mandag 25. oktober 2010

Kvinner, fred og sikkerhet (resolusjon 1325)

Det er ikke lenger så enkelt for oss i Norge å forstå det, men at kvinner har lik verdi er ikke en selvfølge i verden i dag. Kvinner blir i særlig stor grad rammet i konflikter, for eksempel gjennom brutale voldtekter i Kongo eller Sudan. Eller det er mangel på kvinner i fredsforhandlinger, politi og militære eller politisk styre – noe som i alle tilfeller fører til at kvinneperspektivet ikke blir godt nok i vare tatt. I dag og i morgen har vi ekstra fokus på temaet og deltar på flere begivenheter for å markere viktigheten av kvinnefokuset.

I år er det 10 års jubileum for gjennomslaget for en egen resolusjon på temaet, Kvinner, fred og sikkerhet (resolusjon 1325). Sikkerhetsrådet har på grunn av de faste landenes holdninger ikke særlig ”mandat” til å jobbe med andre temaer enn fred og sikkerhet, så derfor har resolusjonen også dette fokuset. Men det var noe nytt å ta utgangspunkt i kvinner. Resolusjonen har skapt en større bevissthet og et større fokus på temaet, men det er likevel en lang vei å gå. Når den på nytt behandles i år, med nye fokusområder, så blir den fremdeles heftig diskutert og flere land lager problemer. Da er også Norges stemme ekstra viktig.

Gjennom vedtaket av resolusjon 1325 i 2000 har FN understreket behovet for å trekke kvinner mer aktivt med som beslutningstakere i konfliktforebyggende arbeid, fredsprosesser og fredsskapende virksomhet på alle plan. Senere resolusjoner har også omhandlet bruken av seksualisert vold som en krigføringsmetode, som i gitte tilfeller kan sidestilles med krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I FN har det pågått en kontinuerlig og vanskelig prosess med sikte på å etablere en ny likestillingsenhet i FN. De gamle har vært utydelige og oppnådd lite, derfor er det stor tro på den nye enheten, «UN Women», som ble opprettet i år. Beslutningen er historisk og vil bety at kvinne- og likestillingsspørsmål vil bli gitt en mer solid forankring, et klarere eierskap og en vesentlig høyere prioritet i FN-systemet enn før.

Her er et klipp fra møtet med Michelle Bachelet, den nye lederen av UN Women, tidligere President i Chile.

torsdag 21. oktober 2010

FNs visjon – drøm eller virkelighet?

Verden lykkes ikke med å stoppe Hitler eller Mussolini. Brutale konflikter og kriger ble et faktum, og stormaktene trengte et nytt redskap. Et redskap som kunne sikre verdensfreden, ivareta menneskerettighetene og skape en bedre verden. På noen områder har FN lykkes, men på andre blir det mye byråkrati og snakk. Som norsk delegat på den 65.generalforsamlingen får jeg i løpet av denne måneden ta noen dypdykk på innsiden av FN og ta pulsen på organisasjonen.

Helt siden jeg lærte om FN på barneskolen har jeg likt organisasjonen. Visjonen. Drømmene. Det er en idealistisk organisasjon, og vanskelig å ikke like. I alle fall tanken om hva FN skal være. Og som nei-til-EU-mann som ikke liker kriger, har FN vært den verdensorganisasjonen jeg har klamret meg til. De store globale utfordringene må løses internasjonalt, og FN har det som skal til for å gjøre det.

Reformbehov
Som god venn av FN har vi et særlig ansvar for å forbedre organisasjonen, blir det sagt. Når det blir for mye snakk og for mange organisasjoner som jobber med det samme og løper i veien for hverandre, må det komme endringer som kan gjøre FN handlekraftig. Med FNs nesten 100 underorganisasjoner; femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og kommisjoner, komiteer og utvalg, så viser det behovet for samordning.

”Delivering as One”
Reformarbeidet går i hovedtrekk ut på at det i hvert land hvor FN opererer skal jobbes under én leder, med et felles program, et felles budsjett og, hvis mulig, ett kontor. At reformen lykkes er avgjørende, men i en tung organisasjon som FN vil det ta tid. Og samtidig må viljen være der, for FN kan ikke bli et bedre organ enn det medlemsstatene i praksis gjør det til.

