onsdag 14. desember 2011

Canadas Kyoto-exit

I dagens spørretime utfordret jeg Olje- og energiministeren på Canadas oppsigelse av Kyoto

-avtalen. Mye av grunnen er nemlig den miljøfiendtlige oljesandproduksjonen. CO2-utslippene fra oljesandproduksjonen ligger skyhøyt over all annen oljeproduksjon, og er hovedgrunnen til at Canadas utslipp av klimagasser ligger 25 prosent over forpliktelsen i Kyoto-avtalen.

Regjeringen fortsetter å skryte av Statoils innsats i å utvinne oljesand på en best mulig måte. Logisk sett mulig å forstå. Men oljesand er ikke en nødvendighet! At Statoil og norge da står i spissen for den virksomheten som har gjort det umulig for Canada å innfri sine Kyoto-forpliktelser burde få konsekvenser.

Canadas miljøminister Peter Kent offentliggjorde i går at landet trekker seg fra Kyoto-avtalen. Mye tyder på at årsaken er at de vil unnslippe å betale en bot på 13 milliarder dollar for ikke å ha innfridd sine forpliktelser innen 2012. Da gir de også blaffen i sine egne utslipp. Det burde resultert i at Statoil trakk seg ut av prosjektet med oljesand.

mandag 5. desember 2011

På livet løs

I dag kommer Nasjonalt råd for kvalitet og prioriteringer i helse- og omsorgssektoren med anbefaling overfor Stortinget om innføring av tidlig ultralyd for alle gravide i uke 12 (i dag er det uke 17.-19). Det er knyttet stor spenning til hva regjeringen kommer til å lande på i denne saken, Arbeiderpartiet har varslet at de vil trosse faglige råd, men håpet er at resten av regjeringen vil lytte til fagfolkene. Vi vet at man kan avdekke om barnet har Downs syndrom, og noen hevder man i tillegg kan avdekke andre feil som kan forebygges i svangerskapet. Ingen medisinsk gevinst, sier Helsedirektøren. Det vil bare gå på livet løs for de barna med Downs syndrom.

Vi vet nemlig at tidlig ultralyd i 12. uke er oppskriften på å luke ut barn med Downs syndrom, for det er da du kan se nakkefolden på ultralydbildet. Når det heller ikke har medisinske gevinster ved å innføre det, håper jeg Arbeiderpartiet tenker seg om. Spørsmålet er om barn med Downs skal bli født. Forrige uke fikk vi høre historien om lille Ludvig som ble hetset på foreldrenes Facebookside fordi han har Downs. På kort tid viste over 27.000 mennesker sin støtte til Ludvig, og helseministeren uttalte at "alle barn er like mye verdt". Jeg håper de nå følger opp i praksis. Som politikere må vi veie etiske hensyn opp mot medisin og teknikk. I denne saken er det ingen grunn til å la teknikke gå foran etikken. Så dropp forslaget om tidlig ultralyd i uke 12!

torsdag 1. desember 2011

Dropp papirene!!

Vi sitter midt i innspurten av budsjettarbeidet på Stortinget nå. Hver dag kommer det tykke dokumenter i posthylla mi, og på pulten min i salen. De havner rett i søpla, slik de har gjort de siste årene. Så hva er poenget med å trykke opp pallevis med dokumenter?!



Vi fikk akkurat utdelt iPad på Stortinget. Det er et genialt verktøy og jeg bruker den flittig. Hvorfor kan man ikke da sende lenker til dokumentene, eller sende dem som vedlegg i en mail til oss? For noen kan dokumentene være greie å ha, men det bør holde å gi dem til fagkomiteene.

Stortinget må gå foran med et godt eksempel og droppe unødvendige papirer. Det vil spare miljøet, store økonomiske summer og spare de ansatte for masse unødvendig ekstraarbeid.

Sånn. Da fikk jeg ut dagens frustrasjon.

Location:Eidsvolls plass,Oslo,Norge

onsdag 23. november 2011

Derfor taper lavtlønte som blir uføre på ny reform

Først skal jeg presisere at det er mye bra i regjeringens forslag til ny uføretrygd. KrF har hatt dialogmøter med regjeringen i flere år om reformen, og våre innspill har langt på vei blitt lyttet til. Nå håper jeg de vil lytte igjen, eller så vil konsekvensen bli at færre kommer tilbake i arbeid.

Men regjeringens forslag på muligheten til å arbeide mens man er ufør er ikke god nok. Den legger opp til at avkortingen skal følge kompensasjonsgraden, dvs at inntekten (over friinntekt på 0,4 G) skal avkortes med inntekt multiplisert med kompensasjonsgraden. Men forslaget bommer på det viktigste feltet, nemlig om arbeidsinsentivene blir sterke nok! Når den uføretrygdede som har kompensasjonsgrad på ca 82,7 % kun får beholde 17 kr av arbeidsinntekten før skatt og 11 kr etter skatt er det ikke attraktivt å prøve å komme tilbake til arbeidslivet.

Folkelig forklart;
- Har du hatt lav inntekt før du ble uføretrygdet sitter du kun igjen med 11 kroner på hver 100 lapp du tjener!
- Det burde være enklere å kombinere trygd og arbeid
- Regjeringens modell kommer til å gjøre det vanskeligere å få uføre tilbake i arbeid.

Tabellen under viser at kompensasjonsgraden er forskjellig for forskjellige inntektsnivåer. Lav inntekt gir høy kompensasjonsgrad og dertil høy avkorting. Har du minsteytelsen (fastsatt til 2,48 G) i uføretrygd og tjener 100 kroner (over fribeløpet) sitter du med regjeringens opplegg igjen med 11 kroner etter avkorting og skatt. For tidligere inntektsnivåer på 5 G og 8 G er kompensasjonen lavere og dermed avkortingen svakere, men likevel så sterk at den uføretrygdede sitter igjen med så lite som hhv. 22 kroner og 32 kroner av en arbeidsinntekt på 100 kroner.


Hovedtrekkene i regjeringens modell for avkorting kan beholdes, men det er viktig at den enkelte sitter igjen med mer av inntekten etter at avkorting og skatt har tatt sitt. Ved å legge inn et makstak på avkorting slik at man i alle fall sitter igjen med noe kunne man unngått de verste tilfellene. En beholder også et system som gjør at de som har mest å tape på å bli uføre, har mest å vinne på å komme i arbeid, noe regjeringen legger vekt på i proposisjonen.

En slik løsning har flere fordeler:
• Den uføre sitter igjen med mer etter avkorting og skatt, arbeidsinsentivene øker
• Hovedtrekkene i regjeringens modell for avkorting beholdes
• Det er fortsatt slik at de som har mest å tape på å bli uføre, har mest å vinne på å komme i arbeid, men den relative forskjellen (som er stor i regjeringens opplegg) blir her mindre, det burde det ikke være politisk vanskelig å akseptere

Flytt russetiden til etter 17.mai!

Kunnskapsdepartementet har nå sendt spørsmålet om at russen får ta skriftlig eksamen før 17. mai på høring. Det betyr at vi kanskje endelig kan få slutt på dårlige eksamner på grunn av russetiden. For eksamen og russetid bør ikke gå hånd i hånd. Russens faglige prestasjoner svekkes, og slutten på 13 års skolegang bør kunne feires på en bedre måte enn i dag.

At eksamen ligger rett etter en lang russefeiring er uheldig. Russetiden bør heller komme etter de skriftlige eksamenene er unnagjort, og samtidig fylles med mer innhold. Tall fra en undersøkelse TNS Gallup gjorde for Forbundet Mot Rusgift (FMR) viste at 70 % av russen mener at deres faglige prestasjoner vil svekkes som en direkte konsekvens av russetiden og 80 % ønsker å avvikle eksamen før russetiden begynner. 
Dersom de skriftlige eksamenene legges til dagene før 17.mai, og at russefeiringen starter på nasjonaldagen og varer ut måneden vil det bli bedre. Deretter bør skolen avsluttes med en uke muntlige eksamener i begynnelsen av juni. På den måten unngår man at festingen fortsetter utover sommeren, og ved de muntlige eksamenene er det uansett kort forberedelsestid.

Russen er i de senere år blitt mer og mer kjent for festing, vold, ulykker og bråk. I samme slengen burde Kunnskapsdepartementet også gjøre noe med dette. En del skoler har allerede innført egne russeprosjekter med innsamling til bistandsarbeid eller lokale veldedighetsprosjekter. Sammen med flere rusfrie arrangementer ville dette gitt russetiden et bedre innhold og rykte.

fredag 18. november 2011

Vi trenger lokale justispolitikere!

Situasjonen i politiet er kritisk. Det er ansettelsesstopp, dramatisk sentralisering gjennom strukturendringer, gamle biler og utstyr, hverdagskriminalitet blir henlagt selv med kjent gjerningsmann, båtene står på land om sommeren, osv, osv. Samtidig som Politiets Fellesforbund varsler om behov for 6500 nye polititjenestemenn- og kvinner før 2020.

Det er i dette bildet jeg mener vi trenger en debatt om den manglende politiske innflytelsen og om behovet for flere politikere som jobber med justispolitikk. Vi trenger et større trøkk fra lokale politikere som arbeider med justispolitikk som kan sende beskjed inn mot sentrale myndigheter. Jeg savner lokale justispolitikere som kjemper for politi og beredskap. En ansvarliggjøring ville gitt et større press på justissakene enn vi ser i dag. Som stortingspolitiker er jeg i kontakt med lokalpolitikere som arbeider med samferdsel nesten hver dag. De lokale samferdselspolitikerne er enormt viktige for å løfte frem saker.

Derfor burde det være et mellomledd mellom justisministeren og politimesteren med politiske aktører. Spesielt fylkeskommunen har en mulighet, de kunne lagt politi og beredskap inn i en av fagkomiteene, og hatt jevnlige møter med politiet og diskutert justispolitiske saker. Utvidede politiråd er også en mulighet. I dag har vi 8 politiråd som møtes en gang i året der det er dialog mellom ordfører, rådmann, SLT-koordinator og politiet. Disse burde møtes oftere møter og kanskje med større og bredere deltakelse. De må også gå fra lyttemøter til mer medbestemmelse.

Dersom en lykkes med å sette justispolitikk mer på dagsorden lokalt og får til et samarbeid som gir politi og kommune bedre innsikt i hverandres oppgaver, utfordringer og prioriteringer vil effekten være stor. Gode lokale justispolitikere ville fått opp kvaliteten på forebyggingen rundt om i kommunene. Ordføreren skal være like viktig i "kampen mot kriminalitet" som lensmannen. De lokale justispolitikerne skal være vaktbikkjer og ombudsmenn og ha kunnskap om den viktige sektoren.

Politikere skal ikke løpe i veien eller overstyre politiet. Men de skal være drahjelp og medspillere. Vi må spille hverandre bedre, og få et sterkere trøkk for å sikre trygge omgivelser og et sterkere og mer synlig politi.

mandag 14. november 2011

Fevennens puppeglipp

Den spennende debatten om familie og oppvekst ble kjapt sablet ned av Fædrelandsvennens kommentator på lørdag med beskjeden; "Rull inn puppen". Det var beskjeden til "reaksjonære" holdninger om å få mer tid med barna sine. Dette viser behovet for personer som tør være politisk ukorrekt.

