torsdag 24. januar 2008

Den tryggeste forbrytelsen

Det er helt sykt! Men helt sant. Voldtar du noen i Norge er det bare et par prosent sjanse for at du blir dømt for det. Det viser en rapport Voldtektsutvalget presenterer i dag.

Tallenes tale er klare. Mellom 8 000 og 16 000 voldtekter finner sted hvert år. Kanskje enda flere. Men færre enn hver tiende voldtekt blir anmeldt. Og av disse endte 12 % av anmeldelsene mellom 2003 og 2005 med dom. Hvorfor skjer dette?

Vi er mange som er opprørt over dette. KrFU har tidligere krevd at det må være godt tilgjengelige voldtektsmottak i hvert fylke, og det må gis mer informasjon om hvordan man skal reagere i slike tilfeller. Dessuten bør voldtekter prioriteres mye sterkere av politiet. Det er viktig at folk anmelder og at anmeldelsene blir tatt på alvor! Voldtekt er nestendrap. Det er lite som er mer forferdelig og tragisk enn en voldtekt. Men derfor må vi også gjøre mer forebyggende!

Det må være en årsak til at det skjer så mange voldtekter. Jeg tror det er noe med vårt syn på mennesker. Eller dvs kvinner. Går du inn på VG eller Dagbladet vil du kjapt kunne se halvnakne/nakne jenter eller masse artikler om sex. Eller reklameplakatene som står i gatene med bilder av pene jenter i undertøy. For å ikke snakke om naturliggjøringen av pornografi. Eller at det er helt naturlig å kjøpe sex på gata.

Slike ting snakker man sjelden om. Det er få som nevner TV, blader og medias fokus på kropp og hvordan de fremstiller kvinnekroppen som objekter. Det skal nemlig ikke være sånn at for å selge en hudkrem eller såpe så MÅ det være en naken dame som viser den frem. Det skal ikke være sånn at venner tvinger seg til sex. Eller at det er jenta som bærer skyldfølelsen. Man skal ikke kunne skylde på alkohol eller at ho ikke sa tydelig nok i fra om at ho ikke ville. Et nei er et nei.

Det er på tide med et oppgjør mot menneskesynet som råder i samfunnet i dag. Vi går nemlig mot ei ny helg. Det betyr at mellom 100 og 200 jenter blir voldtatt. Eller med andre ord, får ødelagt livet sitt.

onsdag 23. januar 2008

Skjulte motiver

Tanken om et innvandrer-regskap er fullstendig meningssløs. Innvandrere er ikke en utgift, men en stor ressurs. Uten innvandrerne ville Norge stoppet opp.

Når FrP loverpriser et forslag om innvandrer-regskap er det ikke fordi de vil være sikre på at det brukes nok penger på integrering. Det er fordi de vil stoppe innvandringen. Et regnskap etter FrPs modell vil derfor kun ha fokus på utgiftene knyttet til et mindretall som trenger ekstra oppfølging. De glemmer alt det innvandrerne tilfører samfunnet.

Samfunnet skriker etter arbeidskraft. Enten det er ingeniører, sjåfører, leger, eller renholdere. Uten innvandringen vi har hatt, og som vi kommer til å få, ville samfunnet stoppet opp. Vi er helt avhengig av at vi fører en politikk og legger til rette for at vi kan få flere nye landsmenn. Og vi er samtidig så privilegerte at vi også må bidra til å hjelpe noen av de som er på flukt.

Kommuner som tar i mot innvandrere får ekstra støtte for å sikre at disse blir integrert på en god måte. Det er viktig at kommunene aktivt bidrar til god integrering og at de dermed bruker disse ressursene som de får til dette. Men samtidig er det meget bra om noen kommuner lykkes så godt med sitt arbeid at innvandrere kommer i jobb, og med det ikke lenger trenger støtte fra det offentlige. Det ville være naivt å tro at kommunene ikke gjør det de kan for å få innvandrere raskest mulig inn i samfunnet – og på den måten slippe store sosialkostnader senere. Dermed må kommunene selv kunne bestemme hva de vil bruke disse pengene på.

Det er også interessant hva resultatene av et innvandrer-regnskap skal bli brukt til. Os kommune, FrPs utstillingsvindu, fikk et innvandrer-regnskap. Dette viste at kommunen faktisk gikk i pluss! Førte dette til at det ble brukt mer til integrering eller ble tatt i mot flere innvandrere? Innvandrerstopp, var beskjeden fra kommunen.

Det er unødvendig med et innvandrer-regnskap. Unødvendig fordi vi vet at innvandrere er en stor ressurs. Fordi vi er helt avhengig av dem. Og fordi et slikt regnskap lager et unødvendig skille mellom nordmenn.

Dette er ikke et punktum

Klimakammeratene brukte syv måneder på å flytte to millioner tonn CO2 kutt. Pluss en del fine og viktige formuleringer. Men forliket må ikke bety full enighet og stillhet, men en rolig start!

Jeg skal innrømme det var en skuffelse. En skuffelse å se at drømmen om en verdensledende miljøpolitikk som kunne bety stor motivasjon for andre land gikk i brast. Det som skulle være helt avgjørende å ta med i kofferten i internasjonale forhandlinger er i stedet egentlig en vits. Norge har nå et mål om at vi skal slippe ut ca 44 millioner tonn CO2 i 2020. Det er bare litt under Kyotokravet (maks 49 mill tonn) som vi skulle oppfylle innen 2012.

Dette betyr at vi tusler etter EU. Langt etter Sverige. Men hva gjør nå det? Poenget er jo ikke at vi skal være verdensmester! Nei, poenget er å vise at vi mener det vi sier når rike må ta størst kutt. For hvordan kan vi forvente at andre land skal ta kutt når vi ikke en gang våger å røre petroleumssektoren? Ja, vi har våre inntekter derfra, men dersom alle land skal tenke slik kommer det ikke noen kutt! Det er gjennom handling vi kan vise hva vi vil. Ikke gjennom store ord.

Derfor må klimaforliket være en begynnelse. En forsiktig start. Vi trenger konkrete virkemidler. Vi må se at utslippene begynner å gå ned. KrFU skal pushe på for at debatten fortsatt vil rase. For et minste felles multiplum er aldri noe å strekke seg etter.