Det er tragisk og egentlig helt sykt at man i 2008 opplever at et land nekter å ta i mot nødhjelp slik at innbyggerne kan få livsviktig mat og medisiner. Og når myndighetene burde konsentrert seg om å sørge for at alle får mat og hjelp, gjennomfører de heller folkeavstemning om ny grunnlov.
Et militærkupp i 1962 gjorde slutt på det demokratiske Burma. Først i 1990 ble demokratiske valg gjennomført. Fredsprisvinner Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD vant valget suverent, men militærregimet nektet å gi fra seg makten, og styrer fortsatt landet med jernhånd. De skryter av en voldsom utvikling og vekst, men i realiteten blir menneskene i landet undertrykt av en rik elite.
Vi kan ikke sitte å se på det som skjer i Burma. Derfor må alt være utprøvd. Vi må gå i dialog, FN må presse på, og vi må eventuelt fly inn og droppe ned mat. Og det er ingen tvil om at naboland som Thailand og Kina er en nøkler. Kinas ledelse har hatt nære bånd inn i Burma, og de kan dermed være med å endre standpunktene til militærjuntaen. Uten at nabolandene klarer å nå inn vil det bli vanskelig for vesten å kunne hjelpe. Å ta i mot hjelp fra vesten betyr at juntaen mister ansikt.
Situasjonen ser håpløs ut. Millioner står i fare for å dø bare fordi en elite klarer å styre landet. Det er viktig at alle land presser på, og det er viktig at oppmerksomheten rundt Burma varer over lengre tid slik at det igjen kan komme demokratiske valg, og slik at innbyggerne i Burma kan få sin frihet. Det er faktisk mer alvorlig at 52 millioner burmesere lever i fangenskap enn at 4 østerrikere gjør det.
Innlegg
