Vi trenger flere kabler!

I nyhetene på NRK i dag går Industri og Energi hardt ut mot den store utbyggingen av kraftkabler. Jeg mener det er en stor feil, og de snur problemene på hodet. Vi trenger store investeringer i sentralnettet, og vi må ha økt integrering i det europeiske kraftmarkedet gjennom bygging av flere utenlandskabler.

Norge har der dårligst utbygde strømnettet i Norden, og det er stort behov mer nett og kabler. Faktum er at strømkundene vil få mer stabile priser når det bygges flere kabler. Norge og Norden er også på vei inn i en situasjon med permanent kraftoverskudd. Innføring av et felles marked for grønne sertifikater i Norge og Sverige vil bidra til å øke produksjonen av fornybar energi i de to landene med til sammen 26 TWh. Flere analyser viser et forventet kraftoverskudd i Norge og Sverige på 30-40 TWh i 2020. Et slikt kraftoverskudd vil stille betydelig økte krav til tilgjengelig overføringskapasitet for strøm til kontinentet.

KrF mener en del av det forventede fremtidige kraftoverskuddet må tas i bruk til økt produksjon innen kraftkrevende industri og til energiomlegging i petroleumssektoren og transportsektoren. Dersom Norges målsetninger for reduksjon av klimagasser skal innfris må utslippene fra disse sektorene reduseres ved hjelp av elektrifisering av installasjoner på sokkelen og økt overgang til el- og hybridbiler.

Bygging av nye overføringslinjer til utlandet vil også utnytte vannkraftens reguleringsevne, bidra med ren fornybar energi til kontinentet når det er vindstille i Europa og sikre innenlands forsyningssikkerhet for strøm i tørrår. Når det gjelder finansiering og behov for debatt har Industri og Energi et poeng. KrF har gått inn for at det skal legges frem en nettutbyggingsplan en gang hver stortingsperiode hvor alle nettprosjekter er med, nettopp for å få en grundig debatt og politiske vedtak. Vi er også åpne for å se på finansieringen av kablene. Det kan være finansisering over statsbudsjettet eller private løsninger.

Men vi trenger et stort løft på nett og kabler. Nasjonalt og til kontinentet.

Rom for tro

Spørsmål om religionens plass i det offentlige rom vil være en gjenganger i politiske debatter fremover. Denne uken er det spørsmål om et stillerom for elevene ved Hellerud skole. Muslimer som har brukt kjelleren som bønnerom skulle nå få et eget flerreligiøst rom. Men Carl I. Hagen og skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard sier nei.

Jeg er veldig spent på hva som er årsaken til at det er feil å legge til rette for at elever kan samles i friminuttet til bønn, andakt eller andre samlinger. Det jeg har hørt fra Carl I. Hagen og FrP virker å bunne i muslimfrykt. Fra Høyres side er det blitt sagt at skolen skal være et sted for kunnskap, ikke religion. Men hva er det som er så farlig med at man frivillig samles rundt sin tro?

Dette handler nemlig ikke om forkynnelse i skolen. Det handler ikke om å påtvinge elever religion(da måtte det være bedre at de var i egne rom enn foran andre elever). Det handler ikke om å bruke store summer på å bygge mini-moskeer eller mini-kirker. Det handler om å ønske et samfunn der det er rom for tro. Et samfunn der vi annerkjenner hvor viktig tro er for mennesker, og at vi ønsker at de skal få utøve sin tro.

Jeg ønsker et samfunn som bygger på de kristne verdiene. Som oppfyller formålsparagrafen i skolen om å bygge på; "respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Og som legger til rette for religiøs aktivitet i samfunnet og ser på trosfrihet som en menneskerett vi vil fremme både nasjonalt og internasjonalt.

Derfor mener jeg også at skolebyråden i Oslo snur. La elevene ha et stillerom, og la dem få uttrykke sin tro!

Arbeid er svært god medisin

I dag er jeg på konferanse om rehabilitering til arbeidslivet. Temaet er veldig viktig, og svært dagsaktuelt. Det er 6-700.000 mennesker som står utenfor arbeidslivet og er på ulike helserelaterte ytelser. Jeg slår et slag for mer aktivitet, arbeid og tidligere innsats i behandlingen. Arbeid er viktig for helsen, fordi det kan forebygge psykiske lidelser gjennom å tilby daglig rutiner og aktiviteter, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet. Arbeid strukturerer hverdagen og bidrar til bedre selvbilde. Dette gjør arbeidsplassen til en særdeles viktig arena for forebygging og tilrettelegging i forbindelse med psykiske plager og lidelser.

