Menneskehandel

I debatt i Stortinget tok jeg opp menneskehandel, og hvordan vi kan hjelpe ofre av menneskehandel. Innlegget mitt er her:

Slaveriet tilhøyrer ikkje fortida. Det eksisterer framleis over heile verda,
sjølv i land som Frankrike og USA. Det skjer òg i Noreg. Overalt i verda er det
slavar som jobbar, slit og lir. Slavar i Pakistan kan ha sydd skoa du går med,
og teppet du står på. Slavar i India kan ha laga skjorta du har på deg, og dei
kan ha slipt ringen du har på fingeren. Slaver på dei karibiske øyene kan ha
produsert sukkeret du har på kjøkkenet. Slavar i Afrika kan ha dyrka fram
kakaoen du har i skåpet. Dei har fått svært liten eller ingen betaling for
jobben. Talet på slavar i verda i dag er større en nokon gong.

Det er det Kevin Bales, presidenten i organisasjonen Free the Slaves, som har sagt. Eg synest det er tankevekkjande. Ifølgje Bales er det 27 millionar slavar i dag. Det er dobbelt så mange som dei afrikanarane som blei frakta over Atlanterhavet i si tid. Ifølgje FN er menneskesmugling og menneskehandel dei nest mest innbringande verksemdene innan internasjonal og organisert kriminalitet, etter handelen med våpen, og er i dag velkjende element både i internasjonal migrasjon og i flyktinginstitusjonar.

Me er nok mange som har høyrt om og sett til William Wilberforce som eit stort førebilete. Han blei som ung valt inn i parlamentet i Storbritannia og brukte livet sitt på å kjempe mot slaveriet. Saman med gode vener lykkast det dei å vinne kampen om å gjere slaveriet forbode. På mange måtar har nok bevisstheita til mange endt litt med den kampen som blei vunne då. For eg trur ikkje det er like mange som er klar over situasjonen i verda i dag, og i Noreg i dag.

Talet på ofre for menneskehandelen aukar i Noreg. Dei siste åra har me sett at det har vore saker der menneskehandel blir knytt til au pair-verksemd, sex-sal, tigging osv., som fleire har vore inne på. At problemet aukar kan vere eit teikn på at det er for enkelt og for lukrativt for bakmenn å kome til Noreg og drive denne verksemda. Derfor meiner eg at det er kritikkverdig av regjeringa at ho ikkje har lagt fram ei ny handlingsplan mot menneskehandel før no. Den førre gjekk jo ut i 2009. Kristeleg Folkeparti tok fleire gonger til orde for å få på plass ein ny handlingsplan, og me er veldig glad for at han endeleg kom. Det er interessant at trykket har vore så stort og at dei konkrete tiltaka så mange, men så har ein altså gått så lenge utan å ha ein handlingsplan på plass. Fordi trykket har vore så stort, hadde eg håpt at planen kunne ha kome tidlegare. Men som sagt er eg glad for at han har kome, for konkrete tiltak er viktige.

Kristeleg Folkeparti har komme med fleire forslag til tiltak. Me har ønskt ein eigen handlingsplan, spesielt retta mot barn, som er ofre for menneskehandel. Særleg mindreårige asylsøkjarar er sårbare i samband med menneskehandel. Det er grunn til å tru at fleire av dei mange hundre barna som er forsvunne frå asylmottak, er eller har vorte ofre for menneskehandelen, utan tilstrekkeleg oppfølging frå politiet. Me har òg ønskt ein spesiell spesialopplært politieining som jobbar berre med menneskehandel og barn. Det er fordi det krevst spesielle kunnskapar og ferdigheiter for å jobbe med menneskehandel. Slik sett har me òg teke til orde for eit eige spesialtilbod, eit senter, for barn, som ein identifiserer som ofre for menneskehandelen, med spesialtrena personell. Me meiner i den samanhengen at barnevernet må få generelt omsorgsansvar for einslege mindreårige asylsøkjarar mellom 15 og 18 år.

