I går var SV ute og advarte mot et rødgrønt ja til vikarbyrådirektivet. Denne gangen var det ikke de eventuelle konsekvensene av selve direktivet som var problemet. Problemet var at de rødgrønne kunne miste viktig økonomisk støtte av fagbevegelsen! Det er altså økonomiske grunner som skal avgjøre hva man skal mene og gjøre.
Vi er midt i prosessen for om Norge skal implementere direktivet, eller om vi skal bruke reservasjonsretten som EØS-avtalen gir oss. Formålet med direktivet er å likestille midlertidig ansatte med faste ansatte. Motstanderne frykter at det også vil bety flere midlertidige ansatte og at lovverket vårt må liberaliseres. Det går altså an å argumentere med sak.
Jeg synes dette viser de uheldige koblingene mellom fagbevegelsen og de rødgrønne. Tendenser til salg av sentralstyreplasser og egne plasser i diverse utvalg og råd i blant annet Arbeiderpartiet for fagbevegelsen har vært kjent lenge. Men at de nå også i det offentlige bruker den økonomiske støtten som et pressmiddel for å endre politikken er nytt, og skuffende. Det er temmelig nærme korrupsjon.
onsdag 22. februar 2012
torsdag 16. februar 2012
Hvem er oljedopa?
I dagens Vårt Land (ikke på nett) uttaler Kristin Halvorsen, at det utdannes for få innen yrkesfag og hun skylder på ungdom og sier at de er ”oljedopa” og ”gir seg for lett”. Da må jeg spørre hvem som egentlig er problemet!
For det er veldig spesielt at ansvarlig statsråd skylder på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at 8000 elever står uten mulighet til å få lærlingplass dette skoleåret. Det er litt spesielt å skylde på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at tusenvis – og ofte 50 % av yrkesfagelever – dropper ut av skolen.
Hun burde heller ta ansvar og sikre:
- Mer praksis i yrkesfag
- Større lærlingtilskudd til bedriftene
- Halvert arbeidsgiveravgiften på lærlinger
Da hadde vi fått flere som var motiverte og trivdes på yrkesfag – og vi hadde fått flere som fikk gjennomført læretiden og fått fagbrev!
For det er veldig spesielt at ansvarlig statsråd skylder på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at 8000 elever står uten mulighet til å få lærlingplass dette skoleåret. Det er litt spesielt å skylde på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at tusenvis – og ofte 50 % av yrkesfagelever – dropper ut av skolen.
Hun burde heller ta ansvar og sikre:
- Mer praksis i yrkesfag
- Større lærlingtilskudd til bedriftene
- Halvert arbeidsgiveravgiften på lærlinger
Da hadde vi fått flere som var motiverte og trivdes på yrkesfag – og vi hadde fått flere som fikk gjennomført læretiden og fått fagbrev!
fredag 3. februar 2012
Utfordringen med deltidsarbeid
NRK melder i dag at det er 16.000 flere kvinner i deltidsarbeid i dag, enn for ett år siden. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble offentliggjort denne uken. Men tallene viser også at det er en liten nedgang i ufrivillig deltid. Det er viktig, for det er her kampen bør stå.
Ufrivillig deltid handler ikke bare om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men det er også en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Ifølge kvinnepanelet jobber 42 pst. av alle sysselsatte kvinner og 13 pst. av alle sysselsatte menn deltid. De aller fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Jeg tror mange velger å arbeide litt mindre fordi tidsklemma og familiesituasjonen krever det. Derfor vil jeg understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.
Dette er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet trenger, og man setter de deltidsarbeidende i en vanskelig situasjon. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner.
Derfor har KrF sagt at unntaksregelen i Arbeidsmiljøloven om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Heldigvis er det flere arbeidsplasser som har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger.
Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Sørlandet sykehus innførte bruk av fleksibel turnus for å kunne imøtekomme de ansattes ønsker og behov for fritid og arbeidstid, og avdelingene som har innført ordningen kan fortelle om større forutsigbarhet i fravær, og dermed også en større mulighet til å øke de ansattes stillingsandel. Derfor må det legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger.