Arbeid er viktig for den enkelte samtidig som vi som samfunn er avhengig av arbeidskraft. Men for å sikre at de som kan og vil arbeide får en mulighet til å være en del av arbeidslivet, er det viktig at de med spesielle utfordringer får tilpasset hjelp til å fungere på en god måte.

For de som står utenfor arbeidslivet kan man tenke at det er viktig med behandling før eventuelle arbeidstiltak, men arbeid kan være god medisin! Ifølge Erik Falkum som er professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og faglig ansvarlig for Jobbmestrende oppfølging, ett av tiltakene som i dag prøves ut for å kunne benytte arbeid aktivt i behandlingen, bør man tenke både behandling og arbeid samtidig. Dette fordi arbeid er svært god medisin. Han mener at helsevesenet har undervurdert betydningen av arbeid i behandlingen, og sentrert behandlingen rundt den medisinske og psykologiske aksen, og sett bort fra den sosiale.

Jeg er opptatt av at vi må ha et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn både for unge mennesker og de som har stått utenfor en periode. Inkluderende arbeidsliv er essensielt – ikke bare på papiret, men også i realiteten. Da er det viktig at vi spiller på lag og utnytter de ulike styrkene i de ulike fagmiljøene. Mye bra arbeid blir gjort for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg møter mange dedikerte og dyktige mennesker som jobber med problematikken, men som ofte føler at de står litt aleine og at systemene ikke jobber sammen, snarere tvert om. Det er en utfordring vi må ta på alvor.

Forskning viser at jo lengre man står utenfor arbeidslivet jo lengre tid tar det før man klarer å få innpass eller kommme tilbake til arbeidslivet. Det er derfor svært viktig at man får tidlig hjelp, og unge mennesker må derfor prioriteres. Det er nå ca 3500 unge mennesker som står på ventelisten til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge – det er alt for mange. Mange går uten å ha noe å ta seg til, noe som vi har sett at kan virke helt mot sin hensikt. Det er derfor viktig at innsatsen mot de unge intensiveres og prioriteres. Vi har ikke råd til å la unge mennesker gå og vente og bli dårligere – de er tross alt fremtiden vår.

Internasjonal forskning viser at oppfølging og lang oppfølgingstid øker sjansene for vellykket rehabilitering tilbake til jobb. Det er dermed ikke bare nok at man er kommet innenfor - man må få den oppfølgingen man trenger. I en systematisk oppsummering av internasjonal effektforskning av ulike tiltak med tanke på psykisk helse gjort at av avdeling for Sosialtjenesteforskning, for Sosial- og helsedirektoratet konkluderte de med at: (og jeg siterer) «individuell plassering og støtte (ligner Arbeid med Bistand) er det mest effektive tiltaket når en person med en alvorlig psykisk lidelse har et uttalt ønske om å komme ut i ordinært arbeid. Nærhet til reelle arbeidssituasjoner er en nøkkel i rehabilitering tilbake til arbeid for denne målgruppen. Dette kan innebære langvarig behandling, støtte og oppfølging når personene er i en reell arbeidssituasjon.»

Parallelt med denne forståelsen er det veldig bekymringsfullt at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, mens antall tiltaksplasser har sunket i det siste. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Vi må derfor legge til rette for flere tiltaksplasser, fordi vi vet at arbeidstrening gir gode resultater for å klare å komme ut i arbeid. Tiltak i seg selv er viktig, men kan ikke stå alene – god arbeidsavklaring er sentralt. Skal tiltak ha en effekt er det viktig at det er et tiltak som passer den enkeltes situasjon.

Vi er på mange måter veldig heldig i Norge sammenlignet med resten av Europa som sliter med stor ungdomsledigheten. Vi har store økonomiske ressurser, aldri har regjeringen hatt mer penger å rutte med. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått må brukes vel og settes inn der det trengs – vi må hjelpe de som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne. Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det avgjørende for vårt arbeid.

