Solhjell innrømmer nedprioritering av giftopprydding

På spørsmålet mitt i spontanspørretimen i dag innrømte miljøvernministeren at regjeringen har nedprioritert arbeidet med giftopprydding i norske fjorder i statsbudsjettet for 2013. Solhjell lovte å komme sterkere tilbake i senere budsjetter, men det er liten trøst for alle de 19 kommunene som venter på statlig bidrag til å starte giftopprydding. Solhjells «hvileskjær i giftoppryddingen» kan fort bli det han blir husket for som miljøvernminister.

Statsbudsjettet for 2013 er det siste budsjettet Bård Vegard Solhjell med sikkerhet får legge frem som miljøvernminister. Da gjør det lite inntrykk å love større bevilgninger i senere budsjetter.

Bevilgningene til giftopprydding i norske fjorder er redusert fra 158 millioner kroner i 2010 til 58 millioner i 2013. Begrunnelsen for reduserte bevilgninger i 2011 og 2012 var at de fleste prosjektene var i planleggingsfasen, og at det derfor var begrenset behov for finansiering. I 2012 er situasjonen en helt annen. I statsbudsjettet skriver regjeringen at flere av prosjektene for giftopprydding i forurenset sjøbunn er ferdig kartlagt og vedtatt gjennomført lokalt med lokal delfinansiering i 2012. For disse prosjektene kan gjennomføringen starte i 2013 dersom staten stiller opp med sin del av finansieringen. Problemet er bare at regjeringen ikke øker bevilgningen i statsbudsjettet for 2013. De 58 millionene som bevilges er knapt nok til oppstart av ett av de 19 oppryddingsprosjektene.

Klima- og forurensingsdirektoratet har i brev til miljøverndepartementet (klif) i juni påpekt behov for kraftig økte bevilgninger til giftopprydding i 2013. Mange prosjekter er nå i gjennomføringsfasen, og behovet for statlig medfinansiering øker. Klif understreker at kommunene i sin lokale planlegging og budsjettprosesser er avhengig av sikkerhet og forutsigbarhet for statlig medfinansiering før tiltak starter opp. Denne sikkerheten er regjeringen ikke villig til å gi. Nok en gang ser vi altså at de rødgrønne svikter i oppfølgingen av egne miljømål.

Følgende 19 fjorder ligger inne på prioritert liste over områder hvor det skal gjennomføres giftopprydding. Regjeringens bevilgningsnivå er nok til å videreføring av tiltak i Harstad og kanskje oppstart i en av de andre fjordene:
Hammerfest
Tromsø
Harstad
Ranfjorden
Trondheim
Ålesund
Sunndalsfjorden
Bergen
Sørfjorden
Stavanger
Flekkefjord
Farsund
Fedafjorden
Arendal
Grenland
Sandefjord
Drammen
Oslo

Etter vår tidsregning

For et par år siden vant en ung muslim debattkonkurransen i Aftenposten ved å beskrive et samfunn med intolerant toleranse. Et samfunn som krever toleranse for det som er politisk korrekt, men som ikke tolererer de som har andre meninger. Det har blitt et mål om nøytralitet og en fremstilling av det som er korrekt, samtidig som andre meningsfeller stemples som intolerante.

I helgen kom nyheten om at vi skal slutte å lære at tidsregningen vår er med utgangspunkt i Kristi fødsel. Store Norske leksikon har tatt bort «etter Kristus», og heller innført sin egen måte å angi tid på. De lanserer et nytt begrep, «etter vår tidsregning». Formålet er at vi skal være nøytrale. Noe lignende skjedde i 2008. Da erstattet Cappelen Damm «e.Kr.» med «evt.» i RLE-læreboken «Vi i verden». Regjeringens linje med å ta avstand fra kulturarven vår i for eksempel skolen, resulterer i noe som virker tåpelig, men som like fullt er helt reelt.

Språkrådet sa også i en uttalelse at «Selv om denne benevnelsen [vår tidsregning] er noe i bruk, vil Språkrådet ikke anbefale den som erstatning for den tradisjonelle «før Kristus» (f.Kr.) og «etter Kristus» (e.Kr.). I allmennspråket fungerer tidsangivelsen «før og etter Kristus» som en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt for 2008 år siden. Selv om vi har fått denne tidsregningen nettopp fordi vi i over tusen år har tilhørt den kristne kulturkretsen, tar vi i dagligtalen ikke et teologisk standpunkt ved å bruke denne tidsangivelsen.» Likevel fortsetter altså denne debatten.

