onsdag 31. august 2011

Navnet Jesus…

Hvert år har ungdomsgruppene fra Misjonssambandet og Normisjon fått ti minutter til å gi informasjon til sjuendeklassingene om sine tilbud. Men nå har rektorkollegiet ved skolene i Mandal vedtatt at kommersielle, politiske og religiøse lag og foreninger ikke skal slippe til.

Resultatet er at de kristne organisasjonene ikke lenger er velkomne, mens organisasjoner som friidrett og korps fortsatt får informere om sine tilbud. Ifølge VG skal årsaken være tidsbruk, at skolen er et flerkulturelt tilbud og at organisasjoner som korps ikke har trosretning.

Dette er en forskjellsbehandling av religiøse organisasjoner. Det må være opp til de unge selv å avgjøre hvilke aktiviteter de ikke ønsker å delta på – at skolen her tar valget for dem og avskriver kristne organisasjoners fritidstilbud er uheldig.

Jeg mener at vi trenger en kunnskapsminister som kommer på banen og sier ja til mer engasjement og demokrati i skolen. Som tar initiativ til samarbeid og invitasjoner til alle lag og foreninger – så kan ungdommene bestemme selv om de vil bruke tiden på korps eller Jesus eller kanskje begge deler.

tirsdag 30. august 2011

Familie er jobb nr. 1!

Det fine med valkamp er at man får reise masse. I dag har jeg vært i Lillesand, og her hadde vi et flott besøk på Familiesenteret. Det var inspirerende å se det gode forebyggende og konfliktdempende arbeidet som gjøres! Familien er den viktigste grunncellen i safunnet vårt, og sterke familier gir et bedre samfunn.

Det ligger store muligheter i å satse på familier. Forebyggende samlivskurs, mer valgfrihet og styrket bestemmelse over egen hverdag gjør det lettere for familiene. Da legger vi også grunnlaget for en trygg og god oppvekst. Samtidig vet vi at ikke alle samliv holder, og da er det ekstra viktig å være tidlig inne med hjelp til barna. Vi vet at det er tøft å være barn med skilte foreldre, det viser seg med oftere uro, psykiske utfordringer, problemer på skolen ol. Statsminister Cameron trekker frem oppløste familier som en av årsakene til opprørene i London.

Det er langt fra Storbritania til Lillesand. Men å sterkere familier er en politisk oppgave å legge til rette for - i storpolitikken og i lokalpolitikken. Det arbeidet vi så i Lillesand, og sakene de lokale KrFerne Andreas Brovig og Ingebjørg R. Rudihagen løfter frem vil være viktig for familiene.



fredag 26. august 2011

Den økte fattigdommen

Gode oppvekstvilkår og et samfunn som er bra for barna er noe av det viktigste KrF kjemper for. I et samfunn der vi har det veldig godt, er det de som faller utenfor som trenger vår stemme. I Oslo melder nå Frelsesarmeen at det i år er stadig flere fattige som trenger hjelp. Første halvdel i år var det 1.521 mot 1.030 mennesker i fjor, og 655 barnefamilier med 1.298 barn mot 437 familier med 861 barn i fjor.

På Stortinget har KrF foreslått at flere skal få plasser i kvalifiseringsprogram og på tiltak for å få utdanning og arbeid. Dessverre har vi ikke fått gjennomslag for alt, og det er tusenvis av mennesker som står utenfor arbeidslivet, i fattigdom. Også styrket sosialhjelp, rusomsorg og gjeldsrådgiving ville vært viktig.

Nå er det lokalvalg. Jeg håper det kan bli fokus på temaet, og at politikere som er opptatt av fattigdomsbekjempelse kommer inn i kommunestyrene rundt om i landet. For vi bør bruke krefter på de som faller utenfor.





torsdag 18. august 2011

Samfunnet stiller ikke opp for gravide

De siste dagene har flere blitt provosert over at jeg har løftet abortdebatten igjen. Men motstanderne viser skuffende liten vilje til innsats på vegne av de vanskeligstilte gravide. Det må jo være et mål at alle har et reelt alternativ til abort! Aborttallene i Norge ligger på mellom 15-16.000 hvert år. Jeg mener det er mulig å redusere dette drastisk dersom vi setter inn tiltak som hjelper gravide til å kunne bære frem barnet.

