onsdag 30. mai 2012

Derfor vil uføretallene øke

I statsbudsjettet for 2012 anslår regjeringen at pr 31.12.2012 vil være 311.500 uføre i Norge. RNB viste at dette antallet allerede er nådd ved utg av mars! Anslagene viser at det blir 700 nye uføre hver måned fremover, og en utvikling som må snus.

Skal vi hindre en større økning i uføre må vi ha et inkluderende arbeidsliv, men vi må også ha en politikk for å inkludere dem som har falt midlertidig ut av arbeidslivet og som trenger hjelp for å komme tilbake. Veldig generelt kan man jo si at i karrierestigen i Nav starter man med sykepenger, går over på AAP og ender på uføretrygd. Vi vet at 82 % av nye uføre kommer fra arbeidsavklaringspenger. Da trenger man skikkelig fokus på disse menneskene som er på vei til å bli uføre.

Denne gruppen blir avklart av Nav og har nedsatt arbeidsevne som krever at de må få helsehjelp, arbeidstrening eller annen oppfølging. Fra januar 2006 til april 2012 har antall personer med nedsatt arbeidsevne økt fra 153 100 til 212 523 personer. Og mens det i januar 2006 var 61.700 mennesker på tiltak, legger regjeringen opp til 54.200 tiltaksplasser for denne gruppen i 2012. Andelen av disse som får et tiltak (utdanning, oppfølging, arbeidstrening) er altså falt fra 40 prosent i 2006 til 25 prosent i dag. Så selv om regjeringen og Nav sier at disse trenger hjelp og oppfølging så får de det ikke.

Vi må derfor sikre flere hjelp, men også bedre kvaliteten på tiltakene. Det er nemlig store forskjeller fra fylke til fylke. Telemark lykkes med å få 67% av deltakerne på "Arbeid med bistand" tilbake i arbeid i 2010, mens Sogn og Fjordane bare klarte 15%. Hadde alle fylker vært like gode som Telemark, så ville vi fått mange tusen flere mennesker tilbake i arbeid.

Så lenge økningen i mennesker med nedsatt arbeidsevne har vært så stor de siste fem årene og andelen som ikke går på tiltak er høyre, samt at kvaliteten ikke er bedre, gjør til sammen at antallet uføre dessverre vil øke også i tiden fremover.

tirsdag 29. mai 2012

Spiser de penger til frokost?

Det spurte Kjell Magne Bondevik om en gang det kom frem at toppledere fikk enorme lønnshopp. Hva de bruker pengene er forsåvidt ikke så interessant, men at det nok en gang kommer et slikt lønnshopp er verdt å merke seg. For i dag melder VG at det har vært et lønnshopp på 18 % blant de statlige topplederne siste året. Stikk i strid med det Trond Giske og Jens Stoltenberg har sagt skal skje. Har de ikke kontroll på styrene sine?

I januar sa Stoltenberg at vårens lønnsoppgjør må bli et "solidarititetsoppgjør". Og; "Jeg er ikke overrasket over at NHO er positive til den tanken. Jeg er glad for den støtten. Men, og det er et stort men: Kravet til solidaritet gjelder også for lederlønningen. For det første fordi det er etter hvert er mange som har lederstillinger. Men enda mer fordi det har en sterk symbolvirkning. Det er rett og slett urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av arbeidstakerorganisasjonene hvis ikke lederne holder igjen."
Akkurat nå lammes landet av streik i offentlig sektor. Konkret hva som er uenighetene er vanskelig å si for oss som sitter utenfor, men det hevdes fra arbeidstakernes side at det er fordi de ikke får et lønnstillegg på 4 %. At regjeringen kjører stram budsjettpolitikk. Fordi det trengs et moderat oppgjør for å unngå svekket konkurranseevne mot utlandet der vi ser at lønningene kuttes.

Jeg skal ikke blande meg inn i årets lønnsoppgjør, men vi har alle vært opptatt av at vi må få et moderat lønnsoppgjør denne gangen. At instruksene fra regjeringen til selskapene staten eier halvparten eller store deler av, ikke når frem er meget betenkelig. Lederne er med på å sette standard for resten av lønnstakerne. Da må regjeringen sørge for at ord og handling faktisk henger sammen.

mandag 21. mai 2012

Verdigrunnlaget forbliver

Det er en stor og viktig dag i Stortinget i dag. Dagfinn Høybråten har en kronikk i VL i dag som utdyper de endringene som vedtas på en god måte;

Med grunnlovsforslaget som i dag kommer til å få tilslutning fra Stortinget skjer tas tre viktige skritt som stor betydning for trosfrihet og verdiforankring i det norske samfunnet: Statsmakten over Den norske kirke brytes ved at regjeringen ikke lenger er kirkestyre. Den økonomiske likebehandlingen av trossamfunn blir grunnlovsfestet. Norge har ikke lenger en statsreligion, men verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv.

Dermed markerer Stortinget en tilslutning til de lange linjer helt fra kristenrettens innføring i Norge. Dette verdigrunnlaget har hatt forskjellige uttrykk, men det ”forbliver” det samme også etter disse grunnlovsendringene. Det var en viktig del av det forliket som samtlige politiske partier ble enige om i 2008 og som nå kommer til avgjørelse.

Den norske kirke har som statskirke vært utsatt for politisk overstyring i spørsmål om utnevning av biskoper, i lærespørsmål og i spørsmålet om kirkens ordninger. Prinsipielt sett bryter dette med trosfriheten som vi ellers er forpliktet på som nasjon. Når enkelte regjeringer systematisk har brukt sin kirkemakt til å gå mot kirkens klare votum, for eksempel utnevning av biskoper, har de vært i sin fulle rett etter kirkeordningen. Men det har vært en uholdbar behandling av et trossamfunn.

