Jødeforbud

Min gode kollega Jenny Klinge fra Senterpartiet argumenterer i dag sterkt for et forbud mot omskjæring av guttebarn. Med første øyekast er det et forslag som sikkert høres fornuftig ut for mange. Men faktum er at dette er et forslag som egentlig betyr at jøder og muslimer ikke kan bo i Norge. På mange måter vil det være å gjeninnføre jødeparagrafen i §2 i Grunnloven vår. Og det er en temmelig arrogant holdning til en 4000 år gammel tradisjon som i dag praktiseres i store deler av verden, også i kristne samfunn i Europa og USA.

Konsevensen av forslaget vil også være at omskjæringen med all sannsynlighet likevel vil bli gjennomført, men i enda mer usikre og utrygge omgivelser. Da er farene for komplikasjoner større. Det er heller ikke godt hold i argumentene om at det er helsefaglige grunner til å forby omskjæringen. Flertallet av menn i USA er omskåret, og det er mange som understreker at omskjæring er mer hygenisk. Jeg tror uansett det ville vært underlig om denne praksisen hadde vært akseptert i USA dersom det var helsefarlig.

Et forbud vil uansett være en alvorlig inngripen i religionsfriheten. Når det for et stort antall mennesker er en plikt i religionen å gjøre det, vil det være uforsvarlig å innføre et slikt forbud. Jeg anbefaler de rødgønne å skrinlegge dette forslaget, og heller avvente høringssvarene til notatet som nå er på høring. Det må være mye bedre at det offentlige sikrer at det gjennomføres på en trygg og god måte, og har et godt samarbeid med de religøse samfunnene som praktiserer omskjæring av guttebarn.

Litt mer fakta:
Hvert år omskjæres anslagsvis 2.000 gutter i Norge. For jødenes del stammer den rituelle omskjæringen fra Abrahams tid, ca. 3700 år tilbake, og viderefører pakten inngått mellom Gud og det jødiske folk. Denne praktiseringen av pakten har blitt fulgt av nesten alle jøder. Det mosaiske trossamfunn har opplyst at omskjæringen er den viktigste faktoren i dannelsen av den jødiske identitet. Omskjæringen skjer fortrinnsvis 8. døgn etter fødsel og inngrepet skjer vanligvis i en religiøs setting og ikke i sykehus.

Når det gjelder muslimenes rituelle omskjæring er handlingen ikke nevnt i Koranen. Omskjæring av guttebarn er imidlertid sunna (tradisjon) innenfor islam, og er å finne nedtegnet i religiøse skrifter. I Europa har det utviklet seg en vestlig praksis hvor omskjæringen ofte foretas på det sykehuset hvor barnet fødes, uten at det skjer en rituell seremoni ved selve inngrepet. Den rituelle delen av handlingen foretas da på et senere tidspunkt. Rituell omskjæring er en markering av guttens tilhørighet til det islamske fellesskapet, og fremstår som veldig viktig for utøvelsen av den muslimske tro.

Omskjæring trenger ikke være religiøst begrunnet, og i USA er det for eksempel den vanligste av alle operasjoner i USA, men det har skjedd en nedgang i omskjæringsfrekvensen fra ca 90 % til ca 60 % i løpet av de siste 20 årene.

Forbud mot tigging løser ikke problemet

I dag diskuterer Stortinget tigging, og forbud mot tigging. Selv om de aller fleste har det godt i Norge, så utspiller livet seg forskjellig for oss. Noen mennesker ser ikke annen utvei enn å be om en slant penger på gaten. For andre er det ikke et frivillig valg, men de er dessverre satt på gaten av bakmenn som driver med menneskehandel. Tigging kan ha sitt opphav i rus, fattigdom, menneskehandel, organisert kriminalitet eller andre store utfordringer. Uansett hva som er årsaken til at de må tigge, er det her snakk om det enkelte menneske som er satt i en vanskelig sitasjon og som trenger en hjelpende hånd. Disse utfordringene må løses på andre måter enn forbud – det vil ikke hjelpe de som er utsatt for dette. KrF vil derfor ikke støtte dette forslaget.