Familieministeren forsvant kjapt ved ny regjering i 2005. Familielivet ble en arena for likestilling, og barna må vike til fordel for arbeidslivets krav og behov. Politikkens hovedfokus er ikke lenger hvordan vi best mulig kan styrke familienes stilling, valgfrihet og mulighet til å løse omsorgen og hverdagen på sin ønskede måte.
Og arbeid og samfunnsmaskineriet skal gå foran familie, barna og tid til hverandre.
Da er vi på ville veier. Samfunnets viktigste institusjon er familie. Det er der grunnlaget for en trygg oppvekst legges. Det er de som kjenner sine barn best og som vet best hvilken omsorgsform de skal velge. Det bør heies når familien velger å jobbe 80 % hver for å få tiden til å strekke til, og omsorgsløsningene må tilpasses familiene og ikke arbeidslivet.
Foreldrene er erstattelige på jobb, men uerstattelige hjemme.
Derfor bommer Lysbakken på utspillet om amming (ikke press på amme/ikke amme, men beskjed om å komme seg kjappere ut i arbeid). Derfor bommer arbeidsministeren når hun sier at kvinner ikke kan jobbe deltid fordi vi trenger mer arbeidskraft. Derfor bommer regjeringen når de legger opp til A4-løsninger og fjerner kontantstøtten og valgfriheten for toåringene. Og derfor bommer Fædrelandsvennen når de stempler holdningene som reaksjonære og glemmer at den moderne familien ønsker valgfrihet og fleksible løsninger som gir dem mest mulig tid sammen og mulighet til å være familie.

mandag 7. november 2011

Vårt ansvar

VG lekker i dag nyheten om at Finansdempartementet jobber for å skrinlegge klimaforliket og droppe utslippskutt i Norge. Ikke overraskende den tid vi har sett uttalelser i den retningen fra departementet tidligere. I denne stund jobber regjeringen med en klimamelding, og de har mye å bevise. Å diskutere færre utslippskutt i Norge enn klimaforliket legger opp til er et blindspor.

Klimaforliket var bare en grunnplanke - en start - en forsiktig start. Det må komme flere tiltak, og vi må ta ansvar hjemme. Det er klart det er billigere å kjøpe oss fri, bevare regnskog og bruke midler internasjonalt. Men da kommer også spørsmålet, hvorfor skal et av verdens beste land å bo i vri seg unna? Verken Kina, India eller USA får gode argumenter til å gjøre en innsats hvis ikke vi en gang er villige.

Ja, vi skal tenke globalt. Vi skal bidra til å ta de billigste kuttene. Men vi må legge om vår måte å tenke på, drive fornybart og bærekraftig. Det er viktig for miljøet, og det er viktig for å tilpasse oss det samfunnet som kommer i fremtiden.

torsdag 3. november 2011

Den tryggeste forbrytelsen

Litt i lys av de siste ukens store fokus på voldtekt; Jeg fant et innleg jeg skrev for nesten fire år siden. Synes det er like aktuelt i dag. Bare så dumt at de forslagene som ble lansert den januardagen i 2008 ikke er fulgt opp.

Den tryggeste forbrytelsen
Det er helt sykt! Men helt sant. Voldtar du noen i Norge er det bare et par prosent sjanse for at du blir dømt for det. Det viser en rapport Voldtektsutvalget presenterer i dag.

Tallenes tale er klare. Mellom 8 000 og 16 000 voldtekter finner sted hvert år. Kanskje enda flere. Men færre enn hver tiende voldtekt blir anmeldt. Og av disse endte 12 % av anmeldelsene mellom 2003 og 2005 med dom. Hvorfor skjer dette?

Vi er mange som er opprørt over dette. KrFU har tidligere krevd at det må være godt tilgjengelige voldtektsmottak i hvert fylke, og det må gis mer informasjon om hvordan man skal reagere i slike tilfeller. Dessuten bør voldtekter prioriteres mye sterkere av politiet. Det er viktig at folk anmelder og at anmeldelsene blir tatt på alvor! Voldtekt er nestendrap. Det er lite som er mer forferdelig og tragisk enn en voldtekt. Men derfor må vi også gjøre mer forebyggende!

Det må være en årsak til at det skjer så mange voldtekter. Jeg tror det er noe med vårt syn på mennesker. Eller dvs kvinner. Går du inn på VG eller Dagbladet vil du kjapt kunne se halvnakne/nakne jenter eller masse artikler om sex. Eller reklameplakatene som står i gatene med bilder av pene jenter i undertøy. For å ikke snakke om naturliggjøringen av pornografi. Eller at det er helt naturlig å kjøpe sex på gata.

Slike ting snakker man sjelden om. Det er få som nevner TV, blader og medias fokus på kropp og hvordan de fremstiller kvinnekroppen som objekter. Det skal nemlig ikke være sånn at for å selge en hudkrem eller såpe så MÅ det være en naken dame som viser den frem. Det skal ikke være sånn at venner tvinger seg til sex. Eller at det er jenta som bærer skyldfølelsen. Man skal ikke kunne skylde på alkohol eller at ho ikke sa tydelig nok i fra om at ho ikke ville. Et nei er et nei.
Det er på tide med et oppgjør mot menneskesynet som råder i samfunnet i dag. Vi går nemlig mot ei ny helg. Det betyr at mellom 100 og 200 jenter blir voldtatt. Eller med andre ord, får ødelagt livet sitt.

onsdag 26. oktober 2011

Et bærekraftig velferdssamfunn

Da handlingsregelen ble innført i 2001, ble det lagt vekt på at deler av det økte handlingsrommet som oljeinntektene gir, skulle brukes til å styrke den langsiktige vekstevnen til norsk økonomi, for eksempel gjennom investeringer i infrastruktur, forskning og utdanning. Myndighetene har brukt handlingsrommet til å gjennomføre standardøkninger og øke utgiftene på en rekke områder. Prioritering av tiltak som styrker produktiviteten og vekstevnen på lengre sikt, herunder justeringer i skattesystemet, synes derimot å ha kommet noe i bakgrunnen.

Dette er sitat fra sentralbanksjefens tale 17. februar i år. Det gir en presis virkelighetsbeskrivelse. Veksten i offentlige utgifter er sterk. De samlede kostnadene til pensjoner og trygder er nå på 320 mrd. kroner, dvs. om lag en tredel av budsjettet. Norge bruker oljeinntektene i stor grad til å finansiere verdens kanskje mest sjenerøse velferdsstat, og i mindre grad til å investere i infrastruktur og utdanning for å legge grunnlaget for fremtidig vekst som kan trygge velferden på sikt.

Som ung kristendemokrat bekymrer det meg. Skal vi ha et bærekraftig velferdssamfunn, være konkurransedyktige, inkludere de som faller utenfor, ja så må det komme endringer. Vi må tenke mer innovasjon, forskning, kunnskap - fremtid. Jeg jobber nå med utkast til KrF sitt program for 2013-2017. Mitt mål er at dette gjennomsyrer våre svar på utfordringene fremover.

fredag 21. oktober 2011

Et stikk som redder liv

Du kjenner det på lukta. På lydene. Du ser det på smilene. Afrika. Det fantastiske kontinentet med enorme muligheter. Muligheter de snart vil gripe.

GAVI er den globale vakineorganisasjonen som Bill Gates dro i gang. Han aksepterte ikke at vaksiner ble lansert i vesten, og først etter lang tid ble de tilgjengelig for de fattigste. Gjennom fondet til han og kona har de alene spyttet inn $ 3 milliarder til vaksiner. Og vært med på å redde 5 millioner barn.

GAVI er ikke som WHO eller UNICEF. De er ikke ute i felten med personell. De bare skaffer vaksiner, organiserer og introduserer de vaksinene som landene er forberedt på å ta i mot og som de trenger. Denne uken har jeg sett hvordan det fungerer i praksis i et av verdens fattigste land, Malawi.

Fattigdom og vaksiner henger tett sammen. Man kommer ikke ut av fattigdom uten å holde seg frisk, og man blir fattig dersom man må bruke all tid på å forsøke å redde barnet sitt fra å dø av sykdom. Holder barna seg friske vil også ernæringssituasjonen deres være mye bedre.

I Malawi besøkte vi små landsbyer og relativt usentralt strøk. Kun 8 % av befolkningen har tilgang til elektrisitet, og transport er en stor utfordring. Likevel klarer de å gi 98 % av barna den samme vaksinen som vi får hjemme i Norge! Oppbevart kjølig, rene sprøyter og med samme kvalitet som polio- BCG- eller Hepatittvaksinen vår har hjemme.

Bare det siste tiåret årene har de redusert barnedødeligheten drastisk. Fra at hver femte barn døde før det fylte 5 år, til at "bare" hvert tiende barn dør. Nøkkelen ligger selvsagt i vaksineringen. Og når bistand måles kommer vaksiner og GAVI meget godt ut. På grunn av sin effektivitet har også Storbritannia, midt i sin økonomiske krise, valgt å opprettholde bistandsnivået og prioritere GAVI. Svaret er logisk. Det nytter. Hvert stikk redder liv.

fredag 14. oktober 2011

Når sentralstyringen tar av

Som politiker er muligheten til å bruke øremerking og innføre lover som kan tvinge gjennom din politikk alltid fristende. En oppnår en sikkerhet for at viktig politikk gjennomføres. Dessverre glemmer vi at landet vårt er langstrakt og det er store forskjeller. Internasjonalt er forskjellene selvsagt enda større. Da må sentralstyring brukes med forsiktighet.

Nyheten fra EU om at det blir forbudt for barn under åtte år i EU-land å blåse opp ballonger og at det blir 14-årsgrense på å blåse i bursdagsfløyter er eksempel på grovt misbruk. Begrunnelsen om at faren for at små barn ved et uhell skal svelge ballongen eller sette små biter fra plastfløyter og annet festleketøy fast i halsen, er ikke god nok for å gå så hardt til verks som EU gjør.

Av og til er det riktig med nasjonale retningslinjer og øremerking. I dette tilfellet er det kanskje mest morsomt, og nok en ting fra Brussel som vi kan kose oss over. Direktivet er kanskje også misforstått. Men poenget er like alvorlig. Beslutninger må tas nærmest mulig dem det gjelder, og sentralstyring må kun brukes ved nødvendighet. EU viser nok en gang at de ikke tenker slikt.

mandag 10. oktober 2011

Henlegger hverdagskriminalitet

Selv om regjeringen utnevte Politiet til budsjettvinner blir konsekvensen av statsbudsjettet for 2012 at vi får mindre synlig politi, mer hverdagskriminalitet blir henlagt og det blir mindre ressurser til forebygging.

De gode grepene regjeringen tar, er mer ressurser til PST, politihelikopter og nytt nødnett. Samtidig ender Politiet opp som en taper. Bildet til høyre fra BT viser at bemanningen blir dårligere rundt om i landet vårt. 19 av 27 politidistrikter har fått færre - og ikke flere - polititjenestemenn per innbygger siden 2008. Dette på tross av at et samlet Stortinget vedtok at vi skal øke bemanningen, og målet er 2 polititjenestemenn per 1.000 innbyggere i 2020. Nå har vi gått fra 1,8 i 2008 til 1,5-1,6 i 2011. Da er det ironisk at Aftenposten i går meldte at nyutdannende politimenn er sauepassere og går på NAV i stedet for å få jobb som politi.

Hva blir konsekvensene? For eksempel har Agder politidistrikt utarbeidet retningslinjer for hva som ikke skal prioriteres. Hverdagskriminalitet skal ikke etterforskes. Til og med tilfeller av vold og voldtekt skal i visse tilfeller legges bort. Jeg mener det er totalt uakseptabelt, og et veldig uheldig signal å sende ut. Vi må stoppe hverdagskriminaliteten og folk må oppleve at de blir tatt på alvor når de anmelder ting til Politiet.

torsdag 6. oktober 2011

Et stort forbilde

På en dag der fokuset ligger på Statsbudsjettet og hva som kommer, kom også nyheten om Steve Jobs død. Han bør være et stort forbilde for oss alle - at vi klarer å være visjonære. Når statsbudsjettet har roet seg, anbefaler jeg å se denne talen hans...

onsdag 5. oktober 2011

Det sorte gullet

Det er igjen debatter om norsk energipolitikk. Enten det gjelder nye oljefunn eller spørsmål om fortsatt utvinning av kull på Svalbard. Dilemmaene står i kø. Verden trenger mer energi. Verden trenger mer grønn energi. Klimaendringene vil komme dersom vi ikke legger om vår politikk. Verdens fattigste vil ikke få utvikling dersom de ikke får mer energi. Mer bruk av fossil energi vil føre til klimaendringer som vil ramme de aller fattigste.