Men jeg vil påstå at de ikke oppnår et verdinøytralt samfunn. Resultatet er verdiforvirring. Det er ikke slik at samfunnet vårt er preget med verdier fra islam, hinduisme eller buddhisme. Nei, kristendommen har preget vår kultur gjennom tusen år, og kristne verdier er og har vært viktige bærebjelker i utviklingen av vårt land. I forsøket med å ta avstand fra at vår tidsregning regnes ut fra Jesu fødsel, fjerne K-en i religionsfaget i skolen, eller finne nye kreative måter å gjøre samfunnet nøytralt på, gjør en vårt samfunn mer historieløst. Dessuten oppnår de nå at vi da får en «vår tidsregning», og en «deres tidsregning»! Er ikke det mer ekskluderende?

Nå er ikke tidsregningen den mest dramatiske konsekvensen av den politiske korrektheten som vi har opplevd nok av. Det er mer tullete! Verre er det når det i toleransens navn (særlig fra media) kommer angrep på de som står for standpunkter som ikke er godkjent av flertallet. Samtidig som det i toleransens navn er et forsvar for de som står for flertallets syn, og som rakker ned på mindretallet. De som setter toleranse så høyt, tolererer ikke at andre har et annet syn.

Resultatet er et snevrere samfunn, der et mindretall gjør hevd på hva som er det rette å mene. Ønsker vi et samfunn der det i noen utvalgte adresser i Oslo bestemmes hva som er riktig og hva som er diskriminerende? Vil vi at vårt land, og våre bygder skal endre mening, bare fordi det passer i storbyen?

Om et år er det valg, og vi kan endre kursen som har vært de siste syv årene. Vi kan få en forandring, vi kan få noen som har større drømmer enn å få bort begrep som før og etter Kristus.

I 2013 e.Kr. ønsker vi å kjempe de fattiges sak. Vi vil bekjempe fattigdom og urettferdighet, og være den generasjonen som setter verdens fattigdom fra å være en realitet, til å være noe man leser om i historiebøkene. Det er en virkelig drøm om endring i lærebøker og leksikon, det.

Takk, Steffen Kjærgaard!

Min gode kollega Øyvind Håbrekke skrev dette innlegget som satte ord på det samme jeg tenkte. Anbefaler å lese det!

Internasjonal sykkelsport er råtten. Det visste vi. Norske utøvere har over tid spilt en viktig rolle i internasjonal sykkelsport. Steffen Kjærgaard har lurt oss. Som utøver og ikke minst som tidligere sportssjef i sykkelforbundet. Men han har gjort noe mange andre ikke har gjort: Han har fortalt sannheten. Det er ikke ynkelig, slik noen sier. Det tjener han til ære. Det er bare en medisin som hjelper mot råten som har inntatt sporten: Sannheten.

Kjærgaard har levd på en løgn. Han har sviktet mennesker omkring seg, konkurrentene, sykkelsporten og norsk idrett. Han har tatt et av de tøffeste stegene i sitt liv når han står frem. Kanskje vil noen si at nettet begynte å snøre seg sammen om ham. Men det har det gjort rundt mange, Lance Armstrong med flere, uten at de har tatt det store steget Kjærgaard tok i går.

Han har ikke fortalt alt, sier mange. Det kan være. Men han har fortalt om seg selv. Og la det være sagt: Det er ikke bare meg som tror det er flere i norsk sykkelsport som ikke har fortalt alt de vet.

Det er dessverre grunn til å tro at dette ikke er den endelige utluftingen i norsk sykkelsport og dens nære historie. Det er en medisin som hjelper mot råttenskapen: Sannheten. Når folk står frem på denne måten, spares helsebudsjettet for mange fremtidige magesår og det som verre er. Man får det bedre både med seg selv og andre. Og det er et livsviktig bidrag til å redde sykkelsporten. Og ikke minst, til å løfte norsk idretts anseelse - som har fått et kraftig skudd for baugen.

Gratulerer, Steffen Kjærgaard! Du er ikke stolt av det du har gjort. Men du skal være stolt av det bidraget du nå har gitt for å bringe norsk idrett videre.

Lytt til OSSE!

Gårsdagens nyheter om rapporten fra OSSE om jødehat i Norge må følges opp. Som OSSE konkluderer; "Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøsten-konflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel".

Rapporten bygger nemlig på det vi allerede vet gjennom undersøkelser i Oslo-skolen og fra Holocaustsenteret. Derfor ligger det et representantforslag fra KrF til behandling i Stortinget med flere forslag til oppfølging:

• styrke undervisningen om Holocaust
• styrke lærerutdanningen om Holocaust
• markere den årlige Holocaust-dagen
• hatkriminalitet må registreres og slås sterkere ned på
• gi trygghet til de jødiske institusjonene i Norge.

KrF foreslo også å bevilge 10 mill til et slikt arbeid i revidert budsjett, men regjeringen sa nei. Forhåpentligvis er den sterke og alvorlige kritikken fra OSSE bety at regjeringen nå tenker annerledes.

