Nok et løftebrudd...

I fattigdomsåret 2010 har antallet fattige barn passert 100.000, og en dobling siden de rødgrønne tok over makta. Det er en fallitterklæring, denne regjeringen har hatt og har mer penger til disposisjon enn noen annen regjeringen har hatt gjennom hele historien. Det er et stort løftebrudd og er resultater av en feilslått politikk.

Dette handler ikke om statistikker og tall, men om enkeltmennesker som gjerne lever under svært vanskelige og uverdige forhold, som må finne ly for natt og kulde i gårdsrom eller i konteinere eller som lever med midlertidige løsninger og blir sendt fra hospits til hospits. Siden jeg kom på Stortinget har jeg opplevd at forslag etter forslag til konkrete tiltak har blitt stemt ned. Mens regjeringen somler med å innføre viktige tiltak blir det enda flere fattige.

Fattigdomstall er alltid vanskelig å forholde seg til. Vi har tatt til orde for et mer nøyaktig mål for en mer "absolutt" fattigdom, og ikke relativ fattigdom som vi måler i dag. Men uavhengig av grenser og måter å måle på, så er tallene ille. Barn som vokser opp i fattigdom har et mye vanskeligere utgangspunkt. Dette er også alvorlig når vi vet at sosial status ofte går i arv.

Jeg må også si at jeg opplever at regjeringen skyver fattigdomskampen ut i tid; etter valgkampen i 2009 var det løfter om konkrete tiltak i budsjettet for 2010, det ble utsatt til 2011, og senere ble det varslet en stortingsmelding om fattigdom våren 2011. Vi har tiltakene som vi vet vil fungere, men jeg frykter regjeringens stadige utsettelser bare vil skape flere nye fattige.

I 2011 vil det være 7.000 færre mennesker som får gå på arbeidsmarkedstiltak enn det var planlagt for 2010. Det betyr at det er mange tusen mennesker som ikke får et effektivt hjelpemiddel for å komme ut i arbeid - og ut av fattigdom. Vi må få tiltak for dem som er i fattigdom nå, og vi må få tiltak for å få flere mennesker ut av fattigdom.

Kyniske Jens…

Jeg følger lekkasjene fra Wikileaks med stor interesse. Det er ikke så mye som er sjokkerende nytt, men lekkasjer om den Rød-Grønne regjeringens indre liv tegner et bilde av en kynisk Jens Stoltenberg. På VG-nett kan vi lese om Regjeringens spill om å sende spesialstyrker til Afghanistan i tråd med NATOs forespørsel. Vi får Stoltenbergs vurderinger gjengitt av en toppbyråkrat på Statsministerens kontor, som skal ha sagt:

«Stoltenberg er bestemt på å holde flertallsregjeringen samlet, og vil veie den politiske kostnaden tungt før han eventuelt går med på å sende spesialstyrker.»

Er det slik at Jens Stoltenberg er for det som flertallet i regjeringen er for og imot det flertallet i regjeringen til en hver tid er imot? Og så kommer de faktiske sakene i andre rekke?

Kanskje jeg er naiv. Men Stoltenberg fremstår som en visjonsløs kyniker.

Jula er mer enn shopping

Julehøytiden blir ikke stort mer enn en shopping-høytid hvis man ikke vet hva julens opprinnelige budskap er. Tradisjonen tro når det nærmer seg jul, kommer Human-Etisk Forbund også i år med kampanje mot julegudstjeneste og all annen markering i skolen av det kristelige i denne høytiden.

På forbundets nettsider kan en finne standardbrev til rektor om hvor ille markeringen er for deg og dine barn. Du får også råd om å skrive at du er ”bekymret for hvordan dette kan oppleves av foreldre med en annen religion enn den kristne”. Du kan også finne en liste over godkjente julesanger. ”Musevisa”, ”Rudolf er rød på nesen”, ”Spikke, sage, lime, banke” og ”Snømannen Kalle” er lov. ”Deilig er jorden”, ”En stjerne skinner i natt”, ”Glade jul” og ”O helga natt” er ikke lov.

Til tross for at både regjering og storting gang på gang har slått fast at det er lov, skal det også i år skapes en tvil om det virkelig er lov til å synge tradisjonelle julesanger, om du kan bruke ordet juleball, om en kan sette opp et julespill eller om det kan arrangeres julegudstjenester.

Det er flott at alle elever i utgangspunktet kan være med på julegudstjeneste – uansett hvilket livssyn man har. Det handler om at kjennskap til julens budskap gjør at høytiden får mer dybde og innhold. Jeg undres over at Humanistisk Ungdom deler ut sovemasker og ørepropper, og oppfordrer elevene til å sove i timen. Dette handler om vår norske identitet og tradisjon.

”Kristendommen har preget to årtusener; den har skapt vår verdensdel, den har formet vår kultur. Å fortie at kristendommen er vårt grunnlag og vårt mest sentrale kultureie, det ville være tendensiøst. Det ville være grov historieforfalskning”. Disse ordene tilhører ikke meg eller andre i KrF, men anarkisten Jens Bjørneboe. Som steinerskolelærer erfarte han at kjennskap til kristendommen er en nøkkel til innsikt.

”Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar en halve hans barndom fra ham”, konkluderte Bjørneboe. Han så dermed det samme som læreplanen for grunnskolen i dag påpeker, nemlig at kristendommen er en dyp strøm i vår historie som fortsatt preger tankesett, normer, språk og kunst – og binder oss sammen gjennom ukerytme og høytider. I dag er det bare Human-Etisk Forbund som ønsker å fortie dette. Men de slår til gjengjeld på stortromma.

Vi må ta på alvor den viktige rollen kristen tenking har i vår kulturarv. Det handler ikke om at kristendommen har monopol på gode og byggende verdier. For slik er det ikke. Men som Bjørneboe påpekte har kristen tradisjon spilt en helt spesiell rolle gjennom norsk historie. Det er historieløst å ville fjerne det kristne verdigrunnlaget i skolen. KrF er opptatt av at kjennskapen til det kristne kulturgrunnlaget ikke må gå tapt. Derfor er det rimelig at det gjennomføres skolegudstjenester også i år, med en respektfull behandling av de få som ønsker fritak. Elevene skal få kunnskap om hva som gjennom 1000 år har bidratt til å forme vårt samfunn.

Uverdig behandling av Bjurstrøm

I dag kunne vi høre Robert Eriksson, FrP på radioen som krever at Stoltenberg må utnevne en ny Statsråd dersom ikke Arbeidsminister Bjurstrøm retunerer den 3.januar. La meg først si, jeg deler Erikssons frustrasjon over at vi mangler vår permanente Statsråd i Arbeidsdepartementet. Men samtidig må det være lov å være syk. Det er vikar på plass, og et par måneders fravær er mulig!

Bjurstrøm har visstnok en gammel nakkeskade som nå har satt henne betydelig ut igjen. Det høres alvorlig ut, og sånn sett kan det godt være at både hun og Statsministeren diskuterer om det er riktig av henne å fortsette. Men det må de finne ut av selv.

Vi har et stort felt å styre med i Arbeids- og sosialkomiteen, og vi har mellom 1/3 og 1/2 av statsbudsjettet. Vi avventer ny uførepensjon, det trer i kraft ny alderspensjon fra 1.1.11, det kommer en fattigdomsmelding og en melding om arbeidsmiljø. Alt tilsier at regjeringen burde hatt Bjurstrøm tilstede hele tiden. Men Rigmor Aaserud er vikar, og man har også to statssekretærer.

I disse dager er også Audun Lysbakken ute i pappaperm, det samme skal Knut Storberget. De er borte i 3-4 måneder, og det må være mulig! Politikere er selvfølgelig vanlige folk, og derfor må det være lov å være syk, ta permisjon, være hjemme med barn osv, osv.

Derfor mener jeg Bjurstrøm må få fred til å bli frisk. Helst så fort som mulig, for hennes og for vår del. God bedring!

Legg ned de regionale helseforetakene!

KrF har for så vidt vært mot å fjerne sykehusene fra politisk styring hele tiden. Men nå er tiden overmoden for å gjøre noe med måten vi driver sykehusene på. Derfor har KrF fremmet et forslag i Stortinget om å legge ned dagens regionale helseforetak og få tilbake politisk styring. Arbeiderpartiets måte å styre sykehusene på er en trussel mot demokratiet.

Vi står overfor viktige prioriteringer for å sikre at helsetjenester blir gitt til dem som trenger det mest, og at det utvikles et likeverdig tilbud i hele landet. Vår geografi vil stort sett alltid kreve enten mye transport eller desentralisering av helsetilbud.

Ved flere anledninger har det blåst opp til storm som følge av de regionale helseforetakenes avgjørelser. Uenighet om nedleggelse av lokalsykehus, sykehusutbygginger og -sammenslåinger skaper strid både lokalt og nasjonalt. Samlet har dette bidratt til at de regionale helseforetakene i noen grad mangler nødvendig legitimitet for å foreta viktige grep for å sikre hensiktsmessig drift og økt ressurskontroll.

Det er behov for lokal tilpasning av helsetjenestetilbudet. Det må på et overordnet nivå finne sted en nasjonal styring. Med større helseforetak får de regionale helseforetakene stadig mer begrenset legitimitet. Dermed er det grunnlag for å fjerne mellomleddet som de regionale helseforetakene utgjør, mellom helseforetakene og Helse- og omsorgsdepartementet.
Dagens struktur synes også i utilstrekkelig grad å ivareta behovet for best mulig utnyttelse av de totale helseressursene. Denne problemforståelsen peker i retning av både desentralisering og sterkere nasjonal samordning.

Dagens struktur med halve helse-Norge i ett regionalt helseforetak og hovedstadsprosessen i Helse Sør-Øst RHF bereder også grunnen for at de regionale helseforetakene blir overflødige.
I noen tilfeller kan grensene mellom regionale helseforetak hindre løsninger til beste for befolkningen. Begrunnelsen for å slå sammen Helse Sør RHF og Helse Øst RHF var nettopp at foretaksgrensen hindret de beste løsningene. Foretaksgrensene mellom Helse Vest RHF og Helse Midt RHF og mellom Helse Midt RHF og Helse Sør-Øst RHF er eksempler på områder der omstillinger i sykehustilbudet burde utvikles på tvers av regiongrensene.

KrF mener at Helse- og omsorgsdepartementet bør overta noen av oppgavene som de regionale helseforetakene har utført. Hvordan departementet skal organisere ivaretakelsen av henholdsvis eierrollen og ”sørge for”-ansvaret, bør utredes nærmere. Det er etter KrFs mening ikke hensiktsmessig med etablering av et nytt direktorat. Mest sannsynlig vil en utvidet eieravdeling i departementet kunne forestå denne eierstyringen gitt at den baseres på forenklet, strukturert og formalisert styring.

En avvikling av de regionale helseforetakene vil bidra til forenkling og reduksjon av byråkratiet i helsetjenesten, slik at mest mulig av ressursene kan gå direkte til pasientbehandling. En plassering av dette ansvaret i departementet vil også føre til sterkere overordnet politisk styring av sykehusene, og vil også gi større likeverdighet i hele landet.