Ufrivillig deltid handler ikke bare om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men det er også en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Ifølge kvinnepanelet jobber 42 pst. av alle sysselsatte kvinner og 13 pst. av alle sysselsatte menn deltid. De aller fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Jeg tror mange velger å arbeide litt mindre fordi tidsklemma og familiesituasjonen krever det. Derfor vil jeg understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.
Dette er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet trenger, og man setter de deltidsarbeidende i en vanskelig situasjon. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner.
Derfor har KrF sagt at unntaksregelen i Arbeidsmiljøloven om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Heldigvis er det flere arbeidsplasser som har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger.
Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Sørlandet sykehus innførte bruk av fleksibel turnus for å kunne imøtekomme de ansattes ønsker og behov for fritid og arbeidstid, og avdelingene som har innført ordningen kan fortelle om større forutsigbarhet i fravær, og dermed også en større mulighet til å øke de ansattes stillingsandel. Derfor må det legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger.
mandag 23. januar 2012
Blå bistand
Ofte trekkes en skillelinje mellom rødt og blått gjennom solidariteten for verdens fattigste. Min erfaring er at skillelinjen går mellom SV og KrF på den ene siden - og resten på den andre siden. For det er SV som drar lasset i dag, og det var KrF som løftet utviklingspolitikken i Bondevik-II regjeringen.
Så har det forenklet sagt samtidig vært et skille mellom at KrF (og ikke-sosialistiske partier) har fokusert på handel, gjeldslette og innen bistand innrettet den mot de fattigste og på frivillige organisasjoner, mens SV og regjeringen har vridd bistanden mot Sør-Amerika og større tro på FN/stat-til-stat-bistand.
Men i dag er nok en sak om at Høyre vil kutte bistand til mange land, og gjennom det vil kutte støtte til frivillige organisasjoner. Der er jeg grunnleggende uenig. Enig i at effektivitet og resultater er viktig, men uenig i at det betyr at vi må droppe land som ikke får mye bistand gjennom norske organisasjoner. Fordi det er fullt mulig å være lite inne i mange land, samtidig som vi spisser mer bistand mot noen enkelte.
Vi må også sikre gode kontrollfunksjoner for all bistand. Det sikrer best mulig hjelp, og mest mulig legitimitet om bistand. Heller ikke bistanden gitt via FN er unntatt gjennomsyn og krav. Dersom FN-systemet ikke forvalter bistanden godt nok må vi se på andre løsninger.
Strømmestiftelsen, som er et eksempel, har f.eks 35% av inntektene sine fra staten, 65% fra private givere. Et kutt til denne organisasjonens arbeid fordi vi vil satse på færre land vil svekke grasrotinitiativene og det vil svekke en type bistand som faktisk er effektiv. Og vi må heller ikke glemme den viktige rollen sivilsamfunnet spiller som vaktbikkje og ”tenketanker” i den utviklingspolitiske debatten. Organisasjonene bidrar ikke bare med prosjekter i utviklingslandene, men også med å informere det norske folk og sørge for at staten driver godt utviklingsarbeid.
Derfor håper jeg at Høyres signaler er et retorisk poeng i en mer effektiv bistand, og ikke en faktisk villet politikk der vi kutter til frivillige organisasjoner. Da får de i alle fall ikke støtte fra KrF.
Så har det forenklet sagt samtidig vært et skille mellom at KrF (og ikke-sosialistiske partier) har fokusert på handel, gjeldslette og innen bistand innrettet den mot de fattigste og på frivillige organisasjoner, mens SV og regjeringen har vridd bistanden mot Sør-Amerika og større tro på FN/stat-til-stat-bistand.
Men i dag er nok en sak om at Høyre vil kutte bistand til mange land, og gjennom det vil kutte støtte til frivillige organisasjoner. Der er jeg grunnleggende uenig. Enig i at effektivitet og resultater er viktig, men uenig i at det betyr at vi må droppe land som ikke får mye bistand gjennom norske organisasjoner. Fordi det er fullt mulig å være lite inne i mange land, samtidig som vi spisser mer bistand mot noen enkelte.