Regjeringsparti uten ansvar

SVs uryddige opptreden som regjeringsparti skaper uklarhet om hvem som styrer landet og hvem som er ansvarlig for den politikken som føres. Alf Holmelids utspill i dag om sterkere skattlegging av oljeselskapene er foreløpig siste forsøk på ansvarsfraskrivelse fra SV. SV er et regjeringsparti uten ansvar.

SVs deltakelse i regjering har endret spillereglene i norsk politikk. SV inntar stadig oftere opposisjonens rolle mot regjeringen i offentligheten, mens de stemmer med sine regjeringspartnere i regjeringen og Stortinget.

I oljepolitikken er partiets viktigste budskap at vi må bremse tempoet i oljeutvinningen for å gi plass til miljøvennlig industri på land. I dag er Alf Holmelid ute med et budskap om å skattlegge oljeselskapene hardere. Da oljemeldingen ble behandlet i Stortinget i desember 2011 var tonen en ganske annen. Da gikk SV inn for å utvide den omstridte TFO-ordningen for tildeling av leteområder til oljeindustrien på sokkelen, stikk i strid med klare råd fra miljøvernmyndighetene. SV stemte for utlysning av områder for oljeleting midt i innløpet til Vestfjorden i Lofoten, hvor et oljeutslipp av en viss størrelse vil kunne få betydelig større miljøkonsekvenser enn de områdene SV vil verne i Lofoten. Med SV i regjering er det satt en solid rekord i tildeling av leteblokker til oljeselskapene. Så langt har de rødgrønne tildelt mer enn tre ganger så mange letetillatelser som Bondevik II-regjeringen. På denne måten har SV vært med på å presse opp tempoet på sokkelen. SV har også stemt for at kravet om null-utslipp av kjemikalier fra oljeindustrien i Barentshavet er fjernet, og at beltet i kystsonen langs Troms og Finmark hvor det ikke skal tillates igangsatt ny petroleumsvirksomhet er flyttet 15 km nærmere land.

Har SV ansvar for den oljepolitikken som føres? Ja! Tar de ansvaret? Nei!

I døden for sin tro?

I Pakistan har politiet nylig arrestert en kristen jente på 11 år som også skal ha nedsatt funksjonsevne etter at mobben anklaget henne for blasfemi. Den islamistiske mobben har også jaget flere hundre kristne på flukt fra sine hjem i naboområdet. Episoden er bare toppen av et isfjell og vitner om at det kan være farlig å være kristen der ekstrem islamisme preger folks tankegang.
Enda mer kjent er saken der en flerbarnsmor fra Pakistan risikerer dødsstraff for påstander om å ha krenket profeten Muhammed. En guvernør og en minister som forsvarte hennes menneskerettigheter er begge blitt drept. Det er ikke bare farlig å være annerledes troende, men også å forsvare trosfriheten! Denne saken viser godt hvor vanskelig det er – også for myndighetspersoner – å skape respekt for menneskerettighetene og trygghet for mennesker med en tro som de ekstremistene misliker. Det er vanskelig for landets sentrale myndigheter å sette kraft inn i arbeidet for trosfriheten når intolerante islamister har en så stor utbredelse og politisk innflytelse.

Hva gjør egentlig Norge for å styrke trosfriheten i land hvor den krenkes så grovt? Min påstand er at vi gjør for lite. Dette gjelder ikke bare Pakistan. I store deler av verden opplever mange grupper å bli diskriminert og forfulgt på grunn av sin etnisitet eller tro. Vi leser og diskuterer mye om hvordan muslimer og jøder behandles i Norge og Europa. Det er bra. Men hva kristne nå gjennomgår i Midtøsten skriver nesten ingen om. Fagbladet Journalisten kåret i mars i fjor dette temaet til et av de mest underrapporterte i norske medier. Det er heller ikke blitt prioritert høyt nok i utenrikspolitikken. Derfor har KrF gjennom en årrekke tatt opp brudd på religionsfriheten i Stortinget og foreslått tiltak for å styrke Norges arbeid for trosfriheten internasjonalt.

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» – slik starter § 18 i FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter. Det store flertall av FNs 191 medlemsland har akseptert erklæringen. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Omkring 200 millioner mennesker lever i samfunn der de enten blir, eller daglig står i fare for å bli, forfulgt. Flere norske frivillige organisasjoner som blant annet Stefanusalliansen, Amnesty, Helsingforskomiteen m.fl besitter viktig kunnskap om trosfrihetsproblematikken og kjemper daglig for den. Vi burde hatt et enda nærmere samarbeid med disse, og økt, det internasjonale arbeidet for trosfrihet.

Det er dessverre enkelt å trekke frem eksempler fra land der forfølgelsen kjennes hardt på kroppen. For eksempel Kina, Vietnam, Pakistan, Irak, Egypt, Indonesia og Iran. Også kristne i Gaza og på Vestbredden er under hardt press. Hamas har ingen interesse av å beskytte dem, og kristne palestinere må kjempe for troen sin. I Egypt ble en koptisk-ortodoks kirke i Alexandria angrepet med en bilbombe nyttårsaften i fjor. Minst 20 ble drept, flere enn 75 såret.

Den forfølgelsen som kristne opplever i mange muslimske land krever vårt engasjement og solidaritet. Noen av dem kommer også til Norge og søker om asyl – da bør de få dette. Samtidig så opplever muslimer å bli hetset i Norge. Særlig på internett er dette dessverre vanlig. Dette er også noe vi må vise motstand til. Norge må være et land som løfter trosfriheten høyt.

Vi må få øynene opp for mennesker som blir forfulgt for sin tro, uansett hva de tror på.

Mobbing kan stoppes!

Dagen der de små tasser rundt med refleksvest og en stor sekk på ryggen på vei til første skoledag er kommet. Det som ser spennende og idyllisk ut fra utsiden kan fort bli et mareritt for den unge håpefulle. Om lag 10 pst. av barn og unge i norske skoler blir utsatt for mobbing to-tre ganger i måneden eller oftere. Dessverre vet vi at for mange av dem vil det bety plager for resten av livet. Da er det oppløftende å se at mobbing kan stoppes! Hvis bare regjeringen hadde hatt et større trøkk på temaet.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen «Manifest mot mobbing» og lanserte sin nullvisjon. Både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstaler om mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt. Det var mange som var uenige i det å lansere en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. per år i perioden 1995 til 2001, var mobbingen i 2004 redusert med hele 30 pst! Det betyr at det går an å redusere mobbingen i skolen. Under Stoltenbergs regjeringsperiode ser vi at tallene igjen har gått opp og har holdt seg stabilt på et altfor høyt nivå. "Det kraftige fokuset mot mobbing som man hadde under Bondevik-regjeringen forsvant på veien" sa professor Erling Roland ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Både statsminister Stoltenberg og kunnskapsminister Halvorsen kunne og burde gjort mer.

Mobbesaker er kompliserte og følelsesladet, og det er krevende for involverte parter å løse situasjonen. Når foreldre opplever at de i møte med skolen ikke blir tatt på alvor, er det veldig viktig å ha et sted å henvende seg til og få hjelp. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det må innføres et mobbeombud i hvert fylke. Det vil være et sted hvor det er lett for foreldre å henvende seg på et tidlig tidspunkt for å få hjelp til hvordan det skal bli slutt på mobbingen. Et slikt ombud vil også kunne ha en pådriverrolle overfor skolene, slik at det kontinuerlig jobbes mot mobbing på skolene. Et slikt ombud vil også kunne være et sted hvor lærere kan få råd om hvordan man skal ta tak i mobbing når det oppstår. Det bør også vurderes å gi mobbeombudet sanksjonsmuligheter, sånn som de har i Sverige, og mulighet til å føre saker i rettsapparatet for mennesker som har fått ødelagt sin skolegang på grunn av mobbing.

Samtidig må vi også kjøre en kamp mot digital mobbing. For mobberen trenger ikke lenger å stå ansikt til ansikt med mobbeofferet. Den som mobber, må ikke lenger se fortvilelsen hos den andre. Dette gjør at de stygge kommentarene ofte blir verre enn ved tradisjonell mobbing. Når det i tillegg er mulig å sende anonyme meldinger, blir terskelen for å sende ut en stygg kommentar mye lavere. Terskelen blir lavere, og konsekvensene blir større. En undersøkelse utført av Telenor i januar i 2011 viser at åtte av ti barn opplever at kommentarer som skjer skriftlig på nett, er like ille eller verre enn å få dem ansikt til ansikt. Det at «nettet fanger» det som blir lagt ut, øker hjelpeløsheten hos offeret, og følelsen av å være isolert blir verre.

Barn som utsettes for digital mobbing, har ingen fristeder. De er tilgjengelige så å si hele døgnet på alle typer digitale medier, noe som gjør at denne typen mobbing ofte oppleves verre enn tradisjonell mobbing. Det er ikke lenger bare på skolen barna må møte mobberne, mobberne kan også nå dem hjemme på soverommet og når de har fri. Alle arenaer barna er på i hverdagen, blir nå utrygge, noe som gjør at digital mobbing kan få svært alvorlige konsekvenser for barnas utvikling videre.

Vi må alle bidra. Foreldre, lærere, rektor, voksne personer i skolen osv. Og jeg savner et større engasjement hos statsministeren. En kunnskapsminister som krever enda større fokus mot mobbing i skolen. Og at skoleeiere, alle kommunestyrene, diskuterer mer enn struktur og budsjett, også hvordan de kan bidra for å sikre at alle elever trives på skolen. Bondevik viste at det var mulig. Stoltenberg burde forsøke å gjenta suksessen.

Ny kurs og 4 nye år

I dag har jeg sendt ut nyhetsbrev om mine tanker for en ny periode på Stortinget. Du kan lese den her, og om du ønsker å få slike nyheter og følge arbeidet mitt fast kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt her.

Gode venn!
Om ikke sommeren ble så solrik som vi håpet, har den for min del like fullt vært fyllt med mange gode dager på Sørlandet og Vestlandet sammen med familie og venner. Nå er jeg tilbake på jobb, og klar for å ta fatt på siste året i denne stortingsperioden. Tenk det, tre år er allerede gått siden forrige stortingsvalg!

Nominasjon og valgkamp
Det betyr også at det i høst er nominasjon og valg av mannskap foran valget i 2013. Jeg har fått mange spørsmål om jeg stiller opp for en ny periode på Stortinget. Motivasjonen og iveren er der absolutt, men man må også være innstilt på å binde seg for 4 nye år. Da har det vært godt med en sommer å tenke på, og etter familieråd har vi bestemt oss for at så lenge lysten og gløden er så sterk, så stiller jeg meg til disposisjon for en ny periode. Jeg tenkte derfor at du skulle få vite det først; Jeg gleder meg til å kjempe for en ny periode på Stortinget, og jeg vil være med på å sikre at vi får på plass en ny regjering!

Jeg har derfor snakket med lederen av nominasjonskomiteen i Aust-Agder, Oddvar Skaiaa, og informert han om mine tanker. Prosessen går som planlagt ved at det kommer innspill fra lokallagene, og at vi skal ha nominasjonsmøte den 28.november som bestemmer den endelige valglisten. Aust-Agder har bare 4 stortingsrepresentanter, og KrF fikk utgjevningsmandatet sist. På tross av at snittet vårt den siste tiden ligger mellom 5 og 5,5 % har vi likevel på 44 av de 50 siste målingene fortsatt klart å kapre utgjevningsmandatet i Aust-Agder.

Ny kurs og ny regjering
Jeg ønsker å bidra til at Sørlandet igjen skal bli satt på kartet og at vi skal bli sterkere representert i regjering. KrF vil være et nøkkelparti ved neste valg, og jeg ønsker å arbeide for at KrF får en hånd på rattet ved neste korsvei. Sørlandet har konsekvent blitt nedprioritert under denne regjeringen, det samme har familiepolitikken og de har ført en liberaliseringspolitikk på mange områder som strider mot det KrF kjemper for. Det neste året blir derfor avgjørende for at vi skal få på plass en ny regjering og få en ny kurs.

Det blir spennende og viktige tider. Jeg gleder meg til fortsettelsen og håper du også er lysten på å gjøre en innsats for å sikre at KrF blir representert på Stortinget også fra 2013, og at vi klarer å komme i posisjon slik at vi får større gjennomslag for sakene vi brenner for!

Alt godt! Beste hilsener
Kjell Ingolf