En avgjørende forutsetning er at departementets eierstyring forenkles sammenlignet med dagens system for styring av regionale helseforetak og helseforetak, og at denne er basert på en myndiggjøring av helseforetakene. Helseforetakene fremstår som egnet til å bære et mer helhetlig ansvar for leveranse av spesialisthelsetjenester til befolkningen. Styringsdialogen mellom helseforetakene og departementet må legge dette til grunn. Helseforetakene vil også gjennom dialog med kommunene i sine områder være godt rustet til å sørge for en utforming av tjenestetilbudet på en måte som har tillit i befolkningen. Myndiggjøringen av de lokale helseforetakene tydeliggjør hvor ansvaret for definering av behov og utforming av tjenestene bør ligge; nemlig i de lokale helseforetak.

Da må de uføre vente lenger...

Beskjeden kom ganske overraskende på meg. Saken om ny uførepensjon som har blitt varslet i flere år, er nå utsatt til 2011. All usikkerheten som er skapt opprettholdes, og avklaringene drøyer. Det er ikke bra. Men på samme tid er jeg uenig med meg selv om det er bra eller dårlig.

For saken burde uten tvil blitt avgjort for lenge siden, i juni vedtok vi en midlertidig ordning, men allerede da burde vi fattet et permanent loverk som kunne virket fra 1.1.2011. Det har dessverre ikke skjedd og vi har, bokstavlig talt, havnet i det uføret vi er nå.

Men grunnen til at saken blir utsatt er at det åpenbart strides i regjeringen om hvilken linje man skal legge seg på. Sterke krefter i Atbeiderpartiet (i regjeringen, men trolig ikke i komiteen) vil gjennomføre kutt og sikre innsparinger. SV og Sp har på sin side et ønske om å sikre en god uførepensjon og blant annet unngå kutt i barnetillegget. I tillegg til mange andre punkter. Derfor betyr utsettelsen at Sp og særlig SV ikke har akseptert kutt.

For KrF er det avgjørende at de som ikke kan jobbe blir sikret en god uførepensjon. Samtidig er vi opptatt av at de som har en restarbeidsevne skal få mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Og vi ser at barn av uføre har en ekstra utfordring med å lykkes i livet. Derfor må vi unngå kutt i barnetillegg.

Det er kritikkverdig at vi ikke har fått på plass ny uførereform. Men dersom saken som kommer på nyåret bare inneholder gode løsninger, vil jeg si at den er verdt å vente på.

Wikileaks

Alle skal med

Vi hadde finansdebatten før helga, og jeg fikk ut litt frustrasjon. Her er mitt innlegg om litt av virkelighetsforståelsen slik jeg ser den. Og ja, det er på nynorsk. Bare for enkelhets skyld.

«Alle skal med.» Det var slagordet til dei raud-grøne i valkampen. Alle skal med. I denne debatten har eg i grunnen høyrt mest om skremselspropagandaen dersom det blå-blå alternativet kjem. Eg har høyrt lite om at alle skal med.

Alle skal med, men ikkje dei som slit med å kome i arbeid. Kristeleg Folkeparti skil seg ut i det politiske biletet ved at ein kan ikkje så enkelt plassere oss på høgre–venstre-aksen fordi vi vel ein verdiakse. Me vel parti med dei som slit mest. I budsjettet som ligg føre foreslår dei raud-grøne å kutte i arbeidsmarknadstiltaka med 7 000 plassar. Akkurat i dag er det ca. 76 000 menneske som er på tiltak. Frå nyttår skal me ned i 71 200 i snitt i 2011. Det paradoksale er at 186 det tek 900 dagar frå du blir sjukmeld til du faktisk får tilbod om eit arbeidsretta tiltak.

Eg ser finansministeren sit her. Dette er ikkje berre eit tiltak som vil hjelpe enkeltmenneske med endeleg å få kome ut i arbeid, men det er eit samfunnsøkonomisk tiltak. 900 dagar må dei i gjennomsnitt vente. I Kristeleg Folkepartis budsjett prioriterer me auka arbeidsmarknadstiltak fordi me veit at det er eit viktig verkemiddel for å hjelpe folk ut i arbeid.

Alle skal med, men ikkje dei som vender seg til Nav-kontoret. Det blir kutta 161 mill. kr ute i fylka. Allereie i dag har dei tilsette for lite tid per brukar, saker hopar seg opp, det er restansar. Innsparingar som skal gjelde i det ytste leddet, hos saksbehandlarane, trur eg kjem til å føre til den konsekvensenat det er enno fleire som slit med å få den hjelpa dei treng på Nav-kontoret.

Alle skal med, men ikkje dei med nedsett funksjonsevne. Prosentdelen menneske med nedsett funksjonsevne som er i arbeid, går ned. Det er færre som får moglegheita til å kome på tiltak, som kan hjelpe dei, gi dei verdfulle erfaringar for å kome ut i arbeidslivet. Akkurat no, ifølgje Nav sin statistikk, er det 59 932 menneske med nedsett funksjonsevne som er på tiltak. 154 000 har fått avklart eller fått arbeidsevnevurdering og som er enno ikkje komne på tiltak– 154 000 som kunne gått ut i tiltak dersom me hadde gitt dei eit tilbod. I vårt budsjett prioriterer me dei menneska med nedsett arbeidsevne fordi dei har ein kapasitet, dei har eit ønske om å kome ut i arbeid, og det er livsviktig.

Alle skal med, men ikkje dei aller fattigaste. Eg er kanskje ung, men eg hugsar veldig godt at mange valkamper dreia seg om dei aller fattigaste. Eit av minna mine er då statsminister Bondevik satt på tv og beklaga seg fordi han ikkje hadde gjort nok. Om det var ein ting han ville gjort meir av, så var det at han ville gjort meir for dei fattigaste. Eg hugsar godt korleis dei raud-grøne oppførde seg i debatten. Eg var litt lei meg på Bondeviks sine vegner, men i dag er eg ufatteleg stolt fordi Kristeleg Folkeparti leverte for dei aller fattigaste.

Tal frå Statistisk sentralbyrå viser at delen fattige barn i treårsperioden 1999–2001 var 3 pst. Frå 2006–2008 var han auka til 8 pst. – nesten tre gonger så mykje. Barn er verdsmeistrar i å prøve å skjule fattigdom. Dei seier nei, pappa, eg treng ikkje gå på fotballen fordi dei veit at pappa og mamma ikkje har råd til å sende dei på fortballtrening. Fattige barn er kanskje noko av det viktigaste me må gjere noko med.

Det er freistande å gå inn på uføretrygd og varsla kutt som kanskje kan kome, men eg skal ikkje gjere det, fordi eg skal ta sosialhjelpssatsane. I Kristeleg Folkepartis sitt budsjett aukar me sosialhjelpssatsane med 5 pst. Det som SV sin leiar, Kristin Halvorsen, sa var det viktigaste enkelttiltaket for å gjere noko med fattigdomen, å få standardiserte, normerte satsar for sosialhjelp for å unngå at forskjellane er uverdig store ute i kommunane, er eit tiltak som vil hjelpe dei som treng det mest. Men eg skjønar ikkje korfor regjeringspartia, og særleg SV, vel å stemme det ned.

I 2009 fekk me ein ny trend med ikkje bør vere stolte av. Etter 16 år med nedgang i talet på mottakarar av sosialhjelp, var det i fjor ein auke på 8 000 mottakarar, Resultatet etter dei raud-grøne er ikkje nødvendigvis så godt som retorikken skal ha det til.

Kristeleg Folkeparti vil gi eit skikkeleg lyft for dei menneska som slit med å kome ut i arbeid. Me ønskjer å inkludere fleire menneske med nedsett funksjonsevne, og me har laga eit glimrande budsjett for å hjelpe folk ut av fattigdom. Det er berre så synd at budsjettet blir stemt ned, og at det tek nokre år til før Kristeleg Folkeparti sitt budsjett blir gjennomført.

Uverdig behandling av barn

Advokatforeningen har foretatt en undersøkelse som viser at over 2000 mindreårige satt på glattcelle i fjor. Dette er rystende tall, og det må settes inn strakstiltak for å gi et annet alternativ til plassering for disse barna enn rene glattceller. For denne uakseptable praksisen med å plassere barn i glattcelle må stoppes.

KrF har lenge etterlyst dette på andre felt. Vi mener det må sørges for et opplegg med voksenkontakt og hjelp med andre omsorgsbehov. På lengre sikt må barnevernet rustes opp slik at man kan få på plass akuttmottak som kan ta imot disse barna. KrF har i vårt alternative budsjett satt av 350 millioner kroner ekstra for å bygge opp både det statlige og lokale barnevernet. Det er et viktig skritt for å få på plass akuttmottak slik at vi på en bedre måte kan ta oss av disse barna.

Det er kritikkverdig at en slik praksis har fått lov til å utvikle seg uten at de politiske ansvarlige statsrådene for verken barnevern eller justissektoren virker å ha oversikt, og enda mindre har tatt affære. Jeg ser i media i dag at representanter fra regjeringen sier de har kjent til problemet. Da er det enda mer alvorlig at de ikke raskt har grepet inn. Og der er spesielt at det er Advokatforeningen som må bringe fakta på bordet, og ikke departementet som kommer med statistikk over hvor mange barn som sitter på glattcelle.

Døden for de ideelle?

For hver dag som går får vi inn nye meldinger om institusjoner og tilbud som må legge ned. Regjeringen sier de ønsker at ideelle aktører skal bidra i helse- og sosialsektoren, men sektoren er i ferd med å forsvinne mens de har flertallsmakt.

Vi har samlet denne listen over institusjoner/tilbud som er nedlagt, har tapt anbud eller er nedleggingstruet. Dette er ikke en uttømmende liste, det er helt sikkert flere. Felles for de alle er at de gjør en enormt viktig innsats for de svakeste i samfunnet vårt. Listen illustrerer hvorfor det er behov for en ny regjering, og hvor viktig dette er!

I dagens spørretime på Stortinget utfordret KrF Statsministeren på dette spørsmålet, men sjelden har jeg sett Stoltenberg så avvisende og defensiv. Det er utrolig trist, og det vil forandre Norge. Landet ble bygget opp av frivillige organisasjoner og kirker som startet sykehus, skoler og omsorgstilbud. Nå blir de kastet ut, og tvunget til nedleggelser på grunn av strengt anbudsregime!