Vi må også sikre gode kontrollfunksjoner for all bistand. Det sikrer best mulig hjelp, og mest mulig legitimitet om bistand. Heller ikke bistanden gitt via FN er unntatt gjennomsyn og krav. Dersom FN-systemet ikke forvalter bistanden godt nok må vi se på andre løsninger.
Strømmestiftelsen, som er et eksempel, har f.eks 35% av inntektene sine fra staten, 65% fra private givere. Et kutt til denne organisasjonens arbeid fordi vi vil satse på færre land vil svekke grasrotinitiativene og det vil svekke en type bistand som faktisk er effektiv. Og vi må heller ikke glemme den viktige rollen sivilsamfunnet spiller som vaktbikkje og ”tenketanker” i den utviklingspolitiske debatten. Organisasjonene bidrar ikke bare med prosjekter i utviklingslandene, men også med å informere det norske folk og sørge for at staten driver godt utviklingsarbeid.
Derfor håper jeg at Høyres signaler er et retorisk poeng i en mer effektiv bistand, og ikke en faktisk villet politikk der vi kutter til frivillige organisasjoner. Da får de i alle fall ikke støtte fra KrF.
onsdag 11. januar 2012
Ikke spor av debatten!
Det er spennende tider for de som er opptatt av samferdselspolitikk. Den 25.januar kommer utredningen om høyhastighetsbaner og den 29.februar får departementet forslag til ny nasjonal transportplan (NTP). Det betyr at viktige dokumenter som blir grunnlaget for de neste års samferdselspolitikk offentliggjøres. Det betyr at alle landsdeler må være på offensiven.
På Sørlandet har det nå blitt en debatt om vi fokuserer for mye på vei i stedet for jernbane, og noen mener også det er for mye fokus på jernbane fremfor vei. Jeg vil si til begge fløyer; Dere sporer av! Og jeg skal begrunne hvorfor: Dersom Stortinget går inn for at vi skal bygge nye moderne jernbanetraser med høy hastighet vil dette være en investering som vil være ekstraordinær og kreve investeringer utenom NTPen og kanskje gjennom et eget investeringsselskap. Det betyr at det går to løp; Et om hvilke strekninger som skal prioriteres i NTPen (her må vi løfte inn nye E18, E39 og Rv9 med full tyngde) og et løp om hvilke strekninger som skal få høyhastighetsbane (her må vi også være med i debatten med like stor tyngde).
Dersom man ikke ser denne sammenhengen vil man bomme på begge løpene. Snakker man ned veiene til fordel for jernbane, taper vi kampen i NTPen. Snakker vi ned høyhastighetsbanen til fordel for nye veier vil man tape kampen om å få en moderne jernbane til Sørlandet.
Jeg tror nemlig at vi kan vinne begge kampene - dersom vi spiller kortene riktig. Vi har veldig gode argumenter for nye veier, og vi har den mest realistiske strekningen for ny høyhastighetsbane. En kystnær jernbane som bruker 2 timer og 15 minutt fra Oslo til Kristiansand, og med mange stopp underveis som vil knytte Sør-Norge sammen på en helt ny måte. Du kan nesten bo i Arendal og jobbe i Oslo! Eller man vil i alle fall bygge sammen bo- og arbeidsmarkedet på en helt ny måte. Denne strekningen vil i tillegg være til gagn for mer enn halvparten av Norges befolkning på grunn av undervegstrafikken. Det ser Stortinget, og det er flere og flere som er åpne for en slik satsning.
Vi har en spennende tid foran oss. Mitt mål er at vi alle drar i samme retning. Og at vi alle ser at vi må arbeide på to spor samtidig. Da vil vi vinne, og vi vil løfte regionen vår til nye høyder.
