torsdag 16. juni 2011

Feil medisin å fjerne kontantstøtten

En rekke utvalg og flere politikere også fra FrP og Høyre foreslår å fjerne kontantstøtten. Men de skriver ut feil medisin, eller bruker diagnosen for å få gjennom sin vilje. Helt andre tiltak må til skal man klare å senke terskelen ut i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn og for å barna det språklige og pedagogiske tilbudet som de trenger før skolestart.

For fjerning av kontantstøtten vil ikke fremme integrering og inkludering. Gratis kjernetid i barnehagen, oppsøkende arbeid for å få innvandrere til å bli "trygge" på barnehagene, arbeid som en del av introduksjonsordningen, arbeidslivsveiledning og andre gode integreringstiltak er bedre og mer effektiv medisin.

Dersom en velferdsordning som kontantstøtten fjernes for alle familier med den begrunnelse at familier med minoritetsbakgrunn ikke skal bruke den, hva slags holdninger vil det skape blant familier som bruker kontantstøtten og som ser på ordningen som en viktig ordning for dem? Hva slags reaksjoner vil det gi hos de tusenvis av foreldrene rundt i landet som faktisk ønsker å være hjemme med ett- eller toåringen, men som ikke lenger får råd til det, spurte vår familipolitiske talsmann Øyvind Håbrekke denne uka.

Faktum er jo at også mange familier med minoritetsbakgrunn velger kontantstøtte for å være sammen med egne barn på lik linje med andre familier. Valgfrihet må gjelde for alle, og vi skal selvsagt også respektere at innvandrere vil være hjemme med egne barn.

Det blåser rundt kontantstøtten for tiden. Jeg mener likevel sterkt at den bør beholdes. Jeg mener et samfunn blir beriket av at valgfriheten ivaretas gjennom at familiene selv kan velge den beste omsorgsløsningen. Det er mange som mener det er tidlig å sende ettåringen i barnehagen. Jeg synes vi skal ha respekt for dette, og kontantstøtten er en god ordning for å tilrettelegge for dette. Vi må øke valgfriheten, ikke svekke den. Derfor burde kontantstøtten økes, ikke fjernes.

onsdag 15. juni 2011

Et eksempel på samhandling

I går hadde vi debatten om den såkalte samhandlingsreformen i Stortinget. Her kommer mitt innlegg, som viser til et godt samarbeid i Setesdal, men også til utfordringene det er for å sette en så stor reform ut i live allerede fra nyttår.

Norges minste regionråd ligger i Setesdal, og kommunene Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle samarbeider i regionen interkommunalt, bl.a. innenfor helsefeltet. Samhandlingsreformen har stått på agendaen i setesdalsregionen i hele to år. Flere prosjekter er igangsatt, bl.a. innen psykisk helse og rus. Et lokalmedisinsk senter planlegges lokalisert til Evje, og det jobbes med dette i tett samarbeid med Sørlandet sykehus. Det fortjener de ros for. Jeg har tro på at det skal bli et godt prosjekt, men langt fra alle kommuner er kommet like langt.

For å lykkes med Samhandlingsreformen er man avhengig av at kommunene får tid til å bygge opp den nødvendige kompetansen når de skal påta seg nye og utvidede oppgaver. Endringene som følger av reformen, vil få store administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene og burde derfor fått en mer gradvis innføring, slik at kommunene fikk tilpasset sin organisasjon og drift til de nye oppgavene.

Når det gjelder Samhandlingsreformens intensjon om at folk skal få hjelp der de bor, vil reformen for innbyggerne i Distrikts-Norge bety at enkelte tjenester vil ytes geografisk langt unna der de er bosatt. Det å utvikle kvalitativt gode tjenester med denne reformen vil være ressurskrevende og ta tid. Det er også krevende å finne de gode, administrative samarbeidsformene, som gjør det juridisk mulig å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Å sikre tilstrekkelig kompetanse til å utføre de nye oppgavene stiller også store krav til kommunene, i forhold til både rekruttering og oppbygging av sterke fagmiljø i samarbeid med andre kommuner. Jeg beklager derfor regjeringens hastverk med å innføre reformen så lenge virkemidlene er så uklare.