IDEELLE INSTITUSJONER SOM ER NEDLAGT ELLER TRUES AV NEDLEGGELSE

Nedlagt/tapt anbud:
• Askøy Blå Kors klinikk (tapte anbud november 2010)
• Blå Kors Poliklinikk Sandnes (tapte anbud november 2010)
• Duedalen Blå Kors Behandlingssenter (tapte anbud november 2010)
• Paulus sykehjem, Kirkens Bymisjon
• Solstrand barnevernsenters korttidsavdeling, Kirkens sosialtjeneste
• Kløverhagen, Svolvær 21 plasser (NKS Kløverinstitusjonene, 2005)
• Petershagen, Lena 20 plasser (NKS Kløverinstitusjonene, 2008)
• Solbu, Oslo 9 plasser (NKS Kløverinstitusjonene, 2008)
• Sykehotellet, Lørenskog 16 plasser (NKS Kløverinstitusjonene, 2009)
• Kløverhagen, Ringebu 18 plasser (NKS Kløverinstitusjonene, 1. juni 2010)
• Oslo Hospital (NKS Kløverinstitusjonene, november 2010)
• FA barne- og familievern, Solgløtt, Drammen
• FA barne- og familievern, Hotvedtveien, Drammen
• FA barne- og familievern, Solfeng, Oslo
• FA barne- og familievern, Tryggheim, Stavanger
• FA rusomsorg, Bjørnsonsgaten, Bergen
• FA rusomsorg, Håpets Dør, Fetsund
• FA rusomsorg, LAR-Rogaland
• FA rusomsorg, Heskestad
• FA eldreomsorg, Ensjøtunets sykehjem, Oslo
• Frelsesarmeen la inn anbud i 2005 på Vindern sykehjem, men tapte pga pris
• Lukasstiftelsen
• Kimerud stiftelse
• Sølvskottberget rehabiliteringssenter
• Dreieskjevå, Kirkens Bymisjon Rogaland

Truet:
• Styve Gard, Kirkens sosialtjeneste
• Bakke, Senter for Mestring og Rehabilitering AS
• Blå Kors Hauga i Råde
• Manifestsenteret
• Bue-stiftelsen
• Attføringssenteret i Rauland, AiR
• Valnesfjord helsesportssenter
• Bergen Diakonissehjem: Garnes ungdomssenter
• Aglo Familiesenter

Rally to Restore Sanity and/or Fear

Det er spennende å være i USA. Å få besøke spennende møter i FN. Å ta spennende debatter med mennesker fra alle land (de uformelle møtene er MYE mer spennende...). Men også å være her samtidig med valget i USA! I morgen er det nemlig mellomvalg her i landet. 1/3 av de 100 representantene i Senatet står på valg (6-års perider), og alle de 435 representantene i Representantenes hus er på valg (2-års perioder). Det er med andre ord mange politikere som kjemper for jobbene sine i disse dager.

I slutten av forrige uke besøkte vi Washington DC, besøkte flere tenketanker, møtte en politisk rådgiver, Jon Gelius, og en del andre organisasjoner. I tillegg fikk vi med opptaktene til "Rally to Restore Sanity and/or Fear", lansert av Jon Stewart. Tenk deg at Fredrik Skavlan arrangerte en markering for å få tilbake respekten for politikken - og at den egentlig oppfattes som en støtte til venstresiden (Demokratene). Og det kommer hundretusener.. Det er valgkamp det!

Konklusjonen min er; dette blir spennende! Min sikre og treffsikre analyse, bygd på mange samtaler, er derfor:

1. Det blir en skrell for Obama. Han er lite populær i befolkningen. Og også i sitt eget parti. Folk tror ikke på ham, og han har lagt lista for høyt. Where is the change?!
2. Republikanerne vinner Representantenes hus, med ca 230 mot 215, Demokratene holder Senatet med 54-46. (i dag har Senatet 41 republikanere, 57 demokrater og 2 uavhengige, som allierer seg med demokratene.).
3. Tea party bevegelsen (som ikke bare er galne fundamentalistiske kristne, men en samling av folk som vil ha kontroll på budsjettunderskuddene og lavere skatter) vinner et par seter, men vil uansett ha skapt en bevegelse i folket og blant politikerne fordi de har måttet ta stilling til dem.
4. Vi må ha en liknende parade som Rally to Restore Sanity and/or Fear i Norge også! (Bare ikke til inntekt for venstresiden selvsagt... ;)!
5. Det at Demokratene taper Representantenes hus gjør at Obama vinner valget i 2012, for da kan han skylde på at Republikanerne har sabotert all "change" som ville ha kommet om Demokratene fikk bestemme.
   
   

Vi skal ha valgvake her i New York i morgen, og jeg gleder meg! Ønsker dere et godt valg i Norge også! :)

Kvinner, fred og sikkerhet (resolusjon 1325)

Det er ikke lenger så enkelt for oss i Norge å forstå det, men at kvinner har lik verdi er ikke en selvfølge i verden i dag. Kvinner blir i særlig stor grad rammet i konflikter, for eksempel gjennom brutale voldtekter i Kongo eller Sudan. Eller det er mangel på kvinner i fredsforhandlinger, politi og militære eller politisk styre – noe som i alle tilfeller fører til at kvinneperspektivet ikke blir godt nok i vare tatt. I dag og i morgen har vi ekstra fokus på temaet og deltar på flere begivenheter for å markere viktigheten av kvinnefokuset.

I år er det 10 års jubileum for gjennomslaget for en egen resolusjon på temaet, Kvinner, fred og sikkerhet (resolusjon 1325). Sikkerhetsrådet har på grunn av de faste landenes holdninger ikke særlig ”mandat” til å jobbe med andre temaer enn fred og sikkerhet, så derfor har resolusjonen også dette fokuset. Men det var noe nytt å ta utgangspunkt i kvinner. Resolusjonen har skapt en større bevissthet og et større fokus på temaet, men det er likevel en lang vei å gå. Når den på nytt behandles i år, med nye fokusområder, så blir den fremdeles heftig diskutert og flere land lager problemer. Da er også Norges stemme ekstra viktig.

Gjennom vedtaket av resolusjon 1325 i 2000 har FN understreket behovet for å trekke kvinner mer aktivt med som beslutningstakere i konfliktforebyggende arbeid, fredsprosesser og fredsskapende virksomhet på alle plan. Senere resolusjoner har også omhandlet bruken av seksualisert vold som en krigføringsmetode, som i gitte tilfeller kan sidestilles med krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

I FN har det pågått en kontinuerlig og vanskelig prosess med sikte på å etablere en ny likestillingsenhet i FN. De gamle har vært utydelige og oppnådd lite, derfor er det stor tro på den nye enheten, «UN Women», som ble opprettet i år. Beslutningen er historisk og vil bety at kvinne- og likestillingsspørsmål vil bli gitt en mer solid forankring, et klarere eierskap og en vesentlig høyere prioritet i FN-systemet enn før.

Her er et klipp fra møtet med Michelle Bachelet, den nye lederen av UN Women, tidligere President i Chile.

FNs visjon – drøm eller virkelighet?

Verden lykkes ikke med å stoppe Hitler eller Mussolini. Brutale konflikter og kriger ble et faktum, og stormaktene trengte et nytt redskap. Et redskap som kunne sikre verdensfreden, ivareta menneskerettighetene og skape en bedre verden. På noen områder har FN lykkes, men på andre blir det mye byråkrati og snakk. Som norsk delegat på den 65.generalforsamlingen får jeg i løpet av denne måneden ta noen dypdykk på innsiden av FN og ta pulsen på organisasjonen.

Helt siden jeg lærte om FN på barneskolen har jeg likt organisasjonen. Visjonen. Drømmene. Det er en idealistisk organisasjon, og vanskelig å ikke like. I alle fall tanken om hva FN skal være. Og som nei-til-EU-mann som ikke liker kriger, har FN vært den verdensorganisasjonen jeg har klamret meg til. De store globale utfordringene må løses internasjonalt, og FN har det som skal til for å gjøre det.

Reformbehov
Som god venn av FN har vi et særlig ansvar for å forbedre organisasjonen, blir det sagt. Når det blir for mye snakk og for mange organisasjoner som jobber med det samme og løper i veien for hverandre, må det komme endringer som kan gjøre FN handlekraftig. Med FNs nesten 100 underorganisasjoner; femten særorganisasjoner, elleve fond og programmer, fem forskningsinstitusjoner, syv menneskerettighets- og traktatorganer, tre havrettsorganer, ti miljøorganer, en rekke forskjellige andre typer organer og kommisjoner, komiteer og utvalg, så viser det behovet for samordning.

”Delivering as One”
Reformarbeidet går i hovedtrekk ut på at det i hvert land hvor FN opererer skal jobbes under én leder, med et felles program, et felles budsjett og, hvis mulig, ett kontor. At reformen lykkes er avgjørende, men i en tung organisasjon som FN vil det ta tid. Og samtidig må viljen være der, for FN kan ikke bli et bedre organ enn det medlemsstatene i praksis gjør det til.

Fra ord til handling
Jeg har bare vært på generalforsamlingen noen få dager. Og det jeg har sett til nå har i grunnen vært snakking. Det snakkes om temaer, land, konflikter og forhandles om resolusjonstekster. Når så resolusjonen blir vedtatt, og en har blitt enige om hva som må gjøres, virker det på meg som at den fort havner i en skuff. Så fremmes den på nytt ved neste generalforsamling og teksten jobbes videre med. Da blir seieren at man får et vedtak, ikke at man løser konflikten eller problemet. Spørsmålet er om FN har den handlekraften og det mandatet som trengs for å få gjennomført intensjonene. Jeg er spent på om jeg får se et tydeligere svar på nettopp det.

FN og New York

Jeg skal være en måned i New York der jeg er 1 av 6 norske stortingsrepresentanter som er delegater på den 65. generalforsamlingen. I løpet av måneden skal jeg oppdatere og fortelle fra oppholdet, men nå først skal du få noen smakebiter og førsteinntrykk!

New York er stoort!! Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ha kink i nakken når jeg reiser hjem, for maken til mange høye bygninger! Her en liten smakebit fra gata der hotellet ligger..

Et bilde til fra gata...

og ikke minst en av skyskraperne...

Så kom vi til FN-bygningen, og her står jeg foran, klar til å entre den!

Dette var bare noen få glimt. Jeg skal som sagt være her en måned, og det skal komme flere oppdateringer og mer faglig input!

Gjestekommentar: Den tredje vei

Debatten om KrF og regjeringssamarbeid faller ofte hen til et forenklet «veivalg» om samarbeid til høyre eller venstre. Dette forsterkes når norsk politikk i øyeblikket er sterkt preget av forestillingen om en toblokksdeling, skriver Øyvind Håbrekke, stortingsrepresentant for Sør-Trøndelag KrF.

KrF har imidlertid et fundamentalt annet ideologisk utgangspunkt enn både høyre- og venstresiden. Konflikten mellom disse handler om forholdet mellom individ og samfunn. Både høyre- og venstresiden hopper imidlertid lett over det som burde være kjernen i en politisk ideologi: Menneskesynet.

Menneskesyn
Hva er et menneske? Hva er det verdt? Når starter livet? Det er gir liten mening å diskutere statens rett til inngrep overfor individet før man har avklart hva et menneske faktisk er. Derfor er også menneskesynet utgangspunktet for KrFs ideologi.

Det kristendemokratiske menneskesynet gir alle mennesker uendelig verdi. Ethvert menneske er et mål i seg selv og kan ikke brukes som middel for andre.

