torsdag 16. desember 2010

Nok et løftebrudd...

I fattigdomsåret 2010 har antallet fattige barn passert 100.000, og en dobling siden de rødgrønne tok over makta. Det er en fallitterklæring, denne regjeringen har hatt og har mer penger til disposisjon enn noen annen regjeringen har hatt gjennom hele historien. Det er et stort løftebrudd og er resultater av en feilslått politikk.

Dette handler ikke om statistikker og tall, men om enkeltmennesker som gjerne lever under svært vanskelige og uverdige forhold, som må finne ly for natt og kulde i gårdsrom eller i konteinere eller som lever med midlertidige løsninger og blir sendt fra hospits til hospits. Siden jeg kom på Stortinget har jeg opplevd at forslag etter forslag til konkrete tiltak har blitt stemt ned. Mens regjeringen somler med å innføre viktige tiltak blir det enda flere fattige.

Fattigdomstall er alltid vanskelig å forholde seg til. Vi har tatt til orde for et mer nøyaktig mål for en mer "absolutt" fattigdom, og ikke relativ fattigdom som vi måler i dag. Men uavhengig av grenser og måter å måle på, så er tallene ille. Barn som vokser opp i fattigdom har et mye vanskeligere utgangspunkt. Dette er også alvorlig når vi vet at sosial status ofte går i arv.

Jeg må også si at jeg opplever at regjeringen skyver fattigdomskampen ut i tid; etter valgkampen i 2009 var det løfter om konkrete tiltak i budsjettet for 2010, det ble utsatt til 2011, og senere ble det varslet en stortingsmelding om fattigdom våren 2011. Vi har tiltakene som vi vet vil fungere, men jeg frykter regjeringens stadige utsettelser bare vil skape flere nye fattige.

I 2011 vil det være 7.000 færre mennesker som får gå på arbeidsmarkedstiltak enn det var planlagt for 2010. Det betyr at det er mange tusen mennesker som ikke får et effektivt hjelpemiddel for å komme ut i arbeid - og ut av fattigdom. Vi må få tiltak for dem som er i fattigdom nå, og vi må få tiltak for å få flere mennesker ut av fattigdom.

onsdag 15. desember 2010

Kyniske Jens…

Jeg følger lekkasjene fra Wikileaks med stor interesse. Det er ikke så mye som er sjokkerende nytt, men lekkasjer om den Rød-Grønne regjeringens indre liv tegner et bilde av en kynisk Jens Stoltenberg. På VG-nett kan vi lese om Regjeringens spill om å sende spesialstyrker til Afghanistan i tråd med NATOs forespørsel. Vi får Stoltenbergs vurderinger gjengitt av en toppbyråkrat på Statsministerens kontor, som skal ha sagt:

«Stoltenberg er bestemt på å holde flertallsregjeringen samlet, og vil veie den politiske kostnaden tungt før han eventuelt går med på å sende spesialstyrker.»

Er det slik at Jens Stoltenberg er for det som flertallet i regjeringen er for og imot det flertallet i regjeringen til en hver tid er imot? Og så kommer de faktiske sakene i andre rekke?

Kanskje jeg er naiv. Men Stoltenberg fremstår som en visjonsløs kyniker.

mandag 13. desember 2010

Jula er mer enn shopping

Julehøytiden blir ikke stort mer enn en shopping-høytid hvis man ikke vet hva julens opprinnelige budskap er. Tradisjonen tro når det nærmer seg jul, kommer Human-Etisk Forbund også i år med kampanje mot julegudstjeneste og all annen markering i skolen av det kristelige i denne høytiden.

forbundets nettsider kan en finne standardbrev til rektor om hvor ille markeringen er for deg og dine barn. Du får også råd om å skrive at du er ”bekymret for hvordan dette kan oppleves av foreldre med en annen religion enn den kristne”. Du kan også finne en liste over godkjente julesanger. ”Musevisa”, ”Rudolf er rød på nesen”, ”Spikke, sage, lime, banke” og ”Snømannen Kalle” er lov. ”Deilig er jorden”, ”En stjerne skinner i natt”, ”Glade jul” og ”O helga natt” er ikke lov.

Til tross for at både regjering og storting gang på gang har slått fast at det er lov, skal det også i år skapes en tvil om det virkelig er lov til å synge tradisjonelle julesanger, om du kan bruke ordet juleball, om en kan sette opp et julespill eller om det kan arrangeres julegudstjenester.

