lørdag 4. mai 2013

Glorifisering av sexslaver

I dag står Hege Grostad (27) frem på forsiden av VG og forteller om at hun selger sex frivillig og at hun trives med det. Selv om jeg betviler at man kan selge sex uten at det gjør noe med oss, så skal jeg ikke ta den debatten, men velge å tro på Hege. Hun er tøff som står frem. Hun bare bommer helt når hun forenkler hele debatten og bortimot hevder at nigerianske kvinner som selger sex gjør det frivillig.

Debatten handler nemlig ikke om Hege som selger sex for å finansiere studiene. Den handler om de 2900 andre i Norge som lever som slaver og blir tvunget til å selge kroppen sin. I Norge er ca 90 % av de prostituerte fra utlandet, særlig Nigeria, Thailand og øst-Europa. Derfor handler debatten om menneskehandel, om vår tids slaveri. Vi vet at det er mafiavirksomhet som tjener enorme summer på prostitusjon. Beløper som er på høyde med våpen- og narkotikasalg. Penger de bruker for å forhindre at prostitusjon forsvinner.

Når flere nå tar til orde for å fjerne sexkjøpsloven fordi den gjør det vanskelig for de prostituerte, ja så er det en kortslutning. Loven er viktig fordi den er normgivende og vi sier klart og tydelig sier til folk at det er feil å kjøpe sex. “It is indisputable that a prostitution market without male consumers would go broke”. Loven er viktig fordi vi skal fjerne etterspørselen. Men vi må også styrke de sosiale tiltakene for å hjelpe de prostituerte ut av slaveriet og hjelpe dem til et bedre liv. For mange er det umulig å reise hjem igjen, eller de tør ikke bryte ut fordi de har enorm gjeld til bakmenn eller de eller familien hjemme blir truet. Her har dagens regjering ikke gjort nok.

For et par uker siden besøkte jeg politikere, frivillige og politi i Sverige. Alle var enige i at loven var god og viktig. I Sverige er det nesten politisk selvmord å være mot sexkjøpsloven. Og de var tydelig på at 99,5 % av alle prostituerte er offer for menneskehandel. I Sverige har politiet også prioritert loven høyere, og de får dømt flere for menneskehandel. Selv om det er vanskelig å komme "til topps", klarer de å ta enkelte bakmenn. I tillegg til at de tar mange sex-kunder. Men i følge politiet har de også lykkes med å etablere forståelsen om at å kjøpe sex betyr at man er med på å holde enda et menneske i slaveri. Som politiet sa; "Enkelte kunder er så dumme at de gir 500 kroner ekstra fordi de synes synd på jenta. Men da er det en hallik hjemme i Romania som gnir seg i hendene fordi han får kjøre en enda finere bil".

Debatten om sexkjøp vil fortsette. Jeg vil oppfordre VG til å intervjue noen av de tusenvis (for å ikke snakke om millionvis på verdensbasis) av kvinner - og menn, som arbeider som sexslaver og som får livet ødelagt. Da ville vi fått en litt annen historie. En litt mer representativ historie, og en historie som ville fått flere til å bekjempe bakmenn og menneskehandlere, i stedet for å glorifisere prostitusjonen i Norge ved å si at den er frivillig og at de attpåtil nyter tilværelsen.

mandag 15. april 2013

Det moderne slaveriet – vår tids slavehandel

Å tillate kjøp av sex handler ikke om frihet eller et samfunn bygd på liberale verdier. Det vil ene og alene være et stort tilbakeskritt i kampen mot det moderne slaveriet.

Ifølge den internasjonale antislaveriorganisasjonen Free the Slaves lever mer enn 27 millioner mennesker i slaveri i verden i dag. Det er flere enn alle dem som ble ofre for den 350 år lange slavehandelen. Slaveri er forbudt i alle land i verden, men fortsatt holdes mennesker som sexslaver, tvangsarbeidere, prostituerte og husslaver.

Menneskehandel er vår tids slaveri. Det er utnytting av barn, kvinner og menn til å utføre arbeid og tjenester som prostitusjon og tigging ved bruk av vold og trusler. I kampen mot internasjonal menneskehandel og prostitusjon er det nødvendig med nytenking og åpenhet.

Bondevik-regjeringen kom i 2003 med den første handlingsplanen mot menneskehandel. Tiltak ble satt inn for å bekjempe moderne slaveri. Men mer må gjøres. Menneskehandel må opp på dagsorden. Vi må gjøre det vi kan for å hjelpe kvinner og barn, og også menn som er utsatt for slaveri.

Norge har forpliktet seg til å hjelpe og yte bistand til ofre for menneskehandel. Vi må hjelp ofrene. KrF har derfor fremmet et forslag i Stortinget med 14 tiltak for å bekjempe slaveriet.

En Norad-rapport viser at svensk kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester har ført til betydelig nedgang i ofre for menneskehandel fra Øst-Europa. Da KrF arbeidet frem sexkjøpsloven, var intensjonen at den ikke kunne stå alene. Den måtte suppleres med gode sosiale tiltak for å få mennesker ut av prostitusjon. Fire år har gått, og regjeringen har langt fra gjort nok.