Mennesket er et vesen med både materielle, sosiale og åndelige behov, mens både høyre og venstresiden har for ensidig fokus på det materielle.

Nestekjærligheten
I tillegg til menneskesynet er nestekjærligheten og forvalteransvaret grunnpilarer i den kristendemokratiske ideologien. Nestekjærligheten er i slekt med venstresidens solidaritet. Mens vi vektlegger den som en moralsk verdi både for enkeltmennesker og samfunn, så fokuserer solidariteten mest støtte fra staten og solidaritet innen samfunnsklasser.

KrF tar utgangspunkt i enkeltmennesket og ikke i kollektivet. Mens høyresiden tar utgangspunkt i individet i seg selv, tar KrF utgangspunkt i enkeltmennesket som et fellesskapssøkende vesen.

Mennesker danner naturlige felleskap i familie, frivillige organisasjoner og lokalsamfunn. Derfor må disse fellesskapene anerkjennes, og gis rom og frihet.

Å debattere hvorvidt KrF «hører hjemme» på høyre eller venstresiden blir derfor en kortslutning, som viser manglende bevissthet om kristendemokratisk ideologi som et selvstendig ideologisk alternativ. Det er gjort et betydelig arbeid i partiet for å styrke bevisstheten om dette.

Fløypartier
Jeg viser blant annet til kristendemokratisk manifest fra landsmøtet i 1999, samt Kjell Magne Bondeviks bok «Det tredje alternativ - Kristendemokratisk politikk på norsk.» Der blir også det ovenstående utdypet langt bedre enn hva det er plass til her.

Bevisstheten om denne tredje veien har plassert KrF i sentrum av norsk politikk. Det er derfor landsmøtet i 2009, fulgte en lang tradisjon på å ta utgangspunkt i sentrum og var klar på at KrF ikke bør i regjering med fløypartier.

Erfaring med tidligere regjeringer viser også at samarbeid med et dominerende Høyre kan gi gode politiske resultater, men skape slitasje som gjør at -organisasjonen gir signaler om å styrke sentrumsprofilen.

Neste korsvei for å behandle dette spørsmålet er landsmøtet i 2013. Inntil da er den viktigste jobben vår å løfte frem vår egen ideologi og politikk.

Alternativ
All diskusjon om KrFs plassering i det politiske landskap bør ta utgangspunkt i KrF som et selvstendig ideologisk alternativ.

De andre partiene må utfordres til å ta stilling til våre ideer, i stedet for at vi skal definere oss inn i deres virkelighetsbilde. Det vil si et forenklet politisk bilde hvor høyre-venstre-aksen og tradisjonell toblokkstenkning dominerer.

Ut fra den til enhver tid rådende parlamentariske og politiske situasjonen, må man gjerne ha klare oppfatninger om KrF skal samarbeide til høyre eller venstre i det politiske landskapet.

I øyeblikket fremstår også sentrum som svekket på målingene, samtidig som ett av partiene er bundet opp i regjering. Men uavhengig av den parlamentariske situasjonen, og -uavhengig av gallupvariasjoner, bør alle KrF-ere ta utgangspunkt i at vi utgjør en tredje vei i det politiske landskapet.

Et selvstendig ideologisk alternativ, der det viktigste spørsmålet ikke er hvordan vi skal forholde oss til andre partiers program, men hvordan de forholder seg til vårt menneskesyn, og de sentrale verdier og ideer i den kristendemokratiske ideologi.

Hyklersk å kjempe for menneskeverdet?

Laila Dåvøy har i Aftenposten uttrykt bekymring for at abortpillen skal gjøres lett tilgjengelig. For regjeringen vil at kvinner i større grad bør kunne ta med pillen hjem for å gjennomføre aborten alene. Når vi vet hvor mange mennesker som sliter med psykiske ettervirkninger er derfor bekymringen på sin plass. Kvinnenes behov for profesjonell oppfølging må ivaretas.

Jeg har tidligere utfordret de andre partiene på en nullvisjon for aborter. Jeg har nemlig merket meg at det ikke er partier på Stortinget som synes det er positivt med høye aborttall. Da burde vi vel kunne bli enige om tiltak for å redusere antallet? Men i stedet for å møte KrFs bekymring i konstruktiv debatt (og gode tiltak) for å få ned aborttallene velger SV å kalle KrF hyklerske fordi vi har et annet grunnlegende syn på abort. For SV er KrF hyklerske fordi vi vil ha en ny abortpolitikk. Jeg synes det er respektløst ikke bare ovenfor KrF, men også for de kvinnene som må ta et utrolig vanskelig valg, og de som sliter i etterkant av gjennomført abort.

Jeg er ikke tilhenger av skyttergravsargumentasjon og ønsker meg ikke tilbake til retorikken som var for 30 år siden. Det tror jeg faktisk ikke Inga Marte Thorkildsen heller ønsker seg. Vi trenger en konstruktiv debatt med respekt for saken - og for menneskene vi snakker om.

Derfor er jeg er stolt over at KrF holder frem retten til liv som en grunnleggende menneskerett og er imot selvbestemt abort. Livsretten gjelder fra unnfangelse til naturlig død. KrF vil grunnlovsfeste retten til liv og styrke rettsvernet for både det fødte og det ufødte mennesket. Samtidig er vi villige til å diskutere med SV og alle andre partier for å nå felles mål om å redusere aborter. For spørsmålet er om samfunnet gjør plass til flere barn, og om vi gir vanskeligstilte gravide det valget de fortjener. I dag mener jeg vi ikke gjør det.

Et nytt stortingsår

Da var trontalen unnagjort, og statsbudsjettet lagt frem. Etter en lang pause har Stortinget startet opp igjen. I mine tanker og visjoner for neste år satte jeg fokus på sosiale utfordringer på Agder, og i dagens budsjett var den største skuffelsen kutt i bistand og manglende fattigdomssatsing. Jeg skjønner meg heller ikke på kutt i arbeidsmarkedstiltak.

Ellers var jeg med på programmet "Åpen himmel" på søndag. Du kan se det her - jakttur med Kjell Ingolf! :)

Ønsker våre svenske venner lykke til med valget i kveld!

Mitt siste KrFU-landsmøte...

Etter 10 år i KrFU er helgens landsmøte mitt siste. På lørdag velger KrFU ny leder, og jeg er dermed inne i mine siste dager som KrFU-leder. Jeg sitter og skriver på talen min jeg skal ha på lørdag. Det er en lang vandring som går mot - ikke en ende - men et nytt stoppested... Det er artig å lete i talearkivet, se alle bildene, oppslagene og utspillene. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har sagt en del dumme ting. Men det har vært en del bra også! :)

Det er vemodig å skrive mine siste linjer som KrFU-leder, men det er med en stolthet jeg skal sette KrFUs landsmøte for min tredje og siste gang. KrFUs 64.landsmøte i rekken skal peke ut ny kurs, og jeg skal få bli fullverdig KrFer og sitte å kritisere de unge, og tenke tilbake på hvor mye bedre ting var før...

Jeg er takknemlig for alt det spennende jeg har fått være med på, og jeg er takknemlig for at det fortsatt ligger mye spennende foran meg. Og nå i første omgang gleder jeg meg til en fantastisk helg, og til å overlate "klubba" til en ny, frisk og dyktig leder!

Har regjeringen glemt distriktsprofilen?

Regjeringens fire monstermastutvalg lukter alvorlig av dårlig samvittighet. Men det er ikke bare Vestlandet som har blitt ignorert av den rødgrønne regjeringen. Regjeringen har vist liten vilje til å flytte arbeidsplasser ut av Oslo, tvert imot har vi opplevd økt sentralisering med de rødgrønne.

Ingenting tyder på at det er Senterpartiet som har hatt styringen med distriktspolitikken, og det kan virke som at Aust-Agder har forsvunnet fra regjeringens Norges-kart. Jeg synes det er vondt å se at stadig mer verdier skapes i Oslo og mindre i distriktene. Å ta hele landet i bruk må være mer enn et slagord, det bør gjennomsyre de politiske valgene man tar.

Vi husker godt løftene om 6.000 nye arbeidsplasser i distriktene og utflytting av statlige tilsyn. Når regjeringen nå tar fatt på sitt sjette år virker distriktspolitikken glemt. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sentraliseringen har økt under denne regjeringen. Siden 2005 har over 56 prosent av alle nyetablerte statlige arbeidsplasser blitt lagt til Oslo- og Bergens-området.

Tidligere har jeg utfordret regjeringen på flere distriktssaker, nylig på pilotutdanning i Norge. I dag kjøper 80-120 norske ungdommer pilotutdanning i utlandet for ca 100 millioner kroner per år, fordi det ikke finnes tilfredsstillende tilbud her hjemme. Også Avinor kjøper flygelederutdanning i utlandet for betydelige beløp, fordi det ikke finnes utdanningstilbud i Norge. Nå ønsker Luftfartsutdanning Sør å starte høyskoleutdanning, slik at vi dekker behovet selv, bygger opp kompetansemiljø i Norge og studentene slipper store utgifter.

Derfor har jeg spurt om regjeringen vil være med på å etablere en flygeleder- og flygerutdanning i Evje og Hornnes og Froland kommune. En slik luftfartsskole på høyskolenivå vil skape et viktig kompetansemiljø på feltet i Norge, hvor en i dag kjøper utdanningen i utlandet. Dessverre er signalene fra regjeringshold meget lunkne. Kompetansemiljøet forblir i utlandet, og de 50 sårt trengte stillingene for distriktskommunene kommer ikke.

Sammen med økt utflytting av statlige arbeidsplasser til distriktene, kunne dette bidra til å snu noen av de dystre prognosene fra SSB om den synkende bosettingen i utkantkommuner, men foreløpig ser vi lite som tyder på at denne viljen finnes. Det er en myte at kompetanse bare finnes i Oslo-gryta. Debatten om videre utflytting og nyetablering av statlige arbeidsplasser og en større maktfordeling, burde skyte fart igjen. Majoriteten av statlige tilsyn ligger i Oslo-området, men det er ingen grunn til at all forvaltningskompetansen skal være i Oslo. Med denne kompetansen følger nemlig også mye innflytelse og makt.

KrF er tydelig på at vi ønsker å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Vi viste at vi klarte dette under Bondevik II-regjeringen, men dessverre stoppet utflyttingen av tilsyn opp da den rødgrønne regjeringen tok over. Det er ikke uten grunn at Sp-ordføreren i Meldal inviterte Kommunalministeren til å få kontor i sin kommune. Regjeringen har glemt distriktene. Utflytting av arbeidsplasser handler om regional utvikling og vil gi viktig kompetanse, noe som igjen vil skape nye arbeidsplasser og kompetansemiljøer. Dette vil også kunne skape grobunn for lokal næringsutvikling. Å flytte ut høykompetansearbeidsplasser er ikke bare omsorg for distriktene, men det er omsorg for hele Norge.

