mandag 24. desember 2012

Velsignet jul!

Folkelig og moderne forklart..!

 

 Ønsker dere alle en velsignet julehøytid og godt nytt (valg)år!

onsdag 19. desember 2012

Flytt ut tilsyn og arbeidsplasser!

NRK Dagsnytt hadde i dag en sak om at det var en suksess med kompetansearbeidsplasser i distriktene. Liv Signe Navarsete og Sp vil likevel ikke bidra til å flytte ut statlige arbeidsplasser. Det er veldig skuffende, og det totalt motsatte av hva de sa i valgkampen sist, da de også satte et tak på statlige arbeidsplasser i Oslo.
Post- og Teletilsynet i Lillesand er etgodt eksempel på
utflytting av arbeidsplasser og oppbygging av ny kompetanse.
Utflytting av arbeidsplasser er genial distriktspolitikk, men også omsorg for hele landet fordi vi bygger kompetanse i flere regioner. Slike kompetansemiljøer vil igjen skape ny næringsvirksomhet i området rundt. På denne måten sikrer vi spennende arbeidsplasser i hele landet, og vi sprer maktposisjoner.

Dette gjorde Bondevik II regjeringen med stor suksess, med Høyre-statsråd Victor Normann i spissen. Men de rødgrønne med Senterpartiet i stolen stoppet opp prosessen med utflytting. Som Dagbladet skrev; "I valgkampen for fire år siden gikk Senterpartiet inn for å flytte 6.000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Slik gikk det ikke. Tall fra Statistisk sentralbyrå ser at i løpet av denne stortingsperioden har rundt 40 arbeidsplasser blitt flyttet ut av Oslo, mens rundt 1.900 nye har kommet til." I fjor oppdaterte BT tallene til 85, men vi har fortsatt noen igjen til 6000...

Det er en myte at kompetanse bare finnes i Oslo-gryta. Debatten om videre utflytting, nyetablering av statlige arbeidsplasser og en større maktfordeling, burde skyte fart igjen. Majoriteten av statlige tilsyn ligger i Oslo-området, men det er ingen grunn til at all forvaltningskompetansen skal være i Oslo. Med denne kompetansen følger nemlig også mye innflytelse og makt.

Det er fortsatt over 40 tilsyn i hovedstaden, og tiden er inne for et regjeringsskifte hvor KrF kommer i regjering, og kan være en plogspiss for å flytte flere av tilsynene til distriktene. Vi har vist at vi kan gjøre det, og vi skal gjøre det igjen! For dette er god distriktspolitikk!

lørdag 8. desember 2012

Mangel på politisk vilje

Klimatoppmøtet i Doha skulle vært avsluttet i går. Nå fortsetter det på overtid, og det er et uttrykk for mangel på politisk vilje til å få til den viktige avtalen som er nødvendig for å hindre global oppvarming på mer enn to grader. Forslaget som nå er til behandling blir beskrevet som beskjedent, og er uansett langt unna å være nok. Likevel klarer de ikke å bli enige om i alle fall noe.


Vi var alle klar over at årets klimatoppmøte var en "mellomstasjon" og at vi ikke skulle ha for store forventninger. Når alle likevel understreker så viktig det er med handling - raskt - er det fortvilende at resultatene uteblir. Norge har lagt mye prestisje i å forlenge Kyotoavtalen, selv om det bare vil innebære at EU, Norge, Sveits og Australia får utslippsforpliktelser. Men det er viktig å ha en avtale som viser at vi har noe.



Jeg tror vi vil se en løsning utover kvelden/natta. Noe annet vil overraske meg. Men resultatet kommer til å være skuffende. Med så lite som er oppnådd spøker det for å få på plass den store internasjonale avtalen i 2015. På tross av all bekymringen. Alle eksemplene som skremmer. Temperaturen som stiger. Det virker nemlig ikke å være nok politisk vilje.

tirsdag 4. desember 2012

Der hjernene tenker sammen

I dag besøkte jeg Sahara Forest Project. Et utrolig spennende prosjekt midt ute i ørkenen i Qatar. Det er Hauge-brødrene som er pådrivere, og de fortalte oppglødd om ideen som akkurat er blitt satt ut i live. Og tanken er genial; benytte det vi har masse av til å produsere det vi har for lite av. Sol, ørken og saltvann skal gi mat, energi og rent vann. Det handler om å bruke kunnskapen vi allerede har, og sette denne sammen.

Her kan du se en film som forklarer det hele bedre:



mandag 3. desember 2012

Klimaforhandlinger

Da er jeg på vei til Doha for å delta på klimatoppmøtet. En av de viktige arenaene som skal legge grunnlaget for at vi får til en ny forpliktende internasjonal klimaavtale. I år er det videreføring av Kyoto-avtalen samt å avslutte en del andre avtaler og forberede forhandlingene inn mot den nye avtalen som er hovedopplegget. Selv om det neppe blir de store gjennomslagene blir det et viktig møte og det blir spennende å følge innspurten denne uken.

Henrik Harboe som leder klimaforhandlingene på vegne av Norge sier noe om hva han ser for seg:



I tillegg kan du se flere videoer som han legger ut her.

mandag 26. november 2012

Slaget om Lofoten

På fredag kom regjeringens kunnskapsinnhenting om petroleumsaktivitet i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSE). Allerede kvelden før var olje- og energiminister Ola Borten Moe på banen for å slå fast at oljeutvinning kan gi 37.000 arbeidsplasser. Vel, han bommet med 35.900... Samtidig snikåpner han Lofoten når han sier at Nordland VI kan (gjen)åpnes.


Det er mye følelser i sving når vi diskuterer LoVeSe. Det er naturskjønne områder der også særlig fisk og fugl er sårbare for en ulykke. Samtidig opplever nord-Norge stor optimisme grunnet petroleumsaktiviteten som er startet opp i Barentshavet. Denne optimismen og veksten ønsker mange i LoVeSe også, naturlig nok. I den sammenheng er det viktig å nevne et par ting.

Scenariet som tegnes dersom man finner mye olje og gass, beskrives å ha 5 % sannsynlighet. Da vil det gi regionen 1.100 arbeidsplasser. Dersom man gjør som Borten Moe kan man si at i løpet av den perioden det vil være aktivitet, ca 40 år, vil det gi 37.000 årsverk... Men dersom man ikke finner så store ressurser anslår man at utvinningen vil gi ca 400 arbeidsplasser. Det er fremdeles mye for denne regionen, men sammenlignet med 1.800 fiskere og de store evigvarende ressursene som kan gå tapt, er det likevel lite.


Jeg mener vi uansett har råd til å vente med å starte letingen etter olje og gass utenfor LoVeSe. Vi har gjort store funn i Nordsjøen og i Barentshavet, og med det store presset som er i norsk økonomi har vi råd til å la være å gamble med de sårbare områdene (og med pengene i aksjer...). Borten Moe sa på fredag at han ville vente med å åpne LoVeSe, samtidig som han sier han vil åpne Nordland VI. På kartet vil du se at Nordland VI er Lofoten. Det er et sårbart område, og et område som sannsynligvis inneholder store ressurser.

Dette blir garantert ikke siste ord om LoVeSe, for her er mye følelser i spill. Men la oss i det minste spille med åpne kort. Regjeringen må bestemme seg. Nå sier olje- og energiministeren at de vil åpne Lofoten. Da må jeg som stortingspolitiker lytte til hva statsråden sier, og ikke hva lederen i SV sier.

onsdag 7. november 2012

Solhjell innrømmer nedprioritering av giftopprydding

På spørsmålet mitt i spontanspørretimen i dag innrømte miljøvernministeren at regjeringen har nedprioritert arbeidet med giftopprydding i norske fjorder i statsbudsjettet for 2013. Solhjell lovte å komme sterkere tilbake i senere budsjetter, men det er liten trøst for alle de 19 kommunene som venter på statlig bidrag til å starte giftopprydding. Solhjells «hvileskjær i giftoppryddingen» kan fort bli det han blir husket for som miljøvernminister.

Statsbudsjettet for 2013 er det siste budsjettet Bård Vegard Solhjell med sikkerhet får legge frem som miljøvernminister. Da gjør det lite inntrykk å love større bevilgninger i senere budsjetter.

Bevilgningene til giftopprydding i norske fjorder er redusert fra 158 millioner kroner i 2010 til 58 millioner i 2013. Begrunnelsen for reduserte bevilgninger i 2011 og 2012 var at de fleste prosjektene var i planleggingsfasen, og at det derfor var begrenset behov for finansiering. I 2012 er situasjonen en helt annen. I statsbudsjettet skriver regjeringen at flere av prosjektene for giftopprydding i forurenset sjøbunn er ferdig kartlagt og vedtatt gjennomført lokalt med lokal delfinansiering i 2012. For disse prosjektene kan gjennomføringen starte i 2013 dersom staten stiller opp med sin del av finansieringen. Problemet er bare at regjeringen ikke øker bevilgningen i statsbudsjettet for 2013. De 58 millionene som bevilges er knapt nok til oppstart av ett av de 19 oppryddingsprosjektene.

Klima- og forurensingsdirektoratet har i brev til miljøverndepartementet (klif) i juni påpekt behov for kraftig økte bevilgninger til giftopprydding i 2013. Mange prosjekter er nå i gjennomføringsfasen, og behovet for statlig medfinansiering øker. Klif understreker at kommunene i sin lokale planlegging og budsjettprosesser er avhengig av sikkerhet og forutsigbarhet for statlig medfinansiering før tiltak starter opp. Denne sikkerheten er regjeringen ikke villig til å gi. Nok en gang ser vi altså at de rødgrønne svikter i oppfølgingen av egne miljømål.

Følgende 19 fjorder ligger inne på prioritert liste over områder hvor det skal gjennomføres giftopprydding. Regjeringens bevilgningsnivå er nok til å videreføring av tiltak i Harstad og kanskje oppstart i en av de andre fjordene:
Hammerfest
Tromsø
Harstad
Ranfjorden
Trondheim
Ålesund
Sunndalsfjorden
Bergen
Sørfjorden
Stavanger
Flekkefjord
Farsund
Fedafjorden
Arendal
Grenland
Sandefjord
Drammen
Oslo

mandag 29. oktober 2012

Etter vår tidsregning

For et par år siden vant en ung muslim debattkonkurransen i Aftenposten ved å beskrive et samfunn med intolerant toleranse. Et samfunn som krever toleranse for det som er politisk korrekt, men som ikke tolererer de som har andre meninger. Det har blitt et mål om nøytralitet og en fremstilling av det som er korrekt, samtidig som andre meningsfeller stemples som intolerante.

I helgen kom nyheten om at vi skal slutte å lære at tidsregningen vår er med utgangspunkt i Kristi fødsel. Store Norske leksikon har tatt bort «etter Kristus», og heller innført sin egen måte å angi tid på. De lanserer et nytt begrep, «etter vår tidsregning». Formålet er at vi skal være nøytrale. Noe lignende skjedde i 2008. Da erstattet Cappelen Damm «e.Kr.» med «evt.» i RLE-læreboken «Vi i verden». Regjeringens linje med å ta avstand fra kulturarven vår i for eksempel skolen, resulterer i noe som virker tåpelig, men som like fullt er helt reelt.