Etter forslag fra KrF, vedtok Stortinget i vår å sette i gang forøk med å gi gratis p-piller til kvinner i aldersgruppen 19-24 år. Pprøveprosjektet var i Hamar og Tromsø hvor 3.500 kvinner i denne alderen fikk gratis hormonell prevensjon. Resultatet? En halvering av antall aborter! Vi kan gjøre mye for å hindre uønskede graviditeter.

I Stortinget har vi foreslått at det må komme en:

- Økning av engangsstønaden til mødre fra ca 35.000kr til 2G, ca 150.000kr
- Økte bevilgninger til rådgivningstjenesten med 5 millioner.
- Gratis prevensjon for alle ungdom mellom 16 - 24 år.
- Innføre obligatorisk rådgiving for alle som ønsker å ta abort.

Og det var i denne sammenhengen jeg også foreslo at det også må være et alternativ med adopsjon fremfor abort.

Vi vet at en stor andel av de som utfører abort opplever alvorlige ettervirkninger. Dessverre er det i dag liten veiledning og presentasjon av rettigheter. Det er ille fordi vi også vet at 1 av 4 unge gravide utfører provosert abort av økonomiske årsaker. Når engangsstøtten til kvinner som ikke har rett på fødselspenger er på 35.000 kr er det ikke så rart. For er du i god jobb kan du få fødselspenger på opp mot 470.000 kr! Det burde være en selvfølge at samfunnet sikrer vanskeligstilte gravide en trygg økonomi, og vårt forslag var å utvide støtten til 150.000 kr. Det burde vært et minimum.


Spørsmålet er om samfunnet gjør plass til flere barn, og om vi gir vanskeligstilte gravide det valget de fortjener. I dag mener jeg vi ikke gjør det.

tirsdag 16. august 2011

Adopsjon et alternativ til abort

Er det ingen solidaritet mellom de uønskede gravide og de ufrivillige barnløse?

I 2009 var total, gjennomsnittlig ventetid fra registrering i Adopsjonsforum til man kom hjem med barnet 3 år og 6 måneder. Det er en lang tid å vente. Mye lenger enn de 9 månedene som er vanlig ventetid for de fleste. Det er en kø av voksne par som ønsker å bli foreldre i Norge. Reglene for adopsjon er strenge i Norge, det er bra. Fordi det ivaretar barnas beste. Men det er ikke hovedgrunnen til den lange ventetiden. Hovedgrunnen er at de aller fleste adopsjoner i Norge er utenlandsadopsjoner – det er en tidkrevende prosess.

I Norge gjennomføres det over 15.000 aborter hvert år. Samtidig som det er en kø av mennesker som ønsker å bli foreldre. Det er et paradoks. Det ble gjennomført 528 adopsjoner i Norge i 2010. Det var 53 innenlandsadopsjoner i Norge i 2010 der barnet var under 3 år, 51 av disse var stebarnsadopsjoner, 1 var fosterbarn og 1 var ”Andre, uoppgitte og anonyme adopsjoner”.

Med andre ord, er det ingen som velger å bære frem et barn for så og adoptere det til noen som ønsker å bli foreldre. Dersom bare 5 % av de som planlegger abort heller velger adopsjon i stedet, ville det ikke vært noe særlig kø eller ventetid på å få adoptere heller.

Adopsjon fremfor abort er langt vanligere i f.eks USA enn i Norge. Min opplevelse at dette ikke har prioritet i Norge. Og kanskje er det enklest for systemet at alle velger abort.

Det burde vært mer informasjon om adopsjon som et alternativ til abort. Norge bør ha en målsetning om å øke dette antallet betraktelig. For mange ufrivillige barnløse vil det være den største gaven de kan få.

mandag 15. august 2011

Valgkampstart!

Da var valgkampen igang, og jeg må si endelig. Det har vært en viktig og verdig pause fra vanlig politisk debatt, men det er også godt å få normalisert ting. Min opplevelse fra helgens valgkamparrangementer var at de vi møtte på standen var ivrige og interesserte. Her er bilde fra Evje. Og som flere har sagt, kanskje litt mer positivt innstilt enn vanlig. Det liker vi politikere!