Fra ord til handling
Jeg har bare vært på generalforsamlingen noen få dager. Og det jeg har sett til nå har i grunnen vært snakking. Det snakkes om temaer, land, konflikter og forhandles om resolusjonstekster. Når så resolusjonen blir vedtatt, og en har blitt enige om hva som må gjøres, virker det på meg som at den fort havner i en skuff. Så fremmes den på nytt ved neste generalforsamling og teksten jobbes videre med. Da blir seieren at man får et vedtak, ikke at man løser konflikten eller problemet. Spørsmålet er om FN har den handlekraften og det mandatet som trengs for å få gjennomført intensjonene. Jeg er spent på om jeg får se et tydeligere svar på nettopp det.

onsdag 20. oktober 2010

FN og New York

Jeg skal være en måned i New York der jeg er 1 av 6 norske stortingsrepresentanter som er delegater på den 65. generalforsamlingen. I løpet av måneden skal jeg oppdatere og fortelle fra oppholdet, men nå først skal du få noen smakebiter og førsteinntrykk!

New York er stoort!! Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha kink i nakken når jeg reiser hjem, for maken til mange høye bygninger! Her en liten smakebit fra gata der hotellet ligger..

video

Et bilde til fra gata...

og ikke minst en av skyskraperne...

Så kom vi til FN-bygningen, og her står jeg foran, klar til å entre den!

Dette var bare noen få glimt. Jeg skal som sagt være her en måned, og det skal komme flere oppdateringer og mer faglig input!

søndag 17. oktober 2010

Gjestekommentar: Den tredje vei

Debatten om KrF og regjeringssamarbeid faller ofte hen til et forenklet «veivalg» om samarbeid til høyre eller venstre. Dette forsterkes når norsk politikk i øyeblikket er sterkt preget av forestillingen om en toblokksdeling, skriver Øyvind Håbrekke, stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag KrF.

KrF har imidlertid et fundamentalt annet ideologisk utgangspunkt enn både høyre- og venstresiden. Konflikten mellom disse handler om forholdet mellom individ og samfunn. Både høyre- og venstresiden hopper imidlertid lett over det som burde være kjernen i en politisk ideologi: Menneskesynet.

Menneskesyn
Hva er et menneske? Hva er det verdt? Når starter livet? Det er gir liten mening å diskutere statens rett til inngrep overfor individet før man har avklart hva et menneske faktisk er. Derfor er også menneskesynet utgangspunktet for KrFs ideologi.

Det kristendemokratiske menneskesynet gir alle mennesker uendelig verdi. Ethvert menneske er et mål i seg selv og kan ikke brukes som middel for andre.

Mennesket er et vesen med både materielle, sosiale og åndelige behov, mens både høyre og venstresiden har for ensidig fokus på det materielle.

Nestekjærligheten
I tillegg til menneskesynet er nestekjærligheten og forvalteransvaret grunnpilarer i den kristendemokratiske ideologien. Nestekjærligheten er i slekt med venstresidens solidaritet. Mens vi vektlegger den som en moralsk verdi både for enkeltmennesker og samfunn, så fokuserer solidariteten mest støtte fra staten og solidaritet innen samfunnsklasser.

KrF tar utgangspunkt i enkeltmennesket og ikke i kollektivet. Mens høyresiden tar utgangspunkt i individet i seg selv, tar KrF utgangspunkt i enkeltmennesket som et fellesskapssøkende vesen.

Mennesker danner naturlige felleskap i familie, frivillige organisasjoner og lokalsamfunn. Derfor må disse fellesskapene anerkjennes, og gis rom og frihet.

Å debattere hvorvidt KrF «hører hjemme» på høyre eller venstresiden blir derfor en kortslutning, som viser manglende bevissthet om kristendemokratisk ideologi som et selvstendig ideologisk alternativ. Det er gjort et betydelig arbeid i partiet for å styrke bevisstheten om dette.

Fløypartier
Jeg viser blant annet til kristendemokratisk manifest fra landsmøtet i 1999, samt Kjell Magne Bondeviks bok «Det tredje alternativ - Kristendemokratisk politikk på norsk.» Der blir også det ovenstående utdypet langt bedre enn hva det er plass til her.

Bevisstheten om denne tredje veien har plassert KrF i sentrum av norsk politikk. Det er derfor landsmøtet i 2009, fulgte en lang tradisjon på å ta utgangspunkt i sentrum og var klar på at KrF ikke bør i regjering med fløypartier.

