Canadas Kyoto-exit

I dagens spørretime utfordret jeg Olje- og energiministeren på Canadas oppsigelse av Kyoto

-avtalen. Mye av grunnen er nemlig den miljøfiendtlige oljesandproduksjonen. CO2-utslippene fra oljesandproduksjonen ligger skyhøyt over all annen oljeproduksjon, og er hovedgrunnen til at Canadas utslipp av klimagasser ligger 25 prosent over forpliktelsen i Kyoto-avtalen.

Regjeringen fortsetter å skryte av Statoils innsats i å utvinne oljesand på en best mulig måte. Logisk sett mulig å forstå. Men oljesand er ikke en nødvendighet! At Statoil og norge da står i spissen for den virksomheten som har gjort det umulig for Canada å innfri sine Kyoto-forpliktelser burde få konsekvenser.

Canadas miljøminister Peter Kent offentliggjorde i går at landet trekker seg fra Kyoto-avtalen. Mye tyder på at årsaken er at de vil unnslippe å betale en bot på 13 milliarder dollar for ikke å ha innfridd sine forpliktelser innen 2012. Da gir de også blaffen i sine egne utslipp. Det burde resultert i at Statoil trakk seg ut av prosjektet med oljesand.

På livet løs

I dag kommer Nasjonalt råd for kvalitet og prioriteringer i helse- og omsorgssektoren med anbefaling overfor Stortinget om innføring av tidlig ultralyd for alle gravide i uke 12 (i dag er det uke 17.-19). Det er knyttet stor spenning til hva regjeringen kommer til å lande på i denne saken, Arbeiderpartiet har varslet at de vil trosse faglige råd, men håpet er at resten av regjeringen vil lytte til fagfolkene. Vi vet at man kan avdekke om barnet har Downs syndrom, og noen hevder man i tillegg kan avdekke andre feil som kan forebygges i svangerskapet. Ingen medisinsk gevinst, sier Helsedirektøren. Det vil bare gå på livet løs for de barna med Downs syndrom.

Vi vet nemlig at tidlig ultralyd i 12. uke er oppskriften på å luke ut barn med Downs syndrom, for det er da du kan se nakkefolden på ultralydbildet. Når det heller ikke har medisinske gevinster ved å innføre det, håper jeg Arbeiderpartiet tenker seg om. Spørsmålet er om barn med Downs skal bli født. Forrige uke fikk vi høre historien om lille Ludvig som ble hetset på foreldrenes Facebookside fordi han har Downs. På kort tid viste over 27.000 mennesker sin støtte til Ludvig, og helseministeren uttalte at "alle barn er like mye verdt". Jeg håper de nå følger opp i praksis. Som politikere må vi veie etiske hensyn opp mot medisin og teknikk. I denne saken er det ingen grunn til å la teknikke gå foran etikken. Så dropp forslaget om tidlig ultralyd i uke 12!

Dropp papirene!!

Vi sitter midt i innspurten av budsjettarbeidet på Stortinget nå. Hver dag kommer det tykke dokumenter i posthylla mi, og på pulten min i salen. De havner rett i søpla, slik de har gjort de siste årene. Så hva er poenget med å trykke opp pallevis med dokumenter?!



Vi fikk akkurat utdelt iPad på Stortinget. Det er et genialt verktøy og jeg bruker den flittig. Hvorfor kan man ikke da sende lenker til dokumentene, eller sende dem som vedlegg i en mail til oss? For noen kan dokumentene være greie å ha, men det bør holde å gi dem til fagkomiteene.

Stortinget må gå foran med et godt eksempel og droppe unødvendige papirer. Det vil spare miljøet, store økonomiske summer og spare de ansatte for masse unødvendig ekstraarbeid.

Sånn. Da fikk jeg ut dagens frustrasjon.

Location:Eidsvolls plass,Oslo,Norge

Derfor taper lavtlønte som blir uføre på ny reform

Først skal jeg presisere at det er mye bra i regjeringens forslag til ny uføretrygd. KrF har hatt dialogmøter med regjeringen i flere år om reformen, og våre innspill har langt på vei blitt lyttet til. Nå håper jeg de vil lytte igjen, eller så vil konsekvensen bli at færre kommer tilbake i arbeid.

