Målet må være 0 % bistand!

I dag kommer VG med kritikk av norsk bistand til Mosambik. Det er bra med et kritisk blikk. Dette må likevel ikke føre til at vi får en debatt om hvorvidt vi skal gi bistand i det hele tatt! Vi trenger en kritisk debatt rundt bistand, og vi må øke og bedre kontrollrutinene, men vi må også øke bistanden vi gir til de aller fattigste!

Noen sier at bistand ikke nytter. Det er tull! Da jeg ble med i KrFU for snart 10 år siden lærte vi at hver eneste dag dør det 40.000 barn før de har fått feire femårsdagen sin. De dør av enkle sykdommer, av sult og underernæring. I dag skolerer vi KrFUere i at det dør 25.000 barn hver dag. Det er en enorm og fantastisk bedring! Våre penger til vaksiner, myggnett, mat, utdanning, næring eller skole har nyttet!

Og som Filip Rygg skriver det; "Ville vi sluttet å bygge sykehus fordi et prosjekt ble mislykket? Ville vi slutte å lage middag hjemme fordi en middag ble brent? Ville vi latt vær å kjøpe ny bil fordi vi krasjet den forrige?" - Neppe. Når noe livsnødvendig går skeis, retter vi opp, lærer av feilen, og går videre. Det må også gjelde for norsk bistand.

KrF går til valg på en helhetlig utviklingspolitikk der vi ønsker økt handel, styrket næringsliv i fattige land, sletting av urettferdig og illegitim gjeld, og økning av bistanden til 1,4 % av BNI. På å hjelpe mennesker i nød i Kongo, i Mali eller i de forferdelige krigshandlingene på Sri Lanka. Bistand alene vil aldri være nok, men det er en helt nødvendig del! Fordi vi vet det nytter å hjelpe. Vi skal gjøre fattigdom til noe våre etterkommere lærer om i historiebøkene - ikke noe de kritisk ser på oss og sier at vi ikke forsøkte eller gjorde nok. For målet må være å gjøre de fattige landene selvhjelpte, at de klarer seg selv - og at vår bistand blir overflødig.