Flau klimainnsats

Statsminister Stoltenberg understreket i nyttårstalen hvor viktig det var å gi klimaet førstehjelp. Da er det flaut å se resultatene etter 7 år med flertallsregjering. For regjeringens klimaresultater er pinlig for Norge. Mens Sverige har overoppfylt sin Kyotoforpliktelse ved å gå foran og redusere egne utslipp av klimagasser, har Norges utslipp gått motsatt vei.

Kyoto-avtalen er den første internasjonale avtalen for begrensning av klimagassutslipp, og trådte i kraft 16. februar 2005. Avtalen fastsetter bindende og tallfestede rammer for utslipp av klimagasser. Målet var at man i løpet av perioden 2008-2012 skal redusere de samlede utslippene av klimagasser fra industrilandene med minst 5 prosent sammenlignet med 1990-nivået.


Ved nyttår utløp Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode og Sverige ligger an til å overoppfylle sin forpliktelse med 15 prosent uten bruk av utslippskreditter. Danmark ligger 21 prosent under. Sveriges gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser ser ut til å ende minst 12 millioner tonn lavere enn Kyoto-forpliktelsen. Debatten i Sverige går dermed på hva man skal gjøre med det store overskuddet av klimakvoter landet sitter igjen med etter periodens utløp. Riksdagen skal ta stilling til om kvotene skal selges, spares eller annulleres.

Norge ble i Kyoto-avtalen tildelt en årlig utslippsmengde som er 1990-nivå pluss 1 prosent, det vil si 50,1 millioner tonn CO2 per år. Norge har lovet å overoppfylle forpliktelsen med 10 prosent. Fasiten ved periodens utløp er at Norges årlige utslipp av klimagasser i snitt har vært på 53 millioner tonn CO2. Kyoto-protokollens krav til utslippsreduksjoner oppfylles ved hjelp av spekulasjon i kjøp og salg av klimakvoter på en måte som selv den råeste kapitalist ville være stolt av.


Fra 2008-2012 har regjeringen solgt 35 millioner klimakvoter i det europeiske kvotemarkedet. Dette er kvoter som Norge er blitt tildelt gratis fra EU. Inntektene fra kvotesalget har blitt brukt til å kjøpe 20 millioner kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen CDM. Disse kvotene er under kritikk når det gjelder klimaeffekt og er billigere enn EU-kvotene. Etter transaksjonen sitter Norge igjen med et stort økonomisk overskudd og tilsvarende usikkerhet ved resultatet. Resten av Norges forpliktelse og overoppfyllelsen av denne er overlatt til norske bedrifter, som til sammen har kjøpt 56 millioner kvoter hovedsakelig fra det europeiske kvotemarkedet.
Kontrasten mellom Norges og Sveriges måte å oppfylle Kyoto-forpliktelsen er slående. Mens Sverige går foran og innfrir egne forpliktelser med utslippsreduksjoner i eget land, overlater Norge jobben til andre land som både er mindre utviklet, har dårligere levestandard og dårligere økonomi.

KrF mener Norge bør gjøre som Sverige, og ta mål av seg til å innfri egne utslippsforpliktelser med nasjonale klimatiltak uten kjøp av utslippskreditter, og bruke kvotehandel og andre mekanismer til å overoppfylle disse. Innen 2015 bør Norges utslipp av klimagasser være godt under 1990-nivå.

Velsignet jul!

Folkelig og moderne forklart..!

 

 Ønsker dere alle en velsignet julehøytid og godt nytt (valg)år!

Flytt ut tilsyn og arbeidsplasser!

NRK Dagsnytt hadde i dag en sak om at det var en suksess med kompetansearbeidsplasser i distriktene. Liv Signe Navarsete og Sp vil likevel ikke bidra til å flytte ut statlige arbeidsplasser. Det er veldig skuffende, og det totalt motsatte av hva de sa i valgkampen sist, da de også satte et tak på statlige arbeidsplasser i Oslo.

Post- og Teletilsynet i Lillesand er etgodt eksempel på
utflytting av arbeidsplasser og oppbygging av ny kompetanse.

Utflytting av arbeidsplasser er genial distriktspolitikk, men også omsorg for hele landet fordi vi bygger kompetanse i flere regioner. Slike kompetansemiljøer vil igjen skape ny næringsvirksomhet i området rundt. På denne måten sikrer vi spennende arbeidsplasser i hele landet, og vi sprer maktposisjoner.

Dette gjorde Bondevik II regjeringen med stor suksess, med Høyre-statsråd Victor Normann i spissen. Men de rødgrønne med Senterpartiet i stolen stoppet opp prosessen med utflytting. Som Dagbladet skrev; "I valgkampen for fire år siden gikk Senterpartiet inn for å flytte 6.000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Slik gikk det ikke. Tall fra Statistisk sentralbyrå ser at i løpet av denne stortingsperioden har rundt 40 arbeidsplasser blitt flyttet ut av Oslo, mens rundt 1.900 nye har kommet til." I fjor oppdaterte BT tallene til 85, men vi har fortsatt noen igjen til 6000...

Det er en myte at kompetanse bare finnes i Oslo-gryta. Debatten om videre utflytting, nyetablering av statlige arbeidsplasser og en større maktfordeling, burde skyte fart igjen. Majoriteten av statlige tilsyn ligger i Oslo-området, men det er ingen grunn til at all forvaltningskompetansen skal være i Oslo. Med denne kompetansen følger nemlig også mye innflytelse og makt.