Språkrådet sa også i en uttalelse at «Selv om denne benevnelsen [vår tidsregning] er noe i bruk, vil Språkrådet ikke anbefale den som erstatning for den tradisjonelle «før Kristus» (f.Kr.) og «etter Kristus» (e.Kr.). I allmennspråket fungerer tidsangivelsen «før og etter Kristus» som en teologisk nøytral tidfesting av et tidspunkt for 2008 år siden. Selv om vi har fått denne tidsregningen nettopp fordi vi i over tusen år har tilhørt den kristne kulturkretsen, tar vi i dagligtalen ikke et teologisk standpunkt ved å bruke denne tidsangivelsen.» Likevel fortsetter altså denne debatten.
Men jeg vil påstå at de ikke oppnår et verdinøytralt samfunn. Resultatet er verdiforvirring. Det er ikke slik at samfunnet vårt er preget med verdier fra islam, hinduisme eller buddhisme. Nei, kristendommen har preget vår kultur gjennom tusen år, og kristne verdier er og har vært viktige bærebjelker i utviklingen av vårt land. I forsøket med å ta avstand fra at vår tidsregning regnes ut fra Jesu fødsel, fjerne K-en i religionsfaget i skolen, eller finne nye kreative måter å gjøre samfunnet nøytralt på, gjør en vårt samfunn mer historieløst. Dessuten oppnår de nå at vi da får en «vår tidsregning», og en «deres tidsregning»! Er ikke det mer ekskluderende?

Nå er ikke tidsregningen den mest dramatiske konsekvensen av den politiske korrektheten som vi har opplevd nok av. Det er mer tullete! Verre er det når det i toleransens navn (særlig fra media) kommer angrep på de som står for standpunkter som ikke er godkjent av flertallet. Samtidig som det i toleransens navn er et forsvar for de som står for flertallets syn, og som rakker ned på mindretallet. De som setter toleranse så høyt, tolererer ikke at andre har et annet syn.
Resultatet er et snevrere samfunn, der et mindretall gjør hevd på hva som er det rette å mene. Ønsker vi et samfunn der det i noen utvalgte adresser i Oslo bestemmes hva som er riktig og hva som er diskriminerende? Vil vi at vårt land, og våre bygder skal endre mening, bare fordi det passer i storbyen?

Om et år er det valg, og vi kan endre kursen som har vært de siste syv årene. Vi kan få en forandring, vi kan få noen som har større drømmer enn å få bort begrep som før og etter Kristus.
I 2013 e.Kr. ønsker vi å kjempe de fattiges sak. Vi vil bekjempe fattigdom og urettferdighet, og være den generasjonen som setter verdens fattigdom fra å være en realitet, til å være noe man leser om i historiebøkene. Det er en virkelig drøm om endring i lærebøker og leksikon, det.

onsdag 24. oktober 2012

Takk, Steffen Kjærgaard!

Min gode kollega Øyvind Håbrekke skrev dette innlegget som satte ord på det samme jeg tenkte. Anbefaler å lese det!

Internasjonal sykkelsport er råtten. Det visste vi. Norske utøvere har over tid spilt en viktig rolle i internasjonal sykkelsport. Steffen Kjærgaard har lurt oss. Som utøver og ikke minst som tidligere sportssjef i sykkelforbundet. Men han har gjort noe mange andre ikke har gjort: Han har fortalt sannheten. Det er ikke ynkelig, slik noen sier. Det tjener han til ære. Det er bare en medisin som hjelper mot råten som har inntatt sporten: Sannheten.

Kjærgaard har levd på en løgn. Han har sviktet mennesker omkring seg, konkurrentene, sykkelsporten og norsk idrett. Han har tatt et av de tøffeste stegene i sitt liv når han står frem. Kanskje vil noen si at nettet begynte å snøre seg sammen om ham. Men det har det gjort rundt mange, Lance Armstrong med flere, uten at de har tatt det store steget Kjærgaard tok i går.

Han har ikke fortalt alt, sier mange. Det kan være. Men han har fortalt om seg selv. Og la det være sagt: Det er ikke bare meg som tror det er flere i norsk sykkelsport som ikke har fortalt alt de vet.

Det er dessverre grunn til å tro at dette ikke er den endelige utluftingen i norsk sykkelsport og dens nære historie. Det er en medisin som hjelper mot råttenskapen: Sannheten. Når folk står frem på denne måten, spares helsebudsjettet for mange fremtidige magesår og det som verre er. Man får det bedre både med seg selv og andre. Og det er et livsviktig bidrag til å redde sykkelsporten. Og ikke minst, til å løfte norsk idretts anseelse - som har fått et kraftig skudd for baugen.

Gratulerer, Steffen Kjærgaard! Du er ikke stolt av det du har gjort. Men du skal være stolt av det bidraget du nå har gitt for å bringe norsk idrett videre.

mandag 22. oktober 2012

Lytt til OSSE!

Gårsdagens nyheter om rapporten fra OSSE om jødehat i Norge må følges opp. Som OSSE konkluderer; "Utenriksministeren bør fremme en sivilisert diskusjon om Midtøsten-konflikten, og reagere overfor dem som i debatten demoniserer staten Israel".

Rapporten bygger nemlig på det vi allerede vet gjennom undersøkelser i Oslo-skolen og fra Holocaustsenteret. Derfor ligger det et representantforslag fra KrF til behandling i Stortinget med flere forslag til oppfølging:

• styrke undervisningen om Holocaust
• styrke lærerutdanningen om Holocaust
• markere den årlige Holocaust-dagen
• hatkriminalitet må registreres og slås sterkere ned på
• gi trygghet til de jødiske institusjonene i Norge.

KrF foreslo også å bevilge 10 mill til et slikt arbeid i revidert budsjett, men regjeringen sa nei. Forhåpentligvis er den sterke og alvorlige kritikken fra OSSE bety at regjeringen nå tenker annerledes.

Kritikken gikk særlig ut på:
- OSSE mener norsk politi må øke innsatsen mot hatkriminalitet, både gjennom overvåking, rapportering av hendelser og opplæring. OSSE tilbyr Norge hjelp hvis politiet ikke får det.
- OSSE mener Regjeringen må fremme en diskusjon i Norge som bidrar til et mindre «skjevt bilde av Midtøsten-konflikten» og ikke «demoniserer staten Israel».
- Økt støtte til organisasjoner som Islamsk Råd og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, som er «viktige bidragsytere for å bekjempe diskriminering og fremme toleranse».
- «Regjeringen og Stortinget bør sikre at muslimske miljøer ikke møte noen hindringer for å skaffe halal kjøtt».
- Regjeringen bør vurdere å gi økt økonomisk støtte til sikkerhetstiltak rundt det jødiske miljøet, slik Sverige nylig har gjort.
-Samtidig tilbyr OSSE hjelp til både Holocaust-senteret og Kunnskapsdepartementet, for å gjøre dem flinkere til å bekjempe intoleranse.

tirsdag 2. oktober 2012

Vi trenger flere kabler!

I nyhetene på NRK i dag går Industri og Energi hardt ut mot den store utbyggingen av kraftkabler. Jeg mener det er en stor feil, og de snur problemene på hodet. Vi trenger store investeringer i sentralnettet, og vi må ha økt integrering i det europeiske kraftmarkedet gjennom bygging av flere utenlandskabler.

Norge har der dårligst utbygde strømnettet i Norden, og det er stort behov mer nett og kabler. Faktum er at strømkundene vil få mer stabile priser når det bygges flere kabler. Norge og Norden er også på vei inn i en situasjon med permanent kraftoverskudd. Innføring av et felles marked for grønne sertifikater i Norge og Sverige vil bidra til å øke produksjonen av fornybar energi i de to landene med til sammen 26 TWh. Flere analyser viser et forventet kraftoverskudd i Norge og Sverige på 30-40 TWh i 2020. Et slikt kraftoverskudd vil stille betydelig økte krav til tilgjengelig overføringskapasitet for strøm til kontinentet.

KrF mener en del av det forventede fremtidige kraftoverskuddet må tas i bruk til økt produksjon innen kraftkrevende industri og til energiomlegging i petroleumssektoren og transportsektoren. Dersom Norges målsetninger for reduksjon av klimagasser skal innfris må utslippene fra disse sektorene reduseres ved hjelp av elektrifisering av installasjoner på sokkelen og økt overgang til el- og hybridbiler.

Bygging av nye overføringslinjer til utlandet vil også utnytte vannkraftens reguleringsevne, bidra med ren fornybar energi til kontinentet når det er vindstille i Europa og sikre innenlands forsyningssikkerhet for strøm i tørrår. Når det gjelder finansiering og behov for debatt har Industri og Energi et poeng. KrF har gått inn for at det skal legges frem en nettutbyggingsplan en gang hver stortingsperiode hvor alle nettprosjekter er med, nettopp for å få en grundig debatt og politiske vedtak. Vi er også åpne for å se på finansieringen av kablene. Det kan være finansisering over statsbudsjettet eller private løsninger.

Men vi trenger et stort løft på nett og kabler. Nasjonalt og til kontinentet.

fredag 28. september 2012

Rom for tro

Spørsmål om religionens plass i det offentlige rom vil være en gjenganger i politiske debatter fremover. Denne uken er det spørsmål om et stillerom for elevene ved Hellerud skole. Muslimer som har brukt kjelleren som bønnerom skulle nå få et eget flerreligiøst rom. Men Carl I. Hagen og skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard sier nei.

Jeg er veldig spent på hva som er årsaken til at det er feil å legge til rette for at elever kan samles i friminuttet til bønn, andakt eller andre samlinger. Det jeg har hørt fra Carl I. Hagen og FrP virker å bunne i muslimfrykt. Fra Høyres side er det blitt sagt at skolen skal være et sted for kunnskap, ikke religion. Men hva er det som er så farlig med at man frivillig samles rundt sin tro?

Dette handler nemlig ikke om forkynnelse i skolen. Det handler ikke om å påtvinge elever religion(da måtte det være bedre at de var i egne rom enn foran andre elever). Det handler ikke om å bruke store summer på å bygge mini-moskeer eller mini-kirker. Det handler om å ønske et samfunn der det er rom for tro. Et samfunn der vi annerkjenner hvor viktig tro er for mennesker, og at vi ønsker at de skal få utøve sin tro.

Jeg ønsker et samfunn som bygger på de kristne verdiene. Som oppfyller formålsparagrafen i skolen om å bygge på; "respekt for menneskeverdet og naturen, åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet. Og som legger til rette for religiøs aktivitet i samfunnet og ser på trosfrihet som en menneskerett vi vil fremme både nasjonalt og internasjonalt.

Derfor mener jeg også at skolebyråden i Oslo snur. La elevene ha et stillerom, og la dem få uttrykke sin tro!

torsdag 20. september 2012

Arbeid er svært god medisin

I dag er jeg på konferanse om rehabilitering til arbeidslivet. Temaet er veldig viktig, og svært dagsaktuelt. Det er 6-700.000 mennesker som står utenfor arbeidslivet og er på ulike helserelaterte ytelser. Jeg slår et slag for mer aktivitet, arbeid og tidligere innsats i behandlingen. Arbeid er viktig for helsen, fordi det kan forebygge psykiske lidelser gjennom å tilby daglig rutiner og aktiviteter, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet. Arbeid strukturerer hverdagen og bidrar til bedre selvbilde. Dette gjør arbeidsplassen til en særdeles viktig arena for forebygging og tilrettelegging i forbindelse med psykiske plager og lidelser.