Nadheim er Kirkens Bymisjons utadrettede arbeid mot prostituerte. I 2012 var de i kontakt med 909 prostituerte. 834 hadde utenlandsk bakgrunn. Det viser at prostitusjon ikke handler om jusstudenten som frivillig selger sex for å finansiere garderoben sin. Dette handler om mennesker i nød som kommer til Norge med håp om en bedre tilværelse.

Holdningsendringer må til. Å kjøpe en kvinnekropp er ikke bare forkastelig, det er opprettholdelse av slaveri. Det må inn i skolepensum at slaveri er langt mer enn den historiske slavehandelen vi alle skjemmes over. Ungdom trenger etisk refleksjon rundt hvordan slaveriet utspiller seg i verden og Norge i dag.

Innsatsen for å hjelpe mennesker ut av prostitusjon må samtidig intensiveres. De frivillige organisasjonene som jobber på gata og bygger tillit hos de prostituerte er helt avgjørende og må styrkes. Mange prostituerte er sterkt traumatisert og trenger mye oppfølging. De må motta et helhetlig tilbud slik at de tør bryte ut av prostitusjonen.

Politiet gjør mange steder en prisverdig innsats, men det er store forskjeller mellom politidistriktene. Vi må lære av de som lykkes. Vi som samfunn kan ikke akseptere at det moderne slaveriet brer om seg.

fredag 12. april 2013

Harry-handel som virkemiddel i klimapolitikken

DNs dyktige skribent Kjetil Alstadheim kritiserer i dag Venstre for å endre klimapolitikk, mens KrF kritiseres for det motsatte – at vi står fast på kravet om nasjonale utslippsreduksjoner i klimapolitikken. Sorry, Alstadheim, men her bommer du!

Det Alstadheim har fanget opp, er at Venstre i sitt programutkast har fjernet formuleringer om tallfestet kutt av klimagassutslipp i Norge. Målet fra klimaforliket om å ta 2/3 av utslippsreduksjonene i Norge er tatt ut, og erstattet av en formulering om at utslippsmålene skal nås gjennom kutt i ikke-kvotepliktig sektor og gjennom oppkjøp og sletting av EU-kvoter. Dette er dårlige signaler fra Venstre, og signaliserer et betydelig redusert ambisjonsnivå. Dersom Alstadheims observasjon er riktig er jeg skremt!

Vel å merke øker Venstre utslippsmålet for 2020 til 40 prosent, men de likestiller kutt i Norge med kvotekjøp og sletting av EU-kvoter, og signaliserer at det ikke skal gjøres tiltak i kvotepliktig sektor. Jeg kjenner et annet parti som mener noe av det samme – og de heter Fremskrittspartiet.

Kjetil Alstadheim liker åpenbart Venstres nye linje i klimapolitikken, selv om det ligger kritikk mellom linjene. Til KrF har han følgende melding: «For KrF er det fortsatt viktigere å ha en politikk som høres ambisiøs ut, enn å ha en politikk som faktisk gir effekt for klimaet». Mener du dette Alstadheim? Mener du at det er mer ambisiøst, og gir bedre resultater på sikt, å kjøpe kvoter i et kvotesystem som ikke fungerer, enn å investere i bærekraftig og nødvendig omstilling av det norske samfunnet? Norge er allerede ett av de landene i verden med høyest utslipp av klimagasser per innbygger. Utslippene er i dag 6 prosent høyere enn i 1990. Innen 2020 skal utslippene reduseres med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det er bare åtte år til. Til sammenlikning har våre naboland Sverige og Danmark allerede redusert sine nasjonale utslipp med henholdsvis 16 og 20 prosent fra 1990-nivå. Det hadde vært fristende å spørre Alstadheim om dette er bra eller dårlig? Gir de svenske og danske bidragene noen effekt for klimaet? Jeg tror det.

Norske utslipp kan reduseres på to måter. Vi kan gjennomføre utslippsreduserende tiltak i Norge, eller vi kan kjøpe utslippskutt i utlandet. Med norsk kostnadsnivå vil kvotehandel i overskuelig framtid ikke utløse større utslippsreduserende tiltak i Norge. Ensidig satsing på kvotehandel har som konsekvens at norske bedrifter betaler for å gjøre våre europeiske konkurrenter mer klimavennlige og mer konkurransedyktige. Samtidig utsetter vi den omstillingen som det norske samfunnet uansett må gjennom. Derfor mener KrF at kvotehandel skal være et supplement til nasjonale tiltak, ikke et hovedvirkemiddel. Vi må sørge for bærekraftig omstilling av det norske samfunnet i retning av lavutslippssamfunnet. Det vil koste penger – men penger er jo noe vi har mye av i Norge.

I tillegg virker det som Alstadheim har som premiss at det europeiske kvotesystemet er vedtatt en gang for alle, og at målene er gitt, mao et tilnærmet perfekt marked. Det er ikke riktig. Utslippstaket i kvotesystemet vedtas for perioder, for noen år om gangen. Planen er at dette taket skal reduseres fra periode til periode. Dermed virker ikke kvotemarkedet nøyaktig slik kvoteteorien i lærebøkene tilsier. Dette betyr at det er landenes politiske vilje som i realiteten avgjør hvor fort utslippene blir redusert. Denne politiske viljen avhenger av landenes tiltakskostnader, som avgjør kvoteprisen. Landenes tiltakskostnader avhenger av i hvilken grad de over tid planlegger og forbereder fremtidige utslippsreduksjoner.

