onsdag 18. juni 2008

Nå er det landsmøte!

Til helgen samles rundt 100 KrFUere til vårt 62. landsmøte. Det er mitt niende.. Og like artig hver gang!

Det er noe spesielt med landsmøtet i KrFU. Første helg etter skoleferien begynner er det fullt kjør med politikk og spennende valg. Årets landsmøte er intet unntak! I utgangspunktet er det kanskje ikke så spennende med 750 endringsforslag til hovedprogrammet vårt, men du verden å artig debattene blir! Avbrutt av (gode) taler, og et veldig åpent sentralstyrevalg, er jeg helt sikker på at det blir en suksess.

Det første landsmøtet jeg var på, var i 2000. Da hadde jeg vært medlem i en måned, og på toget inn til Oslo fikk jeg ei stor bunke med papirer. Den gang visste jeg lite om hva som ville skje, hvilke forslag jeg egentlig skulle stemme for eller mot, eller hvilke personer som burde bli valgt. Jeg husker bare at jeg fikk streng beskjed om at jeg burde stemme på han Hareide. Knut Arild. Ettersom han hadde jobbet som rådgiver for Jon Lilletun (som var/er helten min), gjorde jeg det. Mon tro om han hadde blitt en suksess om ikke vi hadde valgt han i 2000? ;)

Ellers husker jeg jo de søte jentene, og at jeg endte opp på festkvelden i jeans (er dress-faktor i KrFU på fest - i alle fall på den tiden). Da satt jeg på bordet til Inger Lise og David (som var leder den gang) og ble møtt med stor omsorg...

Det har blitt noen landsmøter siden den gang. Og det har vært like spennende hver gang. Faktisk mer artig for hvert år av en eller annen grunn... I år tar jeg gjenvalg som leder, og satser på fornyet tillit. Så får vi se, kanskje dukker det opp noen nye som er der for første gang, og som senere ender opp i viktige posisjoner i partiet!

fredag 13. juni 2008

For rike til å hjelpe de fattige

Oljeprisen når rekordhøyder, og Norges inntekter bare øker. I takt med de økte inntektene skulle en tro at det var lettere å kunne avse midler for å skape utvikling for verdens fattigste. Men nei! Regjeringen fastslår i sitt reviderte budsjett at bare 89



Det ville vært et viktig poeng at vi en gang for alle fikk fastslått at 1 % av BNI skal gå til verdens fattigste. Norges inntekter styres i stor grad av oljeprisen, som igjen blant annet skaper problemer i fattige land. Det være seg dyrere energi eller dyrere mat som følge av økte transportkostnader. Nettopp derfor burde vi også forplikte oss til å nå 1-prosenten, og sikre hjelp til de aller fattigste.

I følge FN har vi mulighet for å utrydde fattigdommen i verden. Men for å nå dette målet, og for å oppnå tusenårsmålene som vi har satt oss, så er økt bistand en viktig forutsetning. Det er viktig at dette skjer i sammenheng med sletting av gjeld og økt handel. Dersom de fattige landene kan få bygget opp sine markeder, få økt markedstilgang og lykkes med å selge sine varer, vil de ikke lenger være avhengige av bistand. Men for å få dette til er mer bistand og mer kvalitet i bistanden viktig.

I Regjeringens politiske grunnlag – Soria Moria-erklæringen – avsa de løftet om at ”bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden”. Dessverre er også dette et av løftene regjeringen valgte å bryte. I 2008 bruker vi 0,89 % av BNI til utviklingsarbeid. Det kan paradoksalt nok se ut som vi er blitt for rike til å hjelpe de fattige.

torsdag 12. juni 2008

Snarlig død?

Inge Lønning fra Høyre uttalte følgende til VG Nett: "Jeg tror at denne loven kommer til å bli en de med korteste varighet i norgeshistorien. Den er så pakkende full av selvmotsigelser."



I går stemte bare to av Høyres representanter mot ekteskapsloven. Men Inge Lønning, som er en av de dyktigste og mest erfarne politikerne i Høyre, prinsippiell som få, og en som er verd å lytte til, spår nå at ekteskapsloven blir en kortvarig lov. Bakgrunnen for at han mener det er at loven er full av inkonsekvenser og selvmotsigelser.