Hva gjør vi? Jeg mener vi må klare å tenke langsiktig i energipolitikken vår. Og vi må få til en grønn revolusjon. Det betyr at vi må få til en omstilling fra å satse på fossil energi til ny fornybar energi. Og vårt utvinningstempo er så høyt at vi ikke tar ut full gevinst økonomisk heller. Det er nemlig ikke slik at vi alltid må utvinne oljen raskest mulig. Kåre Willoch har sagt mye interessant (fra 1996!) om dette;
"Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er."

"Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes."
Enda enklere er det med kullet. For skulle ikke norsk "miljøvennlig" olje ta over for kullet? Denne høsten skal regjeringen avgjøre om vi fortsatt skal ha kulldrift på Svalbard. To kullgruver er i ferd med å gå tomme, og Store Norske ønsker å åpne en ny gruve. Jeg mener de absolutt ikke bør få lov til det.

Kull er sterkt miljøfiendtlig, og kulldriften på Svalbard er ikke lenger avgjørende for å hevde norsk suverenitet. Som internasjonal miljøbevegelse sa på NRK i dag; Det er store paradokser med norsk kulldrift. Vi kan ikke si på internasjonale konferanser at vi som er foregangslandet, vi skal åpne en ny kullgruve?! Hvis ikke vi, det mest priviligerte landet i verden, går foran, hvem skal da gjøre det?

mandag 3. oktober 2011

Kanskje kommer kongen...

I dag foretas den høytidelige åpningen av Norges 156. Storting. Kongen kommer og vil skissere viktige saker for året som kommer. Samtidig kommer talen til å bli preget av de tragiske hendelsene 22.juli og oppfølgingen dette.

Det er viktig og riktig. Hele nasjonen ble rammet, og mange er fremdeles i sorg. Mange saker vil komme på dagsorden og da blir det viktig at vi klarer å være prinsippielle. For selv om denne saken er spesiell, er det mange andre mennesker som opplever traumatiske hendelser og trenger vår støtte.

Jeg forventer også at regjeringen kommer med svar på hvordan de vil sikre arbeid for alle, fattigdomsutfordringen, Norges rolle for å løse klimautfordringen og svar på debatten om sorteringssamfunnet. I morgen er det debatt om talen, og om regjeringen svarer mangelfullt, skal vi i alle fall debattere det med dem!

fredag 30. september 2011

Når fylla har skylda

KrF vil ha trygge byer. Folk skal kunne kose seg på byen enten det er på dag-, kvelds-, eller nattestid uten å være redd for å bli utsatt for vold. Slik er det dessverre ikke i dag. Hver tredje byborger er redd for å gå ute om kvelden. Mange kvinner kvier seg for å gå alene ute, og bare i Oslo i fjor ble det registrert 4557 voldstilfeller. Er vi enige om å gjøre noe med dette? Hva er så det mest effektive tiltaket?

Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS) har konkludert for oss. De har fulgt 18 byer de siste 10 årene, og statistikken er entydig. En times utvidelse av skjenketiden førte til en økning på i gjennomsnitt hele 17 prosent voldstilfeller. Effekten er symmetrisk, antallet voldstilsfeller går tilsvarende ned ved en times tidligere stengning. Hva bør vi gjøre da?

Jeg kan ikke se annet enn at vi må ta konsekvensen av de harde faktaene. I dag er maksgrensen for å få lov til å skjenke kl 03.00. KrF har foreslått av maksgrensen bør reduseres med en time, slik at kommunene selv innenfor rammen til 02.00 bestemmer hvor lenge utestedene skal få ha oppe ølkranene. Da blir det mer moro og kos på byen, mer trygget, og mindre vold og bråk. Hvis en i tillegg kombinerer dette med bedre og oftere kontroller, færre skjenkesteder og mer synlig politi er jeg sikker på at resultatet vil være enda kjekkere byturer.

mandag 5. september 2011

Kommunal kontantstøtte

Da beskjeden om at regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringene kan jeg ikke si at jeg ble overrasket. Det var tross alt dette de gikk til valg på. Men desto mer skuffende er det når de angriper valgfriheten til barnefamiliene på denne måten. Staten skal subsidiere barnehagene med 15-20.000,- pr barn, men å bruke noen tusenlapper på å sikre valgfrihet for de som ønsker å være hjemme med ett- eller toåringen er for mye å be om.

I går var jeg sammen med KrFs ordførerkandidat i Froland. Han ønsker å innføre lokal kontantstøtte, og gi ettåringene 7.000,- og toåringene 5.000,-. Da han ble møtt med at dette hindrer integreringen måtte han bare si; Vi har en grei gruppe innvandrere. De fleste er burmesere, kristne, og de fleste går i barnehagen. Norge er et land med store forskjeller. Det er over 40.000 som går på kontantstøtte, og bare i Aust-Agder er det nesten 1200.

Det betyr at det er mange som ikke lenger får den valgfriheten de ønsker, og taperen er familiene. Vi trenger lokale politikere som setter valgfrihet høyt, og vi trenger en ny regjering. La oss håpe at konsekvensene av dette valget blir begge deler.



onsdag 31. august 2011

Navnet Jesus…

Hvert år har ungdomsgruppene fra Misjonssambandet og Normisjon fått ti minutter til å gi informasjon til sjuendeklassingene om sine tilbud. Men nå har rektorkollegiet ved skolene i Mandal vedtatt at kommersielle, politiske og religiøse lag og foreninger ikke skal slippe til.

Resultatet er at de kristne organisasjonene ikke lenger er velkomne, mens organisasjoner som friidrett og korps fortsatt får informere om sine tilbud. Ifølge VG skal årsaken være tidsbruk, at skolen er et flerkulturelt tilbud og at organisasjoner som korps ikke har trosretning.

Dette er en forskjellsbehandling av religiøse organisasjoner. Det må være opp til de unge selv å avgjøre hvilke aktiviteter de ikke ønsker å delta på – at skolen her tar valget for dem og avskriver kristne organisasjoners fritidstilbud er uheldig.

Jeg mener at vi trenger en kunnskapsminister som kommer på banen og sier ja til mer engasjement og demokrati i skolen. Som tar initiativ til samarbeid og invitasjoner til alle lag og foreninger – så kan ungdommene bestemme selv om de vil bruke tiden på korps eller Jesus eller kanskje begge deler.

tirsdag 30. august 2011

Familie er jobb nr. 1!

Det fine med valkamp er at man får reise masse. I dag har jeg vært i Lillesand, og her hadde vi et flott besøk på Familiesenteret. Det var inspirerende å se det gode forebyggende og konfliktdempende arbeidet som gjøres! Familien er den viktigste grunncellen i safunnet vårt, og sterke familier gir et bedre samfunn.

Det ligger store muligheter i å satse på familier. Forebyggende samlivskurs, mer valgfrihet og styrket bestemmelse over egen hverdag gjør det lettere for familiene. Da legger vi også grunnlaget for en trygg og god oppvekst. Samtidig vet vi at ikke alle samliv holder, og da er det ekstra viktig å være tidlig inne med hjelp til barna. Vi vet at det er tøft å være barn med skilte foreldre, det viser seg med oftere uro, psykiske utfordringer, problemer på skolen ol. Statsminister Cameron trekker frem oppløste familier som en av årsakene til opprørene i London.

Det er langt fra Storbritania til Lillesand. Men å sterkere familier er en politisk oppgave å legge til rette for - i storpolitikken og i lokalpolitikken. Det arbeidet vi så i Lillesand, og sakene de lokale KrFerne Andreas Brovig og Ingebjørg R. Rudihagen løfter frem vil være viktig for familiene.



fredag 26. august 2011

Den økte fattigdommen

Gode oppvekstvilkår og et samfunn som er bra for barna er noe av det viktigste KrF kjemper for. I et samfunn der vi har det veldig godt, er det de som faller utenfor som trenger vår stemme. I Oslo melder nå Frelsesarmeen at det i år er stadig flere fattige som trenger hjelp. Første halvdel i år var det 1.521 mot 1.030 mennesker i fjor, og 655 barnefamilier med 1.298 barn mot 437 familier med 861 barn i fjor.

På Stortinget har KrF foreslått at flere skal få plasser i kvalifiseringsprogram og på tiltak for å få utdanning og arbeid. Dessverre har vi ikke fått gjennomslag for alt, og det er tusenvis av mennesker som står utenfor arbeidslivet, i fattigdom. Også styrket sosialhjelp, rusomsorg og gjeldsrådgiving ville vært viktig.

Nå er det lokalvalg. Jeg håper det kan bli fokus på temaet, og at politikere som er opptatt av fattigdomsbekjempelse kommer inn i kommunestyrene rundt om i landet. For vi bør bruke krefter på de som faller utenfor.





torsdag 18. august 2011

Samfunnet stiller ikke opp for gravide

De siste dagene har flere blitt provosert over at jeg har løftet abortdebatten igjen. Men motstanderne viser skuffende liten vilje til innsats på vegne av de vanskeligstilte gravide. Det må jo være et mål at alle har et reelt alternativ til abort! Aborttallene i Norge ligger på mellom 15-16.000 hvert år. Jeg mener det er mulig å redusere dette drastisk dersom vi setter inn tiltak som hjelper gravide til å kunne bære frem barnet.

Etter forslag fra KrF, vedtok Stortinget i vår å sette i gang forøk med å gi gratis p-piller til kvinner i aldersgruppen 19-24 år. Pprøveprosjektet var i Hamar og Tromsø hvor 3.500 kvinner i denne alderen fikk gratis hormonell prevensjon. Resultatet? En halvering av antall aborter! Vi kan gjøre mye for å hindre uønskede graviditeter.

I Stortinget har vi foreslått at det må komme en:

- Økning av engangsstønaden til mødre fra ca 35.000kr til 2G, ca 150.000kr
- Økte bevilgninger til rådgivningstjenesten med 5 millioner.
- Gratis prevensjon for alle ungdom mellom 16 - 24 år.
- Innføre obligatorisk rådgiving for alle som ønsker å ta abort.

Og det var i denne sammenhengen jeg også foreslo at det også må være et alternativ med adopsjon fremfor abort.

Vi vet at en stor andel av de som utfører abort opplever alvorlige ettervirkninger. Dessverre er det i dag liten veiledning og presentasjon av rettigheter. Det er ille fordi vi også vet at 1 av 4 unge gravide utfører provosert abort av økonomiske årsaker. Når engangsstøtten til kvinner som ikke har rett på fødselspenger er på 35.000 kr er det ikke så rart. For er du i god jobb kan du få fødselspenger på opp mot 470.000 kr! Det burde være en selvfølge at samfunnet sikrer vanskeligstilte gravide en trygg økonomi, og vårt forslag var å utvide støtten til 150.000 kr. Det burde vært et minimum.


Spørsmålet er om samfunnet gjør plass til flere barn, og om vi gir vanskeligstilte gravide det valget de fortjener. I dag mener jeg vi ikke gjør det.

tirsdag 16. august 2011

Adopsjon et alternativ til abort

Er det ingen solidaritet mellom de uønskede gravide og de ufrivillige barnløse?

I 2009 var total, gjennomsnittlig ventetid fra registrering i Adopsjonsforum til man kom hjem med barnet 3 år og 6 måneder. Det er en lang tid å vente. Mye lenger enn de 9 månedene som er vanlig ventetid for de fleste. Det er en kø av voksne par som ønsker å bli foreldre i Norge. Reglene for adopsjon er strenge i Norge, det er bra. Fordi det ivaretar barnas beste. Men det er ikke hovedgrunnen til den lange ventetiden. Hovedgrunnen er at de aller fleste adopsjoner i Norge er utenlandsadopsjoner – det er en tidkrevende prosess.

I Norge gjennomføres det over 15.000 aborter hvert år. Samtidig som det er en kø av mennesker som ønsker å bli foreldre. Det er et paradoks. Det ble gjennomført 528 adopsjoner i Norge i 2010. Det var 53 innenlandsadopsjoner i Norge i 2010 der barnet var under 3 år, 51 av disse var stebarnsadopsjoner, 1 var fosterbarn og 1 var ”Andre, uoppgitte og anonyme adopsjoner”.