Selv om jeg og KrF er uenig i forslaget er jeg likevel svært glad for at bekjempelse av organisert kriminalitet og menneskehandel blir satt på dagsorden. Bekjempelse av menneskehandel handler om kampen for frihet, selvstendighet, likestilling og menneskeverd. Da er ikke kriminalisering av mennesker i nød veien å gå - i den kampen trenger vi andre virkemidler enn det som blir foreslått. Det som trengs er økt kompetanse på området og styrket internasjonalt samarbeid både på statsplan og organisasjonsplan.

KrF fremmet nylig forslag om å innføre en antislaveridag for å bevisstgjøre både myndigheter og den enkelte borger om dette viktige temaet. Dette forslaget ble nedstemt av en enstemmig Justiskomite - som argumenterte med at ved å ha fokus på dette alvorlige temaet en dag, ville det ta fokuset bort fra det daglige arbeidet med bekjempelsen av menneskehandel – noe som jeg finner svært underlig. Innføringen av 1. mai tyder ikke på at arbeidstakernes rettigheter har blitt dårligere på grunn av denne dagen, snarere tvert imot.

I Bergen tingrett pågår det nå en omfattende straffesak mot en rekke personer med rumensk opprinnelse, som er tiltalt for menneskehandel etter å ha utnyttet flere jenter på brutalt vis. Jentene har blant annet blitt utsatt for grove overgrep, og også tigging.

Noen av de tiltakene som politiet har utført i Bergen, og også i Kristiansand, er at man har innført påbud om registrering og id-kort av de som tigger. På den måten har de fått god oversikt over personer i ulike miljøer og som blant annet har medført at denne store saken har kommet opp i Bergen. Dette synes jeg er et veldig godt tiltak som flere byer bør ta i bruk. Et forbud vil medføre at de som er utsatt for menneskehandel blir enda mer usynlige for politiet, noe som vil virke helt mot sin hensikt. I tillegg viser denne saken at det ikke er tiggerne som er problemet, de er offeret, og det ville derfor være noe absurd å gjøre dem til kriminelle.

På grensen til et liv

For en måned siden kom det flere tragiske artikler i media om barn som ble abortert etter 22 uke og som pustet i lang tid etter de ble født. I dag har jeg lest en ny grusom historie fra Magasinet Plot. Barnet som ble abortert var mer enn 30 cm langt og veide 600 gram. Det pustet og kjempet for livet i tre timer før det måtte gi tapt, og døde.

Plot skriver: "Kvinnen som lå på sykehussenga den dagen hadde kommet 22 uker og seks dager inn i svangerskapet. Det tilsvarer nesten et halvt år. Jordmødrene som var på vakt hadde hørt ryktene dagen før: Det kom til å bli en lovlig sen abort. 22 uker og seks dager inn i et svangerskapbegynner hjernen til et foster å vokse. Øyenbrynene og håret blir mer synlig og det begynner så smått å bevege øynene. Proporsjonene begynner å bli som de skal være, skjelettets brusk omdannes til bein og immunforsvaret er snart i stand til å beskytte den lille kroppen mot infeksjoner.

22 uker og seks dager inn i et svangerskap kan livet til et for tidlig født foster reddes. 22 uker og seks dager inn i et svangerskap veier det rundt 500 gram. Det nærmer seg 30 centimeter. Det begynner å ligne et menneske."

Historien Plot skriver om er fra Universitetssykehuset i Stavanger og det hendte i vinter. Skildringene er sterke, og det er en artikkel det er verdt å lese, for den drøfter det etiske dilemmaet. Og den viser at det blir begått mange lovbrudd knyttet til aborter i Norge. Vi har en svært liberal abortlov med selvbestemmelse til uke 12, og mulighet for abort egentlig helt frem til fødselen dersom som barnet ikke er vil kunne leve utenfor mors mage. Aborter etter uke 12 må gjennom nemndbehandling, og de aller fleste blir godkjent, også når barnet er levedyktig. Det var barnet på UiS også:

"Høst ble til vinter, og en dag lå det lille vesenet på bordet. Og det er det de snakker om på Universitetssykehuset i Stavanger fremdeles. At pusten gikk, og det var hjerteslag og øynene bevegde seg. Det lille fosteret veide over 600 gram og var mer enn 30 cm langt, en størrelse som nås etter 24 uker.