Erfaring med tidligere regjeringer viser også at samarbeid med et dominerende Høyre kan gi gode politiske resultater, men skape slitasje som gjør at -organisasjonen gir signaler om å styrke sentrumsprofilen.

Neste korsvei for å behandle dette spørsmålet er landsmøtet i 2013. Inntil da er den viktigste jobben vår å løfte frem vår egen ideologi og politikk.

Alternativ
All diskusjon om KrFs plassering i det politiske landskap bør ta utgangspunkt i KrF som et selvstendig ideologisk alternativ.

De andre partiene må utfordres til å ta stilling til våre ideer, i stedet for at vi skal definere oss inn i deres virkelighetsbilde. Det vil si et forenklet politisk bilde hvor høyre-venstre-aksen og tradisjonell toblokkstenkning dominerer.

Ut fra den til enhver tid rådende parlamentariske og politiske situasjonen, må man gjerne ha klare oppfatninger om KrF skal samarbeide til høyre eller venstre i det politiske landskapet.

I øyeblikket fremstår også sentrum som svekket på målingene, samtidig som ett av partiene er bundet opp i regjering. Men uavhengig av den parlamentariske situasjonen, og -uavhengig av gallupvariasjoner, bør alle KrF-ere ta utgangspunkt i at vi utgjør en tredje vei i det politiske landskapet.

Et selvstendig ideologisk alternativ, der det viktigste spørsmålet ikke er hvordan vi skal forholde oss til andre partiers program, men hvordan de forholder seg til vårt menneskesyn, og de sentrale verdier og ideer i den kristendemokratiske ideologi.

onsdag 13. oktober 2010

Hyklersk å kjempe for menneskeverdet?

Laila Dåvøy har i Aftenposten uttrykt bekymring for at abortpillen skal gjøres lett tilgjengelig. For regjeringen vil at kvinner i større grad bør kunne ta med pillen hjem for å gjennomføre aborten alene. Når vi vet hvor mange mennesker som sliter med psykiske ettervirkninger er derfor bekymringen på sin plass. Kvinnenes behov for profesjonell oppfølging må ivaretas.

Jeg har tidligere utfordret de andre partiene på en nullvisjon for aborter. Jeg har nemlig merket meg at det ikke er partier på Stortinget som synes det er positivt med høye aborttall. Da burde vi vel kunne bli enige om tiltak for å redusere antallet? Men i stedet for å møte KrFs bekymring i konstruktiv debatt (og gode tiltak) for å få ned aborttallene velger SV å kalle KrF hyklerske fordi vi har et annet grunnlegende syn på abort. For SV er KrF hyklerske fordi vi vil ha en ny abortpolitikk. Jeg synes det er respektløst ikke bare ovenfor KrF, men også for de kvinnene som må ta et utrolig vanskelig valg, og de som sliter i etterkant av gjennomført abort.

Jeg er ikke tilhenger av skyttergravsargumentasjon og ønsker meg ikke tilbake til retorikken som var for 30 år siden. Det tror jeg faktisk ikke Inga Marte Thorkildsen heller ønsker seg. Vi trenger en konstruktiv debatt med respekt for saken - og for menneskene vi snakker om.

Derfor er jeg er stolt over at KrF holder frem retten til liv som en grunnleggende menneskerett og er imot selvbestemt abort. Livsretten gjelder fra unnfangelse til naturlig død. KrF vil grunnlovsfeste retten til liv og styrke rettsvernet for både det fødte og det ufødte mennesket. Samtidig er vi villige til å diskutere med SV og alle andre partier for å nå felles mål om å redusere aborter. For spørsmålet er om samfunnet gjør plass til flere barn, og om vi gir vanskeligstilte gravide det valget de fortjener. I dag mener jeg vi ikke gjør det.

tirsdag 5. oktober 2010

Et nytt stortingsår

Da var trontalen unnagjort, og statsbudsjettet lagt frem. Etter en lang pause har Stortinget startet opp igjen. I mine tanker og visjoner for neste år satte jeg fokus på sosiale utfordringer på Agder, og i dagens budsjett var den største skuffelsen kutt i bistand og manglende fattigdomssatsing. Jeg skjønner meg heller ikke på kutt i arbeidsmarkedstiltak.

Ellers var jeg med på programmet "Åpen himmel" på søndag. Du kan se det her - jakttur med Kjell Ingolf! :)