Med andre ord, er det ingen som velger å bære frem et barn for så og adoptere det til noen som ønsker å bli foreldre. Dersom bare 5 % av de som planlegger abort heller velger adopsjon i stedet, ville det ikke vært noe særlig kø eller ventetid på å få adoptere heller.

Adopsjon fremfor abort er langt vanligere i f.eks USA enn i Norge. Min opplevelse at dette ikke har prioritet i Norge. Og kanskje er det enklest for systemet at alle velger abort.

Det burde vært mer informasjon om adopsjon som et alternativ til abort. Norge bør ha en målsetning om å øke dette antallet betraktelig. For mange ufrivillige barnløse vil det være den største gaven de kan få.

mandag 15. august 2011

Valgkampstart!

Da var valgkampen igang, og jeg må si endelig. Det har vært en viktig og verdig pause fra vanlig politisk debatt, men det er også godt å få normalisert ting. Min opplevelse fra helgens valgkamparrangementer var at de vi møtte på standen var ivrige og interesserte. Her er bilde fra Evje. Og som flere har sagt, kanskje litt mer positivt innstilt enn vanlig. Det liker vi politikere!

Nå er det full fart, og masse moro som står foran oss. Vi skal gjøre vårt beste for å fremstille vår politikk og våre løsninger på en saklig og god måte. Det blir fokus på familie og barn, eldre, frivillighet og kristen kulturarv og trosfrihet. Viktige og gode tema, som skal fremføres av våre gode og lokale kandidater i de neste fire ukene frem mot valget!

torsdag 11. august 2011

Opptøyene – England mangler fedre

Flere norske medier peker først og fremst på innstrammingstiltak fra den britiske regjeringens side som hovedårsak til opptøyene vi nå ser i flere Engelske byer. På nrk.no blir statsminister Cameron kalt en overklassepøbel. Jeg synes denne fremstillingen er for enkel. Den britiske sentralbanksjefen advarer mot å tro at det er økonomiske årsaker som skyldes uroen. Han påpeker at fire ganger så mange jobber er blitt skapt i privat sektor enn det som har blitt redusert i offentlig sektor i år.

Problemstillingen er åpenbart mer sammensatt. Langvarig fattigdom, arbeidsløshet og svakheter i skolesystemet er bare en del av bildet og kan ikke unnskylde vold og kriminalitet.

En annen viktig årsak til volden er familieoppløsningen de siste tiårene. Dette er særlig et problem blant afro-karibiansk ungdom, som har vært en sentral gruppe i opptøyene. De mangler farsfigurer, normer for rett og galt og føler i stedet tilhørighet til kriminelle gjenger. Det har lenge vært stygge hendelser blant afro-karibiske gjenger med drap og kriminalitet begått av ungdom og barn under den kriminelle lavalder. Labourpolitikeren David Lammy, fra Tottenham, forteller til the Guardian at 59% av karibiske barn i hans distrikt vokser opp med bare en foreldre.

Her er det ikke slik at det forventes at to voksne vil ønske å stifte en familie, oppdra barna sammen, elske dem, mate dem og gjøre dem i stand til å leve selvstendige liv. Tvert i mot forteller Lammy; "Foreldre er ugifte, barn er et resultat av tilfeldig sex. Fedre er ikke til stede og ingen forventer at de skal være det heller. I tillegg er det ingen utvidet familie som kan ta ansvar." Han hevder at det som man nå opplever er fruktene av mangelen av mannlige rollemodeller i unge menns liv. Jeg mener han har et godt og viktig poeng.

mandag 8. august 2011

Lar seg ikke skremme

Denne sommeren har vi som nasjon fått en kraftig oppvekker. Våre fundamentale verdier er blitt utfordret. Det norske folk har reist seg for det vi tror på, og står sammen for det åpne, tolerante og frie samfunnet, som vi tidligere har tatt for gitt.

I store deler av verden opplever mange grupper å ikke være like privilegerte som oss. Mange opplever å bli diskriminert og forfulgt på grunn av sin etnisitet eller tro. Forfølgelse av kristne dekkes sjelden av norske medier, kanskje derfor også at mange kristne i Norge ikke tenker like mye over problematikken.

Minst 23 kristne irakere ble skadet etter et koordinert forsøk på å spre frykt blant de kristne irakere forrige torsdag. Det var den syriske katolske kirke i Kirkuk som ble rammet av bomben, kort tid etter ble også to bilbomber funnet og uskadeliggjort utenfor andre kirker i området. Pastoren, Haithem Akram, leder for en av kirkene som var terrormål, sier; "Terroristene vil at vi skal flykte fra Irak, men det får de ikke til. Vi skal bli i landet vårt."

Iraks kristne minoritet består for øyeblikket av 1,4 millioner mennesker og har blitt vesentlig redusert siden Saddam Hussein satt med makten, nær én million kristne har flyktet til andre regioner eller andre land. Saddam Hussein og hans sekulære Baath-parti lot Iraks kristne få en viss frihet. Saddams utenriksminister Tariq Aziz tilhørte den kaldeisk-katolske kirke.

Voldshandlinger rettet mot kristne irakere toppet seg i oktober i fjor da 52 personer ble drept og et dusin personer skadet i et angrep på Bagdads ”Our Lady Salvation Catholic Church”.

Vi leser og diskuterer mye om hvordan muslimer og jøder behandles i Norge og Europa. Det er bra. Men hva kristne nå gjennomgår i Midtøsten skriver ingen om. Fagbladet Journalisten kåret til og med temaet i mars til et av de mest underrapporterte i norske medier.

Jeg kan også nevne at kristne i Gaza og på Vestbredden er under hardt press. Hamas har ingen interesse av å beskytte dem, og kristne palestinere må kjempe for troen sin. I Egypt ble en koptisk-ortodoks kirke i Alexandria angrepet med en bilbombe nyttårsaften. Minst 20 ble drept, flere enn 75 såret.

Vi må få øynene opp for mennesker som blir forfulgt for sin tro, uansett hva de tror på.

torsdag 4. august 2011

Vi kan fortsatt redde mange

Terror, ekstremisme, krig og dårlig lederskap er noen av årsakene til at FN for første gang på 20 år tar i bruk begrepet hungersnød. Afrikas horn, Etiopia, Djibouti, Somalia og Kenya er hardt rammet av en lenge varslet sultkatastrofe, og FN varsler at minst 12 millioner mennesker er rammet. De siste årene har avlingene slått feil, og verdenssamfunnet har ikke gjort nok for å unngå situasjonen Afrikas horn er kommet i.

Situasjonen er den verste på 60 år, og Somalia er hardest rammet. Krig og korrupsjon gjør hjelpearbeidet vanskeligere. Det er tragisk at vi ikke har klart å gjøre mer enn det vi har. Nødhjelp vil alltid være viktig, men forebyggingen og hjelp til selvhjelp må prioriteres enda høyere slik at vi kan unngå slike katastrofer.

Nå trengs hjelpen raskt. Det vil være kritiske uker fremover, og vi kan alle hjelpe. Her kan du f.eks støtte Kirkens Nødhjelps viktige arbeid.

tirsdag 2. august 2011

We shall overcome

Det var godt å se kollegaene mine på Stortinget igjen. Etter så mye fokus, omtale, bilder, historier og analyser, så var det godt å se menneskene igjen. En verdig minnemarkering i Stortinget og gode klemmer fra kollegaene viser noe av samholdet som er i det politiske Norge. Vi står samlet bak håndteringen som bl.a Statsminister Stoltenberg, Justisminister Storberget og Oslo-ordfører Fabian Stang har stått i spissen for. Selv var jeg i utlandet da terrorangrepet skjedde, og jeg var stolt av landet mitt!

Stolt av måten hatet ble møtt på; President Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down." Statsminister Jens Stoltenberg, 22/7: "Vårt åpne samfunn består også denne prøven. Svaret på vold er enda mer demokrati.".

Og stoltheten steg da jeg så Stine Renate Håheim, Stortingsrepresentant fra Ap og tilstede på Utøya sitere en venninne til CNN: “If one person can hate this much, imagine how much love the rest of us can create. Violence creates violence, hate creates hate. We will respond to this with love.”

Martin Luther King jr. sa: ”Hat kan aldri fordrive hat, det kan bare kjærlighet”. Det er det vi beviser i disse dager. Ja, mange har et enormt sinne, på gjerningsmannen, på urettferdigheten -på Gud. Det er lov! Det skal vi få lov å ta ut. Og så skal vi som står rundt, og egentlig ikke fatter hvor stor tragedien er, eller hvor vondt mange har det, vi skal få lov til å være noe for våre medmennesker.

”Vi har opplevd en kjærlighet som har åpnet alle porter i oss, helt til vårt innerste rom. Vi har hentet fram en sosial kapital som vi nesten ikke visste vi hadde,” sa Nidaros-biskop Tor Singsaas under åpningen av Olavsfestivalen. Vi har vist våre verdier i praksis.

På en minnemarkering i KrF begynte Knut Arild å synge på "We shall overcome". Den ble sunget i svarte kirker på 18-1900-tallet, og den synges i dag. Som en kjent ikke-voldelig protest om at vi skal vinne over hatet. Det ble et sterkt, men flott øyeblikk.

Det er ikke huset, bilen, hytta ved sjøen - eller på fjellet, som er det viktigste i livene våre. Av og til virker karriere, suksess, materielle ting som det som avgjør alt. Men i bunn og grunn er det livskvaliteten - de tingene som ikke kan telles - som tross alt er viktigst. Venner, familie, tro, håp - og kjærlighet. De viktigste tingene er ofte ikke ting.

Det må vi huske i disse dager. Men kanskje mest av alt, i ukene, månedene og årene fremover.

torsdag 16. juni 2011

Feil medisin å fjerne kontantstøtten

En rekke utvalg og flere politikere også fra FrP og Høyre foreslår å fjerne kontantstøtten. Men de skriver ut feil medisin, eller bruker diagnosen for å få gjennom sin vilje. Helt andre tiltak må til skal man klare å senke terskelen ut i arbeidslivet for kvinner med innvandrerbakgrunn og for å barna det språklige og pedagogiske tilbudet som de trenger før skolestart.

For fjerning av kontantstøtten vil ikke fremme integrering og inkludering. Gratis kjernetid i barnehagen, oppsøkende arbeid for å få innvandrere til å bli "trygge" på barnehagene, arbeid som en del av introduksjonsordningen, arbeidslivsveiledning og andre gode integreringstiltak er bedre og mer effektiv medisin.

Dersom en velferdsordning som kontantstøtten fjernes for alle familier med den begrunnelse at familier med minoritetsbakgrunn ikke skal bruke den, hva slags holdninger vil det skape blant familier som bruker kontantstøtten og som ser på ordningen som en viktig ordning for dem? Hva slags reaksjoner vil det gi hos de tusenvis av foreldrene rundt i landet som faktisk ønsker å være hjemme med ett- eller toåringen, men som ikke lenger får råd til det, spurte vår familipolitiske talsmann Øyvind Håbrekke denne uka.

Faktum er jo at også mange familier med minoritetsbakgrunn velger kontantstøtte for å være sammen med egne barn på lik linje med andre familier. Valgfrihet må gjelde for alle, og vi skal selvsagt også respektere at innvandrere vil være hjemme med egne barn.

Det blåser rundt kontantstøtten for tiden. Jeg mener likevel sterkt at den bør beholdes. Jeg mener et samfunn blir beriket av at valgfriheten ivaretas gjennom at familiene selv kan velge den beste omsorgsløsningen. Det er mange som mener det er tidlig å sende ettåringen i barnehagen. Jeg synes vi skal ha respekt for dette, og kontantstøtten er en god ordning for å tilrettelegge for dette. Vi må øke valgfriheten, ikke svekke den. Derfor burde kontantstøtten økes, ikke fjernes.

onsdag 15. juni 2011

Et eksempel på samhandling

I går hadde vi debatten om den såkalte samhandlingsreformen i Stortinget. Her kommer mitt innlegg, som viser til et godt samarbeid i Setesdal, men også til utfordringene det er for å sette en så stor reform ut i live allerede fra nyttår.

