Det Alstadheim har fanget opp, er at Venstre i sitt programutkast har fjernet formuleringer om tallfestet kutt av klimagassutslipp i Norge. Målet fra klimaforliket om å ta 2/3 av utslippsreduksjonene i Norge er tatt ut, og erstattet av en formulering om at utslippsmålene skal nås gjennom kutt i ikke-kvotepliktig sektor og gjennom oppkjøp og sletting av EU-kvoter. Dette er dårlige signaler fra Venstre, og signaliserer et betydelig redusert ambisjonsnivå. Dersom Alstadheims observasjon er riktig er jeg skremt!
Vel å merke øker Venstre utslippsmålet for 2020 til 40 prosent, men de likestiller kutt i Norge med kvotekjøp og sletting av EU-kvoter, og signaliserer at det ikke skal gjøres tiltak i kvotepliktig sektor. Jeg kjenner et annet parti som mener noe av det samme – og de heter Fremskrittspartiet.
Kjetil Alstadheim liker åpenbart Venstres nye linje i klimapolitikken, selv om det ligger kritikk mellom linjene. Til KrF har han følgende melding: «For KrF er det fortsatt viktigere å ha en politikk som høres ambisiøs ut, enn å ha en politikk som faktisk gir effekt for klimaet». Mener du dette Alstadheim? Mener du at det er mer ambisiøst, og gir bedre resultater på sikt, å kjøpe kvoter i et kvotesystem som ikke fungerer, enn å investere i bærekraftig og nødvendig omstilling av det norske samfunnet? Norge er allerede ett av de landene i verden med høyest utslipp av klimagasser per innbygger. Utslippene er i dag 6 prosent høyere enn i 1990. Innen 2020 skal utslippene reduseres med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det er bare åtte år til. Til sammenlikning har våre naboland Sverige og Danmark allerede redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 16 og 20 prosent fra 1990-nivå. Det hadde vært fristende å spørre Alstadheim om dette er bra eller dårlig? Gir de svenske og danske bidragene noen effekt for klimaet? Jeg tror det.
Norske utslipp kan reduseres på to måter. Vi kan gjennomføre utslippsreduserende tiltak i Norge, eller vi kan kjøpe utslippskutt i utlandet. Med norsk kostnadsnivå vil kvotehandel i overskuelig framtid ikke utløse større utslippsreduserende tiltak i Norge. Ensidig satsing på kvotehandel har som konsekvens at norske bedrifter betaler for å gjøre våre europeiske konkurrenter mer klimavennlige og mer konkurransedyktige. Samtidig utsetter vi den omstillingen som det norske samfunnet uansett må gjennom. Derfor mener KrF at kvotehandel skal være et supplement til nasjonale tiltak, ikke et hovedvirkemiddel. Vi må sørge for bærekraftig omstilling av det norske samfunnet i retning av lavutslippssamfunnet. Det vil koste penger – men penger er jo noe vi har mye av i Norge.
I tillegg virker det som Alstadheim har som premiss at det europeiske kvotesystemet er vedtatt en gang for alle, og at målene er gitt, mao et tilnærmet perfekt marked. Det er ikke riktig. Utslippstaket i kvotesystemet vedtas for perioder, for noen år om gangen. Planen er at dette taket skal reduseres fra periode til periode. Dermed virker ikke kvotemarkedet nøyaktig slik kvoteteorien i lærebøkene tilsier. Dette betyr at det er landenes politiske vilje som i realiteten avgjør hvor fort utslippene blir redusert. Denne politiske viljen avhenger av landenes tiltakskostnader, som avgjør kvoteprisen. Landenes tiltakskostnader avhenger av i hvilken grad de over tid planlegger og forbereder fremtidige utslippsreduksjoner.
For Norges del kan det å forberede f.eks elektrifisering av sokkelen være et fornuftig tiltak som legger til rette for omstilling til lavere utslipp. Tilsvarende langsiktige tiltak i andre land vil redusere landenes kostnader når de i neste runde skal diskutere utslippstak i kvotesystemet og dermed øke deres vilje til å redusere utslippstaket mer enn hva de ellers ville gjort. Mange av landets dyktigste sosialøkonomer gjør stadig den feil at de forutsetter at kvotemarkedet i Europa er et perfekt marked som virker etter læreboka. Det er det ikke.
Det kan ta lang tid før vi oppnår en internasjonal avtale. Det kan ta lang tid før EUs kvotemarked fungerer etter hensikten. Og når de internasjonale mekanismene svikter er det desto mer nødvendig med nasjonale kutt. Harry-handel kan være lønnsomt i husholdningsøkonomien. Det er imidlertid dårlig egnet som hovedvirkemiddel i klimapolitikken!
Innlegg
