Jeg skal innrømme det var en skuffelse. En skuffelse å se at drømmen om en verdensledende miljøpolitikk som kunne bety stor motivasjon for andre land gikk i brast. Det som skulle være helt avgjørende å ta med i kofferten i internasjonale forhandlinger er i stedet egentlig en vits. Norge har nå et mål om at vi skal slippe ut ca 44 millioner tonn CO2 i 2020. Det er bare litt under Kyotokravet (maks 49 mill tonn) som vi skulle oppfylle innen 2012.
Dette betyr at vi tusler etter EU. Langt etter Sverige. Men hva gjør nå det? Poenget er jo ikke at vi skal være verdensmester! Nei, poenget er å vise at vi mener det vi sier når rike må ta størst kutt. For hvordan kan vi forvente at andre land skal ta kutt når vi ikke en gang våger å røre petroleumssektoren? Ja, vi har våre inntekter derfra, men dersom alle land skal tenke slik kommer det ikke noen kutt! Det er gjennom handling vi kan vise hva vi vil. Ikke gjennom store ord.
Derfor må klimaforliket være en begynnelse. En forsiktig start. Vi trenger konkrete virkemidler. Vi må se at utslippene begynner å gå ned. KrFU skal pushe på for at debatten fortsatt vil rase. For et minste felles multiplum er aldri noe å strekke seg etter.
Innlegg