Men regjeringens forslag på muligheten til å arbeide mens man er ufør er ikke god nok. Den legger opp til at avkortingen skal følge kompensasjonsgraden, dvs at inntekten (over friinntekt på 0,4 G) skal avkortes med inntekt multiplisert med kompensasjonsgraden. Men forslaget bommer på det viktigste feltet, nemlig om arbeidsinsentivene blir sterke nok! Når den uføretrygdede som har kompensasjonsgrad på ca 82,7 % kun får beholde 17 kr av arbeidsinntekten før skatt og 11 kr etter skatt er det ikke attraktivt å prøve å komme tilbake til arbeidslivet.

Folkelig forklart;

- Har du hatt lav inntekt før du ble uføretrygdet sitter du kun igjen med 11 kroner på hver 100 lapp du tjener!

- Det burde være enklere å kombinere trygd og arbeid

- Regjeringens modell kommer til å gjøre det vanskeligere å få uføre tilbake i arbeid.

Tabellen under viser at kompensasjonsgraden er forskjellig for forskjellige inntektsnivåer. Lav inntekt gir høy kompensasjonsgrad og dertil høy avkorting. Har du minsteytelsen (fastsatt til 2,48 G) i uføretrygd og tjener 100 kroner (over fribeløpet) sitter du med regjeringens opplegg igjen med 11 kroner etter avkorting og skatt. For tidligere inntektsnivåer på 5 G og 8 G er kompensasjonen lavere og dermed avkortingen svakere, men likevel så sterk at den uføretrygdede sitter igjen med så lite som hhv. 22 kroner og 32 kroner av en arbeidsinntekt på 100 kroner.

Hovedtrekkene i regjeringens modell for avkorting kan beholdes, men det er viktig at den enkelte sitter igjen med mer av inntekten etter at avkorting og skatt har tatt sitt. Ved å legge inn et makstak på avkorting slik at man i alle fall sitter igjen med noe kunne man unngått de verste tilfellene. En beholder også et system som gjør at de som har mest å tape på å bli uføre, har mest å vinne på å komme i arbeid, noe regjeringen legger vekt på i proposisjonen.

En slik løsning har flere fordeler:
• Den uføre sitter igjen med mer etter avkorting og skatt, arbeidsinsentivene øker
• Hovedtrekkene i regjeringens modell for avkorting beholdes
• Det er fortsatt slik at de som har mest å tape på å bli uføre, har mest å vinne på å komme i arbeid, men den relative forskjellen (som er stor i regjeringens opplegg) blir her mindre, det burde det ikke være politisk vanskelig å akseptere

Flytt russetiden til etter 17.mai!

Kunnskapsdepartementet har nå sendt spørsmålet om at russen får ta skriftlig eksamen før 17. mai på høring. Det betyr at vi kanskje endelig kan få slutt på dårlige eksamner på grunn av russetiden. For eksamen og russetid bør ikke gå hånd i hånd. Russens faglige prestasjoner svekkes, og slutten på 13 års skolegang bør kunne feires på en bedre måte enn i dag.

At eksamen ligger rett etter en lang russefeiring er uheldig. Russetiden bør heller komme etter de skriftlige eksamenene er unnagjort, og samtidig fylles med mer innhold. Tall fra en undersøkelse TNS Gallup gjorde for Forbundet Mot Rusgift (FMR) viste at 70 % av russen mener at deres faglige prestasjoner vil svekkes som en direkte konsekvens av russetiden og 80 % ønsker å avvikle eksamen før russetiden begynner. 
Dersom de skriftlige eksamenene legges til dagene før 17.mai, og at russefeiringen starter på nasjonaldagen og varer ut måneden vil det bli bedre. Deretter bør skolen avsluttes med en uke muntlige eksamener i begynnelsen av juni. På den måten unngår man at festingen fortsetter utover sommeren, og ved de muntlige eksamenene er det uansett kort forberedelsestid.

Russen er i de senere år blitt mer og mer kjent for festing, vold, ulykker og bråk. I samme slengen burde Kunnskapsdepartementet også gjøre noe med dette. En del skoler har allerede innført egne russeprosjekter med innsamling til bistandsarbeid eller lokale veldedighetsprosjekter. Sammen med flere rusfrie arrangementer ville dette gitt russetiden et bedre innhold og rykte.

Vi trenger lokale justispolitikere!