For Norges del kan det å forberede f.eks elektrifisering av sokkelen være et fornuftig tiltak som legger til rette for omstilling til lavere utslipp. Tilsvarende langsiktige tiltak i andre land vil redusere landenes kostnader når de i neste runde skal diskutere utslippstak i kvotesystemet og dermed øke deres vilje til å redusere utslippstaket mer enn hva de ellers ville gjort. Mange av landets dyktigste sosialøkonomer gjør stadig den feil at de forutsetter at kvotemarkedet i Europa er et perfekt marked som virker etter læreboka. Det er det ikke.

Det kan ta lang tid før vi oppnår en internasjonal avtale. Det kan ta lang tid før EUs kvotemarked fungerer etter hensikten. Og når de internasjonale mekanismene svikter er det desto mer nødvendig med nasjonale kutt. Harry-handel kan være lønnsomt i husholdningsøkonomien. Det er imidlertid dårlig egnet som hovedvirkemiddel i klimapolitikken!

onsdag 13. mars 2013

Sannhetens øyeblikk for Sørvestbanen

I løpet av de neste månedene vil det bli fattet beslutninger som kan sette standarden for jernbanen for flere tiår frem i tid. Utredninger leveres på løpende bånd. Den politiske viljen avgjør hva som blir resultatet. Nå må vi sikre at et løft for jernbanen også innebærer sammenkobling av Sørlands- og Vestfoldbanen.


Det blir stadig flere innbyggere i det sentrale Østlandsområdet. Bare i Oslo og Akershus er det ventet 450 000 nye innbyggere innen 2040. Befolkningsveksten stiller helt nye krav til et moderne transportsystem. Privatbilismen alene kan ikke ta denne trafikkveksten. Vi trenger en moderne jernbane med hyppigere avganger og høyere hastighet.

I kombinasjon med generell økonomisk vekst, økt bilhold og økt arbeidspendling vil presset på transportsystemet øke. Da må vi satse både på vei, på kollektiv og ikke minst på planlegging av nye prosjekt. Jernbanen er nøkkelen i det hele. Løsningen på fremtidens transportutfordringer på Østlandet ligger i en kraftig forbedring av jernbanen. Uten jernbanen sier Statens vegvesen vi måtte bygget 16-felts veg mellom Asker og Oslo sentrum. Jernbanen trengs for å avlaste veisystemet. Derfor er jeg villig til å prioritere jernbanen. Fordi jeg mener det er helt nødvendig. Vi har ikke annet valg.

Et samlet politisk Norge har samlet seg om utbygging av dobbeltspor i Intercity (mellom Oslo og Halden, Lillehammer og Skien). Nå kan det likevel se ut som at regjeringen velger å senke ambisjonene og kun snakke om mellom Oslo og Hamar, Tønsberg og Fredrikstad. Men når Nasjonal Tralsportplan (NTP) nå skal behandles må hele Intercity med, og så må Sørvestbanen også inn og det må komme planmidler og konsekvensutredning. Dette vil være en genistrek, og ha stor betydning for vår landsdel. Med en storsatsing på jernbane i Norge blir vår felles kamp at det også kommer innbyggerne på Sørlandet til gode. Ved ferdig utbygd dobbeltspor mellom Oslo og Brokelandsheia kan vi reise med tog på 2 timer fra fylket vårt og inn til Oslo!

Nye undersøkelser viser at kostnadene med en del enkle løsninger kan reduseres betydelig. Banen må bygges for 250 km/t og med dobbeltspor. Dersom alle tog skal stoppe vil farten uansett reduseres slik et en på begge sider av stasjonene kan bygge krappere svinger, noe som vil redusere kostnadene samtidig som kvaliteten opprettholdes.

For etter at sammenkoblingen er kommet vil neste steg være å bygge kystjernbane. Både NSB, Jernbaneverket og høyhastighetsutredningen viser at det er Sørvestbanene som vil være det gode prosjektet. 8 fylker vil bindes sammen, og halve Norges befolkning vil få stor nytte av det. Regionene vil bli knyttet sammen på en helt ny måte og næringslivet vil få nye store muligheter. Og ved å benytte seg av de planene som er utarbeidet snakker vi om helt andre kostnader enn de som av og til blir trukket frem av motstandere. Og den samfunnsøkonomiske nytten er stor!

I disse dager legges siste hånd på NTPen som er styrende for de neste årene. At vårt prosjekt blir prioritert vil være av stor betydning for fylket vårt. Det vil være viktig for næringslivet, bosetting og regional utvikling. Og koble Aust-Agder tett på Østlandet. Jeg håper regjeringen benytter seg av muligheten!

mandag 11. mars 2013

Reaksjonært familiesyn

Det første den rødgrønne regjeringen gjorde da de kom til makta i 2005 var å fjerne familiedepartementet. Siden har angrepene mot familiene vært mange. Det toppet seg på kvinnedagen 8. mars da Barne- og likestillingsminister Inga Marte Torkhildsen presterte å si at "Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, men det er det ikke".

Det er et stort paradoks at de sosialistiske partiene gjør det til en kampsak at barn og foreldre skal tilbringe minst mulig tid sammen. Dessuten er det ikke alt som teller som kan telles i kroner og øre! Jeg tror ingen pensjonister sitter og tenker at tiden brukt hjemme med barna ikke var verdifull. Ingen tenker nok heller at de har brukt for mye tid sammen med barna.

