasser ut av det sentrale østland, og det kan være en viktig faktor også regionalt for oss på Agder. Slike arbeidsplasser ute i distriktene vil være et kompetanseløft og bety spennende og attraktive arbeidsplasser i distriktene.

Jeg tror det fortsatt vil være utfordringer og viktige avklaringer som skal utredes før innstillingen om ett Agder er klar. Men utviklingen de siste dagene er konstruktiv, og fortjener honnør. Det viser en vilje og et ønske om å jobbe sammen for å spille hverandre - og hele Agder gode!

tirsdag 16. februar 2010

Trusfrihet for alle

Me hadde stortingsdebatt om trusfrihet, og kva Noreg kan gjere for å sikre at fleire menneske skal få oppleve frihet til å tru det dei vil. Her er mitt innlegg, som alltids referert på stortinget.no på nynorsk!

Retten til å tru det man vil, er ein av våre mest fundamentale menneskerettar, og det er ikkje utan grunn at dei amerikanske grunnlovsfedrane i sin "Bill of Rights" frå 1789 slo fast religionsfridomen som ei grunnleggjande rett i aller fyrste linje.

Trusfridomen heng nøye saman med ytringsfridomen, som legg sjølve grunnlaget for eit fritt og demokratisk samfunn. For min del veit eg kor viktig trua er for meg sjølv. Då veit eg òg kor vanskeleg det må vere å bli fråteken retten til å tru på det ein vil. Det å få lov til å tru på akkurat det eg vil, er ein viktig del av min eigen identitet. Viss eg blir fråteken ein del av denne retten, blir eg fråteken ein del av meg sjølv.

I land der ein opplever den forfølginga eller den frykta, må det vere ei utruleg vanskeleg påkjenning. For Kristeleg Folkeparti og den kristelegdemokratiske ideologien er dette noko av nøkkelen. For det heile mennesket er det ikkje det materielle – ei ny hytte, ein ny båt, ein ny bil osv. – som nødvendigvis gjer at ein har det godt, det er det at ein får fylt alle behova, òg den dimensjonen som nettopp går på det kulturelle, på det andelege osv. Derfor er det så utruleg viktig å kjempe for at ein skal få lov til å ha den delen òg. Det betyr at me òg må vere obs på det i vårt eige land, me må vere obs på at alle skal få lov til å tru på akkurat det dei vil.

Men overgrepa når det gjeld denne menneskeretten, har me i debatten fått høyre at kanskje er langt høgare enn ein skulle tru. Når fleire refererer til at 70 pst. av verdas befolkning lever i land der det blir lagt sterke avgrensingar på tru og utøving av religion, må eg innrømme at det eigentleg overraskar meg litt. Då eg førebudde meg til interpellasjonsdebatten og så at 126 land opplever frykt eller forfølging, eller mangelen på å kunne få lov til å tru det ein vil, så eg at viktigheita av å ta ein debatt som dette er enormt stor.

Eit tilfelle som eg har sett dei siste vekene, og som har rørt meg ekstra mykje, er at ein kristen butikkeigar i Pakistan, ein 22 år gamal kristen pakistanar – jamgammal med meg – er blitt dømd til livsvarig fengsel. Grunnen er at ein konkurrerande butikkeigar sa at han skulle ha vanhelga Koranen gjennom å ha rive ut sider av Koranen og brent dei. Papira han brente skal visstnok ha vore gamle forretningsjournalar, men uansett var ei slik påstand nok til å sette han i fengsel. Kva som skjer med den mannen i Pakistan, veit eg ikkje, men ein veit at dette berre er eit enkelt tilfelle blant mange andre.

Det er blitt nemnt at i Pakistan sitt naboland India blei hausten 2008 meir enn 50 000 kristne drivne på flukt. 5 000 bygningar som var eigde av kristne, blei øydelagde, og om lag 130 kristne blei drepne i løpet av éin månad. Eg var sjølv i Israel og på Vestbreidda for nokre veker sidan. Eg kunne ha nemnd situasjonen for kristne der og for andre minoritetar på begge sider, som opplever at det er vanskeleg å kunne utøve si tru.

Det betyr at me har ein jobb å gjere. Eg vil drøfte eit tiltak med utanriksministeren, nettopp med tanke på særleg den mannen i Pakistan. Kva tenkjer utanriksministeren om å opprette ein post på statsbudsjettet som kunne vere øyremerkt juridisk eller anna hjelp til menneske som er blitt dømde til lange straffer for påstått blasfemi eller andre religiøse lovbrot, t.d. denne situasjonen i Pakistan?