Nå er det full fart, og masse moro som står foran oss. Vi skal gjøre vårt beste for å fremstille vår politikk og våre løsninger på en saklig og god måte. Det blir fokus på familie og barn, eldre, frivillighet og kristen kulturarv og trosfrihet. Viktige og gode tema, som skal fremføres av våre gode og lokale kandidater i de neste fire ukene frem mot valget!

torsdag 11. august 2011

Opptøyene – England mangler fedre

Flere norske medier peker først og fremst på innstrammingstiltak fra den britiske regjeringens side som hovedårsak til opptøyene vi nå ser i flere Engelske byer. På nrk.no blir statsminister Cameron kalt en overklassepøbel. Jeg synes denne fremstillingen er for enkel. Den britiske sentralbanksjefen advarer mot å tro at det er økonomiske årsaker som skyldes uroen. Han påpeker at fire ganger så mange jobber er blitt skapt i privat sektor enn det som har blitt redusert i offentlig sektor i år.

Problemstillingen er åpenbart mer sammensatt. Langvarig fattigdom, arbeidsløshet og svakheter i skolesystemet er bare en del av bildet og kan ikke unnskylde vold og kriminalitet.

En annen viktig årsak til volden er familieoppløsningen de siste tiårene. Dette er særlig et problem blant afro-karibiansk ungdom, som har vært en sentral gruppe i opptøyene. De mangler farsfigurer, normer for rett og galt og føler i stedet tilhørighet til kriminelle gjenger. Det har lenge vært stygge hendelser blant afro-karibiske gjenger med drap og kriminalitet begått av ungdom og barn under den kriminelle lavalder. Labourpolitikeren David Lammy, fra Tottenham, forteller til the Guardian at 59% av karibiske barn i hans distrikt vokser opp med bare en foreldre.

Her er det ikke slik at det forventes at to voksne vil ønske å stifte en familie, oppdra barna sammen, elske dem, mate dem og gjøre dem i stand til å leve selvstendige liv. Tvert i mot forteller Lammy; "Foreldre er ugifte, barn er et resultat av tilfeldig sex. Fedre er ikke til stede og ingen forventer at de skal være det heller. I tillegg er det ingen utvidet familie som kan ta ansvar." Han hevder at det som man nå opplever er fruktene av mangelen av mannlige rollemodeller i unge menns liv. Jeg mener han har et godt og viktig poeng.

mandag 8. august 2011

Lar seg ikke skremme

Denne sommeren har vi som nasjon fått en kraftig oppvekker. Våre fundamentale verdier er blitt utfordret. Det norske folk har reist seg for det vi tror på, og står sammen for det åpne, tolerante og frie samfunnet, som vi tidligere har tatt for gitt.

I store deler av verden opplever mange grupper å ikke være like privilegerte som oss. Mange opplever å bli diskriminert og forfulgt på grunn av sin etnisitet eller tro. Forfølgelse av kristne dekkes sjelden av norske medier, kanskje derfor også at mange kristne i Norge ikke tenker like mye over problematikken.

Minst 23 kristne irakere ble skadet etter et koordinert forsøk på å spre frykt blant de kristne irakere forrige torsdag. Det var den syriske katolske kirke i Kirkuk som ble rammet av bomben, kort tid etter ble også to bilbomber funnet og uskadeliggjort utenfor andre kirker i området. Pastoren, Haithem Akram, leder for en av kirkene som var terrormål, sier; "Terroristene vil at vi skal flykte fra Irak, men det får de ikke til. Vi skal bli i landet vårt."

Iraks kristne minoritet består for øyeblikket av 1,4 millioner mennesker og har blitt vesentlig redusert siden Saddam Hussein satt med makten, nær én million kristne har flyktet til andre regioner eller andre land. Saddam Hussein og hans sekulære Baath-parti lot Iraks kristne få en viss frihet. Saddams utenriksminister Tariq Aziz tilhørte den kaldeisk-katolske kirke.

Voldshandlinger rettet mot kristne irakere toppet seg i oktober i fjor da 52 personer ble drept og et dusin personer skadet i et angrep på Bagdads ”Our Lady Salvation Catholic Church”.

Vi leser og diskuterer mye om hvordan muslimer og jøder behandles i Norge og Europa. Det er bra. Men hva kristne nå gjennomgår i Midtøsten skriver ingen om. Fagbladet Journalisten kåret til og med temaet i mars til et av de mest underrapporterte i norske medier.

