Glorifisering av sexslaver

I dag står Hege Grostad (27) frem på forsiden av VG og forteller om at hun selger sex frivillig og at hun trives med det. Selv om jeg betviler at man kan selge sex uten at det gjør noe med oss, så skal jeg ikke ta den debatten, men velge å tro på Hege. Hun er tøff som står frem. Hun bare bommer helt når hun forenkler hele debatten og bortimot hevder at nigerianske kvinner som selger sex gjør det frivillig.

Debatten handler nemlig ikke om Hege som selger sex for å finansiere studiene. Den handler om de 2900 andre i Norge som lever som slaver og blir tvunget til å selge kroppen sin. I Norge er ca 90 % av de prostituerte fra utlandet, særlig Nigeria, Thailand og øst-Europa. Derfor handler debatten om menneskehandel, om vår tids slaveri. Vi vet at det er mafiavirksomhet som tjener enorme summer på prostitusjon. Beløper som er på høyde med våpen- og narkotikasalg. Penger de bruker for å forhindre at prostitusjon forsvinner.

Når flere nå tar til orde for å fjerne sexkjøpsloven fordi den gjør det vanskelig for de prostituerte, ja så er det en kortslutning. Loven er viktig fordi den er normgivende og vi sier klart og tydelig sier til folk at det er feil å kjøpe sex. “It is indisputable that a prostitution market without male consumers would go broke”. Loven er viktig fordi vi skal fjerne etterspørselen. Men vi må også styrke de sosiale tiltakene for å hjelpe de prostituerte ut av slaveriet og hjelpe dem til et bedre liv. For mange er det umulig å reise hjem igjen, eller de tør ikke bryte ut fordi de har enorm gjeld til bakmenn eller de eller familien hjemme blir truet. Her har dagens regjering ikke gjort nok.

For et par uker siden besøkte jeg politikere, frivillige og politi i Sverige. Alle var enige i at loven var god og viktig. I Sverige er det nesten politisk selvmord å være mot sexkjøpsloven. Og de var tydelig på at 99,5 % av alle prostituerte er offer for menneskehandel. I Sverige har politiet også prioritert loven høyere, og de får dømt flere for menneskehandel. Selv om det er vanskelig å komme "til topps", klarer de å ta enkelte bakmenn. I tillegg til at de tar mange sex-kunder. Men i følge politiet har de også lykkes med å etablere forståelsen om at å kjøpe sex betyr at man er med på å holde enda et menneske i slaveri. Som politiet sa; "Enkelte kunder er så dumme at de gir 500 kroner ekstra fordi de synes synd på jenta. Men da er det en hallik hjemme i Romania som gnir seg i hendene fordi han får kjøre en enda finere bil".

Debatten om sexkjøp vil fortsette. Jeg vil oppfordre VG til å intervjue noen av de tusenvis (for å ikke snakke om millionvis på verdensbasis) av kvinner - og menn, som arbeider som sexslaver og som får livet ødelagt. Da ville vi fått en litt annen historie. En litt mer representativ historie, og en historie som ville fått flere til å bekjempe bakmenn og menneskehandlere, i stedet for å glorifisere prostitusjonen i Norge ved å si at den er frivillig og at de attpåtil nyter tilværelsen.

Det moderne slaveriet – vår tids slavehandel

Å tillate kjøp av sex handler ikke om frihet eller et samfunn bygd på liberale verdier. Det vil ene og alene være et stort tilbakeskritt i kampen mot det moderne slaveriet.

Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen Free the Slaves lever mer enn 27 millioner mennesker i slaveri i verden i dag. Det er flere enn alle dem som ble ofre for den 350 år lange slavehandelen. Slaveri er forbudt i alle land i verden, men fortsatt holdes mennesker som sexslaver, tvangsarbeidere, prostituerte og husslaver.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Det er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester som prostitusjon og tigging ved bruk av vold og trusler. I kampen mot internasjonal menneskehandel og prostitusjon er det nødvendig med nytenking og åpenhet.

Bondevik-regjeringen kom i 2003 med den første handlingsplanen mot menneskehandel. Tiltak ble satt inn for å bekjempe moderne slaveri. Men mer må gjøres. Menneskehandel må opp på dagsorden. Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe kvinner og barn, og også menn som er utsatt for slaveri.

Norge har forpliktet seg til å hjelpe og yte bistand til ofre for menneskehandel. Vi må hjelp ofrene. KrF har derfor fremmet et forslag i Stortinget med 14 tiltak for å bekjempe slaveriet.