Eg la merke til at statsråden sa at ein må ta hand om barn på ein forsvarleg måte. Det er eg glad for. Men eg er òg veldig skuffa over at ho i same setninga sa at på grunn av økonomi kan ein ikkje få gjort noko med ansvaret for dei einslege mindreårige asylsøkjarane. At det er argumentasjonen for ei oppgåve ein burde gjort, synest eg er trist.

Kristeleg Folkeparti har òg teke til orde for at ein må få eit løft i kunnskapsnivået blant folk flest. Dersom ein ser til USA, blir ein tredjedel av det moderne slaveriet avdekt av vanlege borgarar. For at vanlege borgarar skal klare å hjelpe, trengst det òg eit større informasjonsløft. Derfor ønskjer me at informasjon, ikkje berre om William Wilberforce og om slaveriet som ein gong var, er pensum i den vidaregåande skolen, men at òg det moderne slaveriet blir løfta inn i undervisninga, slik at fleire får kunnskap og informasjon, slik at det er lettare å angi.

Nominasjon av Oswaldo Payá til Nobels fredspris

I dag går fristen for å nominere kandidater til Fredsprisen ut. Sammen med stortingsrepresentantene Dagrun Eriksen, Jan Tore Sanner, Hans Olav Syversen, Gunnar Gundersen Olemic Tommesen og Ingjerd Schou har jeg nominert kubaneren Oswaldo Payá Sardiñas, født i Havana 29/2 1952, til Alfred Nobels fredspris 2011.

Cuba er i dag det eneste landet i Latin-Amerika som undertrykker praktisk talt alle former for politisk uenighet. Protester blir møtt med massiv undertrykkelse. Mange frykter at det kan ende i et blodig opprør. Nobelprisen til landets fremste demokratiforkjemper og tilhenger av ikke-vold, vil være et viktig bidrag til en fredelig overgang til demokrati på Cuba.

Oswaldo Payá Sardiñas (best kjent som Oswaldo Payá) har gjennom mange år vært Cubas fremste dissident. Han er en ydmyk leder som med stor personlig integritet har lykkes med å samle ulike grupper opposisjonelle, og som har gjort dissidentenes kamp for menneskerettigheter kjent i den kubanske befolkningen. Han bygger videre på arven fra King og Gandhi i troen på ikke-vold og fredelig motstand mot undertrykkelse. Payá bygger sitt arbeid på overbevisningen om at ethvert menneske har ukrenkelige rettigheter. Han legger avgjørende vekt på ytringsfriheten, som han mener er grunnlaget for løsninger på alle andre problemer. Kun når folket selv kan gi uttrykk for hva de er opptatte av, kan befolkningen selv finne en vei ut av Cubas utfordringer.

Oswaldo Payá har konsekvent arbeidet fredelig for endringer innenfor rammene av kubansk lov. I 1992 og 1997 forsøkte han å stille til valg til Nasjonalforsamlingen, men ble nektet registrering som kandidat. Payá fikk i 2002 Sakharovprisen for sitt arbeid for menneskerettigheter på Cuba. Denne anerkjennelsen var sannsynligvis årsaken til at han ikke ble arrestert under den såkalte Svarte Våren 2003, da 75 andre ledende dissidenter ble idømt lange fengselsstraffer.

Antallet arrestasjoner av opposisjonelle ble doblet i 2010 sammenlignet med 2009, til et totalt antall på 2074. Det er tydelig at regimet frykter et opprør og derfor slår hardt ned på alt som kan tolkes som motstand. Payá og andre dissidenter på Cuba frykter at landet igjen kan være på vei mot en blodig revolusjon.

Payás mål er tvert imot å etablere ”en ny nasjon for alle kubanere, uten unntak, der en beholder det som er godt og humant av det som vi kubanere har bygget gjennom alle disse årene og av det vi har arvet fra Cubas historie. Men nå er tiden for forandring, og forandring betyr frihet, rettigheter, forsoning og demokrati”.