Valgfrihet er det viktige stikkordet i familiepolitikken. Familiene vet selv hva som er best for dem. Torkhildsens kamp mot frivillig deltid er også en kamp som fort vil tvinge flere helt ut av arbeidslivet. Mange ønsker nemlig å kombinere arbeid og det å være hjemme med barna. Uten deltid vil mange velge å gå helt ut av arbeid.

Familien er samfunnets grunncelle. Politikk som styrker familiene vil styrke hele samfunnet. Nå er familiepolitikken blitt en arena for å skaffe nok arbeidskraft og bidra til likestilling i stedet for å ha fokus på det som er best for barna. Torkhildsens uttalelser underbygger også dette.

Parallelt med denne politikken kommer også spørsmålene om hvordan våre ettåringer har det. TV 2s "Vårt lille land" refererte til forskning som pekte på utfordringer med for tidlig start i barnehagen. Stresshormonet hos ettåringene var høyt ved oppstart, men også høyt fem måneder etter barnehagestart.

Denne utfordringen hopper dagens regjering bukk over. Og vil altså gjøre det enda vanskeligere å velge noe annet enn deres tydelige oppskrift; kom dere i jobb så raskt som mulig!

Barn er forskjellige. Familier er forskjellige. Derfor så er det også avgjørende at familiene kan bestemme omsorgsform selv.

onsdag 27. februar 2013

Lofotskreien først

Hele natta har fiskeren vært ute for å sikre en god fangst. Vi var med da fisken kom i land og sløyingen ble gjort. Fiskeren hadde også en tydelig beskjed til oss; Prioriter fisk foran olje.


Det er utenfor Mørebankene og LoVeSe som er viktig å holde olja unna, sa han. Fiskerne har støttet aktivitet i Nordsjøen og også i Barentshavet, men disse områdene er for sårbare og sameksistens mellom olje og fisk er ikke mulig i Lofoten. Tydelig budskap. Fra en tydelig nordlending.

Location:Skarsjyveien,Vestvågøy,Norge

tirsdag 26. februar 2013

Fremtiden i Lofoten

Lofotprodukter er en offensiv bedrift med 130 ansatte og bruker Lofoten som merkevare. Her er 450.000 tonn i årlig produksjon i sjømatnæringen. Det tilsvarer 5 mill måltider, og altså nok til at alle nordmenn får en fiskemiddag hver dag.


Lofoten har et sterkt image. 98 % har tydelige assosiasjoner til Lofoten. Det er båter, fisk, midnattssol eller fjell. Lofotprodukt er tydelige på at de er redde for merkevaren Lofoten dersom det åpnes for petroleumsaktivitet.


Spørsmålet er om man er villig til å ta risikoen for at olje og fisk kan leve lykkelig sammen i selve arneredet til fisken. Vi vet fra tidligere at seismikken som brukes for å finne oljefunnene jagde bort fisk. Konsekvensene ved aktivitet og et eventuelt uhell kan bli enorme. Det er med andre ord ikke verdt risikoen.

Location:Havnekvartalet,Vestvågøy,Norge

LoVe


Denne uken er jeg noen dager i Lofoten igjen. Sammen med andre tilhengere av oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja markerer vi at denne kampen skal vinnes nok en gang. Sammen med min partileder Knut Arild Hareide skrev jeg en kronikk om hvorfor.

Selv om Lofoten er et nasjonalsymbol som brandes i hele verden så må vi klare å utvikle regionen enda mer. Det må skapes nye arbeidsplasser og de sterke næringene fiskeri og turisme må støttes videre.

Jeg skal komme med oppdateringer underveis. I dag besøker vi blant annet Lofotprodukter, en stor bedrift jeg også har besøkt tidligere. Her er også bilde fra forrige tur.

torsdag 31. januar 2013

Matfat må vike for oljefat

Det er uansvarlig og kortsiktig av Ap når de går til krig mot fiskerne i våre mest sårbare og omstridte områder utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Når programkomiteen nå går inn for konsekvensutredning, bekrefter det mistanken om at regjeringen vil åpne Lofoten og Vesterålen for oljeboring i neste periode, og de starter sannsynligvis i Nordland VI allerede til høsten, slik olje- og energiministeren har flagget den siste tiden. Det er uanstendig av Ap å prioritere olje foran fisk, fossile foran fornybare ressurser.

I dag finnes det over 6500 arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiselivsnæringa i Lofoten, Vesterålen og Senja. Kunnskapsinnhentingen viser at petroleumsaktivitet kun vil føre med seg mellom 400 og 1100 nye arbeidsplasser. En slik gambling med evigvarende ressurser for kortsiktig økonomisk vinning er uansvarlig.

Konsekvensutredningen som Ap ønsker seg er så godt som gjennomført i kunnskapsinnhentingen. Der gjenstår bare å samle det i en rapport. Statsministeren har sagt at det knapt går an å ha mer kunnskap uten å fatte en beslutning. Det er dermed bare bomull når de sier at de skal bestemme seg etter konsekvensutredningen. Dersom Ap vinner frem med sitt standpunkt betyr det i realiteten åpning i løpet av veldig kort tid.