En Norad-rapport viser at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa. Da KrF arbeidet frem sexkjøpsloven, var intensjonen at den ikke kunne stå alene. Den måtte suppleres med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Fire år har gått, og regjeringen har langt fra gjort nok.

Nadheim er Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte. I 2012 var de i kontakt med 909 prostituerte. 834 hadde utenlandsk bakgrunn. Det viser at prostitusjon ikke handler om jusstudenten som frivillig selger sex for å finansiere garderoben sin. Dette handler om mennesker i nød som kommer til Norge med håp om en bedre tilværelse.

Holdningsendringer må til. Å kjøpe en kvinnekropp er ikke bare forkastelig, det er opprettholdelse av slaveri. Det må inn i skolepensum at slaveri er langt mer enn den historiske slavehandelen vi alle skjemmes over. Ungdom trenger etisk refleksjon rundt hvordan slaveriet utspiller seg i verden og Norge i dag.

Innsatsen for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon må samtidig intensiveres. De frivillige organisasjonene som jobber på gata og bygger tillit hos de prostituerte er helt avgjørende og må styrkes. Mange prostituerte er sterkt traumatisert og trenger mye oppfølging. De må motta et helhetlig tilbud slik at de tør bryte ut av prostitusjonen.

Politiet gjør mange steder en prisverdig innsats, men det er store forskjeller mellom politidistriktene. Vi må lære av de som lykkes. Vi som samfunn kan ikke akseptere at det moderne slaveriet brer om seg.

Harry-handel som virkemiddel i klimapolitikken

DNs dyktige skribent Kjetil Alstadheim kritiserer i dag Venstre for å endre klimapolitikk, mens KrF kritiseres for det motsatte – at vi står fast på kravet om nasjonale utslippsreduksjoner i klimapolitikken. Sorry, Alstadheim, men her bommer du!

Det Alstadheim har fanget opp, er at Venstre i sitt programutkast har fjernet formuleringer om tallfestet kutt av klimagassutslipp i Norge. Målet fra klimaforliket om å ta 2/3 av utslippsreduksjonene i Norge er tatt ut, og erstattet av en formulering om at utslippsmålene skal nås gjennom kutt i ikke-kvotepliktig sektor og gjennom oppkjøp og sletting av EU-kvoter. Dette er dårlige signaler fra Venstre, og signaliserer et betydelig redusert ambisjonsnivå. Dersom Alstadheims observasjon er riktig er jeg skremt!

Vel å merke øker Venstre utslippsmålet for 2020 til 40 prosent, men de likestiller kutt i Norge med kvotekjøp og sletting av EU-kvoter, og signaliserer at det ikke skal gjøres tiltak i kvotepliktig sektor. Jeg kjenner et annet parti som mener noe av det samme – og de heter Fremskrittspartiet.

Kjetil Alstadheim liker åpenbart Venstres nye linje i klimapolitikken, selv om det ligger kritikk mellom linjene. Til KrF har han følgende melding: «For KrF er det fortsatt viktigere å ha en politikk som høres ambisiøs ut, enn å ha en politikk som faktisk gir effekt for klimaet». Mener du dette Alstadheim? Mener du at det er mer ambisiøst, og gir bedre resultater på sikt, å kjøpe kvoter i et kvotesystem som ikke fungerer, enn å investere i bærekraftig og nødvendig omstilling av det norske samfunnet? Norge er allerede ett av de landene i verden med høyest utslipp av klimagasser per innbygger. Utslippene er i dag 6 prosent høyere enn i 1990. Innen 2020 skal utslippene reduseres med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det er bare åtte år til. Til sammenlikning har våre naboland Sverige og Danmark allerede redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 16 og 20 prosent fra 1990-nivå. Det hadde vært fristende å spørre Alstadheim om dette er bra eller dårlig? Gir de svenske og danske bidragene noen effekt for klimaet? Jeg tror det.

Norske utslipp kan reduseres på to måter. Vi kan gjennomføre utslippsreduserende tiltak i Norge, eller vi kan kjøpe utslippskutt i utlandet. Med norsk kostnadsnivå vil kvotehandel i overskuelig framtid ikke utløse større utslippsreduserende tiltak i Norge. Ensidig satsing på kvotehandel har som konsekvens at norske bedrifter betaler for å gjøre våre europeiske konkurrenter mer klimavennlige og mer konkurransedyktige. Samtidig utsetter vi den omstillingen som det norske samfunnet uansett må gjennom. Derfor mener KrF at kvotehandel skal være et supplement til nasjonale tiltak, ikke et hovedvirkemiddel. Vi må sørge for bærekraftig omstilling av det norske samfunnet i retning av lavutslippssamfunnet. Det vil koste penger – men penger er jo noe vi har mye av i Norge.

