Jeg er akkurat hjemme fra en utrolig spennende tur - til Afghanistan. Landet som har blitt omtalt mange ganger, og som Norge kommer til å ha utplassert største delen av våre styrker i mange, mange år fremover. Og det var ikke helt som ventet. Men det er spesielt å reise rundt i et land som er i krig.
Afghanistan er verdens 4-5. fattigste land, og et folk som lider. Historien kjenner de fleste - det var 11. september og oppblomstringen av Taliban og Al-Quaida som var årsaken til invasjonen av landet i 2001. Siden den gang har Taliban mistet makten og en demokratisk valgt president overtatt styringen. NATOs styrker, ISAF, er der nå for å hindre at ekstremister igjen tar over makten og det blir ny grobunn for terrorister.
Vi besøkte alle de norske styrkene i Meymaneh, Mazar e-Sharif og Kabul. Til sammen har vi rundt 550-600 soldater utplassert. Vi fikk god mulighet til å snakke med soldatene våre. Det som stadig vekk slo meg er hvor profesjonelle våre soldater er, samtidig som de også er åpne, folkelige og avslappet. Og samtidig ble mine tanker om hva de opplever også forandret. Det er vel CS, filmer og skrekkhistoriene fra media som har satt seg. Vårt mandat er ikke krigføring og en kjør-på-holdning. Det er tvert imot et intenst arbeid sammen med den afghanske hæren og med de lokale afghanerne. Vårt mandat går ut på å trekke seg ut så fort som mulig - når afghanerne klarer å styre landet selv. Vi får lov til å være med å bygge opp et land. Og våre styrker bidrar til den nødvendige sikkerheten for å få dette til.
Det var spesielt å treffe soldatene som risikerer livet for fred i Afghanistan. Heldigvis hang flaggene på full stang, et signal om at ingen av styrkene var drept de siste dagene. Dessverre kommer nok oppbyggingen til å ta lang tid. I mellomtiden ser vi likevel en stadig utvikling; flere som får gå på skole (særlig jenter som før ikke fikk lov), flere får strøm og tilgang på rent vann, styresettet blir bedre og i mange områder er det roligere.I disse dager kommer også signalene fra USA og Obama om at USA skal sende 17.000, eller flere soldater til Afghanistan. Da kommer det til å bli enda større fokus på konflikten, og Norge må ta noen valg. Jeg er overbevist om at løsningen ikke er militær, den er politisk. Men en militæret er en del av løsningen.
For en ting er sikkert; Selv om ISAF vinner alle kampene vinner vi ikke krigen. Det må vinnes kamper på det sivile og humanitære planet for å få den nødvendige tilliten – og forandringen. Men da er det godt å vite at våre kvinner og menn bidrar på en imponerende måte med den militære biten.
Innlegg
