Vi står overfor viktige prioriteringer for å sikre at helsetjenester blir gitt til dem som trenger det mest, og at det utvikles et likeverdig tilbud i hele landet. Vår geografi vil stort sett alltid kreve enten mye transport eller desentralisering av helsetilbud.
Ved flere anledninger har det blåst opp til storm som følge av de regionale helseforetakenes avgjørelser. Uenighet om nedleggelse av lokalsykehus, sykehusutbygginger og -sammenslåinger skaper strid både lokalt og nasjonalt. Samlet har dette bidratt til at de regionale helseforetakene i noen grad mangler nødvendig legitimitet for å foreta viktige grep for å sikre hensiktsmessig drift og økt ressurskontroll.
Det er behov for lokal tilpasning av helsetjenestetilbudet. Det må på et overordnet nivå finne sted en nasjonal styring. Med større helseforetak får de regionale helseforetakene stadig mer begrenset legitimitet. Dermed er det grunnlag for å fjerne mellomleddet som de regionale helseforetakene utgjør, mellom helseforetakene og Helse- og omsorgsdepartementet.
Dagens struktur synes også i utilstrekkelig grad å ivareta behovet for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene. Denne problemforståelsen peker i retning av både desentralisering og sterkere nasjonal samordning.
Dagens struktur med halve helse-Norge i ett regionalt helseforetak og hovedstadsprosessen i Helse Sør-Øst RHF bereder også grunnen for at de regionale helseforetakene blir overflødige.
I noen tilfeller kan grensene mellom regionale helseforetak hindre løsninger til beste for befolkningen. Begrunnelsen for å slå sammen Helse Sør RHF og Helse Øst RHF var nettopp at foretaksgrensen hindret de beste løsningene. Foretaksgrensene mellom Helse Vest RHF og Helse Midt RHF og mellom Helse Midt RHF og Helse Sør-Øst RHF er eksempler på områder der omstillinger i sykehustilbudet burde utvikles på tvers av regiongrensene.
KrF mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør overta noen av oppgavene som de regionale helseforetakene har utført. Hvordan departementet skal organisere ivaretakelsen av henholdsvis eierrollen og ”sørge for”-ansvaret, bør utredes nærmere. Det er etter KrFs mening ikke hensiktsmessig med etablering av et nytt direktorat. Mest sannsynlig vil en utvidet eieravdeling i departementet kunne forestå denne eierstyringen gitt at den baseres på forenklet, strukturert og formalisert styring.
En avvikling av de regionale helseforetakene vil bidra til forenkling og reduksjon av byråkratiet i helsetjenesten, slik at mest mulig av ressursene kan gå direkte til pasientbehandling. En plassering av dette ansvaret i departementet vil også føre til sterkere overordnet politisk styring av sykehusene, og vil også gi større likeverdighet i hele landet.
En avgjørende forutsetning er at departementets eierstyring forenkles sammenlignet med dagens system for styring av regionale helseforetak og helseforetak, og at denne er basert på en myndiggjøring av helseforetakene. Helseforetakene fremstår som egnet til å bære et mer helhetlig ansvar for leveranse av spesialisthelsetjenester til befolkningen. Styringsdialogen mellom helseforetakene og departementet må legge dette til grunn. Helseforetakene vil også gjennom dialog med kommunene i sine områder være godt rustet til å sørge for en utforming av tjenestetilbudet på en måte som har tillit i befolkningen. Myndiggjøringen av de lokale helseforetakene tydeliggjør hvor ansvaret for definering av behov og utforming av tjenestene bør ligge; nemlig i de lokale helseforetak.