Het det ikke i abortloven vare kunne aborteres så sent hvis de ikke er i stand til å leve utenfor mors liv? Hadde ikke vesenet som lå på bordet og pustet nådd samme verdi som mora? Hadde ikke grafen nådd hundre nå som fosteret var født, pustet, hadde hjerteslag mens minutter ble til halvtimer, timer? Skulle de hjelpe det?"

Menneskeverdet er ukrenkelig. Det gjelder fra unnfangelse til naturlig død. Historien fra UiS er helt forferdelig, og jeg håper den kan få flere til å tenke. Få flere til å gå inn i saken og lese fakta, undersøke hvordan loven vår egentlig er. Gå ut av skyttergraven og se på realitetene. I det minste må debatten om senaborter komme. Vi skal jo liksom være et velutviklet og moderne samfunn. Likevel aksepterer vi slike grusomme fakta som aborter i 6.måned, der barnet levde opp mot fire timer. Noe må gjøres. Loven kan ikke forbli slik den er i dag.

Derfor vil uføretallene øke

I statsbudsjettet for 2012 anslår regjeringen at pr 31.12.2012 vil være 311.500 uføre i Norge. RNB viste at dette antallet allerede er nådd ved utg av mars! Anslagene viser at det blir 700 nye uføre hver måned fremover, og en utvikling som må snus.

Skal vi hindre en større økning i uføre må vi ha et inkluderende arbeidsliv, men vi må også ha en politikk for å inkludere dem som har falt midlertidig ut av arbeidslivet og som trenger hjelp for å komme tilbake. Veldig generelt kan man jo si at i karrierestigen i Nav starter man med sykepenger, går over på AAP og ender på uføretrygd. Vi vet at 82 % av nye uføre kommer fra arbeidsavklaringspenger. Da trenger man skikkelig fokus på disse menneskene som er på vei til å bli uføre.

Denne gruppen blir avklart av Nav og har nedsatt arbeidsevne som krever at de må få helsehjelp, arbeidstrening eller annen oppfølging. Fra januar 2006 til april 2012 har antall personer med nedsatt arbeidsevne økt fra 153 100 til 212 523 personer. Og mens det i januar 2006 var 61.700 mennesker på tiltak, legger regjeringen opp til 54.200 tiltaksplasser for denne gruppen i 2012. Andelen av disse som får et tiltak (utdanning, oppfølging, arbeidstrening) er altså falt fra 40 prosent i 2006 til 25 prosent i dag. Så selv om regjeringen og Nav sier at disse trenger hjelp og oppfølging så får de det ikke.

Vi må derfor sikre flere hjelp, men også bedre kvaliteten på tiltakene. Det er nemlig store forskjeller fra fylke til fylke. Telemark lykkes med å få 67% av deltakerne på "Arbeid med bistand" tilbake i arbeid i 2010, mens Sogn og Fjordane bare klarte 15%. Hadde alle fylker vært like gode som Telemark, så ville vi fått mange tusen flere mennesker tilbake i arbeid.

Så lenge økningen i mennesker med nedsatt arbeidsevne har vært så stor de siste fem årene og andelen som ikke går på tiltak er høyre, samt at kvaliteten ikke er bedre, gjør til sammen at antallet uføre dessverre vil øke også i tiden fremover.

Spiser de penger til frokost?

Det spurte Kjell Magne Bondevik om en gang det kom frem at toppledere fikk enorme lønnshopp. Hva de bruker pengene er forsåvidt ikke så interessant, men at det nok en gang kommer et slikt lønnshopp er verdt å merke seg. For i dag melder VG at det har vært et lønnshopp på 18 % blant de statlige topplederne siste året. Stikk i strid med det Trond Giske og Jens Stoltenberg har sagt skal skje. Har de ikke kontroll på styrene sine?