De totale ressursene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja anslås å være på størrelse med de laveste estimatene for utvinnbare oljeressurser i Johan Sverdrup-feltet, bare fordelt på flere små felt. Sverdrup har altså erstattet behovet for Lofoten siden sist vi diskuterte saken. Det gir enda bedre grunn til ikke å gamble med dette sårbare området.


I 2013 skal olje- og gassnæringen investere for over 200 milliarder kroner på norsk sokkel. Det er allerede et enormt press i norsk økonomi. Vi har nylig funnet store petroleumsressurser i Nordsjøen og Barentshavet, og er i gang med åpning av nye områder i Barentshavet sør. Vi har råd til å vente med å åpne Lofoten og Vesterålen. Ressursene kan vise seg å være vel så mye verdt liggende under havbunnen som de er plassert i et usikkert aksjemarked verden rundt.

onsdag 23. januar 2013

Et nytt flertall

(Denne kronikken stod på trykk i Aftenposten 23.januar og er skrevet av Torbjørn Røe Isaksen (Høyre), Anders Anundsen (FrP), Rebekka Borsch (Venstre) og undertegnede.)
«Me må få nye hender i departementsskuffene». Slik lød det praktiske og jordnære argumentet til daværende Venstre-leder Bent Røiseland, for hvorfor et regjeringssamarbeid var nødvendig i 1965.

Bakgrunnen var at de fire borgerlige opposisjonspartiene vant stortingsvalget. Dermed innledet de en ny periode etter Arbeiderpartiets massive dominans i etterkrigstiden.

Det er fristende å gjenta Røiselands ord i dag. Etter snart åtte år med rødgrønn regjering, en periode som ikke har manglet eksempler på tette maktnettverk og maktarroganse, ser stadig flere behovet for fornyelse. Derfor blir spørsmålet ved høstens valg om vi skal ha fire nye år med de rødgrønne, eller om vi trenger en ny regjering med nye ideer. Alle de fire opposisjonspartiene har derfor gitt klar beskjed:

Faksmile av kronikken i Aftenposten
Vi ønsker, og Norge trenger, en ny regjering etter valget i 2013, med en klarere ideologisk forankring, en mer fremtidsrettet politikk og med borgeren som utgangspunkt.
 
Forskjellige historier
Det er fire partier med forskjellige historier. Ett parti ble dannet som en konservativ reaksjon på den fremvoksende radikale liberalismen, et annet har sitt opphav nettopp i denne liberalismen. Ett parti brøt ut av den liberale fold fordi den kristne kulturarven ikke ble godt nok ivaretatt, et annet ble grunnlagt i protest mot hele etablissementet, mot økende skatter og avgifter.

Partiene representerer også fire ideologiske tradisjoner. Frp bekjenner seg til en liberalistisk tradisjon hvor enkeltmenneskets frihet står sentralt, Venstre til en sosialliberal tradisjon med maktspredning som kjerne. KrF bygger på kristendommens menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvaret, mens Høyre sogner til en liberalkonservativ tradisjon som vil balansere hensynet til frihet med sosialt ansvar.

Et nytt flertall må finne sammen i så mange små og store politiske spørsmål som mulig, i alle de praktiske sakene som utgjør dag-til-dag-politikken. Men en politikk uten himmel blir lett retningsløs og så motløs, uten evne til å manøvrere stødig gjennom politikkens mange daglige krav.

Ideer som forener
Det finnes noen grunnleggende ideer som forener både liberale, konservative, liberalister og kristendemokrater. Disse ideene er grunnlaget for politikken til et ikke-sosialistisk flertall:

Styrk fellesskapene, ikke bare staten:
Det er bred enighet om de mange viktige oppgavene offentlig sektor har i Norge, som å sikre skolegang til alle, tilgang til et helsevesen av topp kvalitet uavhengig av folks inntekt, en verdig eldreomsorg, lov og orden etc. Allikevel er det en ulik ideologisk tilnærming mellom de rødgrønne og opposisjonen.

Statsminister Stoltenberg snakker ofte om fellesskapet, men bruker begrepet som et synonym for offentlig sektor. Da glemmer de rødgrønne de mange små og store fellesskapene som utgjør det store fellesskapet: familier, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner, religiøse samfunn og frie institusjoner. Å styrke fellesskapene innebærer ikke bare å sikre dem økonomisk handlingsrom, men også frihet og mulighet til å bidra, og en skepsis til at statlig detaljstyring er løsningen på alle problemer.

Spre makten, snu pyramidene:
«Makten må være delt for at mennesket skal være fritt». Professor Torkel H. Aschehoug oppsummerte kjernen i det liberale demokratiet; at også staten må akseptere begrensninger av egen makt. Å spre makten er å åpne for mer mangfold, økt lokal tilpasning og selvstyre. Det må samtidig bety at mindretallets rettigheter må styrkes, også på Stortinget. Det innebærer mer åpenhet og innsyn og færre prosesser bak lukkede dører.

Maktspredning betyr også at politikernes gode intensjoner ikke alltid kan legge føringer for hva frie institusjoner skal foreta seg. Både friskoler, universiteter og kulturinstitusjoners uavhengighet må vernes - nettopp fordi fristelsen til overdreven politisk styring kan bli stor.

Generasjonsregnskapet:
Vi har et ansvar for de som lever i dag og for kommende generasjoner, både økonomisk og økologisk. Økonomisk gode tider har gitt Norge et enestående politisk handlingsrom, men mulighetene er ikke blitt brukt godt nok av de rødgrønne.

