torsdag 21. februar 2008

Tvangsdeling

Forslaget om tvungen tredeling av fødselspermisjonen som likelønnskommisjonen går inn for viser nok en gang hvordan politikere ønsker å detaljstyre familier ved å lage løsninger som alle skal passe inn i.

Men forslaget er et tilbakeskritt for likestilling, og mistillit til foreldre når staten ikke kan akseptere at familiene selv organiserer sin hverdag.

Familier fungerer best når de kan tilpasse løsninger etter hvordan familien selv ser det er praktisk og hensiktsmessig. Tredelingen er grov tvang overfor kvinnene som presses tilbake i jobb svært tidlig, mot sitt ønske. Fars ønske om mer samvær med barnet i det første leveåret må likevel taes på alvor. Det må gjøres ved å øke del totale fødselspermisjonen, og fars øremerkede del fra 6 til 10 uker, og ikke gjennom å tvinge familier til løsninger som ikke passer like godt for alle, og i alle deler av landet.

Lønnsgapet mellom kvinner og menn, og urettferdigheten mange kvinner møter i arbeidslivet oppheves ikke gjennom å omfordele noen ekstra måneder permisjon. Et slikt syn ser bort fra de virkelig store utfordringene i arbeidslivet, som mangel på heltidsstillinger i helsesektoren, store lønnsforskjeller for turnusarbeidere mellom statsansatte og industriarbeidere og et generelt stort lønnsgap mellom ansatte i det offentlige, og i det private. Å la dette være avgjørende for hvordan omsorgen for barna våre skal være er et overtramp mot familiene.

I likestillingens navn kan man ikke overse det biologiske fakta at det tar lenger tid enn 6 måneder for kroppen å komme tilbake i der den var før fødsel. Og når man i tillegg vet at våkennetter og jobber som krever mye reising er hverdagen for mange kvinner, vil en tredeling kun være tilpasset superkvinner. At noen familier finner løsninger der kvinnen går tilbake i jobb etter kort tid er flott. Men at dette skal være fasiten for alle er et tilbakeskritt for likestillingen.

onsdag 13. februar 2008

Muhammed - en runde til

Det er forkastelig at noen vil drepe noen som har tegnet noen tegninger - selv om det var av Muhammed. Men hjelper det saken å trykke tegningene på nytt?
Ytringsfriheten skal stå sterkt i et velfungerende demokrati. Det er viktig for meg at Norge skal være romslig og åpne for ulike syn og meninger. Og man skal få lov til å frembringe disse. I etterkant av forrige runde med "Muhammed-tegningene" mener jeg derfor vi kan si at det ble et spørsmål om ytringsfrihet, og ikke bare provokasjon. Det er tullete å trykke noen tegninger bare for å provosere, men det er viktig at man kan få lov til å uttrykke seg.

I Danmark ble tre personer arrestert etter at de planla å drepe Kurt Westergaard (som tegnet profeten Muhammed med en tent bombe i turbanen). Da det ble kjent reagerte i dag dansk media med å trykke nye bilder. Det kan se ut som at dette bare er å hive mer bensin på bålet, og slikt sett unødvendig. Men samtidig er det et forsvar og en støtte for Westergaard og for ytringsfriheten. Debatten som raste i 2006 var sunn, men volden og truslene som kom kan vi ikke respektere. Tegningen og trykkingen av tegningene var ikke brudd på norsk lov, og man misbrukte ikke ytringsfriheten. En frihet kan ikke "misbrukes". Da er det ingen frihet.

Det å legge bånd på andre, og det å kreve at alle skal mene det samme som en selv, mener jeg er uakseptabelt. Man skal kunne få lov til å ytre sine meninger, selvsagt innenfor noen grenser, men disse grensene skal i alle fall ikke settes av banditter og drapsmenn.

Jeg er redd dagens trykking av tegningene av Muhammed igjen vil føre til opptøyer. Det er trist dersom hensikten ved trykkingen kun er provokasjon eller demostrasjon. Man kan si mye om selve trykkingen, men det er ingen brudd på ytringsfriheten. Men av og til må man også veie andre hensyn. Det er nemlig ikke farlig å også vise respekt for andre.