Kritikken gikk særlig ut på:
- OSSE mener norsk politi må øke innsatsen mot hatkriminalitet, både gjennom overvåking, rapportering av hendelser og opplæring. OSSE tilbyr Norge hjelp hvis politiet ikke får det.
- OSSE mener Regjeringen må fremme en diskusjon i Norge som bidrar til et mindre «skjevt bilde av Midtøsten-konflikten» og ikke «demoniserer staten Israel».
- Økt støtte til organisasjoner som Islamsk Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som er «viktige bidragsytere for å bekjempe diskriminering og fremme toleranse».
- «Regjeringen og Stortinget bør sikre at muslimske miljøer ikke møte noen hindringer for å skaffe halal kjøtt».
- Regjeringen bør vurdere å gi økt økonomisk støtte til sikkerhetstiltak rundt det jødiske miljøet, slik Sverige nylig har gjort.
-Samtidig tilbyr OSSE hjelp til både Holocaust-senteret og Kunnskapsdepartementet, for å gjøre dem flinkere til å bekjempe intoleranse.

Vi trenger flere kabler!

I nyhetene på NRK i dag går Industri og Energi hardt ut mot den store utbyggingen av kraftkabler. Jeg mener det er en stor feil, og de snur problemene på hodet. Vi trenger store investeringer i sentralnettet, og vi må ha økt integrering i det europeiske kraftmarkedet gjennom bygging av flere utenlandskabler.

Norge har der dårligst utbygde strømnettet i Norden, og det er stort behov mer nett og kabler. Faktum er at strømkundene vil få mer stabile priser når det bygges flere kabler. Norge og Norden er også på vei inn i en situasjon med permanent kraftoverskudd. Innføring av et felles marked for grønne sertifikater i Norge og Sverige vil bidra til å øke produksjonen av fornybar energi i de to landene med til sammen 26 TWh. Flere analyser viser et forventet kraftoverskudd i Norge og Sverige på 30-40 TWh i 2020. Et slikt kraftoverskudd vil stille betydelig økte krav til tilgjengelig overføringskapasitet for strøm til kontinentet.

KrF mener en del av det forventede fremtidige kraftoverskuddet må tas i bruk til økt produksjon innen kraftkrevende industri og til energiomlegging i petroleumssektoren og transportsektoren. Dersom Norges målsetninger for reduksjon av klimagasser skal innfris må utslippene fra disse sektorene reduseres ved hjelp av elektrifisering av installasjoner på sokkelen og økt overgang til el- og hybridbiler.

Bygging av nye overføringslinjer til utlandet vil også utnytte vannkraftens reguleringsevne, bidra med ren fornybar energi til kontinentet når det er vindstille i Europa og sikre innenlands forsyningssikkerhet for strøm i tørrår. Når det gjelder finansiering og behov for debatt har Industri og Energi et poeng. KrF har gått inn for at det skal legges frem en nettutbyggingsplan en gang hver stortingsperiode hvor alle nettprosjekter er med, nettopp for å få en grundig debatt og politiske vedtak. Vi er også åpne for å se på finansieringen av kablene. Det kan være finansisering over statsbudsjettet eller private løsninger.

Men vi trenger et stort løft på nett og kabler. Nasjonalt og til kontinentet.

Rom for tro

Spørsmål om religionens plass i det offentlige rom vil være en gjenganger i politiske debatter fremover. Denne uken er det spørsmål om et stillerom for elevene ved Hellerud skole. Muslimer som har brukt kjelleren som bønnerom skulle nå få et eget flerreligiøst rom. Men Carl I. Hagen og skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard sier nei.

Jeg er veldig spent på hva som er årsaken til at det er feil å legge til rette for at elever kan samles i friminuttet til bønn, andakt eller andre samlinger. Det jeg har hørt fra Carl I. Hagen og FrP virker å bunne i muslimfrykt. Fra Høyres side er det blitt sagt at skolen skal være et sted for kunnskap, ikke religion. Men hva er det som er så farlig med at man frivillig samles rundt sin tro?

Dette handler nemlig ikke om forkynnelse i skolen. Det handler ikke om å påtvinge elever religion(da måtte det være bedre at de var i egne rom enn foran andre elever). Det handler ikke om å bruke store summer på å bygge mini-moskeer eller mini-kirker. Det handler om å ønske et samfunn der det er rom for tro. Et samfunn der vi annerkjenner hvor viktig tro er for mennesker, og at vi ønsker at de skal få utøve sin tro.

Jeg ønsker et samfunn som bygger på de kristne verdiene. Som oppfyller formålsparagrafen i skolen om å bygge på; "respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Og som legger til rette for religiøs aktivitet i samfunnet og ser på trosfrihet som en menneskerett vi vil fremme både nasjonalt og internasjonalt.

