mandag 15. april 2013

Det moderne slaveriet – vår tids slavehandel

Å tillate kjøp av sex handler ikke om frihet eller et samfunn bygd på liberale verdier. Det vil ene og alene være et stort tilbakeskritt i kampen mot det moderne slaveriet.

Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen Free the Slaves lever mer enn 27 millioner mennesker i slaveri i verden i dag. Det er flere enn alle dem som ble ofre for den 350 år lange slavehandelen. Slaveri er forbudt i alle land i verden, men fortsatt holdes mennesker som sexslaver, tvangsarbeidere, prostituerte og husslaver.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Det er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester som prostitusjon og tigging ved bruk av vold og trusler. I kampen mot internasjonal menneskehandel og prostitusjon er det nødvendig med nytenking og åpenhet.

Bondevik-regjeringen kom i 2003 med den første handlingsplanen mot menneskehandel. Tiltak ble satt inn for å bekjempe moderne slaveri. Men mer må gjøres. Menneskehandel må opp på dagsorden. Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe kvinner og barn, og også menn som er utsatt for slaveri.

Norge har forpliktet seg til å hjelpe og yte bistand til ofre for menneskehandel. Vi må hjelp ofrene. KrF har derfor fremmet et forslag i Stortinget med 14 tiltak for å bekjempe slaveriet.

En Norad-rapport viser at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa. Da KrF arbeidet frem sexkjøpsloven, var intensjonen at den ikke kunne stå alene. Den måtte suppleres med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Fire år har gått, og regjeringen har langt fra gjort nok.

Nadheim er Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte. I 2012 var de i kontakt med 909 prostituerte. 834 hadde utenlandsk bakgrunn. Det viser at prostitusjon ikke handler om jusstudenten som frivillig selger sex for å finansiere garderoben sin. Dette handler om mennesker i nød som kommer til Norge med håp om en bedre tilværelse.

Holdningsendringer må til. Å kjøpe en kvinnekropp er ikke bare forkastelig, det er opprettholdelse av slaveri. Det må inn i skolepensum at slaveri er langt mer enn den historiske slavehandelen vi alle skjemmes over. Ungdom trenger etisk refleksjon rundt hvordan slaveriet utspiller seg i verden og Norge i dag.

Innsatsen for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon må samtidig intensiveres. De frivillige organisasjonene som jobber på gata og bygger tillit hos de prostituerte er helt avgjørende og må styrkes. Mange prostituerte er sterkt traumatisert og trenger mye oppfølging. De må motta et helhetlig tilbud slik at de tør bryte ut av prostitusjonen.

Politiet gjør mange steder en prisverdig innsats, men det er store forskjeller mellom politidistriktene. Vi må lære av de som lykkes. Vi som samfunn kan ikke akseptere at det moderne slaveriet brer om seg.

fredag 12. april 2013

Harry-handel som virkemiddel i klimapolitikken

DNs dyktige skribent Kjetil Alstadheim kritiserer i dag Venstre for å endre klimapolitikk, mens KrF kritiseres for det motsatte – at vi står fast på kravet om nasjonale utslippsreduksjoner i klimapolitikken. Sorry, Alstadheim, men her bommer du!

Det Alstadheim har fanget opp, er at Venstre i sitt programutkast har fjernet formuleringer om tallfestet kutt av klimagassutslipp i Norge. Målet fra klimaforliket om å ta 2/3 av utslippsreduksjonene i Norge er tatt ut, og erstattet av en formulering om at utslippsmålene skal nås gjennom kutt i ikke-kvotepliktig sektor og gjennom oppkjøp og sletting av EU-kvoter. Dette er dårlige signaler fra Venstre, og signaliserer et betydelig redusert ambisjonsnivå. Dersom Alstadheims observasjon er riktig er jeg skremt!