Som sagt, mener jeg det er verdt å lytte til Lønning. Han vet hva han snakker om. Men om loven får en snarlig død er jeg ikke like sikker på. Det som har hendt er bare et steg på veien for å gå enda lenger. For hvorfor er det slik at lesbiske par skal få rett til å få barn, mens homofile par ikke kan få? Er ikke det diskriminering? Tilhengerne argumenterer like kraftig om at kjærligheten er størst av alt, og at man ikke skal hindre personer som elsker hverandre å få gifte seg. Hva da med tre personer som elsker hverandre - bør ikke de få gifte seg slik som Unge Venstre og FpU ønsker?

Så vet vi også at debatten om kirkens rett og plikt til å vigsle, vil komme. Det er mange som mener kirken må vigsle homofile på lik linje med heterofile. Noe annet er diskriminering. Andre har igjen respekt for trosfriheten, og vil ikke presse kirken til å trosse sin egen tro. Inge Lønning peker på at en konsekvent lov ville innføre borgerlig vigsel, med mulighet for velsignelse av ekteskapet i kirken. Da ville man hatt obligatorisk borgerlig vigsel, og kirken en rett, men ikke plikt, til å velsigne.

Det er ingen tvil om at loven har mange hull. Og at den diskriminerer. Det blir spennende å se de neste trekkene.

onsdag 11. juni 2008

Spesiell stemning

Nå, en liten halvtime etter loven ble stemt gjennom med 84 - 41 stemmer, må jeg innrømme at jeg er i litt spesiell stemning.


En ting er at ekteskapsloven ble vedtatt. Det har jo flertallet sørget for, og det må jeg ha respekt for. Men jeg kjenner litt på hvordan mindretallet har blitt respektert. I lunsjen var det satt frem bord til "fest" i stortinget, full jubel da stemmetallet var klart, og nå er det fest på operataket etter at det offentlige har betalt for kalaset. Samtidig viste debatten, som jeg fryktet, at vi som mener at barn som hovedregel fortjener en far og en mor, er diskriminerende, intolerante og fundamentalister.

Jeg må tenke litt gjennom dagens hendelser. Men det blir veldig spennende å følge utviklingen videre. Siste ord i debatten er langt fra sagt.

mandag 9. juni 2008

Mer bistand, mer kvalitet!

I dag presenterte et Høyre-utvalg nye tanker om norsk bistand. Konklusjonen er at Høyre vil droppe målet om 1 % av BNI i bistand og at de nærmer seg FrP.


For la meg si det med en gang: som en av fokjemperene for mest mulig norsk bistand er jeg grunnleggende opptatt av god kvalitet! At utvalget til Høyre klarer å prestere å konkludere som de gjør provoserer meg. Etter 4 år i regjering med KrF begynte Høyre å forstå utviklingshjelp, nå legger de seg nærmere FrP.

- Prosentdiskusjonen har overskygget diskusjonen av effekten av bistand. Og vi (Høyre) er mer opptatt av at vi skal ha resultater enn at vi skal ha store bevilgninger, sier leder i utvalget, Finn Martin Vallersnes. Denne motsetningen mener jeg er oppkonstruert av frihandelstilhengere. Det går nemlig an å øke bistanden samtidig som han har stort fokus på kvalitet og effekt!

Jeg tror ingen er uenig i at vi bør ha store krav til resultater. Men dersom kvaliteten på norsk skole er for dårlig - vil Høyre da foreslå å kutte tilskuddene til skolen også? Eller klarer de å øke tilskuddene og samtidig kjempe for økt kvalitet? Faktisk vil jeg påstå at ved å bruke mer midler på bistand, kan også mer gå til kvalitetssikring, og dermed bedre resultater.

Det aner meg at tanken til Høyre-utvalget er å få frem at handel er mye viktigere for et lands utvikling enn det bistand er. Argumentene for FrP og Høyres kutt i bistand pleier å være dette. Men også har må det være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg er helt enig med Høyre at handel er viktig for utvikling. Dersom de fattigste kan bygge opp sine markeder og selge sine varer, vil de bli uavhengig støtte fra rike land. Men for å få dette til er de helt avhengig av bistand til utdanning, demokratibygging og næringsutvikling.

Bistand løser ikke fattigdomsproblemet alene. Men det gjør heller ikke handel. Det er bare samhandlingen mellom disse - nemlig økt fokus fra vesten på å øke bistandsbudsjettene og på å åpne våre markeder for utviklingsland som vil skape utvikling. Derfor må ikke Høyre gå bort fra opptrappingen i bistand, men snarere se at det er helt nødvendig for at handel skal fungere.