I januar sa Stoltenberg at vårens lønnsoppgjør må bli et "solidarititetsoppgjør". Og; "Jeg er ikke overrasket over at NHO er positive til den tanken. Jeg er glad for den støtten. Men, og det er et stort men: Kravet til solidaritet gjelder også for lederlønningen. For det første fordi det er etter hvert er mange som har lederstillinger. Men enda mer fordi det har en sterk symbolvirkning. Det er rett og slett urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av arbeidstakerorganisasjonene hvis ikke lederne holder igjen."
Akkurat nå lammes landet av streik i offentlig sektor. Konkret hva som er uenighetene er vanskelig å si for oss som sitter utenfor, men det hevdes fra arbeidstakernes side at det er fordi de ikke får et lønnstillegg på 4 %. At regjeringen kjører stram budsjettpolitikk. Fordi det trengs et moderat oppgjør for å unngå svekket konkurranseevne mot utlandet der vi ser at lønningene kuttes.

Jeg skal ikke blande meg inn i årets lønnsoppgjør, men vi har alle vært opptatt av at vi må få et moderat lønnsoppgjør denne gangen. At instruksene fra regjeringen til selskapene staten eier halvparten eller store deler av, ikke når frem er meget betenkelig. Lederne er med på å sette standard for resten av lønnstakerne. Da må regjeringen sørge for at ord og handling faktisk henger sammen.

Verdigrunnlaget forbliver

Det er en stor og viktig dag i Stortinget i dag. Dagfinn Høybråten har en kronikk i VL i dag som utdyper de endringene som vedtas på en god måte;

Med grunnlovsforslaget som i dag kommer til å få tilslutning fra Stortinget skjer tas tre viktige skritt som stor betydning for trosfrihet og verdiforankring i det norske samfunnet: Statsmakten over Den norske kirke brytes ved at regjeringen ikke lenger er kirkestyre. Den økonomiske likebehandlingen av trossamfunn blir grunnlovsfestet. Norge har ikke lenger en statsreligion, men verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv.

Dermed markerer Stortinget en tilslutning til de lange linjer helt fra kristenrettens innføring i Norge. Dette verdigrunnlaget har hatt forskjellige uttrykk, men det ”forbliver” det samme også etter disse grunnlovsendringene. Det var en viktig del av det forliket som samtlige politiske partier ble enige om i 2008 og som nå kommer til avgjørelse.

Den norske kirke har som statskirke vært utsatt for politisk overstyring i spørsmål om utnevning av biskoper, i lærespørsmål og i spørsmålet om kirkens ordninger. Prinsipielt sett bryter dette med trosfriheten som vi ellers er forpliktet på som nasjon. Når enkelte regjeringer systematisk har brukt sin kirkemakt til å gå mot kirkens klare votum, for eksempel utnevning av biskoper, har de vært i sin fulle rett etter kirkeordningen. Men det har vært en uholdbar behandling av et trossamfunn.

Den norske kirke vil som folkekirke fortsatt være forankret i grunnloven og vil beholde sin finansielle grunnlag fra staten. Men for første gang skrives frikirkesamfunnenes rett til likebehandling inn i Grunnloven. Dette viderefører den linje som ligger i loven som støtte til trossamfunn. Men det er likevel en historisk dag for frikirke-Norge. Da Hans Nielsen Hauge begynte sin gjerning som forkynner støtte han kraftig sammen med kirkens statsmonopol som ble beskyttet gjennom konventikkelplakaten. Han måtte sone år i fengsel fordi han nektet å bøye seg for den statsbeskyttede kirkemakten. Sammen med ham led flere frikirkelige ledere under forfølgelse og fengsling fordi de utøvet tro utenfor statskirkens rammer. Gjennom generasjoner har frikirkesamfunn på ulike måter opplevd stigmatisering, diskriminering og mobbing. Nå skrives det inn i landets grunnlov at de skal ”understøttes på lige linje” som Den norske kirke. Dermed settes et verdig punktum for en del av norsk historie som er alt annet enn verdig.