I tillegg virker det som Alstadheim har som premiss at det europeiske kvotesystemet er vedtatt en gang for alle, og at målene er gitt, mao et tilnærmet perfekt marked. Det er ikke riktig. Utslippstaket i kvotesystemet vedtas for perioder, for noen år om gangen. Planen er at dette taket skal reduseres fra periode til periode. Dermed virker ikke kvotemarkedet nøyaktig slik kvoteteorien i lærebøkene tilsier. Dette betyr at det er landenes politiske vilje som i realiteten avgjør hvor fort utslippene blir redusert. Denne politiske viljen avhenger av landenes tiltakskostnader, som avgjør kvoteprisen. Landenes tiltakskostnader avhenger av i hvilken grad de over tid planlegger og forbereder fremtidige utslippsreduksjoner.

For Norges del kan det å forberede f.eks elektrifisering av sokkelen være et fornuftig tiltak som legger til rette for omstilling til lavere utslipp. Tilsvarende langsiktige tiltak i andre land vil redusere landenes kostnader når de i neste runde skal diskutere utslippstak i kvotesystemet og dermed øke deres vilje til å redusere utslippstaket mer enn hva de ellers ville gjort. Mange av landets dyktigste sosialøkonomer gjør stadig den feil at de forutsetter at kvotemarkedet i Europa er et perfekt marked som virker etter læreboka. Det er det ikke.

Det kan ta lang tid før vi oppnår en internasjonal avtale. Det kan ta lang tid før EUs kvotemarked fungerer etter hensikten. Og når de internasjonale mekanismene svikter er det desto mer nødvendig med nasjonale kutt. Harry-handel kan være lønnsomt i husholdningsøkonomien. Det er imidlertid dårlig egnet som hovedvirkemiddel i klimapolitikken!

Sannhetens øyeblikk for Sørvestbanen

I løpet av de neste månedene vil det bli fattet beslutninger som kan sette standarden for jernbanen for flere tiår frem i tid. Utredninger leveres på løpende bånd. Den politiske viljen avgjør hva som blir resultatet. Nå må vi sikre at et løft for jernbanen også innebærer sammenkobling av Sørlands- og Vestfoldbanen.


Det blir stadig flere innbyggere i det sentrale Østlandsområdet. Bare i Oslo og Akershus er det ventet 450 000 nye innbyggere innen 2040. Befolkningsveksten stiller helt nye krav til et moderne transportsystem. Privatbilismen alene kan ikke ta denne trafikkveksten. Vi trenger en moderne jernbane med hyppigere avganger og høyere hastighet.

I kombinasjon med generell økonomisk vekst, økt bilhold og økt arbeidspendling vil presset på transportsystemet øke. Da må vi satse både på vei, på kollektiv og ikke minst på planlegging av nye prosjekt. Jernbanen er nøkkelen i det hele. Løsningen på fremtidens transportutfordringer på Østlandet ligger i en kraftig forbedring av jernbanen. Uten jernbanen sier Statens vegvesen vi måtte bygget 16-felts veg mellom Asker og Oslo sentrum. Jernbanen trengs for å avlaste veisystemet. Derfor er jeg villig til å prioritere jernbanen. Fordi jeg mener det er helt nødvendig. Vi har ikke annet valg.

Et samlet politisk Norge har samlet seg om utbygging av dobbeltspor i Intercity (mellom Oslo og Halden, Lillehammer og Skien). Nå kan det likevel se ut som at regjeringen velger å senke ambisjonene og kun snakke om mellom Oslo og Hamar, Tønsberg og Fredrikstad. Men når Nasjonal Tralsportplan (NTP) nå skal behandles må hele Intercity med, og så må Sørvestbanen også inn og det må komme planmidler og konsekvensutredning. Dette vil være en genistrek, og ha stor betydning for vår landsdel. Med en storsatsing på jernbane i Norge blir vår felles kamp at det også kommer innbyggerne på Sørlandet til gode. Ved ferdig utbygd dobbeltspor mellom Oslo og Brokelandsheia kan vi reise med tog på 2 timer fra fylket vårt og inn til Oslo!

Nye undersøkelser viser at kostnadene med en del enkle løsninger kan reduseres betydelig. Banen må bygges for 250 km/t og med dobbeltspor. Dersom alle tog skal stoppe vil farten uansett reduseres slik et en på begge sider av stasjonene kan bygge krappere svinger, noe som vil redusere kostnadene samtidig som kvaliteten opprettholdes.