Eg er glad for at min partileiar har sett søkjelyset på trusfridomen gjennom denne interpellasjonen. Eg er glad for det som er sagt i debatten frå fleire parti, og at dette søkjelyset kan vere med på å føre til at vi kan jobbe endå meir målretta og effektivt for å styrkje respekten for trusfridomen. For svært ofte kan nettopp internasjonalt fokus vere med på å gjere ein forskjell, og det kan vere med på å bidra til at land kan endre si åtferd. Og derfor må me alle i Noreg vere opptekne avtrusfridom i møte med representantar frå land der den retten blir trua. Me må fokusere på det og ta opp spørsmålet med dei. For alle menneske må ha lov til å oppleve at dei har rett til å velje å tru på akkurat det dei vil.

torsdag 11. februar 2010

Appell på Irandemonsrasjon!

Takk for invitasjonen til å delta på denne iranske demonstrasjonen – 31 år etter Ayatollah Khomenei kom til makta. I dag sitter dessverre fortsatt dette strenge og undertrykkende prestestyret med makta i Iran. Det kommer stadig nyhetsmeldinger om grove brudd på menneskerettighetene.

Regimet knebler all kritikk og tar fra det iranske folk både religionsfrihet og ytringsfrihet.
Mennesker som har markert sin opposisjon til regimet har blitt arrestert og flere har fått dødsstraff.
Situasjonen for det iranske folket er ulevelig.

Det er ingen verdig behandling av mennesker, og absolutt ikke verdig for et land som kaller seg et demokrati.

Alt rotet rundt de siste presidentvalgene viser at regimet langt i fra praktiserer frie og demokratiske valg. Ved presidentvalget i fjor ble utenlandske journalister nektet å jobbe fra Iran.
Det er fullstendig uakseptabelt at iranske myndigheter vil kneble folket!
Det er forkastelig å dømme mennesker til døden for å uttrykke sin mening.
Vi kan ikke godta den sensuren av informasjon Iran utøver.

Det er ikke tilfeldig at mange har problemer med å bruke internett, gmail og sende tekstmeldinger dette døgnet.
Regimet ønsker å legge lokk på hva som foregår i landet.

Jeg støtter fullt ut at iranere i dag markerer sin motstand mot politikken som blir ført av det iranske regimet. Derfor hadde jo mange av oss også det grønne bildet på facebook og twitter for en stund siden!

Som folkevalgt vil jeg jobbe for at norske myndigheter legger større press på Iran for å stanse bruddene på menneskerettighetene.
- Norge må ikke lenger lukke øynene for hva det brutale iranske regimet gjør, men fordømme de daglige forbrytelsene som skjer.

Det er helt grunnleggende for mennesket å uttrykke seg. Det er det vi gjør her i dag. Jeg støtter kampen for et fritt og demokratisk Iran!

- Vi må fordømme alle voldshandlinger mot fredelige demonstranter.
- Vi kan ikke akseptere at folk blir nekta å uttrykke sine meninger eller velge sin egen tro.
- Folket må også få velge sin egen leder.
- Er det Ahmadinejad folket vil ha som president?

Fredsprisvinner og menneskerettighetsaktivist Shirin Ebadi har oppfordra iranere verden over til å gå ut i gatene i dag og delta i de fredelige demonstrasjonene.

Jeg håper iranere følger denne oppfordringen – å kjempe fredelig for demokrati og menneskerettigheter i Iran.

Nå må Norge og andre land si i fra: Nei til undertrykkelse - Ja til et fritt Iran!

mandag 1. februar 2010

Mine tanker om veien videre...

Det er mye oppmerksomhet rundt KrF om dagen. Midt i slike debatter som raser nå er det godt å kunne skrive sin egentlige mening. Det er nemlig ikke alltid at inntrykket som er oppfattet ute er det virkelige.

Først av alt, til alle dere som stemte KrF ved valget; KrFs program står fast! Som stortingsrepresentant er det min kontrakt med dere, og den akter jeg å følge, og jeg skal forsøke å få gjennomført mest mulig av den politikken! Det gjelder for hele stortingsgruppa.