Det er fortsatt over 40 tilsyn i hovedstaden, og tiden er inne for et regjeringsskifte hvor KrF kommer i regjering, og kan være en plogspiss for å flytte flere av tilsynene til distriktene. Vi har vist at vi kan gjøre det, og vi skal gjøre det igjen! For dette er god distriktspolitikk!

Mangel på politisk vilje

Klimatoppmøtet i Doha skulle vært avsluttet i går. Nå fortsetter det på overtid, og det er et uttrykk for mangel på politisk vilje til å få til den viktige avtalen som er nødvendig for å hindre global oppvarming på mer enn to grader. Forslaget som nå er til behandling blir beskrevet som beskjedent, og er uansett langt unna å være nok. Likevel klarer de ikke å bli enige om i alle fall noe.


Vi var alle klar over at årets klimatoppmøte var en "mellomstasjon" og at vi ikke skulle ha for store forventninger. Når alle likevel understreker så viktig det er med handling - raskt - er det fortvilende at resultatene uteblir. Norge har lagt mye prestisje i å forlenge Kyotoavtalen, selv om det bare vil innebære at EU, Norge, Sveits og Australia får utslippsforpliktelser. Men det er viktig å ha en avtale som viser at vi har noe.



Jeg tror vi vil se en løsning utover kvelden/natta. Noe annet vil overraske meg. Men resultatet kommer til å være skuffende. Med så lite som er oppnådd spøker det for å få på plass den store internasjonale avtalen i 2015. På tross av all bekymringen. Alle eksemplene som skremmer. Temperaturen som stiger. Det virker nemlig ikke å være nok politisk vilje.

Der hjernene tenker sammen

I dag besøkte jeg Sahara Forest Project. Et utrolig spennende prosjekt midt ute i ørkenen i Qatar. Det er Hauge-brødrene som er pådrivere, og de fortalte oppglødd om ideen som akkurat er blitt satt ut i live. Og tanken er genial; benytte det vi har masse av til å produsere det vi har for lite av. Sol, ørken og saltvann skal gi mat, energi og rent vann. Det handler om å bruke kunnskapen vi allerede har, og sette denne sammen.

Her kan du se en film som forklarer det hele bedre:

Klimaforhandlinger

Da er jeg på vei til Doha for å delta på klimatoppmøtet. En av de viktige arenaene som skal legge grunnlaget for at vi får til en ny forpliktende internasjonal klimaavtale. I år er det videreføring av Kyoto-avtalen samt å avslutte en del andre avtaler og forberede forhandlingene inn mot den nye avtalen som er hovedopplegget. Selv om det neppe blir de store gjennomslagene blir det et viktig møte og det blir spennende å følge innspurten denne uken.

Henrik Harboe som leder klimaforhandlingene på vegne av Norge sier noe om hva han ser for seg:



I tillegg kan du se flere videoer som han legger ut her.

Slaget om Lofoten

På fredag kom regjeringens kunnskapsinnhenting om petroleumsaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSE). Allerede kvelden før var olje- og energiminister Ola Borten Moe på banen for å slå fast at oljeutvinning kan gi 37.000 arbeidsplasser. Vel, han bommet med 35.900... Samtidig snikåpner han Lofoten når han sier at Nordland VI kan (gjen)åpnes.


Det er mye følelser i sving når vi diskuterer LoVeSe. Det er naturskjønne områder der også særlig fisk og fugl er sårbare for en ulykke. Samtidig opplever nord-Norge stor optimisme grunnet petroleumsaktiviteten som er startet opp i Barentshavet. Denne optimismen og veksten ønsker mange i LoVeSe også, naturlig nok. I den sammenheng er det viktig å nevne et par ting.

Scenariet som tegnes dersom man finner mye olje og gass, beskrives å ha 5 % sannsynlighet. Da vil det gi regionen 1.100 arbeidsplasser. Dersom man gjør som Borten Moe kan man si at i løpet av den perioden det vil være aktivitet, ca 40 år, vil det gi 37.000 årsverk... Men dersom man ikke finner så store ressurser anslår man at utvinningen vil gi ca 400 arbeidsplasser. Det er fremdeles mye for denne regionen, men sammenlignet med 1.800 fiskere og de store evigvarende ressursene som kan gå tapt, er det likevel lite.


Jeg mener vi uansett har råd til å vente med å starte letingen etter olje og gass utenfor LoVeSe. Vi har gjort store funn i Nordsjøen og i Barentshavet, og med det store presset som er i norsk økonomi har vi råd til å la være å gamble med de sårbare områdene (og med pengene i aksjer...). Borten Moe sa på fredag at han ville vente med å åpne LoVeSe, samtidig som han sier han vil åpne Nordland VI. På kartet vil du se at Nordland VI er Lofoten. Det er et sårbart område, og et område som sannsynligvis inneholder store ressurser.

Dette blir garantert ikke siste ord om LoVeSe, for her er mye følelser i spill. Men la oss i det minste spille med åpne kort. Regjeringen må bestemme seg. Nå sier olje- og energiministeren at de vil åpne Lofoten. Da må jeg som stortingspolitiker lytte til hva statsråden sier, og ikke hva lederen i SV sier.