Jeg stiller meg kritisk til om de økonomiske incentivene, slik de er beskrevet til nå, er tilstrekkelige til å oppnå intensjonene i Samhandlingsreformen. Det er store byråkratiske kostnader knyttet til samhandling, både interkommunalt og i samhandlingen med sykehuset. Det er viktig at det er ressurser både i kommunene og i helseforetaket til å samhandle reelt. Nye måter å organisere helsetjenesten på, f.eks. i lokalmedisinske sentra, medfører også investeringskostnader. Det hjelper ikke med statlig prosjektstøtte dersom det ikke finnes midler til å føre gode prosjekter over i en driftsfase. Når en kommune som f.eks. Bykle får ca. 800 000 kr i 2012 til å møte Samhandlingsreformen, og deler av dette beløpet skal brukes til å medfinansiere sykehusopphold, sier det seg selv at det ikke er mye igjen til investeringer og oppbygging av nye kommunale tilbud. Det er bekymringsfullt.

fredag 10. juni 2011

Visjoner for sykehuset!

Det er igjen blitt debatt rundt sykehusene våre på Agder. La meg innledningsvis slå fast at to viktige ting: Pasientsikkerhet må ha førsteprioritet. Og i 2020 har vi et enda mer kompetent og spesialisert sykehus!

Vi har et sykehus i Arendal som vi kan være stolte av! Høy kompetanse, dyktige ansatte, gode resultater og et bygg for fremtiden. Det blir lagt merke til langt utover fylkesgrensene, og jeg mener, og har tro på, at sykehuset kommer til å bli videreutviklet. Den medisinsk faglig og teknologiske utviklingen er imponerende og utfordrende. Utviklingen går utrolig raskt. Vi ønsker jo også at ny kunnskap, ny teknologi og moderne diagnostikk og behandling skal tas i bruk på vårt sykehus. Derfor må vi forlate forestillingen om å bevare ting som de er, men i stedet bidra til at sykehuset i Arendal får tilgang på topp kompetanse og utstyr. Den dagen vi er pasienter eller pårørende vil vi stille opp med høye forventninger, og vi vil kreve å bli møtt med det beste tilgjengelige tilbudet og god service, - og vi vil også kreve at vår sikkerhet er ivaretatt i all diagnostikk og behandling.

Regjeringen har endelig innsett at Sørlandet sykehus har blitt underfinansiert, faktisk med ca 2 milliarder kroner de siste 10 årene. Nå får vi 200 mill ekstra i året, noe som vil være viktig for utviklingen. En utvikling jeg hilser velkommen, og som jeg samtidig etterlyser visjonene for! Debatten om barneavdelingen viser at det er skapt en fryktkultur som vi må kvitte oss med.

Selvsagt skal vi ha en føde- og barneavdeling i Arendal. Selvsagt skal vi ha et akuttsykehus, med den beredskapen det krever. Det har vi heldigvis fått bekreftet mange ganger, og det må ligge til grunn for den utviklingen som skjer. For vi vil være mer! Sykehuset vårt har blant annet en høyspesialisert hjerteseksjon med PCI-behandling (”hjerteblokking”). Denne enheten i Arendal er den eneste i sitt slag mellom Oslo og Stavanger, og PCI-senteret i Arendal betjener nesten 500.000 innbyggerne i Telemark, Vest- og Aust-Agder. Det er til Arendal de blir fløyet når det skjer noe. Slik vil det også være i fremtiden. Medisin blir mer og mer spesialisert, og vi vil derfor få flere spesialiserte tjenester. Arendal ligger godt plassert geografisk til å få flere spesialiserte funksjoner. Vi må derfor ha en visjon om at de faglige og teknologiske forutsetningene blir lagt til rette slik at sykehuset i Arendal kan få flere delregionale funksjoner i fremtiden.

Og det er her vi trenger visjonene og strategiene for fremtiden. Jeg tror mange er lei av kampen mellom sykehusene på Sørlandet. Det er som en helhet vi kan bli store og øve innflytelse nasjonalt. Hver for seg er sykehusene på Sørlandet små eller mellomstore. Som en organisasjon, Sørlandet sykehus, er vi en betydelig aktør i nasjonal sammenheng.