Grunnloven av 1814 inneholdt også bestemmelsen som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Denne bestemmelsen er for lengst historie. Men også på dette punkt presiserer de nye grunnlovsbestemmelsene en viktig del av trosfriheten som er en så dyrekjøpt verdi i et åpent samfunn. Vi har vårt kristne verdigrunnlag i Norge. Det ”forbliver”. Men vi gir alle trossamfunn den frihet de tilkommer etter menneskerettighetene og vi understøtter dem ”på lige linje”.

KrFs representanter kommer samlet til å stemme for disse forslagene. De er helt i tråd med det vedtak vårt landsmøte gjorde i 2007 om endringer i forholdet mellom stat og kirke og den fortsatte verdiforankring i grunnloven. Vi var sentrale i forhandlingene som ledet fram til forliket om de nye grunnlovsbestemmelsene og er meget godt fornøyd med å ha fått gjennomslag på alle viktige punkter. Derfor gikk vi i vårt program som ble vedtatt våren 2009 for inneværende periode til valg på å gjennomføre stat/kirke-forliket. Vi ser på det som et svært viktig resultat som endelig gir Den norske kirke sin rettmessige frihet som trossamfunn, ankerkjenner likebehandlingen av frikirkesamfunn og fastslår at det kristne verdigrunnlaget består.

Med tillit til familiene

Denne uken la programkomiteen i KrF frem første utkast til nytt program. Det skal arbeides godt med i organisasjonen og vi håper det skal vekke debatt slik at vi får gode innspill på hva som er viktige svar på de utfordringene som ligger foran oss. En ting er likevel sikkert, familiene skal få mer valgfrihet og vises større tillit.

En av bærebjelkene i KrFs politikk er, og må være, en større satsning på familiene. Familien er grunncellen i samfunnet vårt og den viktigste byggestenen. Et samfunn som legger til rette for trygge og stabile familier, som skaper en god oppvekst, vil være et godt samfunn. De seneste årene har vi sett en uttalt mistillit mot familiene fra de rødgrønnes side. Mindre valgfrihet, mindre tillit og mer tvangsstyring. At familieministeren forsvant med en gang de kom i regjeringskontorene er en ting, men ministeren setter også likestilling og arbeidslivets krav foran familiene. Den utviklingen må snus!

Et av forslagene fra KrFs programkomité er ektfelledelt beskatning. Det går ut på at ektefeller kan dele inntekt på lik linje som de i dag deler formue og gjeld på selvangivelsen. Valg man tar som familie gjør man på vegne av familien. Når man er én enhet bør man også skattes som én enhet. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi vi viser tillit til familiene, og gir dem valgfrihet til å enklere kunne velge omsorgsform og organisering av familielivet.

Dersom en ektefelle tjener 500.000 kr og den andre har 0 i inntekt, kan man skattes ut i fra at begge tjener 250.000 kr. På samme måte som at man kan fordele inntekter på 200.000 kr og 300.000 kr til 250.000 kr hver. Denne skatteletten vil utgjøre 7,5 mrd dersom det skal gjelde for alle par, og ca 1 mrd når det gjelder for småbarnsforeldrene (opp til 6 år), slik KrFs programkomité foreslår. Ordningen vil på samme måte som fordelingen av formue og gjeld er det i dag, være frivillig.

Men en annen konsekvens av inntektsdelingen vil også være at man deler pensjon. For i den nye pensjonsreformen er all inntekten vår grunnlaget for pensjonen. Det vil også bety at familiene ansvarligjøres mer for det valget man gjør ved å eventuelt la en, eller begge, arbeide mindre.

Personlig ivrer jeg for at KrF skal gå for dette forslaget når endelig program for 2013-2017 vedtas på landsmøtet neste år. Jeg mener også det sender en utfordring til de andre ikke-sosialistiske partiene om at skatteletter også kan målrettes familiene. Dersom vi kan vri noen skattelettelser i denne retningen vil det være en viktig seier for familiene og for en tryggere oppvekst. For vi må satse på barna, på tillit og valgfrihet til familiene. Da er ordninger som kan gi familiene mer mulighet til å få mer tid sammen helt avgjørende.