På Sørlandet har det nå blitt en debatt om vi fokuserer for mye på vei i stedet for jernbane, og noen mener også det er for mye fokus på jernbane fremfor vei. Jeg vil si til begge fløyer; Dere sporer av! Og jeg skal begrunne hvorfor: Dersom Stortinget går inn for at vi skal bygge nye moderne jernbanetraser med høy hastighet vil dette være en investering som vil være ekstraordinær og kreve investeringer utenom NTPen og kanskje gjennom et eget investeringsselskap. Det betyr at det går to løp; Et om hvilke strekninger som skal prioriteres i NTPen (her må vi løfte inn nye E18, E39 og Rv9 med full tyngde) og et løp om hvilke strekninger som skal få høyhastighetsbane (her må vi også være med i debatten med like stor tyngde).
Dersom man ikke ser denne sammenhengen vil man bomme på begge løpene. Snakker man ned veiene til fordel for jernbane, taper vi kampen i NTPen. Snakker vi ned høyhastighetsbanen til fordel for nye veier vil man tape kampen om å få en moderne jernbane til Sørlandet.
Jeg tror nemlig at vi kan vinne begge kampene - dersom vi spiller kortene riktig. Vi har veldig gode argumenter for nye veier, og vi har den mest realistiske strekningen for ny høyhastighetsbane. En kystnær jernbane som bruker 2 timer og 15 minutt fra Oslo til Kristiansand, og med mange stopp underveis som vil knytte Sør-Norge sammen på en helt ny måte. Du kan nesten bo i Arendal og jobbe i Oslo! Eller man vil i alle fall bygge sammen bo- og arbeidsmarkedet på en helt ny måte. Denne strekningen vil i tillegg være til gagn for mer enn halvparten av Norges befolkning på grunn av undervegstrafikken. Det ser Stortinget, og det er flere og flere som er åpne for en slik satsning.
Vi har en spennende tid foran oss. Mitt mål er at vi alle drar i samme retning. Og at vi alle ser at vi må arbeide på to spor samtidig. Da vil vi vinne, og vi vil løfte regionen vår til nye høyder.
tirsdag 10. januar 2012
Nå må vi trekke pusten og telle til ti
Oljenæringen har lenge varslet at tiden for store funn var over og produksjonen kom til å dale drastisk. Det siste året med flere store funn viser at dette ikke er tilfellet. Det viser også at behovet for de mest sårbare områdene som Lofoten og Vesterålen ikke er like sterke. Og at det var riktig å si nei til å åpne områdene, på tross av advarslene fra oljeindustrien. Derfor må vi tenke oss godt om før vi åpner alle nye områder.
Dere som leser bloggen min vet at jeg mener Norge har et stort ansvar for våre klimautslipp som våre salg av petroleumsprodukter har skapt. Våre enorme inntekter forplikter. Derfor mener jeg det er viktig at når nye funn skal diskuteres åpnet må vi stille krav til elektrifisering og miljøvennlig utvinning. Men vi må også tørre å stille spørsmål med utvinningstempoet.
Vi må rett og slett klare å tenke langsiktig i energipolitikken vår. Gradvis må vi få til en omstilling fra fossil energi til ny fornybar energi. Det er alle de kloke hodene i oljeindustrien som også vil være med å bidra til det. Da må ikke utvinningstempoet trekke alle de skarpe hjernene inn i oljetenking. I dag på NRK hørte vi at bransjen allerede i dag er sprengt, og mange sliter med å få nok folk. Det vil også gjøre kostnadene større, og vi tenker altfor kortsiktig. Utvinningstempoet er også så høyt at vi ikke tar ut full gevinst økonomisk heller. Det er nemlig ikke slik at vi alltid må utvinne oljen raskest mulig. Kåre Willoch har sagt mye interessant (fra 1996!) om dette;
"Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er."
"Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes."
Jeg mener det er mye klokt i dette. Stortinget må klare å sette rammer for produksjonen som tenker mer langsiktig enn vi har klart i dag.