Det er flott at alle elever i utgangspunktet kan være med på julegudstjeneste – uansett hvilket livssyn man har. Det handler om at kjennskap til julens budskap gjør at høytiden får mer dybde og innhold. Jeg undres over at Humanistisk Ungdom deler ut sovemasker og ørepropper, og oppfordrer elevene til å sove i timen. Dette handler om vår norske identitet og tradisjon.

”Kristendommen har preget to årtusener; den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt grunnlag og vårt mest sentrale kultureie, det ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning”. Disse ordene tilhører ikke meg eller andre i KrF, men anarkisten Jens Bjørneboe. Som steinerskolelærer erfarte han at kjennskap til kristendommen er en nøkkel til innsikt.

”Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar en halve hans barndom fra ham”, konkluderte Bjørneboe. Han så dermed det samme som læreplanen for grunnskolen i dag påpeker, nemlig at kristendommen er en dyp strøm i vår historie som fortsatt preger tankesett, normer, språk og kunst – og binder oss sammen gjennom ukerytme og høytider. I dag er det bare Human-Etisk Forbund som ønsker å fortie dette. Men de slår til gjengjeld på stortromma.

Vi må ta på alvor den viktige rollen kristen tenking har i vår kulturarv. Det handler ikke om at kristendommen har monopol på gode og byggende verdier. For slik er det ikke. Men som Bjørneboe påpekte har kristen tradisjon spilt en helt spesiell rolle gjennom norsk historie. Det er historieløst å ville fjerne det kristne verdigrunnlaget i skolen. KrF er opptatt av at kjennskapen til det kristne kulturgrunnlaget ikke må gå tapt. Derfor er det rimelig at det gjennomføres skolegudstjenester også i år, med en respektfull behandling av de få som ønsker fritak. Elevene skal få kunnskap om hva som gjennom 1000 år har bidratt til å forme vårt samfunn.

Uverdig behandling av Bjurstrøm

I dag kunne vi høre Robert Eriksson, FrP på radioen som krever at Stoltenberg må utnevne en ny Statsråd dersom ikke Arbeidsminister Bjurstrøm retunerer den 3.januar. La meg først si, jeg deler Erikssons frustrasjon over at vi mangler vår permanente Statsråd i Arbeidsdepartementet. Men samtidig må det være lov å være syk. Det er vikar på plass, og et par måneders fravær er mulig!

Bjurstrøm har visstnok en gammel nakkeskade som nå har satt henne betydelig ut igjen. Det høres alvorlig ut, og sånn sett kan det godt være at både hun og Statsministeren diskuterer om det er riktig av henne å fortsette. Men det må de finne ut av selv.

Vi har et stort felt å styre med i Arbeids- og sosialkomiteen, og vi har mellom 1/3 og 1/2 av statsbudsjettet. Vi avventer ny uførepensjon, det trer i kraft ny alderspensjon fra 1.1.11, det kommer en fattigdomsmelding og en melding om arbeidsmiljø. Alt tilsier at regjeringen burde hatt Bjurstrøm tilstede hele tiden. Men Rigmor Aaserud er vikar, og man har også to statssekretærer.

I disse dager er også Audun Lysbakken ute i pappaperm, det samme skal Knut Storberget. De er borte i 3-4 måneder, og det må være mulig! Politikere er selvfølgelig vanlige folk, og derfor må det være lov å være syk, ta permisjon, være hjemme med barn osv, osv.

Derfor mener jeg Bjurstrøm må få fred til å bli frisk. Helst så fort som mulig, for hennes og for vår del. God bedring!

fredag 10. desember 2010

Legg ned de regionale helseforetakene!

KrF har for så vidt vært mot å fjerne sykehusene fra politisk styring hele tiden. Men nå er tiden overmoden for å gjøre noe med måten vi driver sykehusene på. Derfor har KrF fremmet et forslag i Stortinget om å legge ned dagens regionale helseforetak og få tilbake politisk styring. Arbeiderpartiets måte å styre sykehusene på er en trussel mot demokratiet.

Vi står overfor viktige prioriteringer for å sikre at helsetjenester blir gitt til dem som trenger det mest, og at det utvikles et likeverdig tilbud i hele landet. Vår geografi vil stort sett alltid kreve enten mye transport eller desentralisering av helsetilbud.

Ved flere anledninger har det blåst opp til storm som følge av de regionale helseforetakenes avgjørelser. Uenighet om nedleggelse av lokalsykehus, sykehusutbygginger og -sammenslåinger skaper strid både lokalt og nasjonalt. Samlet har dette bidratt til at de regionale helseforetakene i noen grad mangler nødvendig legitimitet for å foreta viktige grep for å sikre hensiktsmessig drift og økt ressurskontroll.