En økende andel av våre ressurser går til løpende forbruk i dag. Samtidig forsømmes investeringene i det som gir velstand på sikt. Varig velferd forutsetter investeringer i utdanning, infrastruktur og forskning - og stadig fornyelse av offentlig sektor.

Større valgfrihet, mer mangfold:
Mennesker er ulike og tar ulike valg. Maktspredning gir i seg selv mer valgfrihet og mangfold fordi flere beslutninger desentraliseres. Noen beslutninger kan overlates til de folkevalgte i hver kommune, noen til familier og enkeltpersoner, andre til frivillige organisasjoner eller næringsliv. Enkeltmennesket må settes i sentrum. Selv om mye har skjedd på valgfrihetsfronten de siste tiårene, preges fortsatt de rødgrønne av en dyp skepsis til å la folk velge selv. Det er tydelig i familiepolitikken, i skolepolitikken og i velferdspolitikken. Økt valgfrihet innebærer ikke at det offentlige abdiserer, men at borgerne får større innflytelse over de tilbud som deres egne skattepenger finansierer. Systemet skal tjene borgerne, ikke omvendt.

En sterkere stat for dem som trenger det mest:
Det norske velferdssystemet er stort og omfattende, og et nytt flertall vil også ivareta den brede middelklassevelferden gjennom skattefinansierte velferdsordninger. Samtidig ser vi at mange av de som trenger det offentlige mest ikke får hjelpen de trenger. Antallet uføre øker, vi har lange køer i psykiatrien og helsevesenet, sysselsettingen blant funksjonshemmede faller og Regjeringen som skulle «avskaffe fattigdommen med et pennestrøk» har i stedet gitt flere barn som lever i fattigdom.

Velferdsstaten svikter sin mest grunnleggende oppgave, å gi hjelp til dem som trenger det mest.

Dagens sosialpolitikk bidrar til å forsterke forskjellene i Norge. Denne utviklingen må vi snu med hjelp av alle gode krefter. I et moderne velferdssamfunn er det samspillet mellom stat og kommuner, frivillige fellesskap og den enkeltes ansvar for sine nærmeste som løfter de svakeste og skaper trygghet og gode tjenestetilbud.

tirsdag 22. januar 2013

Samvittighetsfrihet

I dag ble det arrangert møte på Stortinget om samvittighetsfrihet og reservasjonsrett for fastleger til å henvise bl.a til abortinngrep. Helseminister Støre forsvarte sitt standpunkt for å nekte fastleger en slik rett. Jeg mener det både er ideologisk og pragmatisk vanskelig å forsvare det standpunktet.

Både tilhengere og motstandere av abortloven argumenterte godt for hvorfor det er viktig å ha en rett til å reservere seg mot saker de har samvittighetskvaler mot. Samtidig som alle understreket at pasienter har rett til å få sine lovfestede rettigheter. Det viktige i denne saken er at det er mulig å kombinere begge hensyn; både beskytte samvittighetsfriheten og pasientenes rett til helsetjenester.

Jeg mener det er viktig å verne om samvittighetsfrihet. Det gjør noe med mennesker og et samfunn å måtte handle mot sin overbevisning. Dessuten er det langt på vei en skinndebatt fra de som fratar fastleger denne reservasjonsmuligheten. Eksemplene som blir trukket frem kan telles på en hand, og jeg mener at man også kan være pragmatisk å tillate dem som ønsker å reservere seg uten at dette går utover pasientene.

Samtalen på seminaret i dag kom også innom konsekvensene av å regulere samvittighetsfriheten på denne måten dersom f.eks aktiv dødshjelp ble innført. Helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep er også et neste steg som kan bli truet.

Debatten er spennende og viktig. Jeg håper regjeringen snur i sitt syn. La oss heller løfte frem ønsket om at mennesker lytter til sin samvittighet, og så finner vi gode løsninger for de veldig få tilfellene der det kan bli konflikter.

onsdag 16. januar 2013

Ja og nei til Lundin på samme dag

Samme dag som Ola Borten Moe tildeler oljeselskapet Lundin Norway 7 nye letetillatelser på norsk sokkel, hvorav to av dem som operatør, går regjeringspartner SV ut og krever at Lundin ikke skal få lisenser på norsk sokkel, og at de bør diskvalifiseres fra konsesjonsrundene.

Regjeringen er sin egen opposisjon i de fleste saker for tiden. Spørsmålet er om SV i det hele tatt har gjort noe forsøk på å påvirke TFO-tildelingen internt i regjeringen ved å kreve at Lundin skal utelates, eller om de ser seg fornøyd med å fremme sine krav og budskap i media. Spriket mellom ord og handling er uansett slående.

torsdag 10. januar 2013

Et livsviktig år

Det neste året vil uten tvil være preget av det viktige og avgjørende stortingsvalget vi står overfor. Men vel så viktig blir revideringen av bioteknologiloven som kommer denne våren.


Marte Goksøyr som i nylig skrev:
Jeg er selv en kvinne med Downs syndrom.
Jeg er ikke syk, jeg har ingen kromosomfeil.
Jeg har et ekstra kromosom, og jeg vil leve.
Mange husker Dagfinn Høybråten som helseministeren som innførte røykeloven. Saken som vekket stort harme, men som også i løpet av kort tid har blitt hyllet som et av de beste politiske vedtak. Men under Høybråtens tid som helseminister fikk Norge en enda viktigere lov på plass, en bioteknologilov som satte menneskeverdet i sentrum. Det skulle ikke være lov til å forske på ufødt liv, og etikken ble satt foran teknikken.

