We shall overcome

Det var godt å se kollegaene mine på Stortinget igjen. Etter så mye fokus, omtale, bilder, historier og analyser, så var det godt å se menneskene igjen. En verdig minnemarkering i Stortinget og gode klemmer fra kollegaene viser noe av samholdet som er i det politiske Norge. Vi står samlet bak håndteringen som bl.a Statsminister Stoltenberg, Justisminister Storberget og Oslo-ordfører Fabian Stang har stått i spissen for. Selv var jeg i utlandet da terrorangrepet skjedde, og jeg var stolt av landet mitt!

Stolt av måten hatet ble møtt på; President Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down." Statsminister Jens Stoltenberg, 22/7: "Vårt åpne samfunn består også denne prøven. Svaret på vold er enda mer demokrati.".

Og stoltheten steg da jeg så Stine Renate Håheim, Stortingsrepresentant fra Ap og tilstede på Utøya sitere en venninne til CNN: “If one person can hate this much, imagine how much love the rest of us can create. Violence creates violence, hate creates hate. We will respond to this with love.”

Martin Luther King jr. sa: ”Hat kan aldri fordrive hat, det kan bare kjærlighet”. Det er det vi beviser i disse dager. Ja, mange har et enormt sinne, på gjerningsmannen, på urettferdigheten -på Gud. Det er lov! Det skal vi få lov å ta ut. Og så skal vi som står rundt, og egentlig ikke fatter hvor stor tragedien er, eller hvor vondt mange har det, vi skal få lov til å være noe for våre medmennesker.

”Vi har opplevd en kjærlighet som har åpnet alle porter i oss, helt til vårt innerste rom. Vi har hentet fram en sosial kapital som vi nesten ikke visste vi hadde,” sa Nidaros-biskop Tor Singsaas under åpningen av Olavsfestivalen. Vi har vist våre verdier i praksis.

På en minnemarkering i KrF begynte Knut Arild å synge på "We shall overcome". Den ble sunget i svarte kirker på 18-1900-tallet, og den synges i dag. Som en kjent ikke-voldelig protest om at vi skal vinne over hatet. Det ble et sterkt, men flott øyeblikk.

Det er ikke huset, bilen, hytta ved sjøen - eller på fjellet, som er det viktigste i livene våre. Av og til virker karriere, suksess, materielle ting som det som avgjør alt. Men i bunn og grunn er det livskvaliteten - de tingene som ikke kan telles - som tross alt er viktigst. Venner, familie, tro, håp - og kjærlighet. De viktigste tingene er ofte ikke ting.

Det må vi huske i disse dager. Men kanskje mest av alt, i ukene, månedene og årene fremover.