Dere som leser bloggen min vet at jeg mener Norge har et stort ansvar for våre klimautslipp som våre salg av petroleumsprodukter har skapt. Våre enorme inntekter forplikter. Derfor mener jeg det er viktig at når nye funn skal diskuteres åpnet må vi stille krav til elektrifisering og miljøvennlig utvinning. Men vi må også tørre å stille spørsmål med utvinningstempoet.
Vi må rett og slett klare å tenke langsiktig i energipolitikken vår. Gradvis må vi få til en omstilling fra fossil energi til ny fornybar energi. Det er alle de kloke hodene i oljeindustrien som også vil være med å bidra til det. Da må ikke utvinningstempoet trekke alle de skarpe hjernene inn i oljetenking. I dag på NRK hørte vi at bransjen allerede i dag er sprengt, og mange sliter med å få nok folk. Det vil også gjøre kostnadene større, og vi tenker altfor kortsiktig. Utvinningstempoet er også så høyt at vi ikke tar ut full gevinst økonomisk heller. Det er nemlig ikke slik at vi alltid må utvinne oljen raskest mulig. Kåre Willoch har sagt mye interessant (fra 1996!) om dette;
"Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er."
"Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes."
Jeg mener det er mye klokt i dette. Stortinget må klare å sette rammer for produksjonen som tenker mer langsiktig enn vi har klart i dag.
mandag 2. januar 2012
Alkoholtabuer
På tolv år har antall sykehusinnleggelser på grunn av alkohol økt med nesten 80 prosent. 200.000 barn gruet seg til jul på grunn av foreldrenes bruk av alkohol. Legevakten i Oslo slår alarm etter at kartleggingsprosjektet deres viser et betydelig høyt antall alkoholikere under 23 år. Slik kunne vi fortsatt. For skyggesidene knyttet til alkohol er mange.
I 1999 hadde sykehusene 2.505 innleggelser som skyldtes alkohol. I 2010 hadde tallet økt til 4.482, en økning på 79 prosent. Det kommer frem i rapporten «Rusmidler i Norge 2011» fra Statens institutt for rusmiddel- forskning (Sirus), skriver Vårt Land i dag. Tallene er hentet fra Norsk pasientregister (NPR). Sirus mener dette bare er toppen av isfjellet.
Drikkemønsteret i Norge er i endring. Det totale forbruket av alkohol har flater ut de siste par årene etter en betydelig økning. Det ser også ut til å være en vridning over til mer vin og en liten nedgang i øl og brennevin. Mange mener vi kopierer det kontinentale drikkemønsteret med et glass vin til maten, og at dette kommer i tillegg til den typiske helgefylla.
Uansett hva som er årsakene til økningen i forbruk, misbruk eller økte innleggelser så trenger vi et større fokus på alkohol. Forebygging er det aller viktigste, og vi trenger mer kunnskap på feltet. Men tallene viser også et behov for en restriktiv og solidarisk alkoholpolitikk.
I 1999 hadde sykehusene 2.505 innleggelser som skyldtes alkohol. I 2010 hadde tallet økt til 4.482, en økning på 79 prosent. Det kommer frem i rapporten «Rusmidler i Norge 2011» fra Statens institutt for rusmiddel- forskning (Sirus), skriver Vårt Land i dag. Tallene er hentet fra Norsk pasientregister (NPR). Sirus mener dette bare er toppen av isfjellet.
Drikkemønsteret i Norge er i endring. Det totale forbruket av alkohol har flater ut de siste par årene etter en betydelig økning. Det ser også ut til å være en vridning over til mer vin og en liten nedgang i øl og brennevin. Mange mener vi kopierer det kontinentale drikkemønsteret med et glass vin til maten, og at dette kommer i tillegg til den typiske helgefylla.
Uansett hva som er årsakene til økningen i forbruk, misbruk eller økte innleggelser så trenger vi et større fokus på alkohol. Forebygging er det aller viktigste, og vi trenger mer kunnskap på feltet. Men tallene viser også et behov for en restriktiv og solidarisk alkoholpolitikk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