Så til debatten som er kommet i kjølvannet av Inger Lise Hansen sitt utspill i Aftenposten på søndag. Jeg skal prøve å si litt om hva jeg tenker, og samtidig trekke frem hva jeg tror blir viktig fremover. Jeg er uenig i mange av punktene hun blir sitert på, men er heller ikke redd for å ta debatten rundt KrFs politikk. Vårt program gjelder for 2009-2013, men det vil alltid være nytenking i et politisk parti. Personlig tror jeg ikke det er partiprogrammet som er problemet. Tvert imot viser mange undersøkelser at vi har stor støtte blant folk, blant annet kom flertallet av de under 25 år ut som KrFere på Fædrelandsvennens valgomat før valget... :)

Men vi må være villige til å snu alle steiner når vi skal finne ut hvorfor vi ikke fikk større uttelling ved valget. Når mange er enig med politikken vår, men likevel ikke stemmer på oss, ja da må vi spørre hvorfor. Det kan være at regjeringsalternativet vårt ikke var troverdig nok, at sentrum ligger nede, at terskelen for å stemme KrF er for høy, at vi ikke er tydelige nok, eller at vi ikke har rette menneskene til å fronte politikken vår. Men det er viktig å ta ting i rett rekkefølge; nå skal vi se på hvordan vi kan senke terskelen for å stemme KrF, til høsten skal vi i høringsprosessen uttale oss om Sentralstyret, og så skal vi på landsmøtet i 2013 lage nytt program.

Her er punktene som Inger Lise har besvart til Aftenposten:
- endre den ensidige Israel-støtten.
- si ja til EU
- åpne for vinmonopol i hver kommune.
- gå inn for borgerlig vigsel.
- se bort fra at tillitsvalgte i partiet må være bekjennende kristne.

Midtøsten-politikk
Jeg er uenig med Inger Lise i at KrF ikke har et balansert syn på konflikten. Vi understreker at vi støtter Israels rett til å eksistere og rett til å forsvare seg uten å være ukritiske. Da KrFU var i Israel forrige uke ser en utfordringen f.eks i Sederot der 12.000 raketter er blitt skutt ut fra Gaza. Og vi vet hva Iran og andre naboland tenker om dem. Men samtidig er vi heller ikke ukritisk til det Israelske politikere gjør (f.eks Gaza-krigen) eller håndteringen av sikkerhetsgjerdet.

EU-standpunkt
Jeg er uenig med Inger Lise. Vi skal være et nei-parti! :)

Alkohol
Flere og flere liker vår alkoholpolitikk! Nå adopterer jo regjeringen den, med å innsnevre skjenketidene. Vi skal ha en solidarisk ruspolitikk, og f.eks i Bondevik II viste vi at vi da også åpnet for flere Vinmonopol fordi vi vet at dette er bra for å unngå at vin skal være i butikk. Men jeg er ikke enig i at det skal være Vinmonopol i hver kommune, og det tror jeg ikke Inger Lise heller mente. For meg som er fra en liten Setesdalskommune blir det vanskelig å se marked for det...

Ekteskapslov
Her mener jeg i likhet med Inger Lise at dagens ekteskapslov, barnelov, bioteknologilov og adopsjonslov må endres. Jeg står på KrFs program som jeg ble valgt inn på. Samtidig forsvarte jeg KrFUs landsmøte sitt vedtak om borgerlig vigsel. I KrF sitt program står det også: "KrF vil vurdere en ordning der all ekteskapsinngåelse skjer borgerlig, for å sikre fri religionsutøvelse i Norge." Poenget med borgerlig vigsel er jo at staten tar seg av de juridiske forpliktelsene mellom to personer, og så kan menighetene og kirke velge hvem de ønsker å velsigne. Da oppnår man trosfrihet - at ekteskapsbegrepet blir definert av trossamfunnene, og så kan man sikre barn retten til en far og en mor. Her venter jeg spent på hva Kirken og menighetene vil mene om dette.

Bekjennelsesplikt
I 1933 vedtok KrF at lojalitetstilknytningen til partiet var at man må være "bekjennende kristen" for å ha tillitsverv i partiet. Det var en enklere oppgave å definere, og samtidig vite hva en stod for som kristen i 1933 enn i 2010. Inger Lise ønsker å fjerne dette kravet, men her har ikke jeg konkludert. Jeg er uansett opptatt av å beholde en sterk lojalitetstilknytning i lovverket. Men om det heller skal være til partiprogrammet, KrFs verdier eller lignende tror jeg er sunt å ta en debatt på.

Hvis du orket å lese deg helt ned hit er jeg altså ikke enig med Inger Lise i det hun foreslår. Men jeg synes alltid det er spennende med debatt, selvsagt enklere når man tar de politiske sakene nærmere neste landsmøte enn så tidlig i perioden. Men jeg er optimist i prosessen vi går inn i! Jeg vet potensialet er der, jeg er stolt av partiet mitt og politikken vår, og jeg er stolt over de dyktige tillitsvalgte vi har landet over!