FNs visjon – drøm eller virkelighet?

Verden lykkes ikke med å stoppe Hitler eller Mussolini. Brutale konflikter og kriger ble et faktum, og stormaktene trengte et nytt redskap. Et redskap som kunne sikre verdensfreden, ivareta menneskerettighetene og skape en bedre verden. På noen områder har FN lykkes, men på andre blir det mye byråkrati og snakk. Som norsk delegat på den 65.generalforsamlingen får jeg i løpet av denne måneden ta noen dypdykk på innsiden av FN og ta pulsen på organisasjonen.

Helt siden jeg lærte om FN på barneskolen har jeg likt organisasjonen. Visjonen. Drømmene. Det er en idealistisk organisasjon, og vanskelig å ikke like. I alle fall tanken om hva FN skal være. Og som nei-til-EU-mann som ikke liker kriger, har FN vært den verdensorganisasjonen jeg har klamret meg til. De store globale utfordringene må løses internasjonalt, og FN har det som skal til for å gjøre det.

Reformbehov
Som god venn av FN har vi et særlig ansvar for å forbedre organisasjonen, blir det sagt. Når det blir for mye snakk og for mange organisasjoner som jobber med det samme og løper i veien for hverandre, må det komme endringer som kan gjøre FN handlekraftig. Med FNs nesten 100 underorganisasjoner; femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og kommisjoner, komiteer og utvalg, så viser det behovet for samordning.

”Delivering as One”
Reformarbeidet går i hovedtrekk ut på at det i hvert land hvor FN opererer skal jobbes under én leder, med et felles program, et felles budsjett og, hvis mulig, ett kontor. At reformen lykkes er avgjørende, men i en tung organisasjon som FN vil det ta tid. Og samtidig må viljen være der, for FN kan ikke bli et bedre organ enn det medlemsstatene i praksis gjør det til.

Fra ord til handling
Jeg har bare vært på generalforsamlingen noen få dager. Og det jeg har sett til nå har i grunnen vært snakking. Det snakkes om temaer, land, konflikter og forhandles om resolusjonstekster. Når så resolusjonen blir vedtatt, og en har blitt enige om hva som må gjøres, virker det på meg som at den fort havner i en skuff. Så fremmes den på nytt ved neste generalforsamling og teksten jobbes videre med. Da blir seieren at man får et vedtak, ikke at man løser konflikten eller problemet. Spørsmålet er om FN har den handlekraften og det mandatet som trengs for å få gjennomført intensjonene. Jeg er spent på om jeg får se et tydeligere svar på nettopp det.