Arbeid er viktig for den enkelte samtidig som vi som samfunn er avhengig av arbeidskraft. Men for å sikre at de som kan og vil arbeide får en mulighet til å være en del av arbeidslivet, er det viktig at de med spesielle utfordringer får tilpasset hjelp til å fungere på en god måte.

For de som står utenfor arbeidslivet kan man tenke at det er viktig med behandling før eventuelle arbeidstiltak, men arbeid kan være god medisin! Ifølge Erik Falkum som er professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus og faglig ansvarlig for Jobbmestrende oppfølging, ett av tiltakene som i dag prøves ut for å kunne benytte arbeid aktivt i behandlingen, bør man tenke både behandling og arbeid samtidig. Dette fordi arbeid er svært god medisin. Han mener at helsevesenet har undervurdert betydningen av arbeid i behandlingen, og sentrert behandlingen rundt den medisinske og psykologiske aksen, og sett bort fra den sosiale.

Jeg er opptatt av at vi må ha et bærekraftig arbeidsliv der det skapes nye arbeidsplasser, der det er enkelt å komme inn både for unge mennesker og de som har stått utenfor en periode. Inkluderende arbeidsliv er essensielt – ikke bare på papiret, men også i realiteten. Da er det viktig at vi spiller på lag og utnytter de ulike styrkene i de ulike fagmiljøene. Mye bra arbeid blir gjort for å inkludere flere i arbeidslivet. Jeg møter mange dedikerte og dyktige mennesker som jobber med problematikken, men som ofte føler at de står litt aleine og at systemene ikke jobber sammen, snarere tvert om. Det er en utfordring vi må ta på alvor.

Forskning viser at jo lengre man står utenfor arbeidslivet jo lengre tid tar det før man klarer å få innpass eller kommme tilbake til arbeidslivet. Det er derfor svært viktig at man får tidlig hjelp, og unge mennesker må derfor prioriteres. Det er nå ca 3500 unge mennesker som står på ventelisten til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge – det er alt for mange. Mange går uten å ha noe å ta seg til, noe som vi har sett at kan virke helt mot sin hensikt. Det er derfor viktig at innsatsen mot de unge intensiveres og prioriteres. Vi har ikke råd til å la unge mennesker gå og vente og bli dårligere – de er tross alt fremtiden vår.

Internasjonal forskning viser at oppfølging og lang oppfølgingstid øker sjansene for vellykket rehabilitering tilbake til jobb. Det er dermed ikke bare nok at man er kommet innenfor - man må få den oppfølgingen man trenger. I en systematisk oppsummering av internasjonal effektforskning av ulike tiltak med tanke på psykisk helse gjort at av avdeling for Sosialtjenesteforskning, for Sosial- og helsedirektoratet konkluderte de med at: (og jeg siterer) «individuell plassering og støtte (ligner Arbeid med Bistand) er det mest effektive tiltaket når en person med en alvorlig psykisk lidelse har et uttalt ønske om å komme ut i ordinært arbeid. Nærhet til reelle arbeidssituasjoner er en nøkkel i rehabilitering tilbake til arbeid for denne målgruppen. Dette kan innebære langvarig behandling, støtte og oppfølging når personene er i en reell arbeidssituasjon.»

Parallelt med denne forståelsen er det veldig bekymringsfullt at antallet med nedsatt arbeidsevne øker, mens antall tiltaksplasser har sunket i det siste. Fra januar 2006 til mai i år har dette antallet økt fra 153 100 til 212 707 personer. I januar 2006 var det 61 700 på tiltak, for 2012 har regjeringen bare lagt opp til 54 200 tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det vil si at i 2006 fikk ca. 40 pst. av dem med nedsatt arbeidsevne mulighet til å gå på tiltak, mens det i 2012 bare er ca. 25 pst. som vil få denne muligheten. Vi må derfor legge til rette for flere tiltaksplasser, fordi vi vet at arbeidstrening gir gode resultater for å klare å komme ut i arbeid. Tiltak i seg selv er viktig, men kan ikke stå alene – god arbeidsavklaring er sentralt. Skal tiltak ha en effekt er det viktig at det er et tiltak som passer den enkeltes situasjon.

Vi er på mange måter veldig heldig i Norge sammenlignet med resten av Europa som sliter med stor ungdomsledigheten. Vi har store økonomiske ressurser, aldri har regjeringen hatt mer penger å rutte med. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått må brukes vel og settes inn der det trengs – vi må hjelpe de som står utenfor arbeidslivet, og da spesielt ungdom og unge voksne. Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapningen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det avgjørende for vårt arbeid.

torsdag 30. august 2012

Regjeringsparti uten ansvar

SVs uryddige opptreden som regjeringsparti skaper uklarhet om hvem som styrer landet og hvem som er ansvarlig for den politikken som føres. Alf Holmelids utspill i dag om sterkere skattlegging av oljeselskapene er foreløpig siste forsøk på ansvarsfraskrivelse fra SV. SV er et regjeringsparti uten ansvar.

SVs deltakelse i regjering har endret spillereglene i norsk politikk. SV inntar stadig oftere opposisjonens rolle mot regjeringen i offentligheten, mens de stemmer med sine regjeringspartnere i regjeringen og Stortinget.

I oljepolitikken er partiets viktigste budskap at vi må bremse tempoet i oljeutvinningen for å gi plass til miljøvennlig industri på land. I dag er Alf Holmelid ute med et budskap om å skattlegge oljeselskapene hardere. Da oljemeldingen ble behandlet i Stortinget i desember 2011 var tonen en ganske annen. Da gikk SV inn for å utvide den omstridte TFO-ordningen for tildeling av leteområder til oljeindustrien på sokkelen, stikk i strid med klare råd fra miljøvernmyndighetene. SV stemte for utlysning av områder for oljeleting midt i innløpet til Vestfjorden i Lofoten, hvor et oljeutslipp av en viss størrelse vil kunne få betydelig større miljøkonsekvenser enn de områdene SV vil verne i Lofoten. Med SV i regjering er det satt en solid rekord i tildeling av leteblokker til oljeselskapene. Så langt har de rødgrønne tildelt mer enn tre ganger så mange letetillatelser som Bondevik II-regjeringen. På denne måten har SV vært med på å presse opp tempoet på sokkelen. SV har også stemt for at kravet om null-utslipp av kjemikalier fra oljeindustrien i Barentshavet er fjernet, og at beltet i kystsonen langs Troms og Finmark hvor det ikke skal tillates igangsatt ny petroleumsvirksomhet er flyttet 15 km nærmere land.

Har SV ansvar for den oljepolitikken som føres? Ja! Tar de ansvaret? Nei!

tirsdag 21. august 2012

I døden for sin tro?

I Pakistan har politiet nylig arrestert en kristen jente på 11 år som også skal ha nedsatt funksjonsevne etter at mobben anklaget henne for blasfemi. Den islamistiske mobben har også jaget flere hundre kristne på flukt fra sine hjem i naboområdet. Episoden er bare toppen av et isfjell og vitner om at det kan være farlig å være kristen der ekstrem islamisme preger folks tankegang.
Enda mer kjent er saken der en flerbarnsmor fra Pakistan risikerer dødsstraff for påstander om å ha krenket profeten Muhammed. En guvernør og en minister som forsvarte hennes menneskerettigheter er begge blitt drept. Det er ikke bare farlig å være annerledes troende, men også å forsvare trosfriheten! Denne saken viser godt hvor vanskelig det er – også for myndighetspersoner – å skape respekt for menneskerettighetene og trygghet for mennesker med en tro som de ekstremistene misliker. Det er vanskelig for landets sentrale myndigheter å sette kraft inn i arbeidet for trosfriheten når intolerante islamister har en så stor utbredelse og politisk innflytelse.

Hva gjør egentlig Norge for å styrke trosfriheten i land hvor den krenkes så grovt? Min påstand er at vi gjør for lite. Dette gjelder ikke bare Pakistan. I store deler av verden opplever mange grupper å bli diskriminert og forfulgt på grunn av sin etnisitet eller tro. Vi leser og diskuterer mye om hvordan muslimer og jøder behandles i Norge og Europa. Det er bra. Men hva kristne nå gjennomgår i Midtøsten skriver nesten ingen om. Fagbladet Journalisten kåret i mars i fjor dette temaet til et av de mest underrapporterte i norske medier. Det er heller ikke blitt prioritert høyt nok i utenrikspolitikken. Derfor har KrF gjennom en årrekke tatt opp brudd på religionsfriheten i Stortinget og foreslått tiltak for å styrke Norges arbeid for trosfriheten internasjonalt.

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet» – slik starter § 18 i FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter. Det store flertall av FNs 191 medlemsland har akseptert erklæringen. Det er imidlertid langt mellom liv og lære. Omkring 200 millioner mennesker lever i samfunn der de enten blir, eller daglig står i fare for å bli, forfulgt. Flere norske frivillige organisasjoner som blant annet Stefanusalliansen, Amnesty, Helsingforskomiteen m.fl besitter viktig kunnskap om trosfrihetsproblematikken og kjemper daglig for den. Vi burde hatt et enda nærmere samarbeid med disse, og økt, det internasjonale arbeidet for trosfrihet.

Det er dessverre enkelt å trekke frem eksempler fra land der forfølgelsen kjennes hardt på kroppen. For eksempel Kina, Vietnam, Pakistan, Irak, Egypt, Indonesia og Iran. Også kristne i Gaza og på Vestbredden er under hardt press. Hamas har ingen interesse av å beskytte dem, og kristne palestinere må kjempe for troen sin. I Egypt ble en koptisk-ortodoks kirke i Alexandria angrepet med en bilbombe nyttårsaften i fjor. Minst 20 ble drept, flere enn 75 såret.

Den forfølgelsen som kristne opplever i mange muslimske land krever vårt engasjement og solidaritet. Noen av dem kommer også til Norge og søker om asyl – da bør de få dette. Samtidig så opplever muslimer å bli hetset i Norge. Særlig på internett er dette dessverre vanlig. Dette er også noe vi må vise motstand til. Norge må være et land som løfter trosfriheten høyt.

Vi må få øynene opp for mennesker som blir forfulgt for sin tro, uansett hva de tror på.

mandag 20. august 2012

Mobbing kan stoppes!

Dagen der de små tasser rundt med refleksvest og en stor sekk på ryggen på vei til første skoledag er kommet. Det som ser spennende og idyllisk ut fra utsiden kan fort bli et mareritt for den unge håpefulle. Om lag 10 pst. av barn og unge i norske skoler blir utsatt for mobbing to-tre ganger i måneden eller oftere. Dessverre vet vi at for mange av dem vil det bety plager for resten av livet. Da er det oppløftende å se at mobbing kan stoppes! Hvis bare regjeringen hadde hatt et større trøkk på temaet.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen «Manifest mot mobbing» og lanserte sin nullvisjon. Både kong Harald og statsminister Bondevik holdt nyttårstaler om mobbing, og skoler ble tilbudt antimobbeprogrammer med dokumentert effekt. Det var mange som var uenige i det å lansere en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke fokuset og de ambisiøse målene ga resultater. Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. per år i perioden 1995 til 2001, var mobbingen i 2004 redusert med hele 30 pst! Det betyr at det går an å redusere mobbingen i skolen. Under Stoltenbergs regjeringsperiode ser vi at tallene igjen har gått opp og har holdt seg stabilt på et altfor høyt nivå. "Det kraftige fokuset mot mobbing som man hadde under Bondevik-regjeringen forsvant på veien" sa professor Erling Roland ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger. Både statsminister Stoltenberg og kunnskapsminister Halvorsen kunne og burde gjort mer.