For etter at sammenkoblingen er kommet vil neste steg være å bygge kystjernbane. Både NSB, Jernbaneverket og høyhastighetsutredningen viser at det er Sørvestbanene som vil være det gode prosjektet. 8 fylker vil bindes sammen, og halve Norges befolkning vil få stor nytte av det. Regionene vil bli knyttet sammen på en helt ny måte og næringslivet vil få nye store muligheter. Og ved å benytte seg av de planene som er utarbeidet snakker vi om helt andre kostnader enn de som av og til blir trukket frem av motstandere. Og den samfunnsøkonomiske nytten er stor!

I disse dager legges siste hånd på NTPen som er styrende for de neste årene. At vårt prosjekt blir prioritert vil være av stor betydning for fylket vårt. Det vil være viktig for næringslivet, bosetting og regional utvikling. Og koble Aust-Agder tett på Østlandet. Jeg håper regjeringen benytter seg av muligheten!

Reaksjonært familiesyn

Det første den rødgrønne regjeringen gjorde da de kom til makta i 2005 var å fjerne familiedepartementet. Siden har angrepene mot familiene vært mange. Det toppet seg på kvinnedagen 8. mars da Barne- og likestillingsminister Inga Marte Torkhildsen presterte å si at "Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, men det er det ikke".

Det er et stort paradoks at de sosialistiske partiene gjør det til en kampsak at barn og foreldre skal tilbringe minst mulig tid sammen. Dessuten er det ikke alt som teller som kan telles i kroner og øre! Jeg tror ingen pensjonister sitter og tenker at tiden brukt hjemme med barna ikke var verdifull. Ingen tenker nok heller at de har brukt for mye tid sammen med barna.

Valgfrihet er det viktige stikkordet i familiepolitikken. Familiene vet selv hva som er best for dem. Torkhildsens kamp mot frivillig deltid er også en kamp som fort vil tvinge flere helt ut av arbeidslivet. Mange ønsker nemlig å kombinere arbeid og det å være hjemme med barna. Uten deltid vil mange velge å gå helt ut av arbeid.

Familien er samfunnets grunncelle. Politikk som styrker familiene vil styrke hele samfunnet. Nå er familiepolitikken blitt en arena for å skaffe nok arbeidskraft og bidra til likestilling i stedet for å ha fokus på det som er best for barna. Torkhildsens uttalelser underbygger også dette.

Parallelt med denne politikken kommer også spørsmålene om hvordan våre ettåringer har det. TV 2s "Vårt lille land" refererte til forskning som pekte på utfordringer med for tidlig start i barnehagen. Stresshormonet hos ettåringene var høyt ved oppstart, men også høyt fem måneder etter barnehagestart.

Denne utfordringen hopper dagens regjering bukk over. Og vil altså gjøre det enda vanskeligere å velge noe annet enn deres tydelige oppskrift; kom dere i jobb så raskt som mulig!

Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Derfor så er det også avgjørende at familiene kan bestemme omsorgsform selv.

Lofotskreien først

Hele natta har fiskeren vært ute for å sikre en god fangst. Vi var med da fisken kom i land og sløyingen ble gjort. Fiskeren hadde også en tydelig beskjed til oss; Prioriter fisk foran olje.


Det er utenfor Mørebankene og LoVeSe som er viktig å holde olja unna, sa han. Fiskerne har støttet aktivitet i Nordsjøen og også i Barentshavet, men disse områdene er for sårbare og sameksistens mellom olje og fisk er ikke mulig i Lofoten. Tydelig budskap. Fra en tydelig nordlending.

Location:Skarsjyveien,Vestvågøy,Norge

Fremtiden i Lofoten

Lofotprodukter er en offensiv bedrift med 130 ansatte og bruker Lofoten som merkevare. Her er 450.000 tonn i årlig produksjon i sjømatnæringen. Det tilsvarer 5 mill måltider, og altså nok til at alle nordmenn får en fiskemiddag hver dag.


Lofoten har et sterkt image. 98 % har tydelige assosiasjoner til Lofoten. Det er båter, fisk, midnattssol eller fjell. Lofotprodukt er tydelige på at de er redde for merkevaren Lofoten dersom det åpnes for petroleumsaktivitet.


Spørsmålet er om man er villig til å ta risikoen for at olje og fisk kan leve lykkelig sammen i selve arneredet til fisken. Vi vet fra tidligere at seismikken som brukes for å finne oljefunnene jagde bort fisk. Konsekvensene ved aktivitet og et eventuelt uhell kan bli enorme. Det er med andre ord ikke verdt risikoen.

Location:Havnekvartalet,Vestvågøy,Norge