Den norske kirke vil som folkekirke fortsatt være forankret i grunnloven og vil beholde sin finansielle grunnlag fra staten. Men for første gang skrives frikirkesamfunnenes rett til likebehandling inn i Grunnloven. Dette viderefører den linje som ligger i loven som støtte til trossamfunn. Men det er likevel en historisk dag for frikirke-Norge. Da Hans Nielsen Hauge begynte sin gjerning som forkynner støtte han kraftig sammen med kirkens statsmonopol som ble beskyttet gjennom konventikkelplakaten. Han måtte sone år i fengsel fordi han nektet å bøye seg for den statsbeskyttede kirkemakten. Sammen med ham led flere frikirkelige ledere under forfølgelse og fengsling fordi de utøvet tro utenfor statskirkens rammer. Gjennom generasjoner har frikirkesamfunn på ulike måter opplevd stigmatisering, diskriminering og mobbing. Nå skrives det inn i landets grunnlov at de skal ”understøttes på lige linje” som Den norske kirke. Dermed settes et verdig punktum for en del av norsk historie som er alt annet enn verdig.

Grunnloven av 1814 inneholdt også bestemmelsen som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Denne bestemmelsen er for lengst historie. Men også på dette punkt presiserer de nye grunnlovsbestemmelsene en viktig del av trosfriheten som er en så dyrekjøpt verdi i et åpent samfunn. Vi har vårt kristne verdigrunnlag i Norge. Det ”forbliver”. Men vi gir alle trossamfunn den frihet de tilkommer etter menneskerettighetene og vi understøtter dem ”på lige linje”.

KrFs representanter kommer samlet til å stemme for disse forslagene. De er helt i tråd med det vedtak vårt landsmøte gjorde i 2007 om endringer i forholdet mellom stat og kirke og den fortsatte verdiforankring i grunnloven. Vi var sentrale i forhandlingene som ledet fram til forliket om de nye grunnlovsbestemmelsene og er meget godt fornøyd med å ha fått gjennomslag på alle viktige punkter. Derfor gikk vi i vårt program som ble vedtatt våren 2009 for inneværende periode til valg på å gjennomføre stat/kirke-forliket. Vi ser på det som et svært viktig resultat som endelig gir Den norske kirke sin rettmessige frihet som trossamfunn, ankerkjenner likebehandlingen av frikirkesamfunn og fastslår at det kristne verdigrunnlaget består.

mandag 14. mai 2012

Med tillit til familiene

Denne uken la programkomiteen i KrF frem første utkast til nytt program. Det skal arbeides godt med i organisasjonen og vi håper det skal vekke debatt slik at vi får gode innspill på hva som er viktige svar på de utfordringene som ligger foran oss. En ting er likevel sikkert, familiene skal få mer valgfrihet og vises større tillit.

En av bærebjelkene i KrFs politikk er, og må være, en større satsning på familiene. Familien er grunncellen i samfunnet vårt og den viktigste byggestenen. Et samfunn som legger til rette for trygge og stabile familier, som skaper en god oppvekst, vil være et godt samfunn. De seneste årene har vi sett en uttalt mistillit mot familiene fra de rødgrønnes side. Mindre valgfrihet, mindre tillit og mer tvangsstyring. At familieministeren forsvant med en gang de kom i regjeringskontorene er en ting, men ministeren setter også likestilling og arbeidslivets krav foran familiene. Den utviklingen må snus!

Et av forslagene fra KrFs programkomité er ektfelledelt beskatning. Det går ut på at ektefeller kan dele inntekt på lik linje som de i dag deler formue og gjeld på selvangivelsen. Valg man tar som familie gjør man på vegne av familien. Når man er én enhet bør man også skattes som én enhet. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi vi viser tillit til familiene, og gir dem valgfrihet til å enklere kunne velge omsorgsform og organisering av familielivet.

Dersom en ektefelle tjener 500.000 kr og den andre har 0 i inntekt, kan man skattes ut i fra at begge tjener 250.000 kr. På samme måte som at man kan fordele inntekter på 200.000 kr og 300.000 kr til 250.000 kr hver. Denne skatteletten vil utgjøre 7,5 mrd dersom det skal gjelde for alle par, og ca 1 mrd når det gjelder for småbarnsforeldrene (opp til 6 år), slik KrFs programkomité foreslår. Ordningen vil på samme måte som fordelingen av formue og gjeld er det i dag, være frivillig.

Men en annen konsekvens av inntektsdelingen vil også være at man deler pensjon. For i den nye pensjonsreformen er all inntekten vår grunnlaget for pensjonen. Det vil også bety at familiene ansvarligjøres mer for det valget man gjør ved å eventuelt la en, eller begge, arbeide mindre.

Personlig ivrer jeg for at KrF skal gå for dette forslaget når endelig program for 2013-2017 vedtas på landsmøtet neste år. Jeg mener også det sender en utfordring til de andre ikke-sosialistiske partiene om at skatteletter også kan målrettes familiene. Dersom vi kan vri noen skattelettelser i denne retningen vil det være en viktig seier for familiene og for en tryggere oppvekst. For vi må satse på barna, på tillit og valgfrihet til familiene. Da er ordninger som kan gi familiene mer mulighet til å få mer tid sammen helt avgjørende.