Norges minste regionråd ligger i Setesdal, og kommunene Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle samarbeider i regionen interkommunalt, bl.a. innenfor helsefeltet. Samhandlingsreformen har stått på agendaen i setesdalsregionen i hele to år. Flere prosjekter er igangsatt, bl.a. innen psykisk helse og rus. Et lokalmedisinsk senter planlegges lokalisert til Evje, og det jobbes med dette i tett samarbeid med Sørlandet sykehus. Det fortjener de ros for. Jeg har tro på at det skal bli et godt prosjekt, men langt fra alle kommuner er kommet like langt.

For å lykkes med Samhandlingsreformen er man avhengig av at kommunene får tid til å bygge opp den nødvendige kompetansen når de skal påta seg nye og utvidede oppgaver. Endringene som følger av reformen, vil få store administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene og burde derfor fått en mer gradvis innføring, slik at kommunene fikk tilpasset sin organisasjon og drift til de nye oppgavene.

Når det gjelder Samhandlingsreformens intensjon om at folk skal få hjelp der de bor, vil reformen for innbyggerne i Distrikts-Norge bety at enkelte tjenester vil ytes geografisk langt unna der de er bosatt. Det å utvikle kvalitativt gode tjenester med denne reformen vil være ressurskrevende og ta tid. Det er også krevende å finne de gode, administrative samarbeidsformene, som gjør det juridisk mulig å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Å sikre tilstrekkelig kompetanse til å utføre de nye oppgavene stiller også store krav til kommunene, i forhold til både rekruttering og oppbygging av sterke fagmiljø i samarbeid med andre kommuner. Jeg beklager derfor regjeringens hastverk med å innføre reformen så lenge virkemidlene er så uklare.

Jeg stiller meg kritisk til om de økonomiske incentivene, slik de er beskrevet til nå, er tilstrekkelige til å oppnå intensjonene i Samhandlingsreformen. Det er store byråkratiske kostnader knyttet til samhandling, både interkommunalt og i samhandlingen med sykehuset. Det er viktig at det er ressurser både i kommunene og i helseforetaket til å samhandle reelt. Nye måter å organisere helsetjenesten på, f.eks. i lokalmedisinske sentra, medfører også investeringskostnader. Det hjelper ikke med statlig prosjektstøtte dersom det ikke finnes midler til å føre gode prosjekter over i en driftsfase. Når en kommune som f.eks. Bykle får ca. 800 000 kr i 2012 til å møte Samhandlingsreformen, og deler av dette beløpet skal brukes til å medfinansiere sykehusopphold, sier det seg selv at det ikke er mye igjen til investeringer og oppbygging av nye kommunale tilbud. Det er bekymringsfullt.

fredag 10. juni 2011

Visjoner for sykehuset!

Det er igjen blitt debatt rundt sykehusene våre på Agder. La meg innledningsvis slå fast at to viktige ting: Pasientsikkerhet må ha førsteprioritet. Og i 2020 har vi et enda mer kompetent og spesialisert sykehus!

Vi har et sykehus i Arendal som vi kan være stolte av! Høy kompetanse, dyktige ansatte, gode resultater og et bygg for fremtiden. Det blir lagt merke til langt utover fylkesgrensene, og jeg mener, og har tro på, at sykehuset kommer til å bli videreutviklet. Den medisinsk faglig og teknologiske utviklingen er imponerende og utfordrende. Utviklingen går utrolig raskt. Vi ønsker jo også at ny kunnskap, ny teknologi og moderne diagnostikk og behandling skal tas i bruk på vårt sykehus. Derfor må vi forlate forestillingen om å bevare ting som de er, men i stedet bidra til at sykehuset i Arendal får tilgang på topp kompetanse og utstyr. Den dagen vi er pasienter eller pårørende vil vi stille opp med høye forventninger, og vi vil kreve å bli møtt med det beste tilgjengelige tilbudet og god service, - og vi vil også kreve at vår sikkerhet er ivaretatt i all diagnostikk og behandling.

Regjeringen har endelig innsett at Sørlandet sykehus har blitt underfinansiert, faktisk med ca 2 milliarder kroner de siste 10 årene. Nå får vi 200 mill ekstra i året, noe som vil være viktig for utviklingen. En utvikling jeg hilser velkommen, og som jeg samtidig etterlyser visjonene for! Debatten om barneavdelingen viser at det er skapt en fryktkultur som vi må kvitte oss med.

Selvsagt skal vi ha en føde- og barneavdeling i Arendal. Selvsagt skal vi ha et akuttsykehus, med den beredskapen det krever. Det har vi heldigvis fått bekreftet mange ganger, og det må ligge til grunn for den utviklingen som skjer. For vi vil være mer! Sykehuset vårt har blant annet en høyspesialisert hjerteseksjon med PCI-behandling (”hjerteblokking”). Denne enheten i Arendal er den eneste i sitt slag mellom Oslo og Stavanger, og PCI-senteret i Arendal betjener nesten 500.000 innbyggerne i Telemark, Vest- og Aust-Agder. Det er til Arendal de blir fløyet når det skjer noe. Slik vil det også være i fremtiden. Medisin blir mer og mer spesialisert, og vi vil derfor få flere spesialiserte tjenester. Arendal ligger godt plassert geografisk til å få flere spesialiserte funksjoner. Vi må derfor ha en visjon om at de faglige og teknologiske forutsetningene blir lagt til rette slik at sykehuset i Arendal kan få flere delregionale funksjoner i fremtiden.

Og det er her vi trenger visjonene og strategiene for fremtiden. Jeg tror mange er lei av kampen mellom sykehusene på Sørlandet. Det er som en helhet vi kan bli store og øve innflytelse nasjonalt. Hver for seg er sykehusene på Sørlandet små eller mellomstore. Som en organisasjon, Sørlandet sykehus, er vi en betydelig aktør i nasjonal sammenheng.

Skal vi klare å bygge dette sykehuset, og nå opp i den utviklingen som skjer, så må vi jobbe sammen. Da må vi alle bidra til å bygge ned intern mistenksomheten og mistillit. Det er nød nok til alle – både i dag og i årene som kommer. Diskusjonen om ”stedlige ledere ” er spørsmål som må håndteres internt i organisasjonen i forhold til strategiprosessen. For meg virker det som et blindspor å fokusere på dette. Dersom vi har en visjon om å stå sammen for å bli sterke, dersom vi ønsker å bygge en felles kultur til beste for både ansatte og pasienter, så er det min oppriktige mening at sykehusene bør ha felles ledelse for alle avdelinger, ikke bare innen Medisinsk klinikk. Det som imidlertid er viktig er at sykehuset har ledere som ivaretar virksomheten like godt begge steder, og bidrar til samarbeid, utvikling, innovasjon og inspirasjon begge steder. Eller alle tre steder, altså også Flekkefjord, der det er naturlig.

Kampen må ikke stå mellom sykehusene på Sørlandet. Kampen må stå for pasientsikkerheten på Sørlandet og for å sikre oss et best mulig sykehustilbud. Visjonene bør være store, men utfordringen blir å jobbe sammen, ikke mot hverandre. Da kommer vi nemlig ikke videre.

onsdag 8. juni 2011

LO + FrP = sant

LO skal liksom stå for solidaritet. Men den rekker ikke ut over medlemsrekka. Dagens utspill fra LO-leder Roar Flåthen om å droppe klimaforliket, eller det vil si, stå på klimaforliket, men heller ta kuttene utenlands. Men hvis ikke vi har råd til å ta kuttene, hvilket land er det da som har råd?

Det burde ringe en bjelle hos LO-lederen når utspillet hans blir kun lovprist av dem som ikke tror på klimaendringene, nemlig FrP. Men det er egentlig ikke noe nytt at disse to finner hverandre, paradoksalt nok. For LO tenker kun på sine medlemmer, og FrP tenker kun på seg selv. Men vi kan ikke være oss selv nok! Eller kommer det LO-støtte til FrP også nå da?

Jeg mener klimaforliket var- og skal være planken i klimapolitikken. Det var en start! Opptrappingen vil komme! Fokuset i samfunnet og i verden ellers går denne veien, og da må Norge ikke bare følge med, men også ta lederskap. Fremtiden er miljøvennlig og fornybar. LO bør forstå at hvis vi ikke gjør omstillinger i dag, vil vi tape i morgen.

Derfor utfordrer jeg også LO-medlemmene til å si fra. Lederen bør ikke få slippe unna dette. Han bryter kongressvedtak, og det som burde vært LOs politikk. Da bør LO manne seg opp, sette lederen sin på plass, eller like godt bytte han ut.




mandag 6. juni 2011

Politisk parti til salgs

Nordmenn med feite lommebøker kan nå sikre seg politisk innflytelse gjennom å kjøpe sentralstyreplasser i Arbeiderpartiet. En enkel beregning viser at hver sentralstyreplass koster ca 3 millioner kroner. 9 millioner kroner burde kunne gi hele tre plasser. For store organisasjoner med behov for mye politisk innflytelse bør dette absolutt være av interesse.

Da tilsier beregningene at hvis Arbeiderpartiet har ca 20 plasser i sentralstyret, skulle i overkant av 30 millioner gi simpelt flertall. Dette partiet sitter med regjeringsmakt, så vi snakker om mye makt for lite penger. Prisen er sannsynligvis utenfor rekkevidde for de fleste nordmenn, men jeg tror at tilbudet kan være interessant for store organisasjoner med faste inntekter fra trofaste medlemmer. For eksempel kan økte skattefradrag for aktuelle organisasjoner være en mulighet for å få gjenytelse i kroner og ører. I så tilfelle er det bare å slå til. Løp og kjøp.

torsdag 26. mai 2011

Regjeringen nedprioriterer bekjempelse av fattigdom

I dag har vi nok en gang fått bekreftet at denne regjeringen ikke prioriterer bekjempelse av fattigdom. En OECD- rapport som ble presentert viser at forskjellen mellom rike og fattige har økt mer i Norge enn i vestlige land ellers. Den evige kampen om å ta de rikeste, har gjort at regjeringen har glemt å hjelpe de fattigste.

Når det nå viser seg at regjeringen også har tapt kampen om å ta de rikeste, er det betimelig å spørre seg hva regjeringen egentlig har fått til... Resultatet etter fem år med rødgrønt flertall er ti prosent flere bostedløse, flere fattige barn og flere i kø i psykiatrien. Over 4 000 står i kø for å få rusbehandling, 600 000 personer i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet og andelen funksjonshemmede i arbeid går ned.

Da KrF foreslo en fellespolitisk innsats mot fattigdom, ble vi møtt med skuldertrekk fra regjeringen. Regjeringen stemte også ned KrFs forslag om en nasjonal fattigdomsdugnad. KrF har i flere omganger purret på en fattigdomsmelding som viser regjeringens virkelighetsforståelse på fattigdomsfeltet, kombinert med tiltak for å bekjempe fattigdom. Men det lar vente på seg. Den er blitt utsatt gang på gang. Nok et tegn på at fattigdomsbekjempelse ikke er prioritert høyt nok av regjeringen?

torsdag 12. mai 2011

Valgkamp kick-off!

Ja, du leste rett! Det var det vi hadde på Dahlske vgs i Grimstad i dag. 16-åringene skal få stemme til kommunevalget her, og kommunene kjører aktiv informasjon for å sikre at flest mulig stemmer. De gjennomførte et flott arrangement, der KrFU som vanlig skilte seg positivt ut!

Denne fantastiske gjengen hadde i tillegg til den gode politikken både KrF-bananer, popcorn og mulighet til å farge håret gult! Det var mye liv og mange gode samtaler om politikk. Og selv om jeg ikke har støttet 16-års stemmerett mener jeg det er flere positive sider med at Grimstadungdommen får stemme. Det blir mer fokus på ungdomssaker, og flere unge kandidater.

Nå oppfordrer jeg bare alle skoler til å kjøre gode arrangement som kan opplyse ungdom enda bedre slik at flest mulig går og stemmer. Så kan heller valgkampen vente enda litt med å komme skikkelig i gang...!

mandag 9. mai 2011

Hva går Norges gjeld ut på?

