onsdag 5. oktober 2011

Det sorte gullet

Det er igjen debatter om norsk energipolitikk. Enten det gjelder nye oljefunn eller spørsmål om fortsatt utvinning av kull på Svalbard. Dilemmaene står i kø. Verden trenger mer energi. Verden trenger mer grønn energi. Klimaendringene vil komme dersom vi ikke legger om vår politikk. Verdens fattigste vil ikke få utvikling dersom de ikke får mer energi. Mer bruk av fossil energi vil føre til klimaendringer som vil ramme de aller fattigste.

Hva gjør vi? Jeg mener vi må klare å tenke langsiktig i energipolitikken vår. Og vi må få til en grønn revolusjon. Det betyr at vi må få til en omstilling fra å satse på fossil energi til ny fornybar energi. Og vårt utvinningstempo er så høyt at vi ikke tar ut full gevinst økonomisk heller. Det er nemlig ikke slik at vi alltid må utvinne oljen raskest mulig. Kåre Willoch har sagt mye interessant (fra 1996!) om dette;
"Erfaringer viser at når man først har gjort olje om til penger, er det vanskelig å bevare meget av midlene til kommende generasjoner. Det taler for at vi bør la mer av oljerikdommene ligge lenger der de er."

"Det er ikke noe moralsk grunnlag for å legge større vekt på våre egne behov enn på efterfølgernes."
Enda enklere er det med kullet. For skulle ikke norsk "miljøvennlig" olje ta over for kullet? Denne høsten skal regjeringen avgjøre om vi fortsatt skal ha kulldrift på Svalbard. To kullgruver er i ferd med å gå tomme, og Store Norske ønsker å åpne en ny gruve. Jeg mener de absolutt ikke bør få lov til det.

Kull er sterkt miljøfiendtlig, og kulldriften på Svalbard er ikke lenger avgjørende for å hevde norsk suverenitet. Som internasjonal miljøbevegelse sa på NRK i dag; Det er store paradokser med norsk kulldrift. Vi kan ikke si på internasjonale konferanser at vi som er foregangslandet, vi skal åpne en ny kullgruve?! Hvis ikke vi, det mest priviligerte landet i verden, går foran, hvem skal da gjøre det?