Norges minste regionråd ligger i Setesdal, og kommunene Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle samarbeider i regionen interkommunalt, bl.a. innenfor helsefeltet. Samhandlingsreformen har stått på agendaen i setesdalsregionen i hele to år. Flere prosjekter er igangsatt, bl.a. innen psykisk helse og rus. Et lokalmedisinsk senter planlegges lokalisert til Evje, og det jobbes med dette i tett samarbeid med Sørlandet sykehus. Det fortjener de ros for. Jeg har tro på at det skal bli et godt prosjekt, men langt fra alle kommuner er kommet like langt.
For å lykkes med Samhandlingsreformen er man avhengig av at kommunene får tid til å bygge opp den nødvendige kompetansen når de skal påta seg nye og utvidede oppgaver. Endringene som følger av reformen, vil få store administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene og burde derfor fått en mer gradvis innføring, slik at kommunene fikk tilpasset sin organisasjon og drift til de nye oppgavene.
Når det gjelder Samhandlingsreformens intensjon om at folk skal få hjelp der de bor, vil reformen for innbyggerne i Distrikts-Norge bety at enkelte tjenester vil ytes geografisk langt unna der de er bosatt. Det å utvikle kvalitativt gode tjenester med denne reformen vil være ressurskrevende og ta tid. Det er også krevende å finne de gode, administrative samarbeidsformene, som gjør det juridisk mulig å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Å sikre tilstrekkelig kompetanse til å utføre de nye oppgavene stiller også store krav til kommunene, i forhold til både rekruttering og oppbygging av sterke fagmiljø i samarbeid med andre kommuner. Jeg beklager derfor regjeringens hastverk med å innføre reformen så lenge virkemidlene er så uklare.
Jeg stiller meg kritisk til om de økonomiske incentivene, slik de er beskrevet til nå, er tilstrekkelige til å oppnå intensjonene i Samhandlingsreformen. Det er store byråkratiske kostnader knyttet til samhandling, både interkommunalt og i samhandlingen med sykehuset. Det er viktig at det er ressurser både i kommunene og i helseforetaket til å samhandle reelt. Nye måter å organisere helsetjenesten på, f.eks. i lokalmedisinske sentra, medfører også investeringskostnader. Det hjelper ikke med statlig prosjektstøtte dersom det ikke finnes midler til å føre gode prosjekter over i en driftsfase. Når en kommune som f.eks. Bykle får ca. 800 000 kr i 2012 til å møte Samhandlingsreformen, og deler av dette beløpet skal brukes til å medfinansiere sykehusopphold, sier det seg selv at det ikke er mye igjen til investeringer og oppbygging av nye kommunale tilbud. Det er bekymringsfullt.
Innlegg