I dag fikk jeg sendt av gårde et spørsmål til utenriksministeren om illegitim - urettferdig - gjeld. Det er viktig at vi får gjennomgått Norges gjeld, og sikre at verdens fattigste ikke lider under renter og avdrag på gjeld som er illegitim.

I forbindelse med behandlingen av utviklingsmeldingen i 2009, ba et samlet Storting Regjeringen om å gjennomføre en gjeldsrevisjon. Regjeringen fulgte opp ved å forplikte seg til å gjennomføre en gjeldsrevisjon i regjeringserklæringen Soria Mora II. Men denne gjeldsrevisjonen har enda ikke blitt satt i gang. Når kan vi forvente at dette arbeidet settes i gang?

SLUGs rapport fra 2010 - Is Indonesia’s debt illegitimate? - avdekker illegitim gjeld til Norge og er et klart eksempel på at en norsk gjeldsrevisjon er høyst nødvendig. Det er svært viktig å få gjennomgått og revidert all utestående u-landsgjeld til Norge for å vurdere om gjelda er urettferdig eller illegitim og bør slettes.

søndag 8. mai 2011

Til ettertanke

I antikkens Hellas var Sokrates kjent for å sette kunnskap høyt. En dag traff en bekjent den store filosofen og sa: «Vet du hva jeg nettopp hørte om din venn?"

"Vent litt," svarte Sokrates. "Før du forteller meg noe, ønsker jeg at at du lar det passere gjennom en liten test. Den kalles trippel filter test."

"Tripel filter?"

"Det stemmer," fortsatte Sokrates. "Før du forteller meg noe om min venn, kan det være en god idé å ta et øyeblikk og filtrere det du skal si. Det er derfor jeg kaller det trippel filter test. Det første filteret er sannhet. Har du forsikret deg om at det du skal fortelle meg er sant? "

"Nei," sa mannen, "faktisk har jeg bare hørt om det."

"Greit," sa Sokrates. "Så du vet egentlig ikke om det er sant eller ikke. La oss nå prøve det andre filteret, filteret om godhet. Er det du er i ferd med å fortelle meg om min venn noe bra? "

"Nei, tvert imot ..."

"Så," fortsatte Sokrates, " " du vil fortelle meg noe dårlig om ham, og du er ikke sikker på at det er sant. Du kan fremdeles bestå prøven, fordi det er ett filter igjen: filteret om nytten. Er det du vil fortelle meg om min venn til noen nytte for meg? "

"Nei egentlig ikke ...??"

"Vel," konkluderte Sokrates, "hvis det du vil fortelle meg hverken er sant eller godt eller enda til nyttig, hvorfor fortelle meg det i det hele tatt?"


fredag 6. mai 2011

Optimisme i distriktet

Setesdalskonferansen arrangeres en gang i året, og samler rundt 50 ulike bedrifter fra regionen. Det er små bedrifter med en ansatt, og det er store bedrifter med flere titalls ansatte. De bygger nettverk og viser stolt frem sin virksomhet. Og de er optimister. For det går an å drive business på bygda!

I går delte jeg ut Setesdalsprisen. Den gikk til Hanna og Bjørn Erling Auestad som overtok hotell på Bykle i 2003, og har nå ekspandert og utvidet virksomheten slik at de nå er "hotellkonger". De er offensive og samarbeider med reiselivet i hele dalen - fordi de tror på at sammen er vi sterke. Ikke bare konkurrenter, men at flere aktører vil løfte totalen. En flott og verdig vinner!

Et offensivt og optimistisk næringsliv er gledelig. Det er slike bedrifter og gründere vi trenger - i Setesdal - og ellers i distriktene. Det er disse som skaper utvikling og betyr enormt mye for hele regionen. Fokus på bærekraftig næringsutvikling og legge forholdene til rette for nyskaping er en nøkkel for et godt lokalsamfunn.



mandag 2. mai 2011

Å bejuble en manns død

Nyheten om at Osama bin Laden var drept gav meg straks blandede følelser. Først kjente jeg at jeg var glad for at verden hadde en terrorist mindre å frykt, det må jeg innrømme. Men da jeg så de jublende folkene i gatene ble jeg lei meg. Det er fantastisk at man fikk tatt bin Laden, men jeg skulle helst å sett at det var i live. Det er selvsagt ingen enkel jobb, men når det endte med at han ble drept synes jeg ikke det er passende å juble over det.

Jeg bygger min politikk på, og har min inspirasjon fra det kristne menneskesynet. Det sier at alle mennesker er skapt i Guds bilde der alle har den samme uendelige og ukrenkelige verdien. Derfor er jeg mot abort, sortering, aktiv dødshjelp og dødsstraff. Da mener jeg det er feil å juble over at noen tas livet av.

Det har vært spennende å følge utenrikspolitikken dette året. Midtøsten har hatt en enorm utvikling, og mye av det bin Laden representerer har også fått en knekk gjennom folkets opprør i de ulike landene. Jeg håper at denne utviklingen fortsetter, og jeg håper at bin Ladens død også fører til mindre terror og at menneskerettighetene vinner enda mer frem. Det kan bety hevnaksjoner og fremvekst av nye terrorister, men jeg håper og tror at når symbolet bin Laden er borte, så forsvinner også mer av det han stod for også.

PS! Her er et innlegg fra Erlend Wiborg (FrP) som angriper meg - og slik sett belsyser saken fra en annen side.

fredag 29. april 2011

Landsmøte som ny start!

I dag starter endelig landsmøtet vårt, og KrF skal gjøre viktige valg. Den lange strategiprosessen som ble startet etter valget i 2009 skal i helgen voteres over, vi skal velge ny leder og vi skal ta stilling til viktige politiske saker.

Landsmøte er et verksted der politikk utformes og der strategiske beslutninger tas. Og for vår del blir det også gjort viktige avklaringer. Etter mye diskusjon er det alltid godt. Det er kanskje derfor jeg har sett ekstra frem til landsmøtet også.

Jeg har stor tro på Knut Arild Hareide. Ingen kan være et parti alene, men Hareide vil være en flott frontfigur for oss. Han har meget gode lederegenskaper, et vinnende vesen, stor politisk klokskap og hjertet på rett plass. Jeg gleder meg til å backe ham og jobbe sammen med ham i en ny rolle!

Norge trenger et sterkere KrF. Det trengs et parti som setter menneskeverdet i sentrum, som kjemper for at alle skal bli født. Det trengs et parti som klart prioriterer familiene fordi de er samfunnets viktigste enhet! Og det trengs et parti som tenker på innholdet - verdigheten - i omsorgen for våre eldre. Som tar nye grep for å løfte den frivillige sektoren i landet vårt, og legger til rette for denne. Med nye politiske grep på disse områdene i helgen håper og tror jeg at KrF vil få den støtten vi trenger for å få gjennomslag for visjonene våre.

torsdag 14. april 2011

Lysbakken stigmatiserer

I dag går statsråd Audun Lysbakken ut og kaller mitt utspill om kontantstøtten for en katastrofe for integreringen i Norge. Lysbakken skyver innvandrere foran seg i sitt korstog for å avvikle kontantstøtten. "Han vil ikke belønne de som velger feil", som sjefen hans tidligere har sagt. Lysbakken vet veldig godt at hele 57 % av innvandrerkvinnene allerede er i jobb, til sammenligning er sysselsetningen 67 % for kvinner totalt i Norge. Det er naivt å tro at det å fjerne kontantstøtten vil få innvandrerkvinner ut i arbeid. Det må settes i gang andre tiltak som faktisk virker. Jeg vil minne ministeren om at det uansett er kort tid i livet at man har barn på 1 og 2 år.

Lysbakkens utspill i dag minner meg om Siv Jensen. Det er om å gjøre å stemple alle innvandrere som dårlig integrert og at valg de tar på bakgrunn av sin kultur er feil. At noen ser det å være hjemme med egne barn som en egenverdi er ingen katastrofe. Det overrasker meg at det er en kampsak for barneministeren at barna får minst mulig tid sammen med foreldrene sine. Familier er forskjellige. Barn er forskjellige. Da trenger de frihet til å velge de beste løsningene for sin hverdag.

Lysbakken har enda ikke fremmet forslag til Stortinget for bedret integrering, og så vidt jeg har sett så har heller ikke regjeringen foreslått å fjerne kontantstøtten i de 6 årene de har sittet med makten. Gratis kjernetid i barnehagen hjelper for å bedre språkopplæringen. Det må utvides og satses sterkere på.

onsdag 13. april 2011

Moderne familiepolitikk


Familien er grunncellen i samfunnet vårt. Trygge og gode familier er nøkkelen for å lykkes med å skape et godt samfunn. Familiene er forskjellige og barn er forskjellige. Da må vi gi familien reell valgfrihet og sikre at det er de som skal ta avgjørelsene for hvordan de vil organisere hverdagen sin.

I dag har jeg et forslag om å øke kontantstøtten for ett åringene til 10.000 kroner og til 5.000 kroner for to åringene. Samtidig som vi må klare å kombinere barnehage og kontantstøtte bedre, slik at de som har en halv barnehageplass kan få halv kontantstøtte, noe som ikke er tilfelle i dag.

Forslaget vil bli diskutert på landsmøtet vårt i slutten av april. Jeg er sikker på st KrF kommer med en offensiv vinkling på hvordan velferdsordningene skal utformes og vi kommer til å ha et tydelig fokus på å sikre en reell valgfrihet for foreldrene.

Anbefaler bloggen til Svein Tore Marthinsen om temaet!

fredag 8. april 2011

Mitt #DLD innlegg

Alt vi sier på Stortingets talerstol blir referert. Det betyr at selv om jeg ikke alltid får skrevet ned ting, gjør andre det for meg... Her følger innlegget jeg holdt i debatten om datalagringsdirektivet:

Jeg får ordet på et tidspunkt i debatten da mye er sagt. Når jeg likevel velger å ta ordet i en så viktig sak, er det nettopp fordi – som forrige taler var inne på – dette handler om hvordan vi ønsker å overlevere samfunnet til framtidens generasjon. Jeg ønsker å bringe inn noen perspektiver, som for så vidt er nevnt flere ganger, men som understreker hvorfor det faktisk dreier seg om hva slags samfunn vi kommer til å skape gjennom slike vedtak som fattes i dag.

Jeg må innrømme at når jeg har sittet og hørt på debatten og fulgt innleggene, har jeg prøvd oppriktig å lytte til de gode argumentene for hvorfor en skal innføre datalagringsdirektivet. Og jeg har hørt noen gode argumenter. Jeg har hørt noen argumenter der jeg har sett at kanskje datalagringsdirektivet kunne ha gjort noe akkurat der. Men jeg har utrolig vanskelig for å forstå at datalagringsdirektivet er så viktig, fordi dette er et direktiv som kom til etter terrorangrepene i 2004. EU fattet vedtak om datalagringsdirektivet i 2006. Vi sitter her i dag og skal behandle en sak som skal vedtas eller innføres, implementeres, og dermed settes i kraft fra 1. april 2012, altså seks år etter vedtaket som ble fattet i EU.

Hvis datalagringsdirektivet hadde vært så viktig, synes jeg nesten det er en skam at den norske regjeringen ikke har kommet med det direktivet til Stortinget før i dag. Hvis det hadde vært så viktig som det argumenteres for, særlig fra Arbeiderpartiet, så skjønner jeg ikke at en tør å la være å komme med direktivet til Stortinget før seks år etterpå.

Det andre perspektivet som jeg synes gjør det vanskelig når jeg ser de gode argumentene for at datalagringsdirektivet bør innføres, er at det er så lett å unngå. Når en viser til f.eks. iPhone, som iallfall ikke var så utbredt da datalagringsdirektivet ble planlagt og innført i EU, vet en allerede at den er laget for en helt annen tid. Og når en vet at en kan bruke den samme telefonen og ringe gjennom Skype eller snakke gjennom Facebook eller bruke Hotmail eller Gmail, eller bruke utenlandske SIM-kort på et kontantkort i en telefon, sier det seg selv at hvis det er så viktig, og hvis det skal tas så mange, er de veldig dumme de som ikke klarer å unngå det.