Noe av det første de rødgrønne endret på da de kom i regjering var bioteknologiloven. De åpnet for forskning på befruktede egg og for såkalt preimplantasjonsdiagnostikk. Det vil si en test av fosteret før det settes inn i livmoren for å sikre de "rette" egenskapene. Gjennom endringen av ekteskapsloven gjorde de også et annet viktig grep, nemlig å fjerne prinsippet om at barn skal ha rett på en far og en mor. Når dette prinsippet først er fjernet står nye kamper for tur.

"12 måter å få barn på" var overskriften i Aftenposten i september. Dersom Ap får gjennom forslaget om eggdonasjon og donasjon av befruktede egg, kan ett barn lovlig bli til på hele 12 ulike måter. Debatten om kunstig befruktning for enslige og surrogati er også relevant, for prinsippielt har vi allerede beveget oss bort fra utgangspunktet, selve bærebjelken i samfunnet, om at barn har rett på en mor og en far.

Sorteringssamfunn
Den andre store delen av revideringen vil gå på tidlig ultralyd. Ap, SV og FrP har tatt til orde for en rutinemessig ultralydundersøkelse av alle gravide i uke 12. Dette til tross for at Kunnskapssenterets rapport fra 2012 sier det klart: “Vi fant vi ingen dokumentasjon for en helsemessig gevinst av et rutinemessig tilbud om tidlig ultralyd.” Det vil bare bli en screening etter fostre med Downs syndrom, og eneste "behandling" mot Downs syndrom er som kjent abort. Resultatet fra andre land er kjent, barn som antas å ha en kromosomavvik fjernes i stor skala.

En stor finsk undersøkelse fra 2011 viste også at tidlig ultralyd faktisk er lite egnet for å påvise fostre med kromosomavvik hos kvinner yngre enn 35 år – nettopp de man nå vil utvide tilbudet til. Hos disse kvinnene vil 97 prosent av alle funn være "falske positive" (si det er noe galt uten at det er det) og gi økt uro, samtidig som opptil en tredjedel av fostrene med Downs syndrom ikke vil oppdages. Ordningen vil altså være ressurskrevende, uten helsemessig gevinst, uroe mange som bærer på friske barn, og ikke minst føre til at mange flere barn med "feil egenskaper" sorteres ut.

Likevel er tidlig ultralyd blitt en viktig sak for mange å få innført i Norge. Konsekvensene av en innføring er umulig å avvise. At partier og personer som kjemper for solidaritet ikke tar dette innover seg, er skuffende og svært alvorlig. Historiens dom over de som forsøker å gradere menneskers verdi ut i fra hudfarge, rase, religion eller uønskede egenskaper er entydig og nådeløs. Og samtidig håper hver generasjon som har levd gjennom slike overgrep at menneskeheten endelig har lært. Alle mennesker er like mye verdt!

Min generasjons abortkamp
I 2013 vil disse livsviktige spørsmålene bli avgjort. Det bør være tema og kampsak nummer 1 for alle som er opptatt av spørsmål knyttet til menneskeverd. For det handler dypest sett om hvilket samfunn vi ønsker oss. Da bioteknologiloven ble revidert under Bondevik II-regjeringen var det KrF, Venstre, Høyre, Sp og SV som utgjorde flertallet. Nå har dessverre SV forlatt sin posisjon som støttespiller i slike saker. Det betyr at det må en massiv og bred innsats til for at det skal være sterkt nok press på regjeringen til at de ikke fremmer endringene slik de er antydet.

For denne kampen er den aller viktigste i 2013. Det er vår tids abortkamp. Vi kan stå opp for menneskets ukrenkelige verdi og slå fast at egenskaper ikke skal avgjøre om en blir født, eller vi kan oppleve nok et skritt inn i et samfunn der menneskeverdet graderes. Det er nå slaget står. 2013 blir et livsviktig år.




tirsdag 8. januar 2013

Viktig livssynsutredning

Gårsdagens fremlegging av rapporten om det livssynsåpne samfunn får heldigvis mye oppmerksomhet. Det er viktig at vi nå har fått en utredning om tro og livssyn. Jeg opplever at religion blir mer og mer aktuelt i samfunnet, men at vi politisk har beveget oss bort fra disse viktige debattene. Derfor håper jeg at vi nå tør ta de krevende debattene om religionens plass i det offentlige rom.

Utvalget har mange ulike anbefalinger, og spennende utfordringer om hvordan vi bedre kan ivareta trosfriheten for alle mennesker i Norge. De har en viktig konklusjon i at religionen har en plass i det offentlige rom, og utfordrer politikerene til å legge bedre til rette for at man skal kunne uttrykke sin tro.

For det er positivt at utvalget argumenterer for «et livssynsåpent samfunn». Likevel bommer utvalget på hoppkanten. Trosfrihet betyr ikke sekularisme og nøytralitet. Uten tydelige fellesverdier, som for Norges del er basert på den kristne kulturarv, risikerer vi et verdivakuum med feilslått integrering og manglende forståelse for egen kultur og identitet.