Regjeringen som skulle avskaffe fattigdom

I 2009 har vi fått en ny trend vi bør være lite stolt av. For etter 16 år med nedgang i antallet sosialhjelpsmottakere år for år, var det i fjor en økning på 8.000 mottakere i fjor. Det absurde i disse tallene er at regjeringens kanskje viktigste kamp skulle være å hjelpe fattige. Tallene viser det motsatte - det har blitt flere og ikke færre fattige.

For tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det fra 1993 til 2008 har vært en jevn nedgang fra nær 165.000 mottakere i 1993 til litt over 109.000 personer i 2008. Og nå altså 117.700 personer som fikk i fjor utbetalt sosialhjelp i 2009. Noe under halvparten, rundt 50.000 av alle sosialhjelpsmottakerne, har sosialhjelp som hovedinntektskilde. SSB skriver videre at hvis man ser på mottakernes forhold til arbeidslivet, var hele 70 prosent ikke arbeidssøkere eller arbeidsløse.

I november i fjor, rett etter det nye Stortinget startet sitt arbeide la KrF frem et forslag om en nasjonal dugnad mot fattigdom. Noe jeg skrev om her. Den gangen takket regjeringen nei, og nå ser vi resultatet av den manglende satsingen. Vi inviterer gjerne regjeringen nok en gang til å bli med på dugnaden. For vi skylder de stadig flere fattige å gjøre mer enn vi har gjort!

Jeg tror det ikke før jeg får se det!

I dag kommer SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell, frem som tilhenger av private ideelle organisasjoner. Det er vanskelig å tro det Solhjell sier, men det er utrolig viktig at regjeringen nå lytter til ham! De ideelle organisasjonene driver et utrolig viktig arbeid blant de mest utsatte i samfunnet, enten det er rus, avhengighet, fattigdom, arbeid for barn og unge, eller syke og eldre. Men nå står mange av disse tilbudene i fare for å forsvinne.

Solhjell har selv vært statsråd i denne regjeringen, og som kunnskapsminister stått i spissen for å strupe private ideelle skoler og barnehager. Vi har sett rusinstitusjoner blitt lagt ned. I møter med representanter for denne sektoren har de fortalt at innen 10-15 år kan hele arbeidet til disse organisasjonene falle sammen. Enten på grunn av politisk styring, eller på manglende frihet og økonomisk støtte.

Jeg ønsker Solhjell lykke til. Det blir utrolig viktig at regjeringen forstår alvoret og viktigheten av de ideelle organisasjonene. KrF har et forslag som ligger til behandling i Stortinget nå i høst som vil sikre denne viktige sektoren, og som regjeringen kan støtte. De viktigste forslagene er:

I Stortinget ber regjeringen vurdere hvorvidt ideelle aktører innen helse- og sosialtjenester, på grunn av sitt særpreg, sin spesielle rolle og særegne situasjon, kan få samme type løpende avtaler som de store ideelle sykehusene har.

II Stortinget ber regjeringen gjennom endring av forskrift til lov om offentlige anskaffelser sørge for at oppdragsgivere ikke følger reglene i forskriftens del II og III ved inngåelse av kontrakter om utførelse av helse- og sosialtjenester med ideelle aktører.

III Stortinget ber regjeringen umiddelbart sørge for at det inngås avtaleperioder på 8 + 4 år for ideelle virksomheter, med minst ett års oppsigelsestid. Slike avtaler må inneholde muligheter for regulering av økonomi og tilbudets innhold i kontraktsperioden.

IV Stortinget ber regjeringen raskt nedsette et utvalg som ser på ideelle aktørers vilkår og som arbeider med sikte på å løse de akutte problemstillingene som institusjonene opplever.

Sommerskole!

Da jeg satt på fylkestinget i Aust-Agder fikk jeg gjennomslag for skippertakskurs, eller sommerskole. Tanken var at de som hadde strøket på en eller to eksamner skulle få drahjelp tl å stille bedre rustet til å ta de om igjen, og på den måten sikres studiekompetanse. Det har blitt en kjempesuksess, og jeg har derfor sendt følgende spørsmål til kunnskapsministeren for at flere skal få muliget til sommerskole!

Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til kunnskapsministeren:

Et av de store problemene knyttet til drop-out i skolen er at mange elever stryker i ett eller to fag, og ikke klarer å få tatt fagene opp igjen. Flere fylker har prisverdig tatt initiativ til sommerskole, et intensivt kurs for å hjelpe elevene til å ta eksamen på nytt. I Aust-Agder var det i år rundt 50 deltakere, og resultater fra flere fylker viser at 75 % stod på eksamen! Vil statsråden sørge for at dette flotte tilbudet når alle landets elever og at staten finansierer det?

Begrunnelse:

Målet med sommerskolen, som er i regi av fylkeskommunen, er å forebygge frafall i den videregående skolen, og flertallet av sommerelevene i Aust-Agder kom fra første trinn på videregående. For andre året på rad tilbyr Aust-Agder fylkeskommune gratis sommerskole. I år ble tilbudet utvidet fra ett til tre kurs. Kursene er for elever som har avsluttet ungdomsskolen, elever på videregående skole og lærlinger i hele fylket.

Dette er ett av flere tiltak som Aust-Agder fylkeskommune iverksetter for å forebygge frafall og øke gjennomstrømningen i videregående opplæring. Ettersom Sommerskolen 2010 også tilbys til elever som går ut av ungdomskolene, er målet at dette kan være en måte å motivere elever som er lite motivert for å begynne på videregående skole. Frafall i overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole, såkalte overgangssluttere, er også en viktig side ved frafallsproblematikken.

Sommerskole er en god mulighet til å være bedre rustet før neste skoleår og kommende eksamener.

Fagene som ble tilbudt ved Sommerskolen 2010 er matematikk, engelsk og studieteknikk.Flere elever mener det ville gått dårlig å ta opp igjen eksamen uten sommerskolen.De skryter av å ha fått veldig godt utbytte av sommerskolen. Men fortsatt er det ikke alle fylkene som gjennomfører sommerskolen, eller skippertakskurs som noen liker å kalle det. Det gjør at man mangler et effektivt virkemiddel for å forebygge drop-out.

Krafttak for nødvendig gjenreising av KrF

I det siste har debatten om KrFs fremtid igjen blusset opp, denne gang etter at vårt strategiutvalg la frem sin innstilling knyttet til partiets lojalitetstilknytning. I den forbindelse kom det beskyldninger fra flere hold både om mine standpunkt i saken, men også hva det betyr for partiet. Jeg vil gjerne få avvise disse påstandene, eller bevisst feilinformasjon, som enkelte har bedrevet.

Når Ingebjørg Godskesen (Frp), min gode kollega på Aust-Agder-benken, beskylder meg for å lure velgere, bommer hun grovt. På Facebook-profilen skriver hun at det er «grusomt» at KrF forlater kristendommen, og at undertegnede har gått fra mitt standpunkt om motstand mot ekteskapsloven.

Jeg har aldri snudd i mitt standpunkt knyttet til ekteskapsloven. Tvert imot har jeg i denne avis, på bloggen min, Facebook, twitter, i intervjuer og alle steder jeg har kommentert det, understreket at jeg står på KrFs program. Forslaget om å endre lojalitetstilknytningen til KrF er langt ifra å forlate kristendommen. Forslaget går jo kun på å ta bort kravet om at politikerne (som privatpersoner) skal bekjenne seg til kristen tro.

I forslagene som ligger til behandling står det jo langt tydeligere enn i noe annet parti at politikken skal bygge på kristne verdier og Bibelen. Derfor er strategiutvalget sikre på at en ikke fjerner KrF fra det som er partiets identitet, når de foreslår at den kristne verdiforankringen bør ivaretas av formålsparagrafen og derigjennom sikre at partiet fremstår med en gjenkjennelig profil lokalt, regionalt og sentralt.

Også Agderpostens leder den 23. august kommer med en drøy påstand. Om kravet om bekjennelse skriver de: «Dette har vært en kampsak for Kjell Ingolf Ropstad mens han har ledet KrFU. Selv om det ikke har slått an i alle sørlandske miljøer.» Her er det to feil;

Den første er at å endre lojalitetstilknytningen til partiet, ikke har vært noen kampsak for meg. Det som har vært en kampsak er at KrFU som ungdomsparti hele tiden skal stille spørsmål, være ideologiske og prinsipielle og videreutvikle KrF.

Det er vår oppgave som ungdomsparti. Men jeg har faktisk aldri uttalt meg om fjerning av § 2 i vårt lovverk, selv om Agderposten har rett i at jeg har vært en pådriver for å ta debatten i egnede fora.

Den andre feilen er at det «ikke har slått an lokalt». Vi drøftet saken i fylkesstyret i Aust-Agder KrF før sommeren, og da var det et flertall som ønsket å stille kravet til at tillitsvalgte kunne stå inne for partiets kristne verdisyn, og ikke stille krav til den enkeltes tro. Et mindretall ønsket å bevare dagens lovverk.

Det viktige for KrF fremover er å fortsatt lytte til våre medlemmer og tillitsvalgte rundt om i landet. Jeg tror det går an å samle partiet, og ivareta vår særegenhet og identitet som et kristendemokratisk parti. Det blir en krevende oppgave for partiet, så jeg vil gjøre alt som står i min kraft for arbeide konstruktivt mot en løsning som kan være samlende, og som kan legge grunnlaget for å gjenreise KrF.

Sommerjobb hos nav

De styrer 1/3 av statsbudsjettet. Det er ca 17.000 ansatte, og halvparten av dem jobber ute på lokale nav-kontor. De er utskjelt, elsket(?) og hatet, og ikke minst godt debattert. Etter to dager i praksis hos nav i Arendal har det blitt mye inntrykk og noen aha-opplevelser.

La meg først si det slik; Det er dyktige og engasjerte mennesker som jobber på nav i Arendal, og de har en veldig spennende jobb! Jeg må ærlig innrømme at det var flere av stillingene jeg godt kunne hatt... Men samtidig bekymrer det meg at det er så utrolig mange henvendelser, og så mange søknader som ligger i bunker. Jeg opplevde at det var utfordringer med å få nok fokus og tid til hovedoppgaven; nemlig flere i arbeid, og færre på trygd.

For jeg vil stille spørsmålet; Er det riktig samfunnsøkonomisk å bruke kun 8.000 ansatte "ute i felten" til å forvalte 1/3 av statsbudsjettet? Eller ville det vært bedre å få flere mennesker, bedre tid og mulighet til å følge opp brukerne og bedriftene bedre? Jeg lar spørsmålet henge litt i lufta.

Ellers, til alle dataprogrammene, om det er 5 eller 8, vet jeg ikke. Men mange! Som de ansatte må innom hele tiden. Det er lite effektivt, og her må noe gjøres.

Nav er det offentliges ansikt utad, og det må fungere! Vi har mange skritt å gå, men jeg er glad for å ha fått bedre innblikk i alt det positive som også skjer. Takk for to spennende dager! Og til lesere, si fra hvis dere har tips til sommerjobber, og si fra hvis du ønsker besøk! :)

Helhetlig tenking om samferdsel!