Det er behov for lokal tilpasning av helsetjenestetilbudet. Det må på et overordnet nivå finne sted en nasjonal styring. Med større helseforetak får de regionale helseforetakene stadig mer begrenset legitimitet. Dermed er det grunnlag for å fjerne mellomleddet som de regionale helseforetakene utgjør, mellom helseforetakene og Helse- og omsorgsdepartementet.
Dagens struktur synes også i utilstrekkelig grad å ivareta behovet for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene. Denne problemforståelsen peker i retning av både desentralisering og sterkere nasjonal samordning.

Dagens struktur med halve helse-Norge i ett regionalt helseforetak og hovedstadsprosessen i Helse Sør-Øst RHF bereder også grunnen for at de regionale helseforetakene blir overflødige.
I noen tilfeller kan grensene mellom regionale helseforetak hindre løsninger til beste for befolkningen. Begrunnelsen for å slå sammen Helse Sør RHF og Helse Øst RHF var nettopp at foretaksgrensen hindret de beste løsningene. Foretaksgrensene mellom Helse Vest RHF og Helse Midt RHF og mellom Helse Midt RHF og Helse Sør-Øst RHF er eksempler på områder der omstillinger i sykehustilbudet burde utvikles på tvers av regiongrensene.

KrF mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør overta noen av oppgavene som de regionale helseforetakene har utført. Hvordan departementet skal organisere ivaretakelsen av henholdsvis eierrollen og ”sørge for”-ansvaret, bør utredes nærmere. Det er etter KrFs mening ikke hensiktsmessig med etablering av et nytt direktorat. Mest sannsynlig vil en utvidet eieravdeling i departementet kunne forestå denne eierstyringen gitt at den baseres på forenklet, strukturert og formalisert styring.

En avvikling av de regionale helseforetakene vil bidra til forenkling og reduksjon av byråkratiet i helsetjenesten, slik at mest mulig av ressursene kan gå direkte til pasientbehandling. En plassering av dette ansvaret i departementet vil også føre til sterkere overordnet politisk styring av sykehusene, og vil også gi større likeverdighet i hele landet.

En avgjørende forutsetning er at departementets eierstyring forenkles sammenlignet med dagens system for styring av regionale helseforetak og helseforetak, og at denne er basert på en myndiggjøring av helseforetakene. Helseforetakene fremstår som egnet til å bære et mer helhetlig ansvar for leveranse av spesialisthelsetjenester til befolkningen. Styringsdialogen mellom helseforetakene og departementet må legge dette til grunn. Helseforetakene vil også gjennom dialog med kommunene i sine områder være godt rustet til å sørge for en utforming av tjenestetilbudet på en måte som har tillit i befolkningen. Myndiggjøringen av de lokale helseforetakene tydeliggjør hvor ansvaret for definering av behov og utforming av tjenestene bør ligge; nemlig i de lokale helseforetak.

tirsdag 7. desember 2010

Da må de uføre vente lenger...

Beskjeden kom ganske overraskende på meg. Saken om ny uførepensjon som har blitt varslet i flere år, er nå utsatt til 2011. All usikkerheten som er skapt opprettholdes, og avklaringene drøyer. Det er ikke bra. Men på samme tid er jeg uenig med meg selv om det er bra eller dårlig.

For saken burde uten tvil blitt avgjort for lenge siden, i juni vedtok vi en midlertidig ordning, men allerede da burde vi fattet et permanent loverk som kunne virket fra 1.1.2011. Det har dessverre ikke skjedd og vi har, bokstavlig talt, havnet i det uføret vi er nå.

Men grunnen til at saken blir utsatt er at det åpenbart strides i regjeringen om hvilken linje man skal legge seg på. Sterke krefter i Atbeiderpartiet (i regjeringen, men trolig ikke i komiteen) vil gjennomføre kutt og sikre innsparinger. SV og Sp har på sin side et ønske om å sikre en god uførepensjon og blant annet unngå kutt i barnetillegget. I tillegg til mange andre punkter. Derfor betyr utsettelsen at Sp og særlig SV ikke har akseptert kutt.

For KrF er det avgjørende at de som ikke kan jobbe blir sikret en god uførepensjon. Samtidig er vi opptatt av at de som har en restarbeidsevne skal få mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Og vi ser at barn av uføre har en ekstra utfordring med å lykkes i livet. Derfor må vi unngå kutt i barnetillegg.

Det er kritikkverdig at vi ikke har fått på plass ny uførereform. Men dersom saken som kommer på nyåret bare inneholder gode løsninger, vil jeg si at den er verdt å vente på.