Derfor synes jeg det er vanskelig å snu prinsippet om at du er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og overvåke hele samfunnet bare fordi en tror at dette for det første skal være så viktig, og for det andre at en skal ta så mange. Jeg synes ikke det er verdt det, selv om jeg ser noen argument. Derfor må jeg si at jeg tror ikke en klarer å si at det ene argumentet er godt nok – og det neste. Det er alltid noen argumenter som er gode nok, men hvis en fortsetter slik, vil en bevege seg inn i et samfunn som en ikke ønsker i framtiden. Det er det vedtaket vi i dag er med på å gjøre.

torsdag 7. april 2011

Takk, Liv Signe!

I desember fremmet jeg et forslag om en mer sosial boligpolitikk, "Leie før eie". Det er et forslag om en leasing-modell i boligmarkedet. Nøkkelen i denne modellen er at kommunene settes i stand til å kjøpe boliger som kan leases av flyktninger, rusmisbrukere eller sosialt eller økonomisk vanskeligstilte, slik at disse kan få en mulighet på boligmarkedet de ellers ikke ville hatt. Etter noen år kan man velge å kjøpe boligen, med lån og tilskudd fra Husbanken.

I dag kom regjeringen med en gladnyhet! De ønsker å gå inn for saken! :) Det er ikke ofte de følger opp forslag, og i dag må jeg derfor få smile! Nå er det bare viktig at Husbankens virkemidler innrettes slik at det blir en reell mulighet for vanskeligstilte å komme inn på boligmarkedet. Saken er til behandling i komiteen nå, og KrF kommer til å passe på at ordningen blir slik vi hadde tenkt.

Å ha en egen bolig er en viktig forutsetning for å lykkes på mange andre områder i livet. Dette er en investering som vil lønne seg for samfunnet å ta.

Så er sikkert Liv Signe Navaseter glad for å få litt positiv tilbakemelding også, på en dag som dette!

tirsdag 5. april 2011

Teknologirevolusjon i skolen!

Tenk deg at du bruker timer på internett og spill hver eneste dag. Du er vant til å multitaske på mobiltelefonen. Så begynner du på skolen, og da bruker vi bare blyant og lesebøker.

Det er kanskje satt litt på spissen, men barna våre lever i en verden der alt går i høy hastighet. Unntatt på skolen. Der skal vi lære på gamlemåten. Det gjør det ikke bare vanskelig å fange oppmerksomheten, men det gjør det vanskeligere å tilpasse undervisningen, lære skikkelig og skape utfordringer for alle.

Det er mange som automatisk vil si at dette er spennende, men at det ikke vil ha noen effekt. Det er ikke noen forskjell å bruke styluspenn og skrive på iPad fremfor å skrive med blyant i kladdebok. Jeg skal fortelle deg hvorfor vi må få til en teknologirevolusjon. For hvis man bruker iPad riktig, ville man hevet læringseffekten betraktelig. Man ville frigjort tid for lærerne til å følge opp elevene. Man ville motivert elevene. Og man ville kvittet seg med alle bøker og spart mye penger. Jeg utfordret Kunnskapsminister Kristin Halvorsen på dette, og hun tok utfordringen og vil se mer på opplegget.

Det sies at lærerne i dag kun har 5 % av tiden sin til å følge opp elevene. Med iPad i skolen ville de ti-doblet denne tiden. Før du leser videre kan du godt se denne videoen av Salman Khan, Khan Academy:



Den amerikanske organisasjonen Khan Academy har startet en liten undervisningsrevolusjon i den engelsktalende verden. Deres nettsider er fulle av verktøy som gjør det mulig å lære, øve og måle progresjon. Alt er åpent og tilgjengelig for alle. De tilbyr mer enn 2 000 videoer på ca 10 minutter som hovedsaklig tar for seg realfag, men også noen andre fag. Mer enn 40 millioner "undervisningstimer" er gjennomført via nettstedet. Mange lærere som har tatt i bruk nettstedets ressurser opplever at nettstedet tar for seg undervisningen, mens lærerne får frigjort tid til å følge elevene bedre opp. Elevene kan se undervisning på sitt nivå. Lærerrollen blir friere og mer tilpasset den enkelte elev.

Dagens Næringsliv skrev om Roslyn High School på Long Island i New York som har latt iPad erobre klasserommet. De er tydelige på at dette har hevet kvaliteten, men de er også nøye med at lærerne kan bruke teknologien. De får undervisningen mer interaktiv og engasjerende. Hvis de brukes rett. Og det er også poenget. For iPad skal ikke bare være et skrivebrett eller et lesebrett. De skal brukes på internett, se videoer, finne kilder og fakta, og ikke minst løse oppgaver som gjør at man utvikler ferdigheter.

Kahn bruker sammenligningen med å lære å sykle. Du vil aldri si "nå kan du sykle" når du ikke kan svinge til venstre eller stoppe. Du terper og terper til du kan alt. I skolen i dag lærer man et tema, kjører en prøve, og så går man videre. Uansett om man får en 3er, 4er eller 6er. Som regel vet man ikke en gang hva man ikke kan når man går videre. Dette verktøyet brukes slik at man må ha f.eks 10 riktige svar på rad. Når man gjør en feil, så fortelles det hva man gjør feil, og man fortsetter til man kan det. Og når du har lært algebra, så får du lov til å lære brøk.

Når man i tillegg da sliter med leksen, notatene er ikke gode nok eller man husker ikke hva læreren sa, da har man videoen. Der man på aller beste pedagogiske måte kan spille om igjen undervisningen! Når man så leverer inn oppgavene, svarer på prøvene og lignende, så gjøres det på nettet, og svarene kommer rett til læreren. Som ikke trenger å bruke tid på å rette oppgavene, men heller kan analysere og kanskje bruke en halv time på samtale med eleven.

Teknologien er kommet for å bli. Og den tilbyr oss unike muligheter. Det kan ikke gjennomføres over natta, det er ser også jeg. Men når mulighetene er til stede, kan vi ikke bare sitte å se på dem. Vi må ta dem i bruk.

mandag 4. april 2011

Et tap for personvernet

I dag er debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) i Stortinget. Jeg gleder meg til innlegg, og til å høre debatten. Lange forhandlinger, tautrekking og spill for galleriet (?) har endt med at Høyre har blitt enig med Arbeiderpartiet om å kjøre gjennom DLD i Stortinget. Høyre skryter av gjennomslag på personvern, men vet at alt de "fikk" av Arbeiderpartiet ville de også fått gjennomslag for med KrF, V, Sp, SV og FrP.

DLD pålegger alle teleselskaper å lagre hvem du ringer til, hvor du ringer fra, når du ringer, hvor lenge du snakker, hvem du sender SMS til, hvor mottakeren befinner seg, når du er på Internett, hvor lenge, og hvem du sender e-post til. DLD betyr at alle innbyggere i Norge i praksis blir overvåket.

KrF er svært kritisk til ordninger som rokker ved enkeltmenneskers frihet til å kommunisere fritt uten å bli overvåket. DLD truer personvernet og ytringsfriheten. Vi kan ikke innføre et prinsipp der alle er skyldige inntil det motsatte kan bekreftes. DLD bidrar til å bryte ned tilliten mellom staten og borgerne.

På mange måter er dette et verdispørsmål: Fremveksten av informasjonssamfunnet krever at vi har en tydelig og prinsipiell holdning til dette: Hva er menneskeverd? Hva er den enkelte borgers rettigheter? Hvordan forholder vi oss til en informasjonsflyt som mer og mer utfordrer enkeltindividets rett til privatliv?

Begreper som ytringsfrihet og menneskeverd omtales ofte i generelle termer, og kanskje tar vi vår frihet og våre rettigheter for gitt. Men vi må holde fram noen grunnleggende prinsipper. Ett av dem er nettopp at samfunnet ikke skal overvåke deg uten grunn. Ja – dette handler om menneskets verdighet – om grunnleggende rettigheter i et samfunn. Ja, jeg er teknologioptimist. Og poenget er ikke å være kritisk til teknologien som sådan. Det jeg er kritisk til er den stadig mer omfattende overvåkingen, i kombinasjon med manglende åpenhet om hvordan informasjon brukes. Hvilke garantier har vi for at informasjon ikke misbrukes?

Direktivet bryter med tidligere rettsprinsipper – kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe, skal nå lagres i tilfelle de skulle komme under mistanke på et senere tidspunkt. Det kan vi ikke godta!

fredag 1. april 2011

Påskeferie kun for kristne

- Når den kristne kulturarven undergraves og folk ikke lenger vet hva påskehøytiden handler om er det ikke lenger naturlig at alle skal ha fri i påsken. Påskeferien bør være forbeholdt de kristne som feirer oppstandelsen, uttaler stortingsrepresentant Kjell Ingolf Ropstad fra KrF.

Norge som nasjon fjerner seg stadig lenger bort fra den felles kristne kulturarv som har preget landet i 1000 år. - Når kristendomsundervisning og skolegudstjenester gradvis forsvinner ut av skolen, når alle verdier og høytider likestilles, og når stadig færre vet hva julen og påske egentlig handler om, må man spørre seg om det er fornuftig at alle fortsatt skal ha fri i påsken. Jeg mener nei, sier Ropstad.

Med datalagringsdirektivet på trappene, vil dette rent praktisk bli enkelt å overholde, og dermed ser jeg ingen grunn til å ikke iverksette dette så fort datalagringsdirektivet er klart til å tas i bruk, avslutter Ropstad.

NB! Bare minner om datoen innlegget ble skrevet...

fredag 25. mars 2011

Kvalitet, Kristin!!

Denne uken har debatten om heldagsskole blusset opp igjen. Nå fremholder Statsministeren hvorfor det er en så god ide, og samtidig sier Kristin Halvorsen at det kommer til å bli innført. Definisjonen på hva heldagsskolen er oppleves som litt uklar, men faktum er at det er et stort ønske om å utvide skoledagen. Jeg har vært sterkt i mot det lenge, og det er jeg fortsatt.

Skolepolitikken vår har sviktet særlig på tre områder:
  1. Norge klarer ikke erkjenne at hver enkelt elev er forskjellig
  2. Vi har tro på at mer teori løser alle problemer
  3. Ressursene puttes inn på flere timer i stedet for mer kvalitet

KrF har et utgangspunkt i skolepolitikken der vi sier at alle elever er forskjellige, vi lærer forskjellig, vi er på forskjellig nivå og vi trenger forskjellige utfordringer. Derfor passer ikke A4-løsningene. Når du blir utfordret på det nivået du ligger på vil du oppleve mestringsfølelese og utfordringer som passer deg. Da vil du lettere få ut ditt potensiale! Samtidig er KrF også tydelig på at skolen har ikke lykkes dersom alle har kommet ut med toppkarakterer. Skolen må også sørge for danning, utvikle sosial kompetanse, relasjoner og få være hele mennesker.

Når regjeringen nå igjen kjører en heldagsskolekamp gjør de det av ideologiske grunner. De har tro på at fordi noen barn faller utenfor vil det beste være om alle var på skolen til alt av skolearbeid er løst og alle får samme hjelpen av lærerne. Men da glemmer vi kontakten mellom hjemmet og skolen som er så viktig! Og da glemmer vi også at den verdifulle kontaktne mellom barn og foreldre også forsvinner.

Men samtidig ser vi også at Høyre og FrP støtter utvidelsen av timetallet for de minste barna. De gjør det av en ensidig tro på kunnskap, og at alternativet er SFO der barna ikke lærer like mye som de ville gjort med pedagoger i skolen.