Situasjonen i politiet er kritisk. Det er ansettelsesstopp, dramatisk sentralisering gjennom strukturendringer, gamle biler og utstyr, hverdagskriminalitet blir henlagt selv med kjent gjerningsmann, båtene står på land om sommeren, osv, osv. Samtidig som Politiets Fellesforbund varsler om behov for 6500 nye polititjenestemenn- og kvinner før 2020.

Det er i dette bildet jeg mener vi trenger en debatt om den manglende politiske innflytelsen og om behovet for flere politikere som jobber med justispolitikk. Vi trenger et større trøkk fra lokale politikere som arbeider med justispolitikk som kan sende beskjed inn mot sentrale myndigheter. Jeg savner lokale justispolitikere som kjemper for politi og beredskap. En ansvarliggjøring ville gitt et større press på justissakene enn vi ser i dag. Som stortingspolitiker er jeg i kontakt med lokalpolitikere som arbeider med samferdsel nesten hver dag. De lokale samferdselspolitikerne er enormt viktige for å løfte frem saker.

Derfor burde det være et mellomledd mellom justisministeren og politimesteren med politiske aktører. Spesielt fylkeskommunen har en mulighet, de kunne lagt politi og beredskap inn i en av fagkomiteene, og hatt jevnlige møter med politiet og diskutert justispolitiske saker. Utvidede politiråd er også en mulighet. I dag har vi 8 politiråd som møtes en gang i året der det er dialog mellom ordfører, rådmann, SLT-koordinator og politiet. Disse burde møtes oftere møter og kanskje med større og bredere deltakelse. De må også gå fra lyttemøter til mer medbestemmelse.

Dersom en lykkes med å sette justispolitikk mer på dagsorden lokalt og får til et samarbeid som gir politi og kommune bedre innsikt i hverandres oppgaver, utfordringer og prioriteringer vil effekten være stor. Gode lokale justispolitikere ville fått opp kvaliteten på forebyggingen rundt om i kommunene. Ordføreren skal være like viktig i "kampen mot kriminalitet" som lensmannen. De lokale justispolitikerne skal være vaktbikkjer og ombudsmenn og ha kunnskap om den viktige sektoren.

Politikere skal ikke løpe i veien eller overstyre politiet. Men de skal være drahjelp og medspillere. Vi må spille hverandre bedre, og få et sterkere trøkk for å sikre trygge omgivelser og et sterkere og mer synlig politi.

Fevennens puppeglipp

Den spennende debatten om familie og oppvekst ble kjapt sablet ned av Fædrelandsvennens kommentator på lørdag med beskjeden; "Rull inn puppen". Det var beskjeden til "reaksjonære" holdninger om å få mer tid med barna sine. Dette viser behovet for personer som tør være politisk ukorrekt.

Familieministeren forsvant kjapt ved ny regjering i 2005. Familielivet ble en arena for likestilling, og barna må vike til fordel for arbeidslivets krav og behov. Politikkens hovedfokus er ikke lenger hvordan vi best mulig kan styrke familienes stilling, valgfrihet og mulighet til å løse omsorgen og hverdagen på sin ønskede måte.

Og arbeid og samfunnsmaskineriet skal gå foran familie, barna og tid til hverandre.

Da er vi på ville veier. Samfunnets viktigste institusjon er familie. Det er der grunnlaget for en trygg oppvekst legges. Det er de som kjenner sine barn best og som vet best hvilken omsorgsform de skal velge. Det bør heies når familien velger å jobbe 80 % hver for å få tiden til å strekke til, og omsorgsløsningene må tilpasses familiene og ikke arbeidslivet.

Foreldrene er erstattelige på jobb, men uerstattelige hjemme.

Derfor bommer Lysbakken på utspillet om amming (ikke press på amme/ikke amme, men beskjed om å komme seg kjappere ut i arbeid). Derfor bommer arbeidsministeren når hun sier at kvinner ikke kan jobbe deltid fordi vi trenger mer arbeidskraft. Derfor bommer regjeringen når de legger opp til A4-løsninger og fjerner kontantstøtten og valgfriheten for toåringene. Og derfor bommer Fædrelandsvennen når de stempler holdningene som reaksjonære og glemmer at den moderne familien ønsker valgfrihet og fleksible løsninger som gir dem mest mulig tid sammen og mulighet til å være familie.