Rett før sommeren la vi frem et forslag for Stortinget som skal behandles i høst om å lage en felles transportetat. Bakgrunnen er den manglende helhetlige tenkningen når vi bygger ut samferdselsprosjekter. Enten det er kollisjoner mellom jernbane og vei, eller det er klattvis utbygging av E18 på grunn av at prosjektene er avhengig av årlige bevilgninger fra Stortinget.

Derfor ønsker vi en nytenkning på samferdselsområdet! Vårt forslag bygger på en modell fra Sverige og Finland, der en sammenslått etat får ansvar for vei, kollektiv, luftfart og sjøtransport med formål å sikre helhetlig planlegging, vedlikehold og utbygging innen transportsektoren. Jeg håper og tror dette er noe de rødgrønne vil snuse mer på når forslaget skal behandles i høst. Da unngår de debatten om OPS, samtidig som vi oppnår mange av de samme effektene; Helhetlig tenking, og billigere og mer effektive utbyggingsprosjekter!

Monstertapet i Setesdal

Inspirert av min gode venn @filiprygg må jeg ta i bruk en passende overskrift. Jeg skal derimot ikke snakke om den spesielle affæren vi har vært vitne til den siste tiden, annet enn å si at jeg er meget glad for at saken ikke blir tatt så lett på. Jeg stoler ikke på at mastene er lagt bort for godt, men velger å være optimist! Det jeg derimot må få kommentere er de samme mastene som ble bygget i mitt hjemområde, nemlig Setesdal.

I april 2007 stilte jeg Statsråden spørsmål om byggingen av en lik trase gjennom et verneområde for Nord-Europas største villreinstamme i Setesdal. Den gang var egentlig byggingen satt i gang før behandlingen i stortinget var gjort... Parallellen er stor til kampen i Hardanger. Dessverre tapte vi kampen i Setesdal. Det som kunne blitt et flott pilotprosjekt for Statnett med å legge to mil av kraftledningen i tunnelen, endte i store master. Hadde de gjort det den gangen kunne de utviklet den teknologien de nå sier de mangler i Hardanger.

Desperat landbruksminister?

Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk har vært på besøk i Aust-Agder og benyttet anledningen til å igjen lufte tanken om å tillate alkoholsalg på gårdsbruk. Tanken hans er at det skal være lettere for eplebønder i fylket vårt å selge cideren sin. Da han kom med dette utspillet tidligere i sommer ble han tildelt den spesielle prisen "årets ølhund" av Bryggeriforeningen.

Det er enkelt å tenke at en slik åpning som Brekk snakker om er udramatisk. Gårdssalg vil neppe føre til en stor økning i alkoholmisbruket, men det er derimot polets død. I dag har Vinmonopolet alkoholmonopol, og det er et av de viktigste virkemidlene våre for å unngå at vin og sprit kan selges fritt (se utdypning i kommentarfeltet).

Den norske vinmonopolordningen er unik. På den ene siden er Vinmonopolet norgesmester i å hindre alkoholsalg til mindreårige, og ordningen i seg selv bidrar til at Norge er blant landene i Europa med lavest alkoholforbruk og færrest alkoholrelaterte problemer. På den annen side er polet en spesialforretning med god fagkunnskap og et bredt vareutvalg. Polet er desentralisert, og gir et tilbud som det neppe ville vært mulig for private aktører å opprettholde utenfor de store byene.

Det er ikke eplebøndene i Aust-Agder som er det store problemet, men hvis Brekk får gjennomslag for forslaget sitt blir konsekvensen at Vinmonopolet forsvinner. Jeg tror landbruksministeren bør konsentrere seg om viktigere lanbrukssaker enn å ødelegge et av våre viktigste alkoholpolitiske virkemidler.

God sommer!

Sommerleiren til KrFU er godt i gang, og stemningen er god! En god blanding av politikk, debatter og moro har gjort at folk har det kjekt. Snart er leiren over, og sommeren starter. For min del betyr det at jeg kommer til å koble ut bloggen. Jeg må derfor benytte anledningen til å takke for alle innspill, spørsmål, diskusjoner og for besøk! Beklager at den ikke har blitt så ofte oppdatert som jeg skulle ønsket - forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake til høsten!

Jeg blir også glad hvis du vil stå på min mailingliste der jeg sender ut nyheter og informasjon ca en gang i måneden. Du kan enkelt melde deg på her, eller ved å trykke på bildet!

Ønsker dere alle en god sommer!

Tid for sommerleir!

I dag starter KrFUs sommerleir i Grimstad. Det er andre året vi arrangerer leiren, og selvsagt er det på Sørlandet..! Og sola har allerede varslet at leiren skal bli bra! Jeg kribler etter å komme skikkelig i gang, og gleder meg til KrFUerne inntar landsdelen. Sommerleiren er viktig for å bygge organisasjon og det er utrolig inspirerende å samles. I år har vi også et knallbra program; med Dagrun Eriksen, Knut Arild Hareide, Inger Lise Hansen ++. Programmet kan du finne her! Hvis du er i området er det bare å stikke innom!

Ellers er høydepunktene St.hans-feiring i kveld, VM-kamper, bading, min tale på torsdag kveld - og ikke minst, rafting i den flotteste elva i Norge, Otra, på Evje! :-)

Lureri i narkotikapolitikken

Jeg har nok ofte hatt en tendens til å bruke sterke ord og sette ting på spissen når det har kommet forslag i ruspolitikken som jeg ikke har sans for. Tematikken engasjerer meg veldig, og da har nok også retorikken min blitt deretter. Ettersom Stoltenberg-utvalget i dag legger frem sine forslag, og det vil bli fokus på utdeling av heroin, så tenkte jeg å begrunne saklig hva jeg mener er feil med det.

Min kritikk punktvis:

• Dagens ruspolitikk fungerer ikke. Fordi behandlingsplasser ikke tas i bruk og fordi for få får den oppfølgingen de trenger etter avrusning.
• Jeg er ideologisk og prinsippielt i mot utdeling av heroin fordi jeg mener målet må være rusfrihet og ei hjelpende hand ut av rusmisbruket.
• Å kalle heroinutdeling for behandling er lureri. Det er statlig ned-doping og "lindring", ikke en vei ut av narkohelvetet.
• LAR skulle være for en begrenset gruppe, nå er det snart for alle og intensjonen følges ikke opp. Jeg frykter det samme vil skje med heroin.
• De tyngste brukerne som er gruppen som skal få heroin vil ikke klare å møte opp regelmessig og til kontroll for å få sin dose heroin daglig.
• Hvilket signal er det vi sender ut til ungdom når heroin ufarliggjøres gjennom å bruke det som behandling?
• Å dele ut heroin er dyrt. Pengene kunne vært brukt bedre.

Ifølge SIRUS (2007) er det mellom 8 600 og 12 600 sprøyteavhengige i Norge. Heroin er det vanligste stoffet å injisere. Sammenliknet med andre europeiske land ligger Norge høyt på statistikken over overdosedødsfall i befolkningen. I 2008 var det 263 narkotikadødsfall
i Norge. 131 av disse dødsfallene hadde heroinforgiftning som underliggende årsak. For 31 av dødsfallene var metadon den underliggende dødsårsaken. Metadon var medvirkende dødsårsak i fire andre dødsfall.

Ved utgangen av 2009 ventet nesten 4 400 pasienter på rusbehandling. Ventetiden har steget de siste to årene, og samtidig har vi opplevd at frivillige og private institusjoner har måttet legge ned eller har ledig kapasitet. Dette viser at vi ikke bruker nok ressurser på å hjelpe rusmisbrukere gjennom de virkemidlene vi har i dag.

Legemiddelassistert rehabilitering av heroinavhengige (LAR) omfatter i dag over 5 000 klienter. Antallet klienter er voksende og Helsedirektoratet anslår at tallet kan stige til 7 000. Det betyr at snart er "alle" på LAR, og jeg frykter at LAR tar plassen for medikamentfrie behandlingsmetoder. Formålet med LAR må være rehabilitering og rusfrihet. I regjeringens
nye forskrift om LAR som trådte i kraft 1. januar 2010 er ikke lenger behandling og rusfrihet nevnt blant formålene med ordningen, som nå kun legger målsetningen ved ”økt livskvalitet” og ”bedring av vedkommendes optimale mestrings- og funksjonsnivå” samt reduksjon av
skader og overdosetall. LAR er et virkemiddel for å gjøre brukeren bedre i stand til å motta behandling, og det må sikres skikkelig rehabilitering og oppfølging. Det skjer ikke i dag, tvert i mot blir det mer medisin og mindre omsorg. Og stadig flere mennesker blir del av ordningen. Det sier meg at vi gjør en stor feil i dag, og jeg frykter utviklingen.

Hvis vi da i tillegg skal dele ut heroin til de "tyngste brukerne" frykter jeg samme utvikling her. Og hvem er de tyngste? Skal vi flytte mennesker over fra LAR til heroin? De aller tyngste er jeg sikker på at ikke vil klare et regelmessig oppmøte og ordning der de får heroinen sin til fastsatt tid og sted. Jeg er derfor også temmelig sikker på at resultatet av heroinutdeling vil være det samme som LAR, dessverre. Jeg ønsker heller en reform på LAR, som retter fokuset mot rehabilitering og rusfrihet. I stedet for å bruke mye ressurser på heroin (blir anslått til å koste ca 30 mill pr 100 personer) må vi bruke ressurser på bedre behandlingstilbud, en mye bedre rehabilitering og ikke minst også på forebygging.

Ps! På mandag legger KrF frem vår plan over tiltak for de mest hjelpetrengende rusavhengige!

BP spills coffee

Jeg vant frem med en sak!

Det er historisk. Første gang i mi stortingskarriere! En proposisjon som kom fra Regjeringen ble endret i komiteen! I dag avgav Arbeids- og sosialkomiteen vår innstilling på en pensjonssak, og vi retter opp en del skjeve utslag som regjeringens forslag ville hatt. Det kjennes godt!

To av hovedmålene med pensjonsreformen var at pensjonssystemet skulle tenke i et generasjonsperspektiv slik at det kan være økonomisk bærekraftig og at det skulle stimulere til økt arbeidsinnsats. Dagens sak er nok en oppfølging av forliket, og det har heldigvis lyktes å skaffe bred enighet både om prinsippene og de enkelte lovvedtakene som er fattet.

Pensjon er ingen enkel sak. Men for dere som er meget interessert, sånne som Erlend Kjernsrød, så gjelder saken AFP for arbeidstakerne i offentlig sektor og personer som har oppsatte rettigheter i de offentlige pensjonsordningene. Det gjelder altså tjenestepensjonene til et stort antall arbeidstakere. Dette er en ordning som både arbeidstakerne og arbeidsgiverne betaler inn premie til. Rene rimelighets- og rettferdighetsbetraktinger tilsier at arbeidstakerne skal ha noe tilbake fra pensjonsordningen når de blir pensjonister. Regjeringens forslag innebærte at disse rettighetene for mange ville bli samordnet helt bort. De forbedringer som vi har gjort i Stortinget i forhold til innføring av overgangsregler når det gjelder samordningen av offentlig tjenestepensjon med det private AFP-tillegget, er ikke en ideell løsning, men vil etter vårt syn gi rimelig tid til tilpasning, og hindre de dramatiske utslagene ved samordningen.