Mobbesaker er kompliserte og følelsesladet, og det er krevende for involverte parter å løse situasjonen. Når foreldre opplever at de i møte med skolen ikke blir tatt på alvor, er det veldig viktig å ha et sted å henvende seg til og få hjelp. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det må innføres et mobbeombud i hvert fylke. Det vil være et sted hvor det er lett for foreldre å henvende seg på et tidlig tidspunkt for å få hjelp til hvordan det skal bli slutt på mobbingen. Et slikt ombud vil også kunne ha en pådriverrolle overfor skolene, slik at det kontinuerlig jobbes mot mobbing på skolene. Et slikt ombud vil også kunne være et sted hvor lærere kan få råd om hvordan man skal ta tak i mobbing når det oppstår. Det bør også vurderes å gi mobbeombudet sanksjonsmuligheter, sånn som de har i Sverige, og mulighet til å føre saker i rettsapparatet for mennesker som har fått ødelagt sin skolegang på grunn av mobbing.

Samtidig må vi også kjøre en kamp mot digital mobbing. For mobberen trenger ikke lenger å stå ansikt til ansikt med mobbeofferet. Den som mobber, må ikke lenger se fortvilelsen hos den andre. Dette gjør at de stygge kommentarene ofte blir verre enn ved tradisjonell mobbing. Når det i tillegg er mulig å sende anonyme meldinger, blir terskelen for å sende ut en stygg kommentar mye lavere. Terskelen blir lavere, og konsekvensene blir større. En undersøkelse utført av Telenor i januar i 2011 viser at åtte av ti barn opplever at kommentarer som skjer skriftlig på nett, er like ille eller verre enn å få dem ansikt til ansikt. Det at «nettet fanger» det som blir lagt ut, øker hjelpeløsheten hos offeret, og følelsen av å være isolert blir verre.

Barn som utsettes for digital mobbing, har ingen fristeder. De er tilgjengelige så å si hele døgnet på alle typer digitale medier, noe som gjør at denne typen mobbing ofte oppleves verre enn tradisjonell mobbing. Det er ikke lenger bare på skolen barna må møte mobberne, mobberne kan også nå dem hjemme på soverommet og når de har fri. Alle arenaer barna er på i hverdagen, blir nå utrygge, noe som gjør at digital mobbing kan få svært alvorlige konsekvenser for barnas utvikling videre.

Vi må alle bidra. Foreldre, lærere, rektor, voksne personer i skolen osv. Og jeg savner et større engasjement hos statsministeren. En kunnskapsminister som krever enda større fokus mot mobbing i skolen. Og at skoleeiere, alle kommunestyrene, diskuterer mer enn struktur og budsjett, også hvordan de kan bidra for å sikre at alle elever trives på skolen. Bondevik viste at det var mulig. Stoltenberg burde forsøke å gjenta suksessen.

mandag 6. august 2012

Ny kurs og 4 nye år

I dag har jeg sendt ut nyhetsbrev om mine tanker for en ny periode på Stortinget. Du kan lese den her, og om du ønsker å få slike nyheter og følge arbeidet mitt fast kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt her.

Gode venn!
Om ikke sommeren ble så solrik som vi håpet, har den for min del like fullt vært fyllt med mange gode dager på Sørlandet og Vestlandet sammen med familie og venner. Nå er jeg tilbake på jobb, og klar for å ta fatt på siste året i denne stortingsperioden. Tenk det, tre år er allerede gått siden forrige stortingsvalg!

Nominasjon og valgkamp
Det betyr også at det i høst er nominasjon og valg av mannskap foran valget i 2013. Jeg har fått mange spørsmål om jeg stiller opp for en ny periode på Stortinget. Motivasjonen og iveren er der absolutt, men man må også være innstilt på å binde seg for 4 nye år. Da har det vært godt med en sommer å tenke på, og etter familieråd har vi bestemt oss for at så lenge lysten og gløden er så sterk, så stiller jeg meg til disposisjon for en ny periode. Jeg tenkte derfor at du skulle få vite det først; Jeg gleder meg til å kjempe for en ny periode på Stortinget, og jeg vil være med på å sikre at vi får på plass en ny regjering!

Jeg har derfor snakket med lederen av nominasjonskomiteen i Aust-Agder, Oddvar Skaiaa, og informert han om mine tanker. Prosessen går som planlagt ved at det kommer innspill fra lokallagene, og at vi skal ha nominasjonsmøte den 28.november som bestemmer den endelige valglisten. Aust-Agder har bare 4 stortingsrepresentanter, og KrF fikk utgjevningsmandatet sist. På tross av at snittet vårt den siste tiden ligger mellom 5 og 5,5 % har vi likevel på 44 av de 50 siste målingene fortsatt klart å kapre utgjevningsmandatet i Aust-Agder.

Ny kurs og ny regjering
Jeg ønsker å bidra til at Sørlandet igjen skal bli satt på kartet og at vi skal bli sterkere representert i regjering. KrF vil være et nøkkelparti ved neste valg, og jeg ønsker å arbeide for at KrF får en hånd på rattet ved neste korsvei. Sørlandet har konsekvent blitt nedprioritert under denne regjeringen, det samme har familiepolitikken og de har ført en liberaliseringspolitikk på mange områder som strider mot det KrF kjemper for. Det neste året blir derfor avgjørende for at vi skal få på plass en ny regjering og få en ny kurs.

Det blir spennende og viktige tider. Jeg gleder meg til fortsettelsen og håper du også er lysten på å gjøre en innsats for å sikre at KrF blir representert på Stortinget også fra 2013, og at vi klarer å komme i posisjon slik at vi får større gjennomslag for sakene vi brenner for!

Alt godt! Beste hilsener
Kjell Ingolf

mandag 23. juli 2012

Oswaldo Paya drept i bilulykke

Oswaldo Paya var en av Cubas viktigeste regimekritikere og opposisjonspolitikere. Han og hans venn Harold Capero døde i en bilulykke i går kveld der også lederen av vårt søsterparti i Sverige, Aron Modig, var med. Aron overlevde heldigvis, men ligger på sykehuset.

Det var en veldig trist nyhet å få. Jeg har selv møtt Oswaldo flere ganger, og jobbet sammen for demokratiutvikling med Aron. Jeg har også vært med å nominere Oswaldo til Nobels Fredspris. Det er selvsagt mest tragisk for familien, og mine tanker går til dem. Men det er trist også for Cuba som trenger en opposisjon.

Det er også spesielt at dødsfallet er mistenkelig. Datteren til Oswaldo har hevdet i media at bilen ble presset av veien av en annen bil. Det er gode grunner til å være kritisk til Cubas regime og vi vet at slike ting kan skje. I tiden fremover får vi forhåpentligvis vite mer. Dette er nok en påminnelse om alle som kjemper for demokrati og menneskeretter som lever utrygt, og som vi må stå opp for.




onsdag 13. juni 2012

Jødeforbud

Min gode kollega Jenny Klinge fra Senterpartiet argumenterer i dag sterkt for et forbud mot omskjæring av guttebarn. Med første øyekast er det et forslag som sikkert høres fornuftig ut for mange. Men faktum er at dette er et forslag som egentlig betyr at jøder og muslimer ikke kan bo i Norge. På mange måter vil det være å gjeninnføre jødeparagrafen i §2 i Grunnloven vår. Og det er en temmelig arrogant holdning til en 4000 år gammel tradisjon som i dag praktiseres i store deler av verden, også i kristne samfunn i Europa og USA.

Konsevensen av forslaget vil også være at omskjæringen med all sannsynlighet likevel vil bli gjennomført, men i enda mer usikre og utrygge omgivelser. Da er farene for komplikasjoner større. Det er heller ikke godt hold i argumentene om at det er helsefaglige grunner til å forby omskjæringen. Flertallet av menn i USA er omskåret, og det er mange som understreker at omskjæring er mer hygenisk. Jeg tror uansett det ville vært underlig om denne praksisen hadde vært akseptert i USA dersom det var helsefarlig.

Et forbud vil uansett være en alvorlig inngripen i religionsfriheten. Når det for et stort antall mennesker er en plikt i religionen å gjøre det, vil det være uforsvarlig å innføre et slikt forbud. Jeg anbefaler de rødgønne å skrinlegge dette forslaget, og heller avvente høringssvarene til notatet som nå er på høring. Det må være mye bedre at det offentlige sikrer at det gjennomføres på en trygg og god måte, og har et godt samarbeid med de religøse samfunnene som praktiserer omskjæring av guttebarn.

Litt mer fakta:
Hvert år omskjæres anslagsvis 2.000 gutter i Norge. For jødenes del stammer den rituelle omskjæringen fra Abrahams tid, ca. 3700 år tilbake, og viderefører pakten inngått mellom Gud og det jødiske folk. Denne praktiseringen av pakten har blitt fulgt av nesten alle jøder. Det mosaiske trossamfunn har opplyst at omskjæringen er den viktigste faktoren i dannelsen av den jødiske identitet. Omskjæringen skjer fortrinnsvis 8. døgn etter fødsel og inngrepet skjer vanligvis i en religiøs setting og ikke i sykehus.

Når det gjelder muslimenes rituelle omskjæring er handlingen ikke nevnt i Koranen. Omskjæring av guttebarn er imidlertid sunna (tradisjon) innenfor islam, og er å finne nedtegnet i religiøse skrifter. I Europa har det utviklet seg en vestlig praksis hvor omskjæringen ofte foretas på det sykehuset hvor barnet fødes, uten at det skjer en rituell seremoni ved selve inngrepet. Den rituelle delen av handlingen foretas da på et senere tidspunkt. Rituell omskjæring er en markering av guttens tilhørighet til det islamske fellesskapet, og fremstår som veldig viktig for utøvelsen av den muslimske tro.

Omskjæring trenger ikke være religiøst begrunnet, og i USA er det for eksempel den vanligste av alle operasjoner i USA, men det har skjedd en nedgang i omskjæringsfrekvensen fra ca 90 % til ca 60 % i løpet av de siste 20 årene.

mandag 11. juni 2012

Forbud mot tigging løser ikke problemet

I dag diskuterer Stortinget tigging, og forbud mot tigging. Selv om de aller fleste har det godt i Norge, så utspiller livet seg forskjellig for oss. Noen mennesker ser ikke annen utvei enn å be om en slant penger på gaten. For andre er det ikke et frivillig valg, men de er dessverre satt på gaten av bakmenn som driver med menneskehandel. Tigging kan ha sitt opphav i rus, fattigdom, menneskehandel, organisert kriminalitet eller andre store utfordringer. Uansett hva som er årsaken til at de må tigge, er det her snakk om det enkelte menneske som er satt i en vanskelig sitasjon og som trenger en hjelpende hånd. Disse utfordringene må løses på andre måter enn forbud – det vil ikke hjelpe de som er utsatt for dette. KrF vil derfor ikke støtte dette forslaget.