Vel å merke øker Venstre utslippsmålet for 2020 til 40 prosent, men de likestiller kutt i Norge med kvotekjøp og sletting av EU-kvoter, og signaliserer at det ikke skal gjøres tiltak i kvotepliktig sektor. Jeg kjenner et annet parti som mener noe av det samme – og de heter Fremskrittspartiet.

Kjetil Alstadheim liker åpenbart Venstres nye linje i klimapolitikken, selv om det ligger kritikk mellom linjene. Til KrF har han følgende melding: «For KrF er det fortsatt viktigere å ha en politikk som høres ambisiøs ut, enn å ha en politikk som faktisk gir effekt for klimaet». Mener du dette Alstadheim? Mener du at det er mer ambisiøst, og gir bedre resultater på sikt, å kjøpe kvoter i et kvotesystem som ikke fungerer, enn å investere i bærekraftig og nødvendig omstilling av det norske samfunnet? Norge er allerede ett av de landene i verden med høyest utslipp av klimagasser per innbygger. Utslippene er i dag 6 prosent høyere enn i 1990. Innen 2020 skal utslippene reduseres med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det er bare åtte år til. Til sammenlikning har våre naboland Sverige og Danmark allerede redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 16 og 20 prosent fra 1990-nivå. Det hadde vært fristende å spørre Alstadheim om dette er bra eller dårlig? Gir de svenske og danske bidragene noen effekt for klimaet? Jeg tror det.

Norske utslipp kan reduseres på to måter. Vi kan gjennomføre utslippsreduserende tiltak i Norge, eller vi kan kjøpe utslippskutt i utlandet. Med norsk kostnadsnivå vil kvotehandel i overskuelig framtid ikke utløse større utslippsreduserende tiltak i Norge. Ensidig satsing på kvotehandel har som konsekvens at norske bedrifter betaler for å gjøre våre europeiske konkurrenter mer klimavennlige og mer konkurransedyktige. Samtidig utsetter vi den omstillingen som det norske samfunnet uansett må gjennom. Derfor mener KrF at kvotehandel skal være et supplement til nasjonale tiltak, ikke et hovedvirkemiddel. Vi må sørge for bærekraftig omstilling av det norske samfunnet i retning av lavutslippssamfunnet. Det vil koste penger – men penger er jo noe vi har mye av i Norge.

I tillegg virker det som Alstadheim har som premiss at det europeiske kvotesystemet er vedtatt en gang for alle, og at målene er gitt, mao et tilnærmet perfekt marked. Det er ikke riktig. Utslippstaket i kvotesystemet vedtas for perioder, for noen år om gangen. Planen er at dette taket skal reduseres fra periode til periode. Dermed virker ikke kvotemarkedet nøyaktig slik kvoteteorien i lærebøkene tilsier. Dette betyr at det er landenes politiske vilje som i realiteten avgjør hvor fort utslippene blir redusert. Denne politiske viljen avhenger av landenes tiltakskostnader, som avgjør kvoteprisen. Landenes tiltakskostnader avhenger av i hvilken grad de over tid planlegger og forbereder fremtidige utslippsreduksjoner.

For Norges del kan det å forberede f.eks elektrifisering av sokkelen være et fornuftig tiltak som legger til rette for omstilling til lavere utslipp. Tilsvarende langsiktige tiltak i andre land vil redusere landenes kostnader når de i neste runde skal diskutere utslippstak i kvotesystemet og dermed øke deres vilje til å redusere utslippstaket mer enn hva de ellers ville gjort. Mange av landets dyktigste sosialøkonomer gjør stadig den feil at de forutsetter at kvotemarkedet i Europa er et perfekt marked som virker etter læreboka. Det er det ikke.

Det kan ta lang tid før vi oppnår en internasjonal avtale. Det kan ta lang tid før EUs kvotemarked fungerer etter hensikten. Og når de internasjonale mekanismene svikter er det desto mer nødvendig med nasjonale kutt. Harry-handel kan være lønnsomt i husholdningsøkonomien. Det er imidlertid dårlig egnet som hovedvirkemiddel i klimapolitikken!