Jeg håper jo dette er en trend vi kan se mer av. Mer makt til Stortinget, og mindre saker som kommer ferdig vedtatt fra regjeringen uten mulighet til påvirkning. Jeg håper det - men må innrømme at troen på det ikke er så stor...

Håpløst av NRK å droppe fotball VM

I går knuste KrF Statoil 4-1 i bedriftsfotball. Det var herlig. Etter å ha tapt mange politiske slag mot Regjeringen om Statoil, var det godt å vise hvem som bestemmer, og ikke minst å få komme på scoringslista. Fotball engasjerer folk over hele landet, over hele verden, mer enn noe annet idrettsarrangement. Men når fotball-VM starter i morgen, må du se det på betalings-TV. Vår allmennkringkaster NRK prioriterer det ikke.

For første gang legges dette kjempearrangementet til det afrikanske kontinent, noe som er historisk. Arrangementet samler hele verdens fotballfrelste befolkning og TV-seere fra alle land i verden flokker seg rundt TV apparatene for å følge Ronaldo, Messi og ikke minst Gerrards fotballkunst.

Men i annerledeslandet Norge får ikke alle den muligheten. Vår allmennkringkaster NRK har valgt å prioritere bort fotball-VM. Folk som ikke får inn Viasat og andre betal-kanaler, får ikke følge fotballeventyret. Jeg mener NRK med dette svikter sin allmennkringkaster rolle. Hva er vitsen med en allmennkringkaster når det aller største TV øyeblikket vises på en komersiell kanal som ikke er tilgjengelig for alle? Folk som hvert år betaler inn sin kringkastingsavgift, nettopp for å beholde en nasjonal TV kanal som skal sikre oss de store begivenhetene, har grunn til å være skuffet.

PS! De som ikke får inn Fortball VM her i landet deler for øvrig skjebne med folk i Nord-Korea, hvor det anspente forholdet til Sør-Korea gjør at det ikke har blitt en avtale som gjør at Nord-Korea kan få inn TV signaler fra kampene i Sør-Afrika. Men i dette tilfellet er felles skjebne, en dårlig trøst. NRK må skjerpe seg!

Hvorfor umyndiggjøringe foreldrene?

Det er foreldres ansvar og rett å oppdra sine barn. I dagens VG sammenligner Arbeiderpartiets Marianne Aasen barneoppdragelse med hundedressur. Jeg mener det viser at de er på ville veier.

En Infact-undersøkelse gjort på oppdrag for VG viser at 7 av 10 foreldre mener de bør får kurs i å oppdra sine barn. 20 prosent mener at et slikt kurs bør være obligatorisk.

Politikere er normgivere i samfunnet. En stadig profesjonalisering av oppdragelse og omsorg i samfunnet generelt har vært med på å gjøre foreldre mer usikre på deres rolle. Familienes innflytelse over barnas oppvekst bør styrkes, ikke svekkes. Derfor bør politikerne heller vise mer tillit til de norske foreldre.

For det er mange tanker om hva en god oppdragelse er. Det som var gjeldene for 20 år siden kan virke avleggs i dag. Derfor må staten være meget forsiktig med å bli ansvarlig for å lage en slik skole. Lokale initiativer for å utveksle erfaringer om oppdragelse, og selvsagt et fortsatt godt tilbud på helsestasjonen vil derimot være positivt. Men et nasjonalt obligatorisk kurs for foreldre vil være et grovt overtramp mot norske familier, og noe som bør skrinlegges kjapt.

De vant valget på hemmelighold

Vi har i dag gitt beskjed om at regjeringen ved olje- og energiministeren har brutt opplysningsplikten overfor Stortinget gjennom arbeidet med Mongstad-saken. Det er tydelig at informasjon som var regjeringen i hende lenge før valget ble holdt tilbake fordi det var behagelig for dem. Men slik jeg ser det vant de rødgrønne valget (og miljøtroverdighet) på prestisjeprosjektet "fullskala rensing av gasskraftverket på Mongstad i 2014" på tross av at de visste at det var kommet opplysninger om at det ikke ville gå.

Allerede i Statoils Masterplan, som ble oversendt til departementet i februar 2009, mottok regjeringen alvorlige faglige motforestillinger både i forhold til regjeringens planlagte fremdrift og investeringsanslag for prosjektet. Masterplanen skisserte utsatt fremdriftsplan med 1-5 år, og at investeringskostnadene ville bli tre ganger høyere enn forutsatt da Gjennomføringsavtalen ble inngått høsten 2006. I juni 2009 mottok olje- og energiministeren en rapport fra Gassnova som fastslo at investeringene vil bli høyere enn forventet, at rensing ville måtte bli trinnvis og bare ville gå på en turbin ved oppstart av CO2-fangst, at fullskalaanlegget i praksis må planlegges og bygges uten erfaring fra testsenteret og at helserisiko ved prosjektet.

Dette kom ikke frem, men tvert i mot brukte de rødgrønne "månelandingen" på Mongstad hardt i valgkampen. De villedet altså Stortinget til å drive politikk på manglende grunnlag, men også velgerne ble holdt for narr. I statsbudsjettet for 2010 ble det heller ikke redegjort for noen av disse faglige motforestillingene eller usikkerhetsmomentene ved prosjektgjennomføringen.

Et viktig miljøprosjekt ble skrinlagt, som jeg fikk ut frustrasjon ved å skrive om her, men nå viser det seg også at regjeringen har visst om prosjektet lenge. Jeg liker ikke å lage "teknikk" ut av politikk, men det får være grenser. Regjeringens oppgave er å informere Stortinget (som lager lovene og vedtar politikken) og Stortingets oppgave er å kontrollere at regjeringen gjør jobben sin. Det har de ikke gjort i denne saken.

Mangel på religionsforståelse?

To dager på rad har vi hatt religionsdebatt i Stortinget. I går var det debatt om burka, niqab og heldekkende plagg, og i dag var det religionens plass i det offentlige rom. Jeg synes det har vært gode runder, og viktige debatter. Dessverre viser debatten behovet for økt fokus på temaet. KrFU kjører kampen hardt, og vi planlegger en kampanje på trosfrihet.

Frp vil forby religiøse prangende symboler i grunnskolen, og kriminalisere bruken av burka, niqab og andre heldekkende plagg. Nylig har flere partier uttrykt ønske om å sette grenser religionsutøvelse. SV ville ikke ha hijab i skolen, Ap ville la kommunene bestemme et slikt forbud. SV har tatt til orde for å forby religiøse skoler, og gang på gang overstyre kirken.

Per-Willy Amundsen mener at ”religion ikke har noe å gjøre i grunnskolen som sådan” og nestleder i Frp, Per Sandberg mener at ”tydelige religiøse symboler kan skape religiøse konflikter”.

Slik kunne man fortsatt. Mange politikere viser liten forståelse for religion og for hva religiøs tilhørighet betyr for et menneske. Religionsfrihet gjelder i hele det offentlige rom, også i skolen. Det må ikke bli statens ansvar å definere hva som er korrekt forståelse av en religion eller hvordan den skal utøves. Norge bygger sin grunnlov på demokratiske, liberale prinsipper, og staten plikter å oppfylle borgernes individuelle friheter og politiske rettigheter. Dermed plikter også staten å legge til rette at en hver kan fritt utøve sin tro, barn som voksen, kvinner som menn.

I dagens debatt, som var en interpellasjon Dagfinn Høybråten hadde til Statsministeren, holdt Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet et meget godt innlegg. Det finner du her! Jeg ønsker meg, i likhet med Hadia, som hun avsluttet sitt innlegg: en offentlig debatt der man ikke bare diskuterer religion på sitt verste, men også spør seg hva religion på sitt beste kan bidra med til fellesskapet i dag, slik det har gjort i Norge gjennom mange personer frivillige solidaritetsarbeid tidligere.

Mens vi snakker om månelandinger...

KrF lykkes med å nå unge velgere!

Det ble i går skapt et inntrykk av at KrFs satsning på ungdom slo fullstendig feil. På tross av mange unge kandidater var det kun 1 av 100 førstegangsvelgere som stemte KrF. Dette slo Vårt Land stort opp på sin forside i går. Dette er derimot relativt spekulativt ettersom en mer grundig gjennomgang av tallene viser et annet bilde enn det som ble skapt i går. Tallene viser nemlig at ungdom var den største gruppen KrF hentet velgere fra!

Valgundersøkelsen fra 2009 som nå er klare er, og bruttoutvalget bestod av 2 945 personer i alderen 18-79 år. Det betyr at antallet førstegangsvelgere er relativt lavt, og derfor svært usikkert. I tillegg viser valgundersøkelsen en helt annen trend, nemlig at vi lykkes med å nå unge og eldre, men ikke de mellom 30-50. Fordelingen er slik:

Dette viser at KrF får 7 % av velgerne under 30 år, mot et valgresultat på 5,5 %. Som KrFU-leder synes jeg derfor det var veldig leit at Vårt Land i går skapte et inntrykk av at ungdom vraket KrF. Tross et meget dårlig resultat stemte altså 7 % av de under 30 på oss. I stedet for å si at ungdomssatsningen ikke virket, kunne Vårt Land lagt vekt på at dersom bare like stor andel av resten av befolkningen hadde stemt KrF, ja så hadde KrF gjort det relativt greit! Derfor skal vi fortsette ungdomssatsingen, og vi skal også klare å nå alle generasjoner.

Her er bildet vårt land brukte av 4 av våre unge kandidater ved valget (under teksten; "Planen som sprakk"....)

Månelandingsbløffen

Dagens spørretime var en interessant opplevelse. Vi så en Statsminister blottet for visjoner, og sånn sett evne til å ta selvkritikk. I 2007 hadde Stoltenberg tale til Landsmøtet i Arbeiderpartiet. Halvveis i talen sin stoppet han opp og sa, "Resten av talen skal jeg bruke på vår tids viktigste utfordring, klimakampen". Han hadde en nyttårstale i 2007 som var helt fantastisk;

”Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen 10
år hadde de ikke vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen
10år.

De satte seg mål. Og de nådde målene.

Vår visjon er at vi innen 7 år skal få på plass den teknologien som
gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd
for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes tror jeg verden vil følge
etter.

Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår
månelanding.”

Stoltenberg hadde visjoner, og han ville noe! Jeg elsker politikere som viser vei, tror på noe og som setter visjoner. Tenk det momentumet han lagde! Regjeringen kunne gjort hva som helst og vi hadde alle stått og ropt halleluja. Bensin til 20 kroner literen eller kun en flytur i året. Men så kom dette...