Skal vi klare å bygge dette sykehuset, og nå opp i den utviklingen som skjer, så må vi jobbe sammen. Da må vi alle bidra til å bygge ned intern mistenksomheten og mistillit. Det er nød nok til alle – både i dag og i årene som kommer. Diskusjonen om ”stedlige ledere ” er spørsmål som må håndteres internt i organisasjonen i forhold til strategiprosessen. For meg virker det som et blindspor å fokusere på dette. Dersom vi har en visjon om å stå sammen for å bli sterke, dersom vi ønsker å bygge en felles kultur til beste for både ansatte og pasienter, så er det min oppriktige mening at sykehusene bør ha felles ledelse for alle avdelinger, ikke bare innen Medisinsk klinikk. Det som imidlertid er viktig er at sykehuset har ledere som ivaretar virksomheten like godt begge steder, og bidrar til samarbeid, utvikling, innovasjon og inspirasjon begge steder. Eller alle tre steder, altså også Flekkefjord, der det er naturlig.

Kampen må ikke stå mellom sykehusene på Sørlandet. Kampen må stå for pasientsikkerheten på Sørlandet og for å sikre oss et best mulig sykehustilbud. Visjonene bør være store, men utfordringen blir å jobbe sammen, ikke mot hverandre. Da kommer vi nemlig ikke videre.

onsdag 8. juni 2011

LO + FrP = sant

LO skal liksom stå for solidaritet. Men den rekker ikke ut over medlemsrekka. Dagens utspill fra LO-leder Roar Flåthen om å droppe klimaforliket, eller det vil si, stå på klimaforliket, men heller ta kuttene utenlands. Men hvis ikke vi har råd til å ta kuttene, hvilket land er det da som har råd?

Det burde ringe en bjelle hos LO-lederen når utspillet hans blir kun lovprist av dem som ikke tror på klimaendringene, nemlig FrP. Men det er egentlig ikke noe nytt at disse to finner hverandre, paradoksalt nok. For LO tenker kun på sine medlemmer, og FrP tenker kun på seg selv. Men vi kan ikke være oss selv nok! Eller kommer det LO-støtte til FrP også nå da?

Jeg mener klimaforliket var- og skal være planken i klimapolitikken. Det var en start! Opptrappingen vil komme! Fokuset i samfunnet og i verden ellers går denne veien, og da må Norge ikke bare følge med, men også ta lederskap. Fremtiden er miljøvennlig og fornybar. LO bør forstå at hvis vi ikke gjør omstillinger i dag, vil vi tape i morgen.

Derfor utfordrer jeg også LO-medlemmene til å si fra. Lederen bør ikke få slippe unna dette. Han bryter kongressvedtak, og det som burde vært LOs politikk. Da bør LO manne seg opp, sette lederen sin på plass, eller like godt bytte han ut.




mandag 6. juni 2011

Politisk parti til salgs

Nordmenn med feite lommebøker kan nå sikre seg politisk innflytelse gjennom å kjøpe sentralstyreplasser i Arbeiderpartiet. En enkel beregning viser at hver sentralstyreplass koster ca 3 millioner kroner. 9 millioner kroner burde kunne gi hele tre plasser. For store organisasjoner med behov for mye politisk innflytelse bør dette absolutt være av interesse.

Da tilsier beregningene at hvis Arbeiderpartiet har ca 20 plasser i sentralstyret, skulle i overkant av 30 millioner gi simpelt flertall. Dette partiet sitter med regjeringsmakt, så vi snakker om mye makt for lite penger. Prisen er sannsynligvis utenfor rekkevidde for de fleste nordmenn, men jeg tror at tilbudet kan være interessant for store organisasjoner med faste inntekter fra trofaste medlemmer. For eksempel kan økte skattefradrag for aktuelle organisasjoner være en mulighet for å få gjenytelse i kroner og ører. I så tilfelle er det bare å slå til. Løp og kjøp.