torsdag 21. februar 2008

Tvangsdeling

Forslaget om tvungen tredeling av fødselspermisjonen som likelønnskommisjonen går inn for viser nok en gang hvordan politikere ønsker å detaljstyre familier ved å lage løsninger som alle skal passe inn i.

Men forslaget er et tilbakeskritt for likestilling, og mistillit til foreldre når staten ikke kan akseptere at familiene selv organiserer sin hverdag.

Familier fungerer best når de kan tilpasse løsninger etter hvordan familien selv ser det er praktisk og hensiktsmessig. Tredelingen er grov tvang overfor kvinnene som presses tilbake i jobb svært tidlig, mot sitt ønske. Fars ønske om mer samvær med barnet i det første leveåret må likevel taes på alvor. Det må gjøres ved å øke del totale fødselspermisjonen, og fars øremerkede del fra 6 til 10 uker, og ikke gjennom å tvinge familier til løsninger som ikke passer like godt for alle, og i alle deler av landet.

Lønnsgapet mellom kvinner og menn, og urettferdigheten mange kvinner møter i arbeidslivet oppheves ikke gjennom å omfordele noen ekstra måneder permisjon. Et slikt syn ser bort fra de virkelig store utfordringene i arbeidslivet, som mangel på heltidsstillinger i helsesektoren, store lønnsforskjeller for turnusarbeidere mellom statsansatte og industriarbeidere og et generelt stort lønnsgap mellom ansatte i det offentlige, og i det private. Å la dette være avgjørende for hvordan omsorgen for barna våre skal være er et overtramp mot familiene.

I likestillingens navn kan man ikke overse det biologiske fakta at det tar lenger tid enn 6 måneder for kroppen å komme tilbake i der den var før fødsel. Og når man i tillegg vet at våkennetter og jobber som krever mye reising er hverdagen for mange kvinner, vil en tredeling kun være tilpasset superkvinner. At noen familier finner løsninger der kvinnen går tilbake i jobb etter kort tid er flott. Men at dette skal være fasiten for alle er et tilbakeskritt for likestillingen.