Jens Stoltenberg maste i vei i dagens spørretime om hvor viktig det var å bruke tid, og være hundre prosent sikker på teknologien. Men visjonene var borte. Han prøvde å fremstille seg selv som kennedy, men endte opp som Bush.

I mai 1961 tok John F. Kennedy et valg:

”Vi velger å dra til månen i dette tiåret,
ikke fordi det er lett, men
fordi det er vanskelig.
Fordi det målet vil hente fram og måle vår
handlekraft og våre beste evner”

Den gangen kostet det ca 1.000 mrd kroner i dagens pengeverdi, og på det meste jobba mer enn 350.000 menneske med prosjektet.

I juli 1969 beviste Neil Armstrong med sine første steg på månen at det umulige er mulig.

Med all respekt, Stoltenberg, men månelandingen din på Mongstad er heller stusselig. Og enda mer pinelig blir det når du ikke en gang klarer det som er mulig, og som har vært mulig i lang tid, men som du bare ikke er villig til å betale prisen for.

Alt godt har en ende...

Her er nyhetsbrevet mitt:
Får du ikke min personlige hilsen? Meld deg på her!

Gode venn!
Noe av grunnen til at jeg fortsetter å sende ut nyhetsbrev etter at jeg kom inn på Stortinget er for å ha direkte kontakt med deg, og enkelt få innspill. Samtidig som jeg kan skrive min egen versjon av det som skjer, og fortelle deg nyheter først. Derfor skal du få en i dag. I dag har jeg nemlig svart valgkomiteen i KrFU at jeg takker nei til gjenvalg som leder i KrFU. Etter 10 år i KrFU, og 3 år som leder, vil jeg på Landsmøtet i september overlate ledervervet til en annen. Det er på tide å bevege seg videre og slippe nye krefter til!

Mange talenter
Det er med stor vemodighet, men også med glede og stolthet jeg overlater oppgaven til en av mange som står klare til å lede KrFU i den viktige tiden fremover. Jeg har stor visshet om at den neste lederen i KrFU vil være meget dyktig og godt egnet til oppgaven. Det gror godt i organisasjonen, med stor aktivitet og økt skolering. Både lokalt og sentralt ser jeg mange talenter som vil fylle viktige plasser i KrFU og KrF fremover.

Vemodig
Jeg har ikke angret ett sekund på at jeg valgte å ta på meg oppgaven å lede KrFU. Det har vært utrolig meningsfylt og spennende. Sakene KrFU kjemper for er tross alt det viktigste man kan kjempe for; menneskets ukrenkelige verdi, forvalte ressurser og kloden til det beste for alle, og kjempe for de som har minst. Verden trenger politikere med større drømmer enn billig bensin!

Tiden i KrFU har gitt meg utrolig mye, og jeg vet at jeg kommer til å heie og være med på andre måter fremover. Men i en ny rolle, og med større fokus på jobben på Stortinget. Å lede KrFU er ikke en jobb, det er en livsstil. Spørsmålet er ikke om KrFU klarer seg uten meg, men om jeg klarer meg uten KrFU...

Beste hilsner
Kjell Ingolf

Oldenborg møter Kongsvinger!

Den observante leser har kanskje sett at jeg spiller meget aktivt fotball, nå i 7.divisjon med Oldenborg 3. Så det er riktignok ikke vi som skal spille mot Kongsvinger, men førstelaget. I den sammenheng må det bare sies at vi på tredjelaget slo førstelaget i to treningskamper i vinter (!) og er i storslag for tiden. Bare sjekk ut vår sesongdebut mot Jutul 2: Referat kan leses her, film kommer senere... :)

Men, poenget! Oldenborg kom seg til 1. runde i cupen, og den 13.mai møtes Oldenborg og Kongsvinger til et knalltøft og jevnt oppgjør. Jeg gleder meg som en unge. Og skal møte opp på hver "trening" fremover - eller kanskje prøve å kjøpe meg en plass på laget?!

Regjeringen stenger døren for sykemeldte

Regjeringen struper tiltak som hjelper folk tilbake i jobb. Det er stikk i strid med alle fagre ord og løfter om å satse på et inkluderende arbeidsliv.

”Arbeidsrettet rehabilitering” er et tiltak som styrker menneskers arbeidsevne og hjelper dem til å mestre problemer som hindrer dem i å delta i arbeidslivet. Effekten har vært meget positiv, og blant dem som deltar i tiltaket, kommer de fleste tilbake i jobb eller blir aktivisert. Alternativet til tiltaket er fort at man går på trygd i stedet for å komme tilbake i arbeid. Det er trist for livskvaliteten og det er elendig samfunnsøkonomi.

Nettopp derfor er det oppsiktsvekkende når det allerede nå er full stopp i ordningen i hele landet på grunn av manglende overføringer fra regjeringen. Reelt sett har regjeringen 40 % lavere bevilgning til tiltaket i 2010 enn i 2009. Det betyr at mange mister muligheten til å benytte seg av tilbudet, og bedrifter som har bygget opp kompetanse og tatt inn deltagere, må nå stenge dørene.

De som trenger litt hjelp for å komme tilbake sitter nå med en håpløshet, maktesløshet og opplevelsen av at det offentlige hjelpeapparatet ikke er der for dem.

Nå er det full stopp i tiltaket rundt om i landet vårt, og Nav får ikke bruke det. Eneste muligheten er at regjeringen kommer med midler i revidert nasjonalbudsjett om en måned. Jeg forventer at regjeringen ordner opp slik at man kommer tidligere inn i sykemeldingsperioden og sørger for at man lykkes med å få folk raskere tilbake i arbeid.

Seriøs behandling av regjeringen?

For tre uker siden fikk jeg kjeft av representantene for regjeringspartiene i en Stortingsdebatt. De mente jeg var useriøs som ville endre regjeringens tolkning av Folketrygdloven innen sommeren. Det var all for kort tid. Selv om første gang jeg tok opp saken var 6.januar - altså at de skulle få et halvt år på seg til å endre reglene om at utlendinger som er ulovlig i Norge og havner i fengsel i mer enn ett år, blir belønnet med medlemskap i folketrygden og dermed får pensjonsrettigheter. Mer om saken i innslaget på TV2.

Men i dagens VG kom Statsråd Hanne Bjurstrøm med beskjed om at endringen kommer, og den er nå på høring. Noe som for tre uker siden var useriøst, er nå blitt seriøst. Av og til skulle jeg ønske regjeringen ville lytte litt mer til Stortinget, og være også litt mer åpne for et samarbeid. Jeg er nemlig veldig glad for endringen, for som jeg sa i debatten (på flott nynorsk): "For kva er det me snakkar om? Jo, me snakkar om menneske som oppheld seg ulovleg i Noreg, som gjer seg skuldige i kriminelle handlingar, som blir sette i fengsel og dermed opparbeider seg helserettar og automatisk blir medlem i folketrygda, slik at dei får pensjonsrettar. Det betyr at når du kjem ulovleg til Noreg og blir dømt, opparbeider du ein del rettar. Det betyr òg at du rokkar litt ved den rettskjensla som eg trur dei fleste nordmenn sit med. For det interessante er jo at dersom du blir fengsla i eit år, vil du få nokon rettar. Dersom du blir fengsla i tre år – altså: du gjer deg skuldig i grovare kriminalitet – vil du òg bli lønt med å ha rett til grunnpensjon frå fylte 67 år. Signaleffekten av det trur eg er veldig dårleg."

Jeg vet at regjeringen selvsagt har rukket en seriøs behandling av saken, men det jeg derimot mener er useriøst er måten de behandler Stortinget på. Jeg respekterer at jeg er i mindretall, men jeg tror de hadde tjent på å være åpne for litt mer samarbeid.

Rett til på tro og være unøytral

Mennesket er så mye mer enn bare det materielle. Alle bør erkjenne at mennesker har åndelige behov. Det er det mange som ser ut til å glemme i den offentlige debatten om religiøse symbol og identitetsbærere.

Det er ikke en bagatell å tvinge en muslim til å spise kjøtt eller til å droppe hijaben, eller nekte en kristen å gå med kors rundt halsen. Dette er sterke, personlige symbol på identitet og sier noe om hvem en er og hva en tror på. Debatten om trosfrihet dreier seg ikke bare om å få tro på det man vil, men også å få uttrykke troen sin. Derfor skal man heller ikke lovbegrense dette til den private sfære. Samtidig skal vi ikke glemme at noen også er påtvunget visse heldekkende religiøse plagg, og ser på det som et symbol på en undertrykking de opplever daglig. Dette gjelder i sær de heldekkende hodeplaggene hijab, niqab og burka. Men i kampen mot denne kvinneundertrykkingen er det ufriheten og overgrepene kvinnene blir utsatt for som er motstanderen, ikke religionen i seg selv.

Troen utfordrer det nøytraleI den offentlige debatten om trosfrihet er det noe som provoserer meg og engasjerer meg veldig. Det er det at mange mennesker tar på seg rollen som "nøytral" og skal representere det nøytrale synspunktet i debatten om religionens plass i samfunnet. Jeg må innrømme at jeg ikke liker dette moteordet nøytralitet. Det er nok ikke helt politisk korrekt å være så diskriminerende og ekskluderende at man utfordrer selveste nøytraliteten.

Det er ikke sånn at noen kan være hundre prosent nøytral og ikke bære med seg påvirkninger fra noen verdisett eller form for tro. Alle tror på noe - enten det er det frie markedet, ytringsfrihet eller ateisme. Like fullt er det en tro, en overbevisning om noe. Om den ikke er religiøs, er den i alle fall ikke nøytral. Det offentlige rom kan ikke ryddes for religiøse symboler og bli nøytralt, selv om staten er sekulær. Det at Norge er en sekulær stat betyr at forfatningen vår bygger på demokratiske lover vedtatt av folket, ikke på lover kun basert på religiøse lovtekster som moseloven eller sharia. Det betyr ikke at den norske grunnloven ikke er inspirert av kristne og humanistiske verdier, for det er den i aller høyeste grad. Mange opplæringsinstitusjoner har også som formål å gi barna mulighet til opplæring i kulturarv og tro, og det bør de fortsette med.

Respekt for andres troDet er mer vandring over landegrensene enn noen gang. Vi lever i ei ny tid med et flerkulturelt og mangfoldig samfunn som stadig er i forandring. I dette samfunnet må frihet og forståelse må gå hånd i hånd. Respekt for mennesket som et åndsvesen og respekten for andre menneskers tro og for trosfriheten er grunnleggende.
Mennesker med forskjellig livssyn vil måtte leve sammen i et slikt pluralistisk samfunn der mennesker har med seg ulikt sett verdier fra andre religioner og kulturer. Derfor må det være plass til ulike livssyn og religioner i offentligheten, selv om det betyr at noen konflikter vil komme til overflaten. Er man trygg på sin egen identitet er man også godt rustet for dialog i møte med andre. Vi må verdsette religionenes samfunnsskapende kraft, og den felles kampen mennesker fra ulike religiøse retninger kjemper for å sikre religionens rolle i det offentlige rom.