Jeg kan også nevne at kristne i Gaza og på Vestbredden er under hardt press. Hamas har ingen interesse av å beskytte dem, og kristne palestinere må kjempe for troen sin. I Egypt ble en koptisk-ortodoks kirke i Alexandria angrepet med en bilbombe nyttårsaften. Minst 20 ble drept, flere enn 75 såret.

Vi må få øynene opp for mennesker som blir forfulgt for sin tro, uansett hva de tror på.

torsdag 4. august 2011

Vi kan fortsatt redde mange

Terror, ekstremisme, krig og dårlig lederskap er noen av årsakene til at FN for første gang på 20 år tar i bruk begrepet hungersnød. Afrikas horn, Etiopia, Djibouti, Somalia og Kenya er hardt rammet av en lenge varslet sultkatastrofe, og FN varsler at minst 12 millioner mennesker er rammet. De siste årene har avlingene slått feil, og verdenssamfunnet har ikke gjort nok for å unngå situasjonen Afrikas horn er kommet i.

Situasjonen er den verste på 60 år, og Somalia er hardest rammet. Krig og korrupsjon gjør hjelpearbeidet vanskeligere. Det er tragisk at vi ikke har klart å gjøre mer enn det vi har. Nødhjelp vil alltid være viktig, men forebyggingen og hjelp til selvhjelp må prioriteres enda høyere slik at vi kan unngå slike katastrofer.

Nå trengs hjelpen raskt. Det vil være kritiske uker fremover, og vi kan alle hjelpe. Her kan du f.eks støtte Kirkens Nødhjelps viktige arbeid.

tirsdag 2. august 2011

We shall overcome

Det var godt å se kollegaene mine på Stortinget igjen. Etter så mye fokus, omtale, bilder, historier og analyser, så var det godt å se menneskene igjen. En verdig minnemarkering i Stortinget og gode klemmer fra kollegaene viser noe av samholdet som er i det politiske Norge. Vi står samlet bak håndteringen som bl.a Statsminister Stoltenberg, Justisminister Storberget og Oslo-ordfører Fabian Stang har stått i spissen for. Selv var jeg i utlandet da terrorangrepet skjedde, og jeg var stolt av landet mitt!

Stolt av måten hatet ble møtt på; President Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down." Statsminister Jens Stoltenberg, 22/7: "Vårt åpne samfunn består også denne prøven. Svaret på vold er enda mer demokrati.".

Og stoltheten steg da jeg så Stine Renate Håheim, Stortingsrepresentant fra Ap og tilstede på Utøya sitere en venninne til CNN: “If one person can hate this much, imagine how much love the rest of us can create. Violence creates violence, hate creates hate. We will respond to this with love.”

Martin Luther King jr. sa: ”Hat kan aldri fordrive hat, det kan bare kjærlighet”. Det er det vi beviser i disse dager. Ja, mange har et enormt sinne, på gjerningsmannen, på urettferdigheten -på Gud. Det er lov! Det skal vi få lov å ta ut. Og så skal vi som står rundt, og egentlig ikke fatter hvor stor tragedien er, eller hvor vondt mange har det, vi skal få lov til å være noe for våre medmennesker.

”Vi har opplevd en kjærlighet som har åpnet alle porter i oss, helt til vårt innerste rom. Vi har hentet fram en sosial kapital som vi nesten ikke visste vi hadde,” sa Nidaros-biskop Tor Singsaas under åpningen av Olavsfestivalen. Vi har vist våre verdier i praksis.

På en minnemarkering i KrF begynte Knut Arild å synge på "We shall overcome". Den ble sunget i svarte kirker på 18-1900-tallet, og den synges i dag. Som en kjent ikke-voldelig protest om at vi skal vinne over hatet. Det ble et sterkt, men flott øyeblikk.

Det er ikke huset, bilen, hytta ved sjøen - eller på fjellet, som er det viktigste i livene våre. Av og til virker karriere, suksess, materielle ting som det som avgjør alt. Men i bunn og grunn er det livskvaliteten - de tingene som ikke kan telles - som tross alt er viktigst. Venner, familie, tro, håp - og kjærlighet. De viktigste tingene er ofte ikke ting.

Det må vi huske i disse dager. Men kanskje mest av alt, i ukene, månedene og årene fremover.