Jeg vil tilbakevise det på et viktig felt; For det første så er påstanden om flere timer = mer kunnskap sterkt oversolgt. Det er kvaliteten på timene som er viktigst. Det er derfor helt feil å bruke ressursene på mer av det som ikke er det godt nok, i stedet for å satse på kompetanseheving og enda bedre lærere. Samtidig vet vi også at det i dag bråkes bort 10-20, ja noen sier opp mot 30 % av skoletimene! Da er det ikke nødvendigvis flere timer som skaper mer ro... Da er det mye bedre å gjøre mer undervisning mer praksisrettet og gi alle elvene mestringsfølelse.

KrFs ønske i skolepolitikken er å bruker mer ressurser på å tilpasse undervisningen, dele noen skoletimer inn etter nivå, få inn mer praksis i skolen og satse mer på lærere enn på flere timer. Heldagsskolen er ikke et steg i positiv retning.

mandag 21. mars 2011

Sørlandet synger ut!

Sørlandet gjør seg bemerket. Ikke bare i Korslaget, Urørt og Bylarm.

Tidligere sjefsredaktør Finn Holmer-Hoven stiller det retoriske spørsmålet "Agder - himmel eller helvete" i Fædrelandsvennen for en stund siden. Jeg kan berolige Holmer-Hoven om at Agder ikke er noen av delene, men vi har en smak av begge deler. For det skjer utrolig mye bra på Sørlandet, som vi stolt løfter frem. Samtidig er det en bakside av medaljen som vi sammen tar tak i.

For Sørlandet har den høyeste veksten av kompetansekrevende yrker – foran Vestlandet og Sør-Trøndelag på henholdsvis andre og tredjeplass (NIBR, 2010). Sørlandet har den tredje største brutto veksten i verdiskapning i landet på 59,6 % fra 2000-2007 (SSB). Landsdelen har en økning i produksjon i samme periode på 78 % (SSB), som gir annenplass. NODEs Kjell O. Johannesen sier i det nyeste Konjunkturbarometeret at klyngen ser for seg å vokse med rundt 50 bedrifter mot 2020. ”Bygg kunnskap, bygg kunnskap, bygg kunnskap”, er oppdraget fra bedriftene, sier Johannesen. Kunnskap og kompetanse har også gjort prosessindustrien på Sørlandet til ”10 globale enere”. Solnedgangsindustrien, som den ble kalt for noen år tilbake, satser videre på FoU, innovasjon og utvikling. Når kineserne kjøper opp Elkem Solar, så kjøper de opp en av Norges mest kompetansekrevende miljøer. Og Elkem Solar blir så lenge kompetansen er der. 07-gruppen i Oslo kjøper nå Infos AS som rommer den tidligere kommunikasjonskompetansen i Recommended og Dale+Bang. Sørlandet er varmt også om vinteren. Men noen faller altså utenfor.

Landsdelens levekårsproblemer henger sannsynlig sammen med veksten og nye kompetansekrav i Sørlandske virksomheter (parallellen finner du i Oslo-nære Østfold som også har et høyt antall uføre). Når industrien går fra å kunne gjøre seg bred nytte av ufaglært arbeidskraft til å kreve økt kompetanse, så havner noen utenfor. En studie fra Frischsenteret, opprettet av UiO, viser at oppsigelse står bak 30 % av de uføre. Selv om du virket frisk fra før, så øker sjansen dramatisk for at du pådrar deg psykiske lidelser og bruk av alkohol eller medikamenter. Nå ser vi, i følge Helge Røed, at den økte veksten i antall arbeidsplasser på Sørlandet senker andelen uføre. Et variert arbeidsliv er viktig. Levekårene på Agder har altså ikke så mye med at man er sørlending å gjøre.

Sørlandet er en region som ved at Staten investerer, vil sikre at pengene kommer tilbake i form av at flere kommer med. Rådgivertjenesten i Aust-Agder vil kunne gjøre mer. Der senket man frafallsprosenten i videregående med 22 % på et par år. NAV vil kunne gjøre mer, og det samme vil Durapart, som får europeiske utmerkelser for å få folk tilbake i arbeid fra uvirksom tilstand. Økte bevilgninger til utdanning, samferdsel, kvalifiseringsprogram og arbeidsmarkedstiltak vil sikre den fremtidige kompetansen landsdelen krever, og knytte arbeidsmarkedene tettere sammen. Folk vil kunne bo der de ønsker, og jobbe der de vil. Dugnaden må gå fra stat, fylke og kommuner. Derfor bør vi også få en statlig ”Agderpakke”. Det er sammen grunnlaget legges.

”Ikke tiltrekkende”. Overskriften er hentet fra Fædrelandsvennen onsdag 26/1. Lederkommentaren tar for seg dårlige søkertall til topplederstillinger i landsdelen. For de som virkelig kan velge, så synes Sørlandet å velges bort. De som sitter på den grønne gren og kan velge, er ofte også dem som skaper nye arbeidsplasser. Vi trenger flinke folk til landsdelen og de må få vite om våre virksomheter, de spennende folkene bak, og mulighetene for det gode livet på Sørlandet. Det tiltrekker. Og selv om det er levekårsutfordringer i landsdelen, og vi gjør vårt beste for å bedre dem, så ønsker selv ikke de uheldige at det skal definere hele landsdelen. Det bærer ytterligere stein til byrden.

Derfor er omdømmeprosjektet og arbeidet Sørlandsliv.no gjør så viktig. Og Finn Holmer-Hoven kan stole på at vi ser sammenhengen. Man skal ta på alvor en finger som ikke fungerer optimalt, men det er ingen grunn til å sykemelde hele kroppen. Sørlandets torden av krav, sammen med beviselig fremgang, understreker at hadde fingeren vært i orden ville vi klart enda mer!

fredag 18. mars 2011

Hva hadde skjedd om vi gikk inn i Rwanda?

Jeg er nok ikke alene om å være litt spent på situasjonen i Libya. I natt har FNs sikkerhetsråd gjort det klart at vi er beredt til å bruke militær makt for å stoppe Gadaffi. Det er ingen hemmelighet at KrF ikke er begeistret over å bruke militær makt, men av og til må man. For det FNs sikkerhetsråd har klart å samle seg om, er et vedtak som kan stoppe Gadaffis grove overgrep mot egen sivilbefolkning. I første omgang er det er snakk om en flysone og ikke "boots om the ground". Det vil være flyangrep mot Gadaffis styrker og militære mål som angriper sivilbefolkningen.

Rwanda eller Afghanistan?
For to år siden besøkte jeg Afghanistan. Det var en spesiell opplevelse, og den minnet meg på alvoret som ligger i å sende våre kvinner og menn i krig. Og også for hva det betyr for lokalbefolkningen. Det er ingen tvil om at mye positivt har skjedd i Afghanistan, men vi har vært der i ti år. Militære inngrep er ikke ønskelig, og da er det lett å være skeptisk til en inngripen i Libya.

Men sammenligningen må heller gå til Rwanda. Den gangen lot vi et ufattelig folkemord få holde på uten at vi grep inn. Det som skjer i Libya er også store overgrep mot befolkningen. Derfor er det også riktig å forsøke å felle Gadaffi. Men det som er viktig å være klare over er følgende: Det er veldig enkelt å samle seg om en kritikk mot at vi ikke grep inn i Rwanda. Men ingen vet hva som hadde skjedd hvis vi hadde grepet inn. Da hadde vi nok måtte bli der en lang tid, og fremdeles hadde nok titusenvis av menneskeliv gått tapt. Hadde det vært beskrevet som en suksess hvis "kun" 50.000 menneskeliv pluss en del av soldatene våre hadde blitt drept?

Jeg er ikke sikker. Men jeg vet at nesten en million mennesker mistet livet i Rwanda. Og jeg vet at det er store overgrep mot befolkningen i Libya. Det finnes ingen enkle løsninger, men å sitte stille å se på at befolkningen i Libya blir knust av en desperat diktator er i alle fall uaktuelt for meg.


Location:Kabelgaten,Bjerke,Norge

Tidlig ultralyd sorterer

Helt siden Marte Wexelsen Goksøyr utfordret Statsministeren på om hun er utrydningstruet har debatten rast. I dag får vi bekreftet det vi har hevdet; tidlig ultralyd er bra for en ting, nemlig å forhindre at barn med Downs får bli født.

9 av 10 som oppdager at barnet sitt har Downs velger abort. Det viser nylig offentliggjorte tall fra Medisinsk fødselsregister, hvor man siden 1999 har samlet inn data om årlige antall aborter og årsaker. I debatter med Arbeiderpartiet og FrP har de hardnakket påstått at nordmenn er så restrektive til abort at dette ikke skjer. Hvis ikke Arbeiderpartiet og FrP snur i saken så går de med tydelig bevissthet for å sortere ut alle barn med Downs.

Det ville vært utrolig trist. Og det ville fratatt oss det flotte mangfoldet som ulike mennesker gir. Alle mennesker fortjener å leve, sa Marte. Jeg er så enig. For alle mennesker har den samme ukrenkelige og uendelig store verdien!

torsdag 17. mars 2011

Kroppspresset


Jeg har jo egentlig bare lyst til å le. Se på dette bildet. Se hvordan Victoria's Secret har retusjert bort lårene på bildet til venstre. Jeg klarer likevel ikke le av det. Det er så mange som sliter med selvbilde og egenverdi. Og slike bilder er med på å ødelegge ungdommer.

Jenter som allerede er flotte modeller skal se ut som de er enda tynnere. De skal ha enda mer "perfekte" former. Jeg kjenner jeg blir provosert over samfunnet vårt som har et så stort fokus på kropp, og da blir jeg enda mer provosert over at man i tillegg kjører slike kampanjer med retusering. Det burde vært forbudt, eller i alle fall krevd en tydelig merking av bildene.

torsdag 10. mars 2011

Hva kan vi lære av USA II?

Velferdsdebatten i Norge mangler perspektiver. Debatten handler om lavere skatt eller mer stat. Jeg mener vi glemmer betydningen av frivillig sektor og det sivile samfunn. Deltakelse i formelle og uformelle sosiale nettverk er en nøkkel til livskvalitet for enkelt personer og norske familier. Men det er også en viktig faktor til et velfungerende samfunn.

Frivillige og ideelle organisasjoner bygger tillit mellom mennesker, mobiliserer individuell skaperkraft og omsorg og representerer tradisjoner og kunnskap som utgjør en tredje vei mellom stat og marked.

KrFs visjon er Vi kan-samfunnet, hvor vi som John F. Kennedy ikke spør hva samfunnet kan gjøre for oss, men hva vi kan gjøre for samfunnet. Vi vil styrke frivilligheten og det sivile samfunn, slik at vi bekjemper ensomhet og oppnår alle de store gevinstene, både for enkeltmennesket og fellesskapet, av å være sammen og oppnå tillit til hverandre.

Norske politikere har mye å lære av USAs Barack Obama og Storbritannias David Cameron, som begge setter frivillig sektor høyt i ord og handling. Det handler om å styrke samspillet mellom staten på den ene siden, og fellesskapene i familien, frivilligheten og bedriftene på den andre.

Vi har mye å vinne med å bryte med den sosialistiske tanke om at det er staten som kan løse alle problemene.

tirsdag 8. mars 2011

Hva kan vi lære av USA?

Jeg slutter ikke å la meg fascinere av disse forente stater. Landet til de frie og modige. Landet som er bygget opp av innvandrere.

Gerhard Helskog spør i sin bok ”innvandrernes supermakt” hva vi kan lære av USAs suksess. Hva er det med ”the american way” som gjør at de fleste migranter først og fremst drømmer om en ny fremtid nettopp i USA?

I Norge er vi opptatt på å løse problemer. Vi diskuterer likestilling i dag og med en gang så er det snakk om hva politikerne skal vedta slik at vi skal bli mer likestilte. Hvordan kan vi fikse statistikken. I oljenasjonen Norge bruker vi ca 50 % av BNP på offentlige utgifter. Vi er en nasjon av stønader.

Helskog har mange treffende poenger i sin bok, men det koker ned til at i USA har de en urokkelig tro på at alle kan lykkes dersom de jobber hardt og alle fortjener en mulighet til å lykkes. Jeg tror det handler om menneskesyn, tror vi at mennesker har det bedre om de er selvhjulpne eller når de er passive motakere av støtte?