Selv om jeg og KrF er uenig i forslaget er jeg likevel svært glad for at bekjempelse av organisert kriminalitet og menneskehandel blir satt på dagsorden. Bekjempelse av menneskehandel handler om kampen for frihet, selvstendighet, likestilling og menneskeverd. Da er ikke kriminalisering av mennesker i nød veien å gå - i den kampen trenger vi andre virkemidler enn det som blir foreslått. Det som trengs er økt kompetanse på området og styrket internasjonalt samarbeid både på statsplan og organisasjonsplan.

KrF fremmet nylig forslag om å innføre en antislaveridag for å bevisstgjøre både myndigheter og den enkelte borger om dette viktige temaet. Dette forslaget ble nedstemt av en enstemmig Justiskomite - som argumenterte med at ved å ha fokus på dette alvorlige temaet en dag, ville det ta fokuset bort fra det daglige arbeidet med bekjempelsen av menneskehandel – noe som jeg finner svært underlig. Innføringen av 1. mai tyder ikke på at arbeidstakernes rettigheter har blitt dårligere på grunn av denne dagen, snarere tvert imot.

I Bergen tingrett pågår det nå en omfattende straffesak mot en rekke personer med rumensk opprinnelse, som er tiltalt for menneskehandel etter å ha utnyttet flere jenter på brutalt vis. Jentene har blant annet blitt utsatt for grove overgrep, og også tigging.

Noen av de tiltakene som politiet har utført i Bergen, og også i Kristiansand, er at man har innført påbud om registrering og id-kort av de som tigger. På den måten har de fått god oversikt over personer i ulike miljøer og som blant annet har medført at denne store saken har kommet opp i Bergen. Dette synes jeg er et veldig godt tiltak som flere byer bør ta i bruk. Et forbud vil medføre at de som er utsatt for menneskehandel blir enda mer usynlige for politiet, noe som vil virke helt mot sin hensikt. I tillegg viser denne saken at det ikke er tiggerne som er problemet, de er offeret, og det ville derfor være noe absurd å gjøre dem til kriminelle.

fredag 8. juni 2012

På grensen til et liv


For en måned siden kom det flere tragiske artikler i media om barn som ble abortert etter 22 uke og som pustet i lang tid etter de ble født. I dag har jeg lest en ny grusom historie fra Magasinet Plot. Barnet som ble abortert var mer enn 30 cm langt og veide 600 gram. Det pustet og kjempet for livet i tre timer før det måtte gi tapt, og døde.

Plot skriver: "Kvinnen som lå på sykehussenga den dagen hadde kommet 22 uker og seks dager inn i svangerskapet. Det tilsvarer nesten et halvt år. Jordmødrene som var på vakt hadde hørt ryktene dagen før: Det kom til å bli en lovlig sen abort. 22 uker og seks dager inn i et svangerskapbegynner hjernen til et foster å vokse. Øyenbrynene og håret blir mer synlig og det begynner så smått å bevege øynene. Proporsjonene begynner å bli som de skal være, skjelettets brusk omdannes til bein og immunforsvaret er snart i stand til å beskytte den lille kroppen mot infeksjoner.

22 uker og seks dager inn i et svangerskap kan livet til et for tidlig født foster reddes. 22 uker og seks dager inn i et svangerskap veier det rundt 500 gram. Det nærmer seg 30 centimeter. Det begynner å ligne et menneske."

Historien Plot skriver om er fra Universitetssykehuset i Stavanger og det hendte i vinter. Skildringene er sterke, og det er en artikkel det er verdt å lese, for den drøfter det etiske dilemmaet. Og den viser at det blir begått mange lovbrudd knyttet til aborter i Norge. Vi har en svært liberal abortlov med selvbestemmelse til uke 12, og mulighet for abort egentlig helt frem til fødselen dersom som barnet ikke er vil kunne leve utenfor mors mage. Aborter etter uke 12 må gjennom nemndbehandling, og de aller fleste blir godkjent, også når barnet er levedyktig. Det var barnet på UiS også:

"Høst ble til vinter, og en dag lå det lille vesenet på bordet. Og det er det de snakker om på Universitetssykehuset i Stavanger fremdeles. At pusten gikk, og det var hjerteslag og øynene bevegde seg. Det lille fosteret veide over 600 gram og var mer enn 30 cm langt, en størrelse som nås etter 24 uker.

Het det ikke i abortloven vare kunne aborteres så sent hvis de ikke er i stand til å leve utenfor mors liv? Hadde ikke vesenet som lå på bordet og pustet nådd samme verdi som mora? Hadde ikke grafen nådd hundre nå som fosteret var født, pustet, hadde hjerteslag mens minutter ble til halvtimer, timer? Skulle de hjelpe det?"

Menneskeverdet er ukrenkelig. Det gjelder fra unnfangelse til naturlig død. Historien fra UiS er helt forferdelig, og jeg håper den kan få flere til å tenke. Få flere til å gå inn i saken og lese fakta, undersøke hvordan loven vår egentlig er. Gå ut av skyttergraven og se på realitetene. I det minste må debatten om senaborter komme. Vi skal jo liksom være et velutviklet og moderne samfunn. Likevel aksepterer vi slike grusomme fakta som aborter i 6.måned, der barnet levde opp mot fire timer. Noe må gjøres. Loven kan ikke forbli slik den er i dag.

onsdag 30. mai 2012

Derfor vil uføretallene øke

I statsbudsjettet for 2012 anslår regjeringen at pr 31.12.2012 vil være 311.500 uføre i Norge. RNB viste at dette antallet allerede er nådd ved utg av mars! Anslagene viser at det blir 700 nye uføre hver måned fremover, og en utvikling som må snus.

Skal vi hindre en større økning i uføre må vi ha et inkluderende arbeidsliv, men vi må også ha en politikk for å inkludere dem som har falt midlertidig ut av arbeidslivet og som trenger hjelp for å komme tilbake. Veldig generelt kan man jo si at i karrierestigen i Nav starter man med sykepenger, går over på AAP og ender på uføretrygd. Vi vet at 82 % av nye uføre kommer fra arbeidsavklaringspenger. Da trenger man skikkelig fokus på disse menneskene som er på vei til å bli uføre.

Denne gruppen blir avklart av Nav og har nedsatt arbeidsevne som krever at de må få helsehjelp, arbeidstrening eller annen oppfølging. Fra januar 2006 til april 2012 har antall personer med nedsatt arbeidsevne økt fra 153 100 til 212 523 personer. Og mens det i januar 2006 var 61.700 mennesker på tiltak, legger regjeringen opp til 54.200 tiltaksplasser for denne gruppen i 2012. Andelen av disse som får et tiltak (utdanning, oppfølging, arbeidstrening) er altså falt fra 40 prosent i 2006 til 25 prosent i dag. Så selv om regjeringen og Nav sier at disse trenger hjelp og oppfølging så får de det ikke.

Vi må derfor sikre flere hjelp, men også bedre kvaliteten på tiltakene. Det er nemlig store forskjeller fra fylke til fylke. Telemark lykkes med å få 67% av deltakerne på "Arbeid med bistand" tilbake i arbeid i 2010, mens Sogn og Fjordane bare klarte 15%. Hadde alle fylker vært like gode som Telemark, så ville vi fått mange tusen flere mennesker tilbake i arbeid.

Så lenge økningen i mennesker med nedsatt arbeidsevne har vært så stor de siste fem årene og andelen som ikke går på tiltak er høyre, samt at kvaliteten ikke er bedre, gjør til sammen at antallet uføre dessverre vil øke også i tiden fremover.

tirsdag 29. mai 2012

Spiser de penger til frokost?

Det spurte Kjell Magne Bondevik om en gang det kom frem at toppledere fikk enorme lønnshopp. Hva de bruker pengene er forsåvidt ikke så interessant, men at det nok en gang kommer et slikt lønnshopp er verdt å merke seg. For i dag melder VG at det har vært et lønnshopp på 18 % blant de statlige topplederne siste året. Stikk i strid med det Trond Giske og Jens Stoltenberg har sagt skal skje. Har de ikke kontroll på styrene sine?

I januar sa Stoltenberg at vårens lønnsoppgjør må bli et "solidarititetsoppgjør". Og; "Jeg er ikke overrasket over at NHO er positive til den tanken. Jeg er glad for den støtten. Men, og det er et stort men: Kravet til solidaritet gjelder også for lederlønningen. For det første fordi det er etter hvert er mange som har lederstillinger. Men enda mer fordi det har en sterk symbolvirkning. Det er rett og slett urimelig å kreve et ansvarlig oppgjør av arbeidstakerorganisasjonene hvis ikke lederne holder igjen."
Akkurat nå lammes landet av streik i offentlig sektor. Konkret hva som er uenighetene er vanskelig å si for oss som sitter utenfor, men det hevdes fra arbeidstakernes side at det er fordi de ikke får et lønnstillegg på 4 %. At regjeringen kjører stram budsjettpolitikk. Fordi det trengs et moderat oppgjør for å unngå svekket konkurranseevne mot utlandet der vi ser at lønningene kuttes.

Jeg skal ikke blande meg inn i årets lønnsoppgjør, men vi har alle vært opptatt av at vi må få et moderat lønnsoppgjør denne gangen. At instruksene fra regjeringen til selskapene staten eier halvparten eller store deler av, ikke når frem er meget betenkelig. Lederne er med på å sette standard for resten av lønnstakerne. Da må regjeringen sørge for at ord og handling faktisk henger sammen.

mandag 21. mai 2012

Verdigrunnlaget forbliver

Det er en stor og viktig dag i Stortinget i dag. Dagfinn Høybråten har en kronikk i VL i dag som utdyper de endringene som vedtas på en god måte;

Med grunnlovsforslaget som i dag kommer til å få tilslutning fra Stortinget skjer tas tre viktige skritt som stor betydning for trosfrihet og verdiforankring i det norske samfunnet: Statsmakten over Den norske kirke brytes ved at regjeringen ikke lenger er kirkestyre. Den økonomiske likebehandlingen av trossamfunn blir grunnlovsfestet. Norge har ikke lenger en statsreligion, men verdigrunnlaget forblir den kristne og humanistiske arv.

Dermed markerer Stortinget en tilslutning til de lange linjer helt fra kristenrettens innføring i Norge. Dette verdigrunnlaget har hatt forskjellige uttrykk, men det ”forbliver” det samme også etter disse grunnlovsendringene. Det var en viktig del av det forliket som samtlige politiske partier ble enige om i 2008 og som nå kommer til avgjørelse.

Den norske kirke har som statskirke vært utsatt for politisk overstyring i spørsmål om utnevning av biskoper, i lærespørsmål og i spørsmålet om kirkens ordninger. Prinsipielt sett bryter dette med trosfriheten som vi ellers er forpliktet på som nasjon. Når enkelte regjeringer systematisk har brukt sin kirkemakt til å gå mot kirkens klare votum, for eksempel utnevning av biskoper, har de vært i sin fulle rett etter kirkeordningen. Men det har vært en uholdbar behandling av et trossamfunn.

Den norske kirke vil som folkekirke fortsatt være forankret i grunnloven og vil beholde sin finansielle grunnlag fra staten. Men for første gang skrives frikirkesamfunnenes rett til likebehandling inn i Grunnloven. Dette viderefører den linje som ligger i loven som støtte til trossamfunn. Men det er likevel en historisk dag for frikirke-Norge. Da Hans Nielsen Hauge begynte sin gjerning som forkynner støtte han kraftig sammen med kirkens statsmonopol som ble beskyttet gjennom konventikkelplakaten. Han måtte sone år i fengsel fordi han nektet å bøye seg for den statsbeskyttede kirkemakten. Sammen med ham led flere frikirkelige ledere under forfølgelse og fengsling fordi de utøvet tro utenfor statskirkens rammer. Gjennom generasjoner har frikirkesamfunn på ulike måter opplevd stigmatisering, diskriminering og mobbing. Nå skrives det inn i landets grunnlov at de skal ”understøttes på lige linje” som Den norske kirke. Dermed settes et verdig punktum for en del av norsk historie som er alt annet enn verdig.

Grunnloven av 1814 inneholdt også bestemmelsen som nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Denne bestemmelsen er for lengst historie. Men også på dette punkt presiserer de nye grunnlovsbestemmelsene en viktig del av trosfriheten som er en så dyrekjøpt verdi i et åpent samfunn. Vi har vårt kristne verdigrunnlag i Norge. Det ”forbliver”. Men vi gir alle trossamfunn den frihet de tilkommer etter menneskerettighetene og vi understøtter dem ”på lige linje”.

KrFs representanter kommer samlet til å stemme for disse forslagene. De er helt i tråd med det vedtak vårt landsmøte gjorde i 2007 om endringer i forholdet mellom stat og kirke og den fortsatte verdiforankring i grunnloven. Vi var sentrale i forhandlingene som ledet fram til forliket om de nye grunnlovsbestemmelsene og er meget godt fornøyd med å ha fått gjennomslag på alle viktige punkter. Derfor gikk vi i vårt program som ble vedtatt våren 2009 for inneværende periode til valg på å gjennomføre stat/kirke-forliket. Vi ser på det som et svært viktig resultat som endelig gir Den norske kirke sin rettmessige frihet som trossamfunn, ankerkjenner likebehandlingen av frikirkesamfunn og fastslår at det kristne verdigrunnlaget består.

mandag 14. mai 2012

Med tillit til familiene

Denne uken la programkomiteen i KrF frem første utkast til nytt program. Det skal arbeides godt med i organisasjonen og vi håper det skal vekke debatt slik at vi får gode innspill på hva som er viktige svar på de utfordringene som ligger foran oss. En ting er likevel sikkert, familiene skal få mer valgfrihet og vises større tillit.

En av bærebjelkene i KrFs politikk er, og må være, en større satsning på familiene. Familien er grunncellen i samfunnet vårt og den viktigste byggestenen. Et samfunn som legger til rette for trygge og stabile familier, som skaper en god oppvekst, vil være et godt samfunn. De seneste årene har vi sett en uttalt mistillit mot familiene fra de rødgrønnes side. Mindre valgfrihet, mindre tillit og mer tvangsstyring. At familieministeren forsvant med en gang de kom i regjeringskontorene er en ting, men ministeren setter også likestilling og arbeidslivets krav foran familiene. Den utviklingen må snus!

Et av forslagene fra KrFs programkomité er ektfelledelt beskatning. Det går ut på at ektefeller kan dele inntekt på lik linje som de i dag deler formue og gjeld på selvangivelsen. Valg man tar som familie gjør man på vegne av familien. Når man er én enhet bør man også skattes som én enhet. Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi vi viser tillit til familiene, og gir dem valgfrihet til å enklere kunne velge omsorgsform og organisering av familielivet.

Dersom en ektefelle tjener 500.000 kr og den andre har 0 i inntekt, kan man skattes ut i fra at begge tjener 250.000 kr. På samme måte som at man kan fordele inntekter på 200.000 kr og 300.000 kr til 250.000 kr hver. Denne skatteletten vil utgjøre 7,5 mrd dersom det skal gjelde for alle par, og ca 1 mrd når det gjelder for småbarnsforeldrene (opp til 6 år), slik KrFs programkomité foreslår. Ordningen vil på samme måte som fordelingen av formue og gjeld er det i dag, være frivillig.

Men en annen konsekvens av inntektsdelingen vil også være at man deler pensjon. For i den nye pensjonsreformen er all inntekten vår grunnlaget for pensjonen. Det vil også bety at familiene ansvarligjøres mer for det valget man gjør ved å eventuelt la en, eller begge, arbeide mindre.

Personlig ivrer jeg for at KrF skal gå for dette forslaget når endelig program for 2013-2017 vedtas på landsmøtet neste år. Jeg mener også det sender en utfordring til de andre ikke-sosialistiske partiene om at skatteletter også kan målrettes familiene. Dersom vi kan vri noen skattelettelser i denne retningen vil det være en viktig seier for familiene og for en tryggere oppvekst. For vi må satse på barna, på tillit og valgfrihet til familiene. Da er ordninger som kan gi familiene mer mulighet til å få mer tid sammen helt avgjørende.

tirsdag 24. april 2012

Folkemordet mot armenerne



I dag, den 24.april, er det minnedag for overgrepet mot armenerne i 1915 og 1916. Folkemordet på armenerne er et av forrige århundres store tragedier. Minst én million armenere ble massakrert, sultet i hjel eller omkom under utmattende transportetapper i den syriske ørkenen. Det er på tide det annerkjennes som folkemord av det internasjonale samfunn og av den norske regjeringen.
Utryddelsen av en million armenere – over halvparten av dem som bodde i det osmanske riket, innledet en ny tidsalder der stater i stigende grad brukte organisert vold og massedrap som politisk strategi. Folkemordet viste hvordan hele befolkningsgrupper kunne bli stemplet som fiender av staten under en krig.

Tyrkiske myndigheter fortier og fornekter folkemordet. Og skremmende nok har det internasjonale samfunn, inklusive den norske regjeringen, foreløpig ikke akseptert at det som skjedde med armenerne var et folkemord. I frykt for tyrkiske reaksjoner, velger verdenssamfunnet en taushetslinje som kan bidra til at et tragisk kapitel i menneskehetens historie glemmes.

Utenrikskomiteen i House of Representatives i USA har vedtatt en resolusjon som kaller drapene på armenerne for folkemord. 22 andre land har vedtatt lignende uttalelser, blant annet Frankrike, Tyskland, Canada og Sverige. Det er på høy tid at Norge følger opp med en egen uttalelse som aksepterer folkemordet på armenerne.

”Den som ikke kjenner historien, er dømt til å gjenta den”, heter det. Anerkjennelse av folkemordet på armenerne handler om verdenssamfunnets anstendighet. Det er et spørsmål om respekt for alle de menneskene som måtte bøte med livet. En anerkjennelse er en vinning for alle parter. Tyrkia kan komme seg videre fra et nasjonalt traume, og armenerne kan få den anerkjennelsen det internasjonale samfunn i snart 100 år har nektet dem.

torsdag 19. april 2012

Aust-Agder KrF vil ha ny regjering!

I kveld hadde vi rådsmøte i Aust-Agder KrF knyttet til samarbeidsspørsmålet. Vi hadde en god debatt, og her følger vedtaket. Jeg er godt fornøyd med resultatet!

Aust-Agder KrF vil ha ny regjering!
Aust-Agder KrF vil ha en ny kurs og ny regjering etter valget 2013. KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti og partiets ønske er en regjering nærmest mulig sentrum i norsk politikk. Gjennomslag for egen politikk er det viktigste for KrF, og valgresultatet og samtalene etter valget vil avgjøre om KrF kan gå i regjering.


Det er uaktuelt for KrF å støtte eller gå inn i en regjering med utgangspunkt i dagens rødgrønne profil. Dette ville ikke representere en ny kurs i norsk politikk, og den rødgrønne regjeringen har på sentrale områder ført en politikk bort fra KrFs verdigrunnlag.

KrF har de beste løsningene for både individ og fellesskap, og vi vil være en garantist for ny retning og større fokus på blant annet disse områdene i neste stortingsperiode:

- Ta vare på og forsterke vår kristne kulturarv.
- Vern om livet, kamp mot sorteringssamfunnet og for menneskeverdet.
- Sterk satsing på familien med barnas beste i sentrum.
- En verdig eldreomsorg.
- Bedre vilkår for frivilligheten og for ideelle skoler og institusjoner.

Hvis valgresultatet i 2013 gir et ikke-sosialistisk flertall, vil KrF bidra til en ikke-sosialistisk regjering. Vi vil la forhandlinger og politikken avgjøre om partiet går inn i regjering eller velger å stå utenfor en mindretallsregjering.

Et sterkt KrF er den beste garanti for en politikk med de kristne verdier i sentrum, og med stor tyngde vil vi få gjennomslag både i og utenfor regjering.

onsdag 18. april 2012

FrP må garantere ny regjering

Venstre hadde landsmøte i helgen og fattet et viktig vedtak. De er tydelige på at de ønsker en ny regjering, og at et flertall til de ikke-sosialistiske partiene må gjenspeiles i en sentrum-høyre regjering etter valget i 2013. Vi er flere som jobber for at KrF skal gjøre det samme, og derfor bør også FrP garantere en ikke-sosialistisk regjering når de får muligheten på landsmøtet sitt i helgen.

FrP har til nå sagt at de ikke støtter en ny regjering de ikke selv er en del av. Men vi må bort i fra debatten om hvem som ikke kan samarbeide. De rødgrønne går til valg som ett alternativ, da må de ikke-sosialistiske partiene ha ett annet. Alle vet at det er forskjeller på partiene, og at det vil være utfordrende for KrF/V å bli enig om en plattform med FrP. Men vi er enige om en retning, og vi ønsker en ny kurs. Da bør partiene enes om det, og så må valgresultatet og samtalene etter valget avgjøre hvordan en ny sentrum-høyre regjering vil se ut. Da må FrP gå bort fra sitt blindspor.

onsdag 11. april 2012

Judas i landbruket

Liv Signe Navarsete svinger seg høyt i Nationen i dag og gir KrF rollen som Judas i forhandlingene om landbruksmeldingen. Svaret til egne partifeller som har samlet seg i et opprop mot regjeringens landbruksmelding er at den utilsiktede konsekvensen av oppropet er at ”Sp vert svekt, medan KrF vert løfta fram som det mest landbruksvenlege parti”. Så følger hun opp med å si at ”Eg er redd KrF vil selje støtta ut for 30 sølvpengar så snart dei vert freista med regjeringssamarbeid med Frp og Høgre”.

Sterkere uttrykk for frustrasjon over mangel på politiske resultater er det vel lenge siden man har sett i norsk politikk. Vi som har vært tett på forhandlingene vet at det var et oppriktig ønske om å få til et forlik fra KrF sin side, og også for Sp sin side. KrF hadde tre klare, men tøffe krav; mer jordvern, økt matproduksjon og inntektssikring. Dessverre fikk verken KrF eller Sp med seg resten av regjeringen. Det er beklagelig, mest av alt for landbruket. Men å beskylde KrF for å drive spill er å bomme grovt. Det eneste KrF har gjort er å stå opp for egen politikk, men slikt blir man visst kalt Judas for i Senterpartiet.


onsdag 28. mars 2012

Hva hvis han ikke kunne synge...

Du må få sett denne;


Minnet meg om nemlig litt om denne...

We come here as a duo, we gonna stay here as a duo....

mandag 26. mars 2012

Hjerterått av Ap

Hensynet til barnas beste skal veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn. At Arbeiderpartiet i Aust- og Vest-Agder misbrukte muligheten de hadde på sine årsmøter til å sikre de mange barna som har bodd hele sine liv i Norge, skuffer meg enormt.

Det handler ikke om at lovverket skal liberaliseres, men at loven skal følges! Lovverket er godt, for det slår klart fast at hensynet til barnas beste skal vektlegges i asylsaker, mens innvandringspolitiske hensyn kan vektlegges.

At Arbeiderpartiet på Sørlandet velger å se bort i fra dette overrasker meg. Når SV, SP, V, KrF og en rekke fylkeslag i Arbeiderpartiet kjemper en innbitt kamp for at lovens intensjon skal følges, hadde støtten fra Aust- og Vest-Agder vært viktig. Nå har de i stedet sørget for å gi Arbeiderpartiet tyngre skyts for å få kastet barna ut.

Arbeiderpartiet sier de vil sende hjem 450 asylbarn. Jeg mener det er feil ordbruk. Når barna snakker klinkende sørlandsk og har bodd her hele livet, er det ikke snakk om å sende barna hjem. Det er bortsending. Regjeringa vil ikke sende disse barna hjem, de vil sende de bort. Det er hjerterått!

Tidligere justisminister Storberget sa i 2010 at ”to-tre års tid i et barns liv er et hav av tid”. Flere av barna det nå er snakk om er født her i landet og mange har bodd her seks år eller lenger. KrF er svært bekymret for disse barna og familiene deres.

Retur av disse barnefamilier bør stoppes inntil stortingsmeldingen ”Barn på flukt” er fremlagt og behandlet i Stortinget. Tvangsretur av lengeværende barn berører sentrale bestemmelser i Barnekonvensjonen, ikke minst hensynet til barnets beste.

tirsdag 20. mars 2012

Ungdommens storting

Jeg deltar på ungdommens storting i dag. Engasjementet er det i alle fall ingenting å si på. Jeg mimrer tilbake (til da jeg var ung?!) på tiden i elevråd, utvalg og ungdomspolitikk. At det forsøkes å starte opp et nasjonalt ungdomsråd er spennende. Men utfordrende.


Hvilke saker skal de snakke for? Mange unge misliker nynorsk. Eller ønsker lavere aldersgrense for å drikke alkohol. Eller vil gå i mot vikarbyrådirektivet (tenker det er en hot sak).

De som blir valgt som ledere og arbeidsutvalg må i alle fall være trygg på sin rolle og snakke om saker det er konsensus om. Det må ikke bli en arena som noen ungdomsparti kupper, men det bør bli en arena for diskusjon og innspill som kan sendes til Stortinget.

Debatten i ungdommes storting går i alle fall. Mange innlegg - og mange replikker. Hva de lander på er jeg usikker på, men de virker i alle fall bevisste på mulighetene - og utfordringene.

mandag 12. mars 2012

Foreldet gamlehjem

Arbeids- og sosialkomiteen er på studiereise i USA denne uken, og i dag har vi blant annet sett på de demografiske utfordringene USA - og Norge - har foran oss. Statistikken viser at både Europa og USA hadde store fødselstall etter andre verdenskrig, men at USA har en høy fødselsrate enda, mens Europa ikke har det. Resultatet er mange pensjonister i 2030, men at Europa har få til arbeide for dem. Altså, et foreldet gamlehjem.

Professor i sosiologi på City University New York, Richard Alba, la frem utfordringen, og viste særlig til utfordringen Europa står foran. Heldigvis har Norge en høyere fødselsrate og vi har mye arbeidsinnvandring. Det samme har USA. Statistikken viser at av barna som blir født i USA i dag er ca halvparten barn av innvandrere. Alba minnet om at den store utfordringen dette fører med seg er klasseskillet - at barn av innvandrere ikke gjør det like godt på skolen (bildet). Det kan gjøre sitt til at forskjellene blir større og kunnskapsnivået må derfor opp.


Vi bør likevel merke oss utfordringen Europa har med å få nok arbeidskraft og høy nok fødselsrate. Heldigvis har vi lagt godt til rette for familier i Norge. Her er samfunnsøkonomiske argumenter for å fortsette og forbedre forholdene for dem!

onsdag 7. mars 2012

Klart det nytter!

Det er mange store utfordringer i politikken. Kanskje ikke først å fremst i Norge vil du si, men absolutt i verden. Det er lett å tenke på det negative og på alle utfordringene. Da gjelder det å glede seg over de gode nyhetene! Det er flere demokratier i verden enn noen gang. Det er stadig flere som får utdanning, helsehjelp og tilgang til rent vann. Ja, faktisk er FNs tusenårsmål om drikkevann til minst 88 prosent av verdens befolkning innen 2015 er nå allerede nådd!

Dermed er det første av FNs tusenårsmål nådd. Rapporten «Progress on Drinking Water and Sanitation» viser at 89 prosent av verdens befolkning, drøye 6 milliarder mennesker, nå har tilgang til rent drikkevann. Innen 2015 regner man med at tallet er 92 prosent, ifølge UNICEF, skriver VG.

Samtidig er også barnedødeligheten er på vei ned. Jeg husker jeg kom inn i KrFU for nå 12 år siden og lærte at 35.000 barn under 5 år dør hver dag. I fjor døde 21.000 barn under fem år, viser tall fra FNs barnefond (UNICEF) og Verdens helseorganisasjon (WHO). Det er fortsatt alt for mange, men viser en positiv utvikling og bør være til inspirasjon for at vi skal gjøre mer!


Til sammen døde 7,6 millioner barn i 2010 av sykdommer og årsaker som enkelt kunne ha vært forebygd eller behandlet. I 2000 var det hele 12 millioner barn i året som døde før de hadde fylt fem år. Desverre ser det ut som at vi ikke klarer å nå tusenårsmålet om å halvere barnedødligheten innen 2015 dersom vi fortsetter i dagens tempo. Derfor må vi akslerere!

Men ikke si at det ikke nytter. Ikke si at vi kan kutte i bistand eller la være å gjennomføre reformer som sikrer fattige land markedsadgang. For vår innsats har gitt resultater. Og derfor skal vi gjøre mer.

fredag 2. mars 2012

Johannes Vågsnes til minne

I dag skal jeg i begravelse til et av våre æresmedlemmer i Aust-Agder og tidligere stortingsrepresentant, Johannes Vågsnes. Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen skrev et flott minneord som jeg synes flere bør få se:

Johannes Vågsnes til minne
Tidligere stortingsrepresentant Johannes Vågsnes er gått bort. Han var født 7. mars 1923 og sovnet stille inn 26. februar, bare noen dager før han ville fylt 89 år.

Johannes Vågsnes var nestoren framfor noen i Aust-Agder KrF: Som 23-åring var han med på å stifte partiet høsten 1946. Han var også med og stiftet Tromøy lokallag av KrF, og var lagets første formann. Dette vervet hadde han i ti år.


Hans yrkesliv gjenspeilet på mange måter de tradisjonelle KrF-verdiene: Han var bonde på Gjerstad gård i Tromøy i 40 år, klokker i Tromøy menighet i mer enn 30 år og lærer i folke- og framhaldskolen et drøyt tiår. Dette kombinerte han med et sterkt lokalt engasjement, det være seg i menighets- og organisasjonsliv, som i lokalpolitikken i tidligere Tromøy kommune. Allerede i 1951 ble han valgt inn i Tromøy kommunestyre første gang. Senere var han også medlem av formannskapet i åtte år. Han var også fylkestingsrepresentant i Aust Agder i åtte år.

I 1973 ble han valgt inn på Stortinget som representant for Aust-Agder KrF. Valget i 1973 dannet innledningen til KrFs første ”storhetstid”, med ikke mindre enn 22 stortingsrepresentanter. Johannes Vågsnes var stortingsrepresentant i 12 år. Det var den daværende kommunal- og miljøvernkomiteen som ble hans arena på Stortinget, og hvor han gjorde en solid innsats.

Johannes Vågsnes var æresmedlem i Aust-Agder KrF, og som politisk pensjonist var han en trofast deltaker på fylkespartiets årsmøter i mange år. Når han lot sin røst lyde i disse sammenhengene, var det med den myndighet og autoritet som var naturlig for en nestor.
 Nå har han avsluttet sitt virke. I den siste tiden bodde han på Saltrød bo- og omsorgssenter, og her sovnet han stille inn «i troen på Jesus», som familien så vakkert skrev i dødsannonsen. Det er med takknemlighet og ærbødighet KrF minnes en trofast og markant politiker og medvandrer.

Knut Arild Hareide
,
Partileder, KrF

Hans Olav Syversen,
Parlamentarisk leder, KrF



tirsdag 28. februar 2012

Demokratiarbeid i Kenya

Denne uken har jeg vært i Nairobi og jobbet sammen med syv politiske partier i Kenya. Det er fjerde gangen jeg er i Kenya, og arbeidet her er alltid givende og interessant. Givende fordi jeg ser fremgang fra gang til gang og det er meningsfylt å få bidra til demokratiutvikling i Kenya. Så er det interessant å se hvordan Kenya nå er i full fart med å omstille seg fra å være drevet av enkeltpersoner/politikere til å bygge sterkere partier. Det er en krevende prosess, og valget i desember vil nok vise at det er et stykke igjen for dem.

Ved forrige valg i 07/08 husker du kanskje at president Kibaki sannsynligvis tapte mot utfordreren Raila, men ble beskyldt for valgfusk og det ble en stor konflikt med mye bråk og mange som ble drept. Det politiske resultatet ble et fornuftsekteskap der Kibaki forble president, og der Raila ble statsminister (en nyopprettet stilling, selvfølgelig). Dette ekteskapet har holdt til nå, og de har fått til noen endringer. Det har blitt vedtatt ny grunnlov som krever blant annet at man må ha vært medlem av partiet i 3 mnd for å stille til valg, og partiene må ha egen kvinne- og ungdomsliste. Alle de ulike kravene i den nye grunnloven krever sterkere partier, noe som sårt trengs i et land der enkeltpersoner og ikke partiprogrammer har vært avgjørende.

Hvert parti skal nå stille 6 lister (tror jeg det var) i hvert fylke, og de har en stor jobb foran seg. Det gjør i alle fall at de er lydhøre! De ivrer etter gode råd for hvordan de skal bygge opp organisasjonen lokalt og sentralt. Jeg håper vi har lagt et godt grunnlag, og at de oppnår resultater. I det minste er det inspirerende å få være med på arbeidet og å se fremgangen de gjør!

Location:Nairobi, Kenya

onsdag 22. februar 2012

Rødgrønn korrupsjon

I går var SV ute og advarte mot et rødgrønt ja til vikarbyrådirektivet. Denne gangen var det ikke de eventuelle konsekvensene av selve direktivet som var problemet. Problemet var at de rødgrønne kunne miste viktig økonomisk støtte av fagbevegelsen! Det er altså økonomiske grunner som skal avgjøre hva man skal mene og gjøre.

Vi er midt i prosessen for om Norge skal implementere direktivet, eller om vi skal bruke reservasjonsretten som EØS-avtalen gir oss. Formålet med direktivet er å likestille midlertidig ansatte med faste ansatte. Motstanderne frykter at det også vil bety flere midlertidige ansatte og at lovverket vårt må liberaliseres. Det går altså an å argumentere med sak.

Jeg synes dette viser de uheldige koblingene mellom fagbevegelsen og de rødgrønne. Tendenser til salg av sentralstyreplasser og egne plasser i diverse utvalg og råd i blant annet Arbeiderpartiet for fagbevegelsen har vært kjent lenge. Men at de nå også i det offentlige bruker den økonomiske støtten som et pressmiddel for å endre politikken er nytt, og skuffende. Det er temmelig nærme korrupsjon.

torsdag 16. februar 2012

Hvem er oljedopa?

I dagens Vårt Land (ikke på nett) uttaler Kristin Halvorsen, at det utdannes for få innen yrkesfag og hun skylder på ungdom og sier at de er ”oljedopa” og ”gir seg for lett”. Da må jeg spørre hvem som egentlig er problemet!

For det er veldig spesielt at ansvarlig statsråd skylder på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at 8000 elever står uten mulighet til å få lærlingplass dette skoleåret. Det er litt spesielt å skylde på ungdommen når det er hun som er ansvarlig for at tusenvis – og ofte 50 % av yrkesfagelever – dropper ut av skolen.

Hun burde heller ta ansvar og sikre:
- Mer praksis i yrkesfag
- Større lærlingtilskudd til bedriftene
- Halvert arbeidsgiveravgiften på lærlinger

Da hadde vi fått flere som var motiverte og trivdes på yrkesfag – og vi hadde fått flere som fikk gjennomført læretiden og fått fagbrev!

fredag 3. februar 2012

Utfordringen med deltidsarbeid

NRK melder i dag at det er 16.000 flere kvinner i deltidsarbeid i dag, enn for ett år siden. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som ble offentliggjort denne uken. Men tallene viser også at det er en liten nedgang i ufrivillig deltid. Det er viktig, for det er her kampen bør stå.

Ufrivillig deltid handler ikke bare om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men det er også en viktig likestillingssak og en sak som har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Ifølge kvinnepanelet jobber 42 pst. av alle sysselsatte kvinner og 13 pst. av alle sysselsatte menn deltid. De aller fleste av disse faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien. Jeg tror mange velger å arbeide litt mindre fordi tidsklemma og familiesituasjonen krever det. Derfor vil jeg understreke at det ikke er dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet, det er ufrivillig deltid som er utfordringen.

Dette er et stort samfunnsproblem fordi dette er arbeidskraft som samfunnet trenger, og man setter de deltidsarbeidende i en vanskelig situasjon. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner.

Derfor har KrF sagt at unntaksregelen i Arbeidsmiljøloven om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlige ulemper for virksomheten», må tolkes strengt. Regjeringen bør legge en strategi for bedre å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse- og jobbinnhold forbedres. Heldigvis er det flere arbeidsplasser som har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt på å få ned andelen ufrivillig deltid. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger.

Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Sørlandet sykehus innførte bruk av fleksibel turnus for å kunne imøtekomme de ansattes ønsker og behov for fritid og arbeidstid, og avdelingene som har innført ordningen kan fortelle om større forutsigbarhet i fravær, og dermed også en større mulighet til å øke de ansattes stillingsandel. Derfor må det legges bedre til rette for at arbeidsplasser gis muligheter til å finne frem til slike løsninger.

mandag 23. januar 2012

Blå bistand

Ofte trekkes en skillelinje mellom rødt og blått gjennom solidariteten for verdens fattigste. Min erfaring er at skillelinjen går mellom SV og KrF på den ene siden - og resten på den andre siden. For det er SV som drar lasset i dag, og det var KrF som løftet utviklingspolitikken i Bondevik-II regjeringen.

Så har det forenklet sagt samtidig vært et skille mellom at KrF (og ikke-sosialistiske partier) har fokusert på handel, gjeldslette og innen bistand innrettet den mot de fattigste og på frivillige organisasjoner, mens SV og regjeringen har vridd bistanden mot Sør-Amerika og større tro på FN/stat-til-stat-bistand.

Men i dag er nok en sak om at Høyre vil kutte bistand til mange land, og gjennom det vil kutte støtte til frivillige organisasjoner. Der er jeg grunnleggende uenig. Enig i at effektivitet og resultater er viktig, men uenig i at det betyr at vi må droppe land som ikke får mye bistand gjennom norske organisasjoner. Fordi det er fullt mulig å være lite inne i mange land, samtidig som vi spisser mer bistand mot noen enkelte.

Vi må også sikre gode kontrollfunksjoner for all bistand. Det sikrer best mulig hjelp, og mest mulig legitimitet om bistand. Heller ikke bistanden gitt via FN er unntatt gjennomsyn og krav. Dersom FN-systemet ikke forvalter bistanden godt nok må vi se på andre løsninger.

Strømmestiftelsen, som er et eksempel, har f.eks 35% av inntektene sine fra staten, 65% fra private givere. Et kutt til denne organisasjonens arbeid fordi vi vil satse på færre land vil svekke grasrotinitiativene og det vil svekke en type bistand som faktisk er effektiv. Og vi må heller ikke glemme den viktige rollen sivilsamfunnet spiller som vaktbikkje og ”tenketanker” i den utviklingspolitiske debatten. Organisasjonene bidrar ikke bare med prosjekter i utviklingslandene, men også med å informere det norske folk og sørge for at staten driver godt utviklingsarbeid.

Derfor håper jeg at Høyres signaler er et retorisk poeng i en mer effektiv bistand, og ikke en faktisk villet politikk der vi kutter til frivillige organisasjoner. Da får de i alle fall ikke støtte fra KrF.

onsdag 11. januar 2012

Ikke spor av debatten!

Det er spennende tider for de som er opptatt av samferdselspolitikk. Den 25.januar kommer utredningen om høyhastighetsbaner og den 29.februar får departementet forslag til ny nasjonal transportplan (NTP). Det betyr at viktige dokumenter som blir grunnlaget for de neste års samferdselspolitikk offentliggjøres. Det betyr at alle landsdeler må være på offensiven.

På Sørlandet har det nå blitt en debatt om vi fokuserer for mye på vei i stedet for jernbane, og noen mener også det er for mye fokus på jernbane fremfor vei. Jeg vil si til begge fløyer; Dere sporer av! Og jeg skal begrunne hvorfor: Dersom Stortinget går inn for at vi skal bygge nye moderne jernbanetraser med høy hastighet vil dette være en investering som vil være ekstraordinær og kreve investeringer utenom NTPen og kanskje gjennom et eget investeringsselskap. Det betyr at det går to løp; Et om hvilke strekninger som skal prioriteres i NTPen (her må vi løfte inn nye E18, E39 og Rv9 med full tyngde) og et løp om hvilke strekninger som skal få høyhastighetsbane (her må vi også være med i debatten med like stor tyngde).

Dersom man ikke ser denne sammenhengen vil man bomme på begge løpene. Snakker man ned veiene til fordel for jernbane, taper vi kampen i NTPen. Snakker vi ned høyhastighetsbanen til fordel for nye veier vil man tape kampen om å få en moderne jernbane til Sørlandet.

Jeg tror nemlig at vi kan vinne begge kampene - dersom vi spiller kortene riktig. Vi har veldig gode argumenter for nye veier, og vi har den mest realistiske strekningen for ny høyhastighetsbane. En kystnær jernbane som bruker 2 timer og 15 minutt fra Oslo til Kristiansand, og med mange stopp underveis som vil knytte Sør-Norge sammen på en helt ny måte. Du kan nesten bo i Arendal og jobbe i Oslo! Eller man vil i alle fall bygge sammen bo- og arbeidsmarkedet på en helt ny måte. Denne strekningen vil i tillegg være til gagn for mer enn halvparten av Norges befolkning på grunn av undervegstrafikken. Det ser Stortinget, og det er flere og flere som er åpne for en slik satsning.

Vi har en spennende tid foran oss. Mitt mål er at vi alle drar i samme retning. Og at vi alle ser at vi må arbeide på to spor samtidig. Da vil vi vinne, og vi vil løfte regionen vår til nye høyder.

tirsdag 10. januar 2012

Nå må vi trekke pusten og telle til ti

Oljenæringen har lenge varslet at tiden for store funn var over og produksjonen kom til å dale drastisk. Det siste året med flere store funn viser at dette ikke er tilfellet. Det viser også at behovet for de mest sårbare områdene som Lofoten og Vesterålen ikke er like sterke. Og at det var riktig å si nei til å åpne områdene, på tross av advarslene fra oljeindustrien. Derfor må vi tenke oss godt om før vi åpner alle nye områder.

Dere som leser bloggen min vet at jeg mener Norge har et stort ansvar for våre klimautslipp som våre salg av petroleumsprodukter har skapt. Våre enorme inntekter forplikter. Derfor mener jeg det er viktig at når nye funn skal diskuteres åpnet må vi stille krav til elektrifisering og miljøvennlig utvinning. Men vi må også tørre å stille spørsmål med utvinningstempoet.

Vi må rett og slett klare å tenke langsiktig i energipolitikken vår. Gradvis må vi få til en omstilling fra fossil energi til ny fornybar energi. Det er alle de kloke hodene i oljeindustrien som også vil være med å bidra til det. Da må ikke utvinningstempoet trekke alle de skarpe hjernene inn i oljetenking. I dag på NRK hørte vi at bransjen allerede i dag er sprengt, og mange sliter med å få nok folk. Det vil også gjøre kostnadene større, og vi tenker altfor kortsiktig. Utvinningstempoet er også så høyt at vi ikke tar ut full gevinst økonomisk heller. Det er nemlig ikke slik at vi alltid må utvinne oljen raskest mulig. Kåre Willoch har sagt mye interessant (fra 1996!) om dette;

"Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er."

"Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes."

Jeg mener det er mye klokt i dette. Stortinget må klare å sette rammer for produksjonen som tenker mer langsiktig enn vi har klart i dag.

mandag 2. januar 2012

Alkoholtabuer

På tolv år har antall sykehusinnleggelser på grunn av alkohol økt med nesten 80 prosent. 200.000 barn gruet seg til jul på grunn av foreldrenes bruk av alkohol. Legevakten i Oslo slår alarm etter at kartleggingsprosjektet deres viser et betydelig høyt antall alkoholikere under 23 år. Slik kunne vi fortsatt. For skyggesidene knyttet til alkohol er mange.

I 1999 hadde sykehusene 2.505 innleggelser som skyldtes alkohol. I 2010 hadde tallet økt til 4.482, en økning på 79 prosent. Det kommer frem i rapporten «Rusmidler i Norge 2011» fra Statens institutt for rusmiddel- forskning (Sirus), skriver Vårt Land i dag. Tallene er hentet fra Norsk pasientregister (NPR). Sirus mener dette bare er toppen av isfjellet.

Drikkemønsteret i Norge er i endring. Det totale forbruket av alkohol har flater ut de siste par årene etter en betydelig økning. Det ser også ut til å være en vridning over til mer vin og en liten nedgang i øl og brennevin. Mange mener vi kopierer det kontinentale drikkemønsteret med et glass vin til maten, og at dette kommer i tillegg til den typiske helgefylla.

Uansett hva som er årsakene til økningen i forbruk, misbruk eller økte innleggelser så trenger vi et større fokus på alkohol. Forebygging er det aller viktigste, og vi trenger mer kunnskap på feltet. Men tallene viser også et behov for en restriktiv og solidarisk alkoholpolitikk.