Oswaldo Payá er en representant for alle kubanere som ønsker en fredelig overgang til demokrati basert på forsoning og dialog. Hans sterke stilling i opposisjonen på Cuba er uttrykt i brevet norske stortingsrepresentanter mottok fra 19 av de nylig løslatte politiske fangene, der de oppfordrer til å nominere Payá, som de hevder står i en mer intens kamp for rettigheter, frihet og forsoning enn noensinne.

Nobels Fredspris til Cubas viktigste demokratiforkjemper vil gi et sterkt bidrag til fred og demokrati til et folk som altfor lenge har blitt nektet sine menneskerettigheter, og gi inspirasjon til alle som med fredelige midler kjemper mot undertrykkelse.

Hvilke barn vil vi ha?

På søndag viste TV2 en reportasje med en ekspert og et sannhetsvitne. Flere kvinner mener at tidlig ultralyd bør tilbys av det offentlige. Det blir mer og mer vanlig at ultralyd i uke 10-13 foretas på private klinikker. Jeg innser at det er rart at gravide kvinner i dag må betale penger på en privat klinikk for å få en tidlig ultralyd. Jeg er også klar over at de som venter barn ønsker all informasjon og kunnskap om dette barnet. Samtidig må vi stille spørsmålet om hva hensikten med at det offentlige skal tilby en slik undersøkelse er, og løfte de etiske hensynene og dilemmaene knyttet til intensjonene bak.

Jeg mener at kvaliteten på et samfunn kan vurderes ut ifra hvordan samfunnet tar seg av de mest utsatte. Dersom ultralydundersøkelse tidlig i svangerskapet har som hensikt å redde liv og minske skade er det i pakt med en slik tankegang. Dersom målsettingen er å senke terskelen for provosert abort og dermed gjøre det lettere å fjerne funksjonshemmede, men fullt levedyktige fostre, innebærer det et nytt skritt inn i sorteringssamfunnet.

KrF vil ha et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Et slikt samfunn må gjøre sitt beste for å legge til rette for at barn med Downs syndrom og deres familier kan leve gode og aktive liv, og delta i arbeids- og samfunnsliv på lik linje med alle andre. Jeg er glad for at KrF kjemper for et samfunn hvor mangfold og menneskeverd settes høyt.

Ultralyd i uke 11-13 mangler totalt fosterets perspektiv. Fosteret nevnes ikke som en pasient med egenverdi - det er kun et diagnostisk objekt som kan sorteres bort. Det kan virke enkelt å innføre, men konsekvensene blir fatale. I Danmark ble det kun født 21 barn med Downs syndrom 2008 etter innføring av tidlig ultralyd. Det er det laveste tallet noen sinne. Det er ikke egenskapene som gir oss verdi, for alle har den samme unike verdien! Da må vi ha et samfunn som legger til rette for ulikheter og at ikke alle er supermodeller eller filmstjerner.

Pågripelsen er en PR-jippo fra Regjeringen

Det er godt sagt av Geir Bekkevold som er KrFs innvandringspolitiske talsmann, når han kommenterer pågripelsen av Maria Amelie.

Maria Amelie har blitt offer for Regjeringens asylspill, der de konkurrerer med FrP, og dette viser deres behov for å sende ut et signal om at de gjør noe.

KrF har tidligere foreslått at det skal være mulig å bytte søknadskø for asylsøkere. Dersom de har en kompetanse som det norske arbeidsmarkedet har behov for, skal de få mulighet til å søke om arbeidstillatelse i Norge. Hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det? Det skal være likhet for loven, og det vil ivaretas her.

Vi har et stort behov for arbeidskraft med høyere utdannelse og ekspertise i Norge. Vi har blant annet en årlig spesialistkvote på arbeidsinnvandring som ikke blir oppfylt. Det er paradoksalt at vi har et system som gjør at Maria Amelie nå er blitt pågrepet.

Maria Amelie er såkalt papirløs, i likhet med 18.000 andre i Norge. De skal sendes hjem, men av ulike grunner oppholder de seg likevel i Norge. Dette er en gruppe som vi burde satt mer fokus på.

KrF har også tatt til orde for at botid skal være et relevant hensyn ved vurdering av opphold på humanitært grunnlag. Hadde det vært opp til KrF hadde Maria Amelie hatt lovlig opphold i Norge nå. Det hadde vært fullt mulig for regjeringen også.

Nå braker det løs!

I dag er første dag i vårsesjonen i Stortinget, og jeg ser av kalenderen at det blir mye å gjøre... Vi venter spent på at regjeringen kommer med nytt forslag til uførepensjon der KrF blir en viktig brikke for å få til et forlik i Stortinget. I tillegg kommer det (endelig) spennende stortingsmeldinger på fattigdom og arbeidsmiljø i min komite. Det ser jeg frem til!

Det blir også mange årsmøter og reisevirksomhet rundt på Sørlandet. Det er alltid veldig kjekt og lærerikt. For Sørlandet blir også jobben med levekårsutfordringene viktig, sånn sett er jeg glad for responsen på mitt utspill. Vi trenger en felles dugnad, her inne på Stortinget, men også sammen med alle kommunene lokalt.

Like fullt blir jobben for å fronte Sørlandet og de spennende tingene som skjer hjemme viktig. Vi har et kompetansemiljø å være stolte av! De fortjener også at vi har fokuset på å sikre mer ressurser til UiA, til E18, E39, Rv9 og på jernbane. Har du andre innspill til viktige saker?

Mine nyttårsforsetter

2011 blir et fantastisk år. Ikke bare skal jeg gifte meg, men det er mye spennende politisk som ligger foran oss dette året. Det kommer til å bli noen tøffe tak, men jeg er sikker på at KrF vil lede an og fortsette å ta tak i mange av de viktigste utfordringene som samfunnet vårt står ovenfor.

Statistikken for nyttårsforsetter er ikke bedre enn for valgløfter. Likevel så gjør jeg et forsøk. Jeg skriver om mine forsetter i mitt siste nyhetsbrev. Ikke fått det fordi du ikke har skrevet deg på lista? Les det her, og meld deg på!

Arbeid for alle

Slagordet er kjent, og burde forpliktet det største regjeringspartiet mye mer enn det gjør. Det virker nemlig som at regjeringen har glemt hva de snakket så høyt om. Arbeid er nøkkelen for å skape velferd, livskvalitet, inkludering og for å lykkes med å løfte mennekser ut av fattigdom. Når regjeringen nå sulteforer NAV og kutter i arbeidsmarkedstiltak vil resultatet bli færre som kommer inn i arbeid og flere som havner på stønad.

For Aust-Agder sin del har kuttene NAV er pålagt å ta i 10/11 betydd 40 færre ansatte. Det er ca 15%, og vil ha dramatiske konsekvenser for oppfølgingen av brukerne. Disse kuttene gir hver saksbehandler omtrent 200 brukere på f.eks arbeidsavklaringspenger som de må følge opp. Det sier seg selv at ikke blir tett oppfølging og det vil derfor føre til flere på stønad og enda flere unge uføre i fylket vårt.

Når vi da vil oppleve dårligere oppfølging og dårligere avklaring av brukerne på NAV, vil også de som blir henvist på tiltak for å få arbeidstrening ha dårligere sjanse for å komme tilbake i arbeid. Ikke bare fordi flere vil bli plassert på tiltak som ikke passer 100%, men også fordi de vil komme senere ut på tiltak.

Vi vet at tidlig innsats og tett oppfølging funker. I 2011 vil vi gjøre det motsatte. At Arbeiderpartiet kan sitte å se på dette undrer meg stort. Resultatet er i alle fall gitt; færre i arbeid, og flere på stønad. Stikk i strid med intensjonen bak NAV-reformen.