Familieministeren forsvant kjapt ved ny regjering i 2005. Familielivet ble en arena for likestilling, og barna må vike til fordel for arbeidslivets krav og behov. Politikkens hovedfokus er ikke lenger hvordan vi best mulig kan styrke familienes stilling, valgfrihet og mulighet til å løse omsorgen og hverdagen på sin ønskede måte.
Og arbeid og samfunnsmaskineriet skal gå foran familie, barna og tid til hverandre.Da er vi på ville veier. Samfunnets viktigste institusjon er familie. Det er der grunnlaget for en trygg oppvekst legges. Det er de som kjenner sine barn best og som vet best hvilken omsorgsform de skal velge. Det bør heies når familien velger å jobbe 80 % hver for å få tiden til å strekke til, og omsorgsløsningene må tilpasses familiene og ikke arbeidslivet.
Foreldrene er erstattelige på jobb, men uerstattelige hjemme.Derfor bommer Lysbakken på utspillet om amming (ikke press på amme/ikke amme, men beskjed om å komme seg kjappere ut i arbeid). Derfor bommer arbeidsministeren når hun sier at kvinner ikke kan jobbe deltid fordi vi trenger mer arbeidskraft. Derfor bommer regjeringen når de legger opp til A4-løsninger og fjerner kontantstøtten og valgfriheten for toåringene. Og derfor bommer Fædrelandsvennen når de stempler holdningene som reaksjonære og glemmer at den moderne familien ønsker valgfrihet og fleksible løsninger som gir dem mest mulig tid sammen og mulighet til å være familie.
Innlegg