Det er også underlig at utvalget foreslår å fjerne kirkens rolle ved nasjonale markeringer. I både store og små tragedier ser vi at kirken er et helt naturlig, og viktig, samlingspunkt i vårt samfunn. 22.juli ble det en spontan samling utenfor domkirken i Oslo. Det var en naturlig reaksjon som ikke bør fjernes.

Jeg forstår heller ikke at utvalget vil fjerne den kristne og humanistiske arven fra grunnloven og formålsparagrafen i skolen, rett etter at Stortinget i et bredt forlik nylig har vedtatt disse paragrafene. Her kommer også viktigheten av at jeg mener vi ikke skal være nøytrale, vi må bygge på noen verdier. Og her ønsker jeg naturlig nok at de kristne verdiene skal ligge til grunn, og være dette verdigrunnlaget.

Utvalget foreslår også borgerlig vigsel. KrF støtter ikke dette forslaget om å frata kirken vigselsretten. Det er en fin tradisjon i Norge at folk kan gifte seg i kirken. Så lenge den ordningen fungerer godt og mange ønsker å benytte seg av den ser jeg ingen grunn til å endre på det. Samtidig mener jeg det er nødvendig å sikre kirken frihet i ansettelses- og lærespørsmål. Det har de fått i den nye statskirkeordningen. Likevel ser vi et politisk press om at kirken må vie etter den nye ekteskapsloven. Dersom dette får større gehør og gjennomslag mener jeg borgerlig vigsel må vurderes for å sikre trosfriheten. Men da må også kirken ønske det.

Det blir spennende å følge debattene og også nye forslag som vil komme. Jeg håper den kan prege oss fremover. Religion er viktig for mennesker. Det er avgjørende at politikken også ser at mennesker må få uttrykke sin tro, og at tro er en positiv faktor i menneskers liv. Så kan vi helt sikkert ha ulike svar på hvordan dette kan løses.

torsdag 3. januar 2013

Flau klimainnsats

Statsminister Stoltenberg understreket i nyttårstalen hvor viktig det var å gi klimaet førstehjelp. Da er det flaut å se resultatene etter 7 år med flertallsregjering. For regjeringens klimaresultater er pinlig for Norge. Mens Sverige har overoppfylt sin Kyotoforpliktelse ved å gå foran og redusere egne utslipp av klimagasser, har Norges utslipp gått motsatt vei.

Kyoto-avtalen er den første internasjonale avtalen for begrensning av klimagassutslipp, og trådte i kraft 16. februar 2005. Avtalen fastsetter bindende og tallfestede rammer for utslipp av klimagasser. Målet var at man i løpet av perioden 2008-2012 skal redusere de samlede utslippene av klimagasser fra industrilandene med minst 5 prosent sammenlignet med 1990-nivået.


Ved nyttår utløp Kyotoprotokollens første forpliktelsesperiode og Sverige ligger an til å overoppfylle sin forpliktelse med 15 prosent uten bruk av utslippskreditter. Danmark ligger 21 prosent under. Sveriges gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser ser ut til å ende minst 12 millioner tonn lavere enn Kyoto-forpliktelsen. Debatten i Sverige går dermed på hva man skal gjøre med det store overskuddet av klimakvoter landet sitter igjen med etter periodens utløp. Riksdagen skal ta stilling til om kvotene skal selges, spares eller annulleres.

Norge ble i Kyoto-avtalen tildelt en årlig utslippsmengde som er 1990-nivå pluss 1 prosent, det vil si 50,1 millioner tonn CO2 per år. Norge har lovet å overoppfylle forpliktelsen med 10 prosent. Fasiten ved periodens utløp er at Norges årlige utslipp av klimagasser i snitt har vært på 53 millioner tonn CO2. Kyoto-protokollens krav til utslippsreduksjoner oppfylles ved hjelp av spekulasjon i kjøp og salg av klimakvoter på en måte som selv den råeste kapitalist ville være stolt av.


Fra 2008-2012 har regjeringen solgt 35 millioner klimakvoter i det europeiske kvotemarkedet. Dette er kvoter som Norge er blitt tildelt gratis fra EU. Inntektene fra kvotesalget har blitt brukt til å kjøpe 20 millioner kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen CDM. Disse kvotene er under kritikk når det gjelder klimaeffekt og er billigere enn EU-kvotene. Etter transaksjonen sitter Norge igjen med et stort økonomisk overskudd og tilsvarende usikkerhet ved resultatet. Resten av Norges forpliktelse og overoppfyllelsen av denne er overlatt til norske bedrifter, som til sammen har kjøpt 56 millioner kvoter hovedsakelig fra det europeiske kvotemarkedet.
Kontrasten mellom Norges og Sveriges måte å oppfylle Kyoto-forpliktelsen er slående. Mens Sverige går foran og innfrir egne forpliktelser med utslippsreduksjoner i eget land, overlater Norge jobben til andre land som både er mindre utviklet, har dårligere levestandard og dårligere økonomi.

KrF mener Norge bør gjøre som Sverige, og ta mål av seg til å innfri egne utslippsforpliktelser med nasjonale klimatiltak uten kjøp av utslippskreditter, og bruke kvotehandel og andre mekanismer til å overoppfylle disse. Innen 2015 bør Norges utslipp av klimagasser være godt under 1990-nivå.