Dette handler ikke om statistikker og tall, men om enkeltmennesker som gjerne lever under svært vanskelige og uverdige forhold, som må finne ly for natt og kulde i gårdsrom eller i konteinere eller som lever med midlertidige løsninger og blir sendt fra hospits til hospits. Siden jeg kom på Stortinget har jeg opplevd at forslag etter forslag til konkrete tiltak har blitt stemt ned. Mens regjeringen somler med å innføre viktige tiltak blir det enda flere fattige.
Fattigdomstall er alltid vanskelig å forholde seg til. Vi har tatt til orde for et mer nøyaktig mål for en mer "absolutt" fattigdom, og ikke relativ fattigdom som vi måler i dag. Men uavhengig av grenser og måter å måle på, så er tallene ille. Barn som vokser opp i fattigdom har et mye vanskeligere utgangspunkt. Dette er også alvorlig når vi vet at sosial status ofte går i arv.
Jeg må også si at jeg opplever at regjeringen skyver fattigdomskampen ut i tid; etter valgkampen i 2009 var det løfter om konkrete tiltak i budsjettet for 2010, det ble utsatt til 2011, og senere ble det varslet en stortingsmelding om fattigdom våren 2011. Vi har tiltakene som vi vet vil fungere, men jeg frykter regjeringens stadige utsettelser bare vil skape flere nye fattige.
I 2011 vil det være 7.000 færre mennesker som får gå på arbeidsmarkedstiltak enn det var planlagt for 2010. Det betyr at det er mange tusen mennesker som ikke får et effektivt hjelpemiddel for å komme ut i arbeid - og ut av fattigdom. Vi må få tiltak for dem som er i fattigdom nå, og vi må få tiltak for å få flere mennesker ut av fattigdom.
Innlegg
