Det ville vært et viktig poeng at vi en gang for alle fikk fastslått at 1 % av BNI skal gå til verdens fattigste. Norges inntekter styres i stor grad av oljeprisen, som igjen blant annet skaper problemer i fattige land. Det være seg dyrere energi eller dyrere mat som følge av økte transportkostnader. Nettopp derfor burde vi også forplikte oss til å nå 1-prosenten, og sikre hjelp til de aller fattigste.
I følge FN har vi mulighet for å utrydde fattigdommen i verden. Men for å nå dette målet, og for å oppnå tusenårsmålene som vi har satt oss, så er økt bistand en viktig forutsetning. Det er viktig at dette skjer i sammenheng med sletting av gjeld og økt handel. Dersom de fattige landene kan få bygget opp sine markeder, få økt markedstilgang og lykkes med å selge sine varer, vil de ikke lenger være avhengige av bistand. Men for å få dette til er mer bistand og mer kvalitet i bistanden viktig.
I Regjeringens politiske grunnlag – Soria Moria-erklæringen – avsa de løftet om at ”bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden”. Dessverre er også dette et av løftene regjeringen valgte å bryte. I 2008 bruker vi 0,89 % av BNI til utviklingsarbeid. Det kan paradoksalt nok se ut som vi er blitt for rike til å hjelpe de fattige.
Innlegg