Derfor mener jeg også at skolebyråden i Oslo snur. La elevene ha et stillerom, og la dem få uttrykke sin tro!

Arbeid er svært god medisin

I dag er jeg på konferanse om rehabilitering til arbeidslivet. Temaet er veldig viktig, og svært dagsaktuelt. Det er 6-700.000 mennesker som står utenfor arbeidslivet og er på ulike helserelaterte ytelser. Jeg slår et slag for mer aktivitet, arbeid og tidligere innsats i behandlingen. Arbeid er viktig for helsen, fordi det kan forebygge psykiske lidelser gjennom å tilby daglig rutiner og aktiviteter, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet. Arbeid strukturerer hverdagen og bidrar til bedre selvbilde. Dette gjør arbeidsplassen til en særdeles viktig arena for forebygging og tilrettelegging i forbindelse med psykiske plager og lidelser.

Arbeid er viktig for den enkelte samtidig som vi som samfunn er avhengig av arbeidskraft. Men for å sikre at de som kan og vil arbeide får en mulighet til å være en del av arbeidslivet, er det viktig at de med spesielle utfordringer får tilpasset hjelp til å fungere på en god måte.

For de som står utenfor arbeidslivet kan man tenke at det er viktig med behandling før eventuelle arbeidstiltak, men arbeid kan være god medisin! Ifølge Erik Falkum som er professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og faglig ansvarlig for Jobbmestrende oppfølging, ett av tiltakene som i dag prøves ut for å kunne benytte arbeid aktivt i behandlingen, bør man tenke både behandling og arbeid samtidig. Dette fordi arbeid er svært god medisin. Han mener at helsevesenet har undervurdert betydningen av arbeid i behandlingen, og sentrert behandlingen rundt den medisinske og psykologiske aksen, og sett bort fra den sosiale.

Jeg er opptatt av at vi må ha et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn både for unge mennesker og de som har stått utenfor en periode. Inkluderende arbeidsliv er essensielt – ikke bare på papiret, men også i realiteten. Da er det viktig at vi spiller på lag og utnytter de ulike styrkene i de ulike fagmiljøene. Mye bra arbeid blir gjort for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg møter mange dedikerte og dyktige mennesker som jobber med problematikken, men som ofte føler at de står litt aleine og at systemene ikke jobber sammen, snarere tvert om. Det er en utfordring vi må ta på alvor.

Forskning viser at jo lengre man står utenfor arbeidslivet jo lengre tid tar det før man klarer å få innpass eller kommme tilbake til arbeidslivet. Det er derfor svært viktig at man får tidlig hjelp, og unge mennesker må derfor prioriteres. Det er nå ca 3500 unge mennesker som står på ventelisten til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge – det er alt for mange. Mange går uten å ha noe å ta seg til, noe som vi har sett at kan virke helt mot sin hensikt. Det er derfor viktig at innsatsen mot de unge intensiveres og prioriteres. Vi har ikke råd til å la unge mennesker gå og vente og bli dårligere – de er tross alt fremtiden vår.

Internasjonal forskning viser at oppfølging og lang oppfølgingstid øker sjansene for vellykket rehabilitering tilbake til jobb. Det er dermed ikke bare nok at man er kommet innenfor - man må få den oppfølgingen man trenger. I en systematisk oppsummering av internasjonal effektforskning av ulike tiltak med tanke på psykisk helse gjort at av avdeling for Sosialtjenesteforskning, for Sosial- og helsedirektoratet konkluderte de med at: (og jeg siterer) «individuell plassering og støtte (ligner Arbeid med Bistand) er det mest effektive tiltaket når en person med en alvorlig psykisk lidelse har et uttalt ønske om å komme ut i ordinært arbeid. Nærhet til reelle arbeidssituasjoner er en nøkkel i rehabilitering tilbake til arbeid for denne målgruppen. Dette kan innebære langvarig behandling, støtte og oppfølging når personene er i en reell arbeidssituasjon.»

Parallelt med denne forståelsen er det veldig bekymringsfullt at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, mens antall tiltaksplasser har sunket i det siste. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Vi må derfor legge til rette for flere tiltaksplasser, fordi vi vet at arbeidstrening gir gode resultater for å klare å komme ut i arbeid. Tiltak i seg selv er viktig, men kan ikke stå alene – god arbeidsavklaring er sentralt. Skal tiltak ha en effekt er det viktig at det er et tiltak som passer den enkeltes situasjon.

Vi er på mange måter veldig heldig i Norge sammenlignet med resten av Europa som sliter med stor ungdomsledigheten. Vi har store økonomiske ressurser, aldri har regjeringen hatt mer penger å rutte med. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått må brukes vel og settes inn der det trengs – vi må hjelpe de som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